Angre på adoptivbarn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan godt forstå det. 

Det er - og har vært i enda større grad tidligere - ekstremt underkommunisert hvor store utfordringer ganske mange adopterte barn kan ha. 

 

Anonymkode: e20f1...8c4

Jeg har et adoptivbarn med utfordringer. Jeg blir vanvittig provosert av sånne kommentarer. Som om barn man føder selv kommer med garanti om god fysisk og psykisk helse. 🙄 Jeg elsker mitt barn høyt, har aldri angret et sekund på at jeg fikk hen. Like lite som de jeg kjenner som har biologiske barn angrer på at de fikk dem, anger jeg på at jeg adopterte. Jeg hadde gjort det igjen, vel vitende om utfordringen. Forøvrig er det mange som er fullstendig klar over hvilke utfordringer barnet de adopterer har. Og vi har alle gått på kurs der vi blir gjort oppmerksomme på hvilke problemer de kan ha. 
 

når det er sagt skulle jeg ønske barnet mitt slapp alt det vonde. Selvfølgelig. Men derfra til å angre. Nei. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har et adoptivbarn med utfordringer. Jeg blir vanvittig provosert av sånne kommentarer. Som om barn man føder selv kommer med garanti om god fysisk og psykisk helse. 🙄 Jeg elsker mitt barn høyt, har aldri angret et sekund på at jeg fikk hen. Like lite som de jeg kjenner som har biologiske barn angrer på at de fikk dem, anger jeg på at jeg adopterte. Jeg hadde gjort det igjen, vel vitende om utfordringen. Forøvrig er det mange som er fullstendig klar over hvilke utfordringer barnet de adopterer har. Og vi har alle gått på kurs der vi blir gjort oppmerksomme på hvilke problemer de kan ha. 
 

når det er sagt skulle jeg ønske barnet mitt slapp alt det vonde. Selvfølgelig. Men derfra til å angre. Nei. 

Anonymkode: 1258b...7e6

Forskjellen er vel at adoptivbarn gjerne har traumer grunnet adopsjonen. De får traumer ved å gjentatte ganger skilles fra primære omsorgspersoner og mange bor lenge på barnehjem i påvente av adopsjon. Mange barn har allerede biologiske foreldre som ønsker å beholde de, men adopsjonindustrien og vestlige adoptivforeldres behov er visst mye viktigere enn selve barna og deres biologiske foreldre. 

Anonymkode: 8aefd...b26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har et adoptivbarn med utfordringer. Jeg blir vanvittig provosert av sånne kommentarer. Som om barn man føder selv kommer med garanti om god fysisk og psykisk helse. 🙄 Jeg elsker mitt barn høyt, har aldri angret et sekund på at jeg fikk hen. Like lite som de jeg kjenner som har biologiske barn angrer på at de fikk dem, anger jeg på at jeg adopterte.

Jeg kjenner flere som har biologiske barn som "angrer". Som i at dersom de hadde visst hvordan det ville bli, ville de ikke fått barnet. Du ser også i diskusjoner her inne at dette ikke er helt uvanlig. Det er dog ekstremt tabubelagt og dermed ikke noe du "hører på syklubb."

Å ha barn med store behov kan være helt ekstremt krevende og gå utover både foreldre og søsken i særdeles høy grad. 

Jeg er forelder til et barn som krever meg med hud og hår 24/7. Jeg elsker barnet, men hadde jeg ant hvordan det ville påvirke eldre søsken at vi fikk det, hadde jeg ikke valgt å få et barn nummer to. 

Risikoen for barn med massive utfordringer er antagelig større ved adopsjon enn ved å føde selv. Det har vært svært underkommunisert og et støtteapparat så godt som ikkeeksisterende. Begge deler er heldigvis i bedring, samt at landene det adopteres fra har fått langt bedre systemer for å ivareta ungene før adopsjon. 

Jegv tror sjelden det handler om ikke å elske, men ikke å orke. Det er ganske høy forekomst av høyt elskede, adopterte barn som først i tenårene får så omfattende symptomer på f.eks udiagnostisert FAS eller reaktiv tilknytningsforstyrrelse at det er fullt mulig å forstå foreldre som ikke klarer å stå i det. Nøyaktig det samme gjelder for biologiske barn, men det er temmelig sjelden at de to nevne helvetesdiagnosene forekommer hos egenfødte barn når foreldrene er velfungerende. 

Det er ingen som helst grunn til å bli indignert av andres opplevelser selv om din er annerledes. Det er det jo supert at den er. 

Anonymkode: e20f1...8c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Forskjellen er vel at adoptivbarn gjerne har traumer grunnet adopsjonen. De får traumer ved å gjentatte ganger skilles fra primære omsorgspersoner og mange bor lenge på barnehjem i påvente av adopsjon. Mange barn har allerede biologiske foreldre som ønsker å beholde de, men adopsjonindustrien og vestlige adoptivforeldres behov er visst mye viktigere enn selve barna og deres biologiske foreldre. 

Anonymkode: 8aefd...b26

🙄 Du har hele vettet, forstår jeg. Ja, det har skjedd ting som ikke burde skje innen adopsjon. Nei, det er ikke adoptivforeldres desperate behov for barn som har gjort at dette har skjedd, adoptivforeldrene har vært uvitende om dette, og synes det er grusomt! og nei, et flertall av adopterte barn har ikke problemer på grunn av adopsjonen i seg selv, men en god del har problemer på grunn av helseutfordringer eller ting de har opplevd før adopsjonen. Det er ikke slik at man man velge veltilpassede barn med en rosenrød fortid. Man shopper ikke barn! Barn som adopteres er jo barnevernsbarn. Selvfølgelig er risikoen større for å få barn med utfordringer av ulike slag. Hvis det er problematisk, bør man ikke adoptere. Egentlig bør man kanskje ikke få barn i det hele tatt om man ikke takler motgang. Satt på spissen. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg kjenner flere som har biologiske barn som "angrer". Som i at dersom de hadde visst hvordan det ville bli, ville de ikke fått barnet. Du ser også i diskusjoner her inne at dette ikke er helt uvanlig. Det er dog ekstremt tabubelagt og dermed ikke noe du "hører på syklubb."

Å ha barn med store behov kan være helt ekstremt krevende og gå utover både foreldre og søsken i særdeles høy grad. 

Jeg er forelder til et barn som krever meg med hud og hår 24/7. Jeg elsker barnet, men hadde jeg ant hvordan det ville påvirke eldre søsken at vi fikk det, hadde jeg ikke valgt å få et barn nummer to. 

Risikoen for barn med massive utfordringer er antagelig større ved adopsjon enn ved å føde selv. Det har vært svært underkommunisert og et støtteapparat så godt som ikkeeksisterende. Begge deler er heldigvis i bedring, samt at landene det adopteres fra har fått langt bedre systemer for å ivareta ungene før adopsjon. 

Jegv tror sjelden det handler om ikke å elske, men ikke å orke. Det er ganske høy forekomst av høyt elskede, adopterte barn som først i tenårene får så omfattende symptomer på f.eks udiagnostisert FAS eller reaktiv tilknytningsforstyrrelse at det er fullt mulig å forstå foreldre som ikke klarer å stå i det. Nøyaktig det samme gjelder for biologiske barn, men det er temmelig sjelden at de to nevne helvetesdiagnosene forekommer hos egenfødte barn når foreldrene er velfungerende. 

Det er ingen som helst grunn til å bli indignert av andres opplevelser selv om din er annerledes. Det er det jo supert at den er. 

Anonymkode: e20f1...8c4

Beklager, men jeg blir indignert, for når man har adoptert er det ganske mange som føler for å høylytt mene noe om at man sikkert skulle ønsket man fikk «egne barn». Eller at barna må være sååååå takknemlige som fikk bli adoptert. At man har reddet en unge. Og hvis barnet sliter så lurer man på om man ikke angrer. Slikt påvirker barna. Og særlig barn som har en eller annen tilknytningsforstyrrelse eller andre problemer, og som sliter med å tro at man kan elske det, når man ikke deler gener. Jeg er vant til å forsvare kjærligheten til barnet, og blir provosert av påstander om at mange angrer. Jeg kjenner ingen. Og jeg kjenner mange. Men at det kan være tungt. Og man kan ønske at barnet slapp alt det vonde og vanskelige. Jeg ville jo sånn sett heller at barnet mitt ikke hadde disse utfordringene. Men ikke for min skyld. For barnets. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

🙄 Du har hele vettet, forstår jeg. Ja, det har skjedd ting som ikke burde skje innen adopsjon. Nei, det er ikke adoptivforeldres desperate behov for barn som har gjort at dette har skjedd, adoptivforeldrene har vært uvitende om dette, og synes det er grusomt! og nei, et flertall av adopterte barn har ikke problemer på grunn av adopsjonen i seg selv, men en god del har problemer på grunn av helseutfordringer eller ting de har opplevd før adopsjonen. Det er ikke slik at man man velge veltilpassede barn med en rosenrød fortid. Man shopper ikke barn! Barn som adopteres er jo barnevernsbarn. Selvfølgelig er risikoen større for å få barn med utfordringer av ulike slag. Hvis det er problematisk, bør man ikke adoptere. Egentlig bør man kanskje ikke få barn i det hele tatt om man ikke takler motgang. Satt på spissen. 

Anonymkode: 1258b...7e6

Adopsjon er i stor grad menneskehandel, enten man vil eller ikke. Det er flott at dette har blitt satt fokus på nå. Det kommer også frem, når man har satt søkelyset på det at svært mange barn også har slitt på grunn av adopsjonen. De finner ikke plassen sin, føler ikke tilhørighet. Det er et sammensatt problem. Det er ikke adoptivforeldrenes feil, at verden er kynisk. Det at mennesker er villig til å betale store summer for å få et barn, gjør at lysskye virksomheter har fått lov til å blomstre og mange har blitt tatt/lurt/kjøpt og solgt. Jeg er veldig, veldig imot lukkede adopsjoner. Den forestillingen man hadde om at man "hjelper" barn i nød, stemmer ikke i mange tilfeller og det gjør også at adoptivbarn blir møtt med at de må føle seg takknemlig. 

At din opplevelse er annerledes er fint. Men det gjør det ikke noe mindre sant, at andre opplever noe annet. 

Anonymkode: 50471...a4e

[AnonymBruker]

Som biologisk barn med tre adopterte søsken så kan jeg bare si at det biologiske aldri har vært noe tema. De er fullt og helt mine søsken og fullt og helt mine foreldres barn. Vi er alle ekstremt tette på alle måter. 

Anonymkode: 34a21...dfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har et adoptivbarn med utfordringer. Jeg blir vanvittig provosert av sånne kommentarer. Som om barn man føder selv kommer med garanti om god fysisk og psykisk helse. 🙄 Jeg elsker mitt barn høyt, har aldri angret et sekund på at jeg fikk hen. Like lite som de jeg kjenner som har biologiske barn angrer på at de fikk dem, anger jeg på at jeg adopterte. Jeg hadde gjort det igjen, vel vitende om utfordringen. Forøvrig er det mange som er fullstendig klar over hvilke utfordringer barnet de adopterer har. Og vi har alle gått på kurs der vi blir gjort oppmerksomme på hvilke problemer de kan ha. 
 

når det er sagt skulle jeg ønske barnet mitt slapp alt det vonde. Selvfølgelig. Men derfra til å angre. Nei. 

Anonymkode: 1258b...7e6

Du må gjerne bli provosert, men det er jo dokumentert masse at adoptivbarn HAR traumeresponser grunnet adopsjon og separasjonsproblematikk fordi man blir tatt vekk fra biologisk familie. Det er ikke en "sjansespill" som med biologiske barn. Dette VET man, og det skal jo være opplyst om før man i det hele tatt adopterer. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Adopsjon er i stor grad menneskehandel, enten man vil eller ikke. Det er flott at dette har blitt satt fokus på nå. Det kommer også frem, når man har satt søkelyset på det at svært mange barn også har slitt på grunn av adopsjonen. De finner ikke plassen sin, føler ikke tilhørighet. Det er et sammensatt problem. Det er ikke adoptivforeldrenes feil, at verden er kynisk. Det at mennesker er villig til å betale store summer for å få et barn, gjør at lysskye virksomheter har fått lov til å blomstre og mange har blitt tatt/lurt/kjøpt og solgt. Jeg er veldig, veldig imot lukkede adopsjoner. Den forestillingen man hadde om at man "hjelper" barn i nød, stemmer ikke i mange tilfeller og det gjør også at adoptivbarn blir møtt med at de må føle seg takknemlig. 

At din opplevelse er annerledes er fint. Men det gjør det ikke noe mindre sant, at andre opplever noe annet. 

Anonymkode: 50471...a4e

Nei, adopsjon er ikke å hjelpe et barn i nød. Man skal aldri adoptere for å hjelpe, man skal adoptere om man har et genuint, ektefølt ønske om å få et barn man skal elske som om man hadde født det selv, uansett hva. Og selvfølgelig og dessverre er det mennesker som har adoptert som aldri burde ha adoptert. Selv om man kan håpe at det er færre av dem enn dem som ikke burde fått  biologiske barn. Særlig i senere tid, når man må gjennom en ganske streng godkjenningsprosess. Og ikke koster det veldig mye penger heller. Man skal dekke reelle kostnader i Norge og fødelandet. Og det må selvfølgelig sikres at så er tilfelle. 
 

Jeg er 100% for at man går gjennom adopsjonsrutiner og sikrer at det som skjer tåler dagens lys, både i Norge og i landet man adopterer fra. Snu hver stein. Men å si at adopsjon i seg selv er galt er jeg veldig, veldig uenig i. Men man må gjøre det man kan for at a) barnet får bli hos biologiske foreldre b) barnet får bli i biologisk familie eller c) barnet får bli i fødelandet. Men om ingen av de mulighetene er reellle, er utenlandsadopsjon et mye bedre alternativ enn barnehjem eller gata. Og det er barnekonvensjonen som Norge har ratifisert enig i. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, adopsjon er ikke å hjelpe et barn i nød. Man skal aldri adoptere for å hjelpe, man skal adoptere om man har et genuint, ektefølt ønske om å få et barn man skal elske som om man hadde født det selv, uansett hva. Og selvfølgelig og dessverre er det mennesker som har adoptert som aldri burde ha adoptert. Selv om man kan håpe at det er færre av dem enn dem som ikke burde fått  biologiske barn. Særlig i senere tid, når man må gjennom en ganske streng godkjenningsprosess. Og ikke koster det veldig mye penger heller. Man skal dekke reelle kostnader i Norge og fødelandet. Og det må selvfølgelig sikres at så er tilfelle. 
 

Jeg er 100% for at man går gjennom adopsjonsrutiner og sikrer at det som skjer tåler dagens lys, både i Norge og i landet man adopterer fra. Snu hver stein. Men å si at adopsjon i seg selv er galt er jeg veldig, veldig uenig i. Men man må gjøre det man kan for at a) barnet får bli hos biologiske foreldre b) barnet får bli i biologisk familie eller c) barnet får bli i fødelandet. Men om ingen av de mulighetene er reellle, er utenlandsadopsjon et mye bedre alternativ enn barnehjem eller gata. Og det er barnekonvensjonen som Norge har ratifisert enig i. 

Anonymkode: 1258b...7e6

Jeg vet ikke hvor gamle barna dine er, men jeg ble adoptert på tidlig 80-tallet. Jeg har fått innsyn i mine foreldres søknad, der sto det svart på hvitt at de ville hjelpe et barn i en fattig verden. Mange i min generasjon som er adopterte, leser det samme i deres foreldres søknad. Disse søknadene har altså gått igjennom systemet, blitt godkjent, folk har tatt opp LÅN for å kunne betale for prosessen. Det er kjøp og salg. Og det er galt. Dessverre. Jeg tviler ikke på at du elsker barna dine, for det skulle faktisk bare mangle. Men det må gå an å ta innover seg hva man faktisk har vært med på, selv om det tilsynelatende er helt uvitende.

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, adopsjon er ikke å hjelpe et barn i nød. Man skal aldri adoptere for å hjelpe, man skal adoptere om man har et genuint, ektefølt ønske om å få et barn man skal elske som om man hadde født det selv, uansett hva. Og selvfølgelig og dessverre er det mennesker som har adoptert som aldri burde ha adoptert. Selv om man kan håpe at det er færre av dem enn dem som ikke burde fått  biologiske barn. Særlig i senere tid, når man må gjennom en ganske streng godkjenningsprosess. Og ikke koster det veldig mye penger heller. Man skal dekke reelle kostnader i Norge og fødelandet. Og det må selvfølgelig sikres at så er tilfelle. 
 

Jeg er 100% for at man går gjennom adopsjonsrutiner og sikrer at det som skjer tåler dagens lys, både i Norge og i landet man adopterer fra. Snu hver stein. Men å si at adopsjon i seg selv er galt er jeg veldig, veldig uenig i. Men man må gjøre det man kan for at a) barnet får bli hos biologiske foreldre b) barnet får bli i biologisk familie eller c) barnet får bli i fødelandet. Men om ingen av de mulighetene er reellle, er utenlandsadopsjon et mye bedre alternativ enn barnehjem eller gata. Og det er barnekonvensjonen som Norge har ratifisert enig i. 

Anonymkode: 1258b...7e6

Jeg sier ikke at adopsjon er utelukkende galt. Jeg er motstander av lukket adopsjon. Jeg mener det er en menneskerett å vite hvor man kommer i fra. Jeg syns biologiske foreldre skal vite hvor barna deres blir av. Jeg tror også det kan forhindre noe kjøp og salg, som ikke skal forekomme. Samtidig vil det aldri være problemfritt. Det vil alltid forekomme utfordringer med barn som har en annen opprinnelse og en annen historie. Kanskje er det bedre med utenlandsadopsjon, men det beste for de fleste barn, er å vokse opp i det miljøet de hører til, så langt det er mulig. 

Anonymkode: 50471...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du må gjerne bli provosert, men det er jo dokumentert masse at adoptivbarn HAR traumeresponser grunnet adopsjon og separasjonsproblematikk fordi man blir tatt vekk fra biologisk familie. Det er ikke en "sjansespill" som med biologiske barn. Dette VET man, og det skal jo være opplyst om før man i det hele tatt adopterer. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

Babyer ligger alene i en seng 24/7 i måneder og kanskje år, på et barnehjem. De blir tatt opp 2 ganger til dagen for mat og bleieskift. Klart det skjer en kortslutning i hjernen. Klart de får tilknytningspoblemer. 

Er det bedre å bare la dem bli på barnehjemmet til de blir kastet ut ig må klare seg selv? 

 

Anonymkode: faad0...a86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du må gjerne bli provosert, men det er jo dokumentert masse at adoptivbarn HAR traumeresponser grunnet adopsjon og separasjonsproblematikk fordi man blir tatt vekk fra biologisk familie. Det er ikke en "sjansespill" som med biologiske barn. Dette VET man, og det skal jo være opplyst om før man i det hele tatt adopterer. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

Lese deg opp på tilknytningsforstyrrelset kanskje? Kan anbefale Haarklou. Ja mange adopterte barn har tilknytningsforstyrrleser. Fordi de har opplevd gjentatte brudd med omsorgspersoner, kanskje har ligget i en seng uten nærhet og omsorg. Kanskje gått fra fosterhjem til fosterhjem. Knyttet seg til noen, mistet dem, knyttet seg til noen, mistet dem. Til de ikke lengre våger å knytte seg til noen, for å skjerme seg fra smerten av å miste dem. Tilknytningsforstyrrelse har ikke noe med biologi å gjøre. Det har med mangelfull tilknytning til omsorgspersoner å gjøre. Man kan få tilknytningsforstyrrelse selv om man vokser opp hos biologiske foreldre, om de er skikkelig dårlige på å gi omsorg. 
Man er ekstra sårbar i det første året, når man ikke har språk og ikke kan sette ord på følelsen. Men kroppen husker .

Det at flere adopterte barn vokser opp og føler en sorg over at de er adopterte og ikke kjenner sitt biologiske opphav er noe helt annet. Vondt og vanskelig, men er ikke en tilknytningsforstyrrelse på samme måte som den som har den diagnosen i en eller annen grad. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg kjenner ingen. Og jeg kjenner mange. 

Anonymkode: 1258b...7e6

Jeg jobber med barnevern og jeg kjenner mange. Og forstår dem godt. Og det er altså da snakk om "angre" på den måten jeg beskrev. 

Det er ikke fordi de er dårlige foreldre. Det er ikke fordi barna gjør noe galt. Det er fordi barna har vært utsatt for vanvittige belastninger før adopsjon (rus i svangerskap og/eller helt ubrukelig omsorg). Belastninger som er vanskelige for noen som helst å takle og som det dessverre er høyere forekomst av i denne gruppen. Vanskene ligner ofte på de enkelte fosterbarn har og der dedikerte fosterhjem også sprekker så det synger når barnet blir ungdom. 

Selvfølgelig gjelder ikke dette alle adoptivfamilier - eller et flertall -, men så mange at jeg har endret mening fra å ville foretrukket å adoptere selv til aldri å ville vurdert det etter en del år i yrket. 

Anonymkode: e20f1...8c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Babyer ligger alene i en seng 24/7 i måneder og kanskje år, på et barnehjem. De blir tatt opp 2 ganger til dagen for mat og bleieskift. Klart det skjer en kortslutning i hjernen. Klart de får tilknytningspoblemer. 

Er det bedre å bare la dem bli på barnehjemmet til de blir kastet ut ig må klare seg selv? 

 

Anonymkode: faad0...a86

Nei, men da bør de først og fremst gå til øvrig familie, i fosterhjem i fødeland, og som ytterste konsekvens bli adoptert i fødelandet. Jeg er sterk motstander av internasjonal adopsjon. Det er en uting og det er white saviour-oppførsel.

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Lese deg opp på tilknytningsforstyrrelset kanskje? Kan anbefale Haarklou. Ja mange adopterte barn har tilknytningsforstyrrleser. Fordi de har opplevd gjentatte brudd med omsorgspersoner, kanskje har ligget i en seng uten nærhet og omsorg. Kanskje gått fra fosterhjem til fosterhjem. Knyttet seg til noen, mistet dem, knyttet seg til noen, mistet dem. Til de ikke lengre våger å knytte seg til noen, for å skjerme seg fra smerten av å miste dem. Tilknytningsforstyrrelse har ikke noe med biologi å gjøre. Det har med mangelfull tilknytning til omsorgspersoner å gjøre. Man kan få tilknytningsforstyrrelse selv om man vokser opp hos biologiske foreldre, om de er skikkelig dårlige på å gi omsorg. 
Man er ekstra sårbar i det første året, når man ikke har språk og ikke kan sette ord på følelsen. Men kroppen husker .

Det at flere adopterte barn vokser opp og føler en sorg over at de er adopterte og ikke kjenner sitt biologiske opphav er noe helt annet. Vondt og vanskelig, men er ikke en tilknytningsforstyrrelse på samme måte som den som har den diagnosen i en eller annen grad. 

Anonymkode: 1258b...7e6

Jeg har lest meg opp. Masse. Jeg har også levd erfaring, jeg kjenner masse adopterte som sier de sliter. Pga adopsjonen sin. Mange går årevis i terapi, det gjorde jeg også. Men typisk at noen som ikke vet hvordan det er skal komme å be meg som lever med det hver dag, om å lese meg opp.

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg vet ikke hvor gamle barna dine er, men jeg ble adoptert på tidlig 80-tallet. Jeg har fått innsyn i mine foreldres søknad, der sto det svart på hvitt at de ville hjelpe et barn i en fattig verden. Mange i min generasjon som er adopterte, leser det samme i deres foreldres søknad. Disse søknadene har altså gått igjennom systemet, blitt godkjent, folk har tatt opp LÅN for å kunne betale for prosessen. Det er kjøp og salg. Og det er galt. Dessverre. Jeg tviler ikke på at du elsker barna dine, for det skulle faktisk bare mangle. Men det må gå an å ta innover seg hva man faktisk har vært med på, selv om det tilsynelatende er helt uvitende.

Anonymkode: fa6dd...dcc

Mine barn er adoptert tidlig 2000-tallet. Og jeg er helt enig i at ingen barn skulle måtte lese at foreldrene ville redde et barn. Og jeg er glad det er en prosess for å sikre at slikt ikke kan skje igjen, og at barn ikke blir kjøpt og solgt. Jeg vet det er avdekket en god del kritikkverdig. Jeg vet også at det er en rekke adopsjoner som gikk riktig for seg, med barn med godt forhold til sine foreldre. Jeg er for adopsjon, men ikke for en hver pris. Det må skje på barnas premisser, og man må være helt sikre på at barna er reelt foreldreløse. Og penger skal IKKE være involvert. Mine barn har (til nå) valgt å ikke spore opp biologisk familie. Jeg har tilbudt dem det. Jeg har kjøpt inn gentester de har valgt å ikke ta. Selv barnet mitt med store utfordringer er veldig tydelig på at hen er er glad hen ble adoptert. Hen mener at alternativet var verre. Jeg vil støtte ungene mine 100% om de velger å lete etter biologisk opphav. Det er ingen trussel for meg. Jeg vet de elsker meg, og har stort nok hjerte til at det også kan romme biologiske foreldre. Begge mine barn er forøvrig kalt opp etter sin biologiske forelder. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Mine barn er adoptert tidlig 2000-tallet. Og jeg er helt enig i at ingen barn skulle måtte lese at foreldrene ville redde et barn. Og jeg er glad det er en prosess for å sikre at slikt ikke kan skje igjen, og at barn ikke blir kjøpt og solgt. Jeg vet det er avdekket en god del kritikkverdig. Jeg vet også at det er en rekke adopsjoner som gikk riktig for seg, med barn med godt forhold til sine foreldre. Jeg er for adopsjon, men ikke for en hver pris. Det må skje på barnas premisser, og man må være helt sikre på at barna er reelt foreldreløse. Og penger skal IKKE være involvert. Mine barn har (til nå) valgt å ikke spore opp biologisk familie. Jeg har tilbudt dem det. Jeg har kjøpt inn gentester de har valgt å ikke ta. Selv barnet mitt med store utfordringer er veldig tydelig på at hen er er glad hen ble adoptert. Hen mener at alternativet var verre. Jeg vil støtte ungene mine 100% om de velger å lete etter biologisk opphav. Det er ingen trussel for meg. Jeg vet de elsker meg, og har stort nok hjerte til at det også kan romme biologiske foreldre. Begge mine barn er forøvrig kalt opp etter sin biologiske forelder. 

Anonymkode: 1258b...7e6

Det er veldig fint å lese, og det er jo sånn man håper at det skal være for alle. At en og annen ikke hadde vært fornøyd eller ikke hadde vært en match med adoptivforeldre, hadde jeg også kunnet svelge, fordi folk er forskjellige. Men det er altså såpass mye skit som er kommet frem, som gjør at jeg synes det er en helt uforsvarlig prosess å utsette små barn for, kun fordi noen i et helt annet land ikke kan få egne barn. Det er jo faktisk ingen menneskerett å få barn heller.

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg sier ikke at adopsjon er utelukkende galt. Jeg er motstander av lukket adopsjon. Jeg mener det er en menneskerett å vite hvor man kommer i fra. Jeg syns biologiske foreldre skal vite hvor barna deres blir av. Jeg tror også det kan forhindre noe kjøp og salg, som ikke skal forekomme. Samtidig vil det aldri være problemfritt. Det vil alltid forekomme utfordringer med barn som har en annen opprinnelse og en annen historie. Kanskje er det bedre med utenlandsadopsjon, men det beste for de fleste barn, er å vokse opp i det miljøet de hører til, så langt det er mulig. 

Anonymkode: 50471...a4e

Hva med barn som blir forlatt. Skal de fratas retten til en ny familie fordi noen forlot dem uten å oppgi navnet sitt. Det skjer dessverre oftere enn man tror. Selvfølgelig må det en lengre prosess til med etterlysninger i aviser og tv osv for å forsøke å spore dem opp. Men i slike tilfeller må barnet også ha mulighet til å få en ny familie. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[anonym111111]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ser så mange "angre på barn" tråder, men tenker det er kanskje enda mer tabu å angre på adoptivbarn. Noen som angrer? Husker jeg så på serien "ønskebarn" eller hva den het for en del år siden, og syntes den var så trist da det virket som det ene paret angret veldig. Slo helt fra meg adopsjon etter det. 

Anonymkode: a1ca3...996

Går det an å streame den serien noe sted nå?