Trives ikke der vi bor

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt jeg, jeg trives heller ikke der jeg bor, men vi må bo her pga. mannens jobb. 

Hadde det vært et alternativ å ha hytte på et fint sted? 

Jeg ville kanskje tatt et familieråd med alle voksne (ikke barna), der du kunne sagt hvordan du føler det og de kunne sagt hva de føler. Kanskje dine foreldre og svigerforeldre heller ikke er fremmede for å flytte? Eller har forslag til hvordan du kan få det bedre? 

Jeg tenker at det er viktigere å trives med hvor man bor og hvordan man har det i fritiden, enn å ha drømmejobben. 

Men som sagt, jeg er selv stuck på en "stygg plass", fordi mannen min ikke kan jobbe noe annet sted (og elsker jobben sin). Løsningen vår ble hytte, der jeg tilbringer så mye tid som mulig. 

Anonymkode: 4945f...953

[HMK]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Nå ble jeg nysgjerrig på hvilken bygd du bor i 🙈 

 

 

Anonymkode: b40ee...f94

Det er ei lita bygd i Telemark. Ca 35 minutter fra Kragerø og skjærgården. 45-60 minutter til 3 ulike byer. 30 minutter til alpinanlegg på fjellet. 

[AnonymBruker]

Tenker også at det å utvikle en vakker hage kan gi deg mye, på mange vis. Ofte er det inkluderende og fine fellesskap i lokale, organiserte hagelag  også. 

Anonymkode: 486e1...003

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ts her! Jeg har virkelig prøvd og prøver hardt for å bli kjent med folk, finne fin natur osv. med stygg natur mener jeg at det er kun granskog, gjørmete stier. Glomma som det ikke går an å bade i. Ingen badevann ellers som er ok. Lite stier. Null utsikt/høyde/fjell. Hjortelusflue hele høsten. Knapt snø vinterstid. Jeg er en person som elsker natur, sjøen, fjell, bade, langrenn, kajak, sup, vindsurfing osv osv: Jeg prøver å komme i kontakt med folk via barna, men folk er opptatt med sitt. Blir til at man treffes en gang eller to (alt med mitt initiativ), men så blir det taust fra andre parten. Aldri invitert tilbake osv. Men jeg har mannen og barna, og foreldre/svigerforeldre og trenger ikke så fryktelig mye annet nettverk egentlig… jeg får dekket sosialt behov med de og har et par gode venninner 1 times kjøretur unna som jeg kan treffe ellers. Problemer er at jeg ikke har noen tilknytning noe annet sted heller, så å flytte blir å begynne helt på scratch for oss alle… føler meg så egoistisk, men samtidig så føler jeg at jeg har gitt alt for å trives på dette stedet(til og med bygget drømmehus fordi kanskje det ville «hjelpe»). Hver gang vi er et annet sted eller ser et sted på tv så blir jeg lei meg og tenker «skulle ønske vi bodde der».  

Anonymkode: b40ee...f94

Høres ut som du ikke bor så langt unna meg😅 Så ville bare si at jeg er oppvokst i Oslo og trivdes heller ikke her ute den første tiden når barna var små. Jeg er ekstrovert og det var vanskelig å finne venner som ville finne på noe på fritiden. Jeg måtte alltid inn til Oslo for å være sosial, trene lagidrett.

Men dette endret seg når barna ble eldre og startet på skolen og fritidsaktiviteter. På skolen har de mammakvelder som man kan bli kjent uten barn tilstede. Jeg startet også med lagidrett her jeg bor så nå kunne jeg ikke tenke meg å bo annet sted😊

Anonymkode: 6e129...1e2

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt, jeg trives heller ikke her jeg bor, blir deprimert av det så jeg må komme meg vekk innen sommeren 2025 er omme ellers tror jeg ikke jeg klarer det mer psykisk.

Det er faktisk ikke så lenge siden vi kjøpte noe nytt, men kjøpte på samme sted som vi bodde tidligere, bare et nyere hus for jeg trodde jeg ble stresset av å ha gammelt hus, men det er rett og slett stedet jeg ikke greier lenger. 

Men du har nok mer "flaks" enn meg, for du har jo mann med mange venner som dere sikkert er sammen med + familie på begge sider dere er sammen med. Her vi bor så bor også all familie, men vi er ikke sammen overhode. Toppen 3 ganger i året og det er det som begynner å kvele meg å bo på dette stedet. At man bor så nært de man liksom skal være så mye sammen med og vite at man har et støtteapparat også er man helt alene selvom det er maks 10 min mellom oss så blir følelsen av ensomhet så altoverskyggende.

Så jeg hadde vurdert å flytte var jeg deg.. Hvis du kjenner som meg så er det veldig viktig at du kommer deg vekk derifra.

Hvis vi ikke får til å kjøpe noe annet sammen så får vi heller kjøpe en liten leilighet til meg ett annet sted også får vi bli særboere for mannen har jobben sin her og han også virkelig elsker denne og vil ikke slutte.

Så du skal ihvertfall vite at vi er flere i samme båt som HATER det stedet man bor. Jeg blir kvalm bare jeg kikker ut av vinduet  

Anonymkode: d279b...226

[cafflatte]

Blir det bedre å flytte? Starte på nytt på nytt sted? Ikke sikkert det blir lettere å bli kjent med nye mennesker der.

Vet ikke alderen på barna men hvis det er mulig få de inn på lagidrett eller korps. Der er det dugnader og aktiviteter, foreldre blir"tvunget" til å bli kjent.  Jeg har  blitt kjent med masse foreldre gjennom idrettslag til barna.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik som deg. Det tok meg 8år før jeg begynte å trives her vi bor. Men ikke uten innsats. 
 

Meldte meg på forskjellige aktiviteter, oppsøkte folk, jobbet frivillig osv. 

Bygdemiljø er lukket, men når du først er inne er det faktisk ikke så verst likevel. 
 

Vi reiste en del bort de første årene så jeg fikk input andre steder☺️

Anonymkode: a3295...038

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ts her! Jeg har virkelig prøvd og prøver hardt for å bli kjent med folk, finne fin natur osv. med stygg natur mener jeg at det er kun granskog, gjørmete stier. Glomma som det ikke går an å bade i. Ingen badevann ellers som er ok. Lite stier. Null utsikt/høyde/fjell. Hjortelusflue hele høsten. Knapt snø vinterstid. Jeg er en person som elsker natur, sjøen, fjell, bade, langrenn, kajak, sup, vindsurfing osv osv: Jeg prøver å komme i kontakt med folk via barna, men folk er opptatt med sitt. Blir til at man treffes en gang eller to (alt med mitt initiativ), men så blir det taust fra andre parten. Aldri invitert tilbake osv. Men jeg har mannen og barna, og foreldre/svigerforeldre og trenger ikke så fryktelig mye annet nettverk egentlig… jeg får dekket sosialt behov med de og har et par gode venninner 1 times kjøretur unna som jeg kan treffe ellers. Problemer er at jeg ikke har noen tilknytning noe annet sted heller, så å flytte blir å begynne helt på scratch for oss alle… føler meg så egoistisk, men samtidig så føler jeg at jeg har gitt alt for å trives på dette stedet(til og med bygget drømmehus fordi kanskje det ville «hjelpe»). Hver gang vi er et annet sted eller ser et sted på tv så blir jeg lei meg og tenker «skulle ønske vi bodde der».  

Anonymkode: b40ee...f94

Du vet hva du har. Drømmehuset, gode jobber, to par besteforeldre. Du risikerer å miste en eller alle disse ved å flytte. Se heller etter en hytte hvor dere kan kose dere sammen.

Anonymkode: cf7d1...db8

[AnonymBruker]

Kan det være at du er deprimert på ordentlig og trenger hjelp? 

Vennenettverk er viktig, og det vil være mulig å skape det gjennom å engasjere deg i en fritidsaktivitet for barna. Vi er tilflyttere her vi bor, og har skapt oss et etterhvert ganske stort nettverk fordi vi er aktive i FAU, i idrettslaget, som trener, deltar på alle dugnader, er med på treninger og cuper.

Det tar ofte lang tid med jevne treffpunkter før vennskap formes skikkelig som voksen. 

Du må sørge for å treffe folk der de er uansett, ikke gjøre det til noe som må planlegges. Dette blir nok lettere når barna dine er 1-2 år eldre og starter på aktiviteter. Det er garantert noe de kan holde på med. Vi kjører til det meste. 

Anonymkode: 40977...42e

[AnonymBruker]

HMK skrev (8 timer siden):

Det er ei lita bygd i Telemark. Ca 35 minutter fra Kragerø og skjærgården. 45-60 minutter til 3 ulike byer. 30 minutter til alpinanlegg på fjellet. 

Ja det er problemet løst angående sol og ski siden både stranden og alpinannlegg er såpass nærme.

Anonymkode: e4653...efa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ts her igjen.

mine foreldre flyttet etter oss fra hjemstedet mitt som er 3,5 time unna. Jeg har ikke hjerte til å fortelle dem at jeg mistrives… og de ville blitt helt knust om vi flyttet. På en måte er jeg litt sint på dem for at de flyttet etter oss uten fordi jeg føler at de har gjort oss enda mer «stuck». 
 

Å flytte tilbake til mitt hjemsted er uansett ikke aktuelt pga jeg ikke har nettverk der (ble utfryst på u.skolen og vgs og flyttet til utlandet rett etter vgs frem til jeg begynte å studere). 
 

føler jeg er i en utrolig kinkig situasjon og setter stor pris på innspill ❤️

Anonymkode: b40ee...f94

Kan du ikke spørre dem om de trives, da? Fortell dem at du angrer på flyttingen. Det kan jo hende de også angrer. 

Anonymkode: 37c25...566

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hun er deprimert og mistrives på plassen de bor. Hvis du er vant til åpne steder og sjø så blir det en stor forskjell å flytte for å bo blant fjell og grantrær. Å flytte på bygda er ikke for alle, er ofte et lukket samfunn for de som er født og oppvokst der, og det er nesten uten unntak ALLTID verre for damene.

Anonymkode: e10ac...2ce

Deprimert ? Heller bortskjemt. Hun tenker mest på seg selv. Hvorfor ikke tenke på familien ? At barna og mannen trives og har venner og et godt miljø ! Flytte kan hun gjøre senere i livet når barna klarer seg selv.

Anonymkode: 77e19...a09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Som overskriften sier. Vi er en familie med to foreldrene, og to barn på 2 og 4 år. Vi har flyttet på bygda (ca 1 time unna Oslo). Bygd drømmehuset. Men, jeg trives dessverre ikke her… Stygg natur, folka er overlegne, vanskelig å komme i kontakt med folk. Selv naboene hilser knapt på oss. Vi må kjøre overalt osv. Jeg lengter etter sjø/vann, men å få det innebærer flytting minimum 1,5 time unna og å starte helt på nytt. Vi har begge drømmejobber her som er utrolig vanskelig å få,  to sett mer besteforeldre (det ene settet flyttet etter oss). Nå har vi bodd her i 3 år og jeg trives fortsatt ikke. Blir deprimert og ulykkelig av dette stedet. Hovedsakelig pga stygg natur og at det er så usentralt (må kjøre bil til absolutt alt)Z HJELp, hva gjør jeg!! Samboer er veldig negativ til å flytte pga han elsker huset vi bor i og har mange kamerater her, så jeg får nærmest null støtte fra han…  

Anonymkode: b40ee...f94

Er mannen fra det stedet? Jeg vet ikke om det stemmer men forskning sier at å "aklimatisere seg" på en plass tar ca 3 år. Og du har i mellomtiden både fått barn og bygd hus. Det er mye. Ellers er de fleste plasser ganske like. Den dynamikken er overalt,  kanskje du var mere vant til din der du bodde før...

Anonymkode: 569a2...a9a

[fru Alving]

Hei Ts, jeg føler med deg. Jeg trivdes ikke i det området vi bodde i tidligere, og vi bodde der i ti år. Det var et nabolag i en stor by men var nok preget av lav sosioøkonomisk nivå på innbyggerne og en god del gjennomtrekk, mye utleie osv. Vi fikk ikke noe særlig nettverk og jeg syntes aldri at vi passet inn. Vi flyttet etter ti år og hver dag tenker jeg at vi aldri skulle flyttet dit. Mann trivdes og ungene også, kun jeg som ikke likte å bo der. Og verdiutviklingen var ikke bra på boligen.

Nå bor vi et annet sted, har lån til pipa og her trives jeg. Heldigvis.

Men vet du, det er ting her og som ikke er optimalt. Der vi bodde tidligere var det lett å komme seg til toget, her har vi lengre vei. Det brøytes dårlig om vinteren her og folk er litt mer snobbete og vi har faktisk ikke egentlig fått mye nettverk her heller. Men vi trives alle sammen og blir boende.

Så jeg kan forstå deg. Du kan ikke bo et sted du ikke trives.

Det er noen ting du bør tenke på.

Hvor vil du egentlig bo hen? Det er vel en grunn til at dere valgte å flytte dit dere bor nå? Hva så dere etter der? Du sier du ikke vil bo på hjemplassen din, er det der dere flyttet fra som du ønsker deg tilbake til? Var det Oslo kanskje?

Skal dere bo i Oslo så får dere veldig høye bokostnader for en egent bolig for to voksne og to barn. Du sier dere begge har drømmejobber, det er jo en veldig fin ting. Kanskje du kan få økt nettverk gjennom jobben din? Om du trives og blomstrer på jobb så vil du jo lett kunne få kontakt med de du er i sammen med der. Og hvorfor i all verden kan dere ikke få jobb andre steder? Hvis dette er en liten plass så betyr vel det at arbeidsmarkedet er deretter...

Siden du har så små barn så må du jo ha vært i permisjon nylig, kom du ikke i kontakt med noen andre småbarnsmødre via helsestasjon eller andre treffpunkter der? babysvømming, baby eller barseltreff? Er det ingen du føler at du får kontakt med som kanskje kan være noe å bygge videre på.

Jeg tror at om du skal fortsette å bo der du er så må du litt ut av komfortsonen og ta mer initiativ. Engasjer deg i barna sin hverdag som FAU representant og via aktiviteter, der vil du bli kjent med andre fine foreldre som gjør det samme og du vil kunne bruke ditt engasjement til noe positivt. Foreldre som er aktive som trenere i FAU og annet rundt barna vil og bli sett på som ressurspersoner i sitt lokalmiljø og det er og det de er! Så de vil nok åpne dører.

Tror og at du kan engasjere deg i dine interesser og slik skape en bedre hverdag for deg selv. Har du noen hobbyer hvor du kan komme i kontakt med andre? På bygda er vel sanitetskvinnene ofte aktive, de trenger yngre aktive medlemmer og gjør veldig mye bra, veldedighet osv 

Kan du trene i en løpegruppe, på et danseparti, yoga eller noe? Finne bekjente der?

Jeg ville og vært helt åpen med familie og de dere kjenner om at du ikke trives og vurderer å flytte. Du sier mannen din har mange venner. Er det ingen av de som har samboere eller koner som du kan finne tonen med?

Kan dere starte opp en tradisjon av noe slag? Starte å invitere til juleverksted hver advent, pepperkakebaking 1 desember eller noe sånt? Fast grillfest ved skole og barnehage start? Lage noen treffpunkter der dere gjør noe positivt for dere selv og for andre.

Jeg tror at i en bygd så vil folk at de som flytter "hjem" skal trives og bli boende. Så kanskje du kan være litt mer åpen om at du sliter og at du gjerne vil ha mer nettverk. Du skriver at du har opplevd mobbing og utfrysing. Er du sikker på at ikke dette har satt spor som gjør at du kanskje tolker ting i verste mening eller trekker deg unna i situasjoner som oppleves usikre. Vi har alle en bagasje med oss fra det livet vi har levd og leser andre og verden gjennom våre personlige "briller"

Naturen ville jeg ikke sagt noe om, den får du ikke gjort noe med😂

[Dojakitty]

Drømmehuset, familie og drømmejobb. Men misfornøyd pga stygg natur og ingen naboer som bryr seg? 😂

[Regnbuefisk]

Skjønner at du har det tøft. Men de tre årene dere har vært der har jo vært stappa fulle av graviditet, barseltid og småbarnskaos. Tipper du ikke har hatt kjempemasse tid til hverken sosialisering eller hobbyer sånn egentlig.

Høres ut som dere har så masse fint med jobb og familie rundt dere, at jeg nok ville prøvd noen år til. Det blir lettere å møte folk når du får mer tid til rådighet, og barna får flere venner (med foreldre du kan møte) når de blir større.

Jeg også hater at jeg må bruke bilen i hverdagen, men prøver å ikke fokusere alt for mye på den lille delen av livet.

[AnonymBruker]

Innspill herfra er: gjør det beste med det du har. Det tar tid å slå seg til ro, særlig når det avviker fra det man kjenner fra før. Vær heller takknemlig over de gode tingene og fokuser på å mate sjelen ved å være aktiv der du er, på den måten du kan. Det vil gå seg til etterhvert, men ikke om du fokuserer på det du ikke har..

Anonymkode: 6797a...b4c

[AnonymBruker]

Ts her igjen! Helt overveldet over all respons og gode råd 🥹 Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å svare 🫶🏼

 

Jeg føler at naturen er det største «problemet» mitt her, den sosiale biten går forsåvidt greit nok, og jeg ser at den kan bli lik et nytt sted også. Vi kunne nok i et langtidsperspektiv fått tilsvarende jobber et nytt sted, men de vokser ikke på trær dessverre. Så jeg føler at jobb og familie er kanskje det som gjør oss mest «stuck» her.

En som spurte om hvorfor vi valgte akkurat dette stedet. For å være ærlig var det 100% tilfeldig… vi fikk jobbene først og flyttet etter de. Var helt desperate etter å flytte ut av storbyen og til en større bolig pga barn. Så var det mer huset enn stedet som gjorde at vi endte opp på dette bestemte boligfeltetet. Med mistrivsel trodde vi(jeg) det handlet om at huset var for gammelt og dårlig. Så bygde vi nytt hus på omtrent samme sted… 2 år senere så er vi dog ikke noe lykkeligere selv om huset er nytt og flott… dette gjelder også for mannen. Og vi angrer forsåvidt begge på valget om å bygge nytt pga man nå har mistet muligheten til å kjøpe seg en hytte… så vi har absolutt tenkt på å «bo oss ned» igjen, men føler at neste flytting evt må være permanent…. Og jeg har også laget en slags «tidsfrist» på 2 år ift flytting, da jeg ikke ønsker at barna evt skal måtte bytte skole. 
 

Egoistisk? Ja, definitivt. Men man lever bare èn gang og livet er kort. Synes også barna fortjener å ha en happy mamma som trives og har det bra. Hvis bosted forhindrer dette så er det kanskje best for alle at man flytter på seg.

 

Kjip situasjon synes jeg, så setter stor pris på innspill som jeg kan ta med meg inn i valget. Jeg tror faktisk mannen hadde vært villig til å flytte hvis jeg krevde det, men dette angår jo flere enn bare oss… 

Anonymkode: b40ee...f94

[AnonymBruker]

Hvis mannen også er positiv til flytting så er det jo bare å gjøre det. Dere kan jo starte med å kikke etter jobber der dere vil bo. 

Naturen er jo som den er og jeg tror og at mennesker har ulike behov for det som er rundt dem. Naturen former oss også for eksempel er de som bor langt oppe i en dal gjerne mindre eventyrlystne og ekspansive enn de som bor ved kysten.

Anonymkode: 9b6f0...e26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Tenker også at det å utvikle en vakker hage kan gi deg mye, på mange vis. Ofte er det inkluderende og fine fellesskap i lokale, organiserte hagelag  også. 

Anonymkode: 486e1...003

Ja, bygg basseng!!! 

Anonymkode: 3f525...708