Lettere å oppdra enebarn?

[AnonymBruker]

Malmfrid skrev (30 minutter siden):

Ok - jeg er ikke ute på å kverulere - bare si at barn faktisk ikke har vondt av at ting er litt kaos til tider. Så lenge barna har en trygg havn hjemme så tåle man å stille bak i køen til tider. Men vet ikke hva du mener med å følge opp barnet best mulig? 

Mor og far gikk på alle foreldremøter, stilte på speidersamlinger osv ... men det var ikke så veldig mye organiserte fritidsaktiviteter den gang.

Jeg har og mer enn ett barn, men klart å følge dem opp med fotball, friidrett og skolen.

Det er vel det at hver gang du viser til enebarn så kommer du med fraser som at du tror det kan være bra å ikke få alt en peker på, du tror barn har godt av å ikke alltid være i sentrum osv. Det viser at du har fordommer..

Det at du har kjent et bortskjemt enebarn som ikke hadde oppdragelse sier vel kun noe om det ene barnet der.

Anonymkode: d4205...726

[AnonymBruker]

Malmfrid skrev (1 time siden):

Kan du ikke fortelle hva som er fordelene da?

Da jeg var ung var enebarn ensbetydende med å være bortskjemt og overbeskyttet. 
Jeg visste kun om 1 enebarn fra min oppvekst og han var meget spesiell, bortskjemt og svært overbeskyttet. 

Da mine barn vokste opp så husker jeg heller ingen enebarn. Det er ikke så vanlig her hvor jeg bor. Sikkert derfor jeg virker fordumsfull - men snakker av den lille erfaringen jeg har. 

Fordelene for meg som enebarn var først og fremst fred og ro hjemme. Det var alltid deilig å komme hjem etter å ha besøkt de med søsken. Jeg synes også det var veldig koselig i juletider, med bare meg, mamma og pappa. Vi prøvde feire med onkel og hans barn en gang, og det var så mye støy og kaos.

Jeg kjenner også til flere med veldig dårlig erfaring med sine søsken, hvor de rett og slett følte seg mobbet gjennom oppveksten, ikke følte noen trygghet hjemme, og har minimal kontakt som voksne. Det er selvsagt ikke normen eller noe alle med søsken opplever, men jeg er glad jeg slapp potensielt være utsatt for det.

Andre fordeler er økonomisk som du nevner (vi reiste mye, noe jeg har mange gode minner fra), og også god oppfølging ellers, med lekser, alltid noen som hadde tid til en prat osv.

Men den største fordelen er definitivt det første. 

Anonymkode: 38aff...892

[Gjest Malmfrid]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Fordelene for meg som enebarn var først og fremst fred og ro hjemme. Det var alltid deilig å komme hjem etter å ha besøkt de med søsken. Jeg synes også det var veldig koselig i juletider, med bare meg, mamma og pappa. Vi prøvde feire med onkel og hans barn en gang, og det var så mye støy og kaos.

Jeg kjenner også til flere med veldig dårlig erfaring med sine søsken, hvor de rett og slett følte seg mobbet gjennom oppveksten, ikke følte noen trygghet hjemme, og har minimal kontakt som voksne. Det er selvsagt ikke normen eller noe alle med søsken opplever, men jeg er glad jeg slapp potensielt være utsatt for det.

Andre fordeler er økonomisk som du nevner (vi reiste mye, noe jeg har mange gode minner fra), og også god oppfølging ellers, med lekser, alltid noen som hadde tid til en prat osv.

Men den største fordelen er definitivt det første. 

Anonymkode: 38aff...892

Det var en fin besvarelse hvor du utdyper hva du mener. 

Klarer å se din side av saken, men jeg har min erfaring og svarer utifra det - sikkert veldig annerledes enn din oppvekst. 

De beste julene mine var de vi feiret med storfamilien med tanter, onkler, søskenbarn, besteforeldre i tillegg til min egen familie. Men jeg liker liv og røre rundt meg. 

Vi reiste ikke til fjerne himmelstrøk, men hadde hytte på sørlandet. Har mine beste minner fra feriene på hytta hvor vi fisket og fanget krabbe og hadde krabbelag på terrassen med utsikt over sjøen hver flere ganger i uken. 

Så selvom jeg har vokst opp med flere søsken og mye liv så har jeg hatt den beste oppveksten - kunne ikke hatt det bedre. 

Men viktigst - jeg har opplevd to foreldre som ble alvorlig syke og døde og jeg er veldig takknemlig for at vi var flere til å dele den byrden det er. 

MEN spørsmålet var om det er lettere å oppdra enebarn. Jeg svarer utifra min egen erfaring som mor. Hadde nok vært enklere med ett barn ... men triveligere og mer liv med flere. 

[AnonymBruker]

Malmfrid skrev (9 minutter siden):

Det var en fin besvarelse hvor du utdyper hva du mener. 

Klarer å se din side av saken, men jeg har min erfaring og svarer utifra det - sikkert veldig annerledes enn din oppvekst. 

De beste julene mine var de vi feiret med storfamilien med tanter, onkler, søskenbarn, besteforeldre i tillegg til min egen familie. Men jeg liker liv og røre rundt meg. 

Vi reiste ikke til fjerne himmelstrøk, men hadde hytte på sørlandet. Har mine beste minner fra feriene på hytta hvor vi fisket og fanget krabbe og hadde krabbelag på terrassen med utsikt over sjøen hver flere ganger i uken. 

Så selvom jeg har vokst opp med flere søsken og mye liv så har jeg hatt den beste oppveksten - kunne ikke hatt det bedre. 

Men viktigst - jeg har opplevd to foreldre som ble alvorlig syke og døde og jeg er veldig takknemlig for at vi var flere til å dele den byrden det er. 

MEN spørsmålet var om det er lettere å oppdra enebarn. Jeg svarer utifra min egen erfaring som mor. Hadde nok vært enklere med ett barn ... men triveligere og mer liv med flere. 

Jeg er den du svarer og også mor til enebarn. Nå har jeg jo ikke noen erfaring med flere, og jeg tror mye avhenger av barnets personlighet og temperamentet, men det er klart noe automatisk blir enklere med ett. Jeg og mannen er i alle fall veldig flinke til å dele oppgaver og tid med barnet, så den andre får tid for seg selv og kan "lade opp" batterierne før vi blir helt utslitt. Med to barn ser jeg for meg det hadde vært naturlig dele seg opp litt mer med hvert sitt barn nå og da, spesielt når de er mindre.

Det økonomiske er også en stor fordel for oss (vi har helt gjennomsnittlig økonomi), da jeg føler jeg kan spare til datteren min og fortsatt ha råd til reising og opplevelser. Det hadde nok gått helt greit med ett barn til, men vi måtte ha kuttet ned litt på hverdagsluksus. 

Men jeg ser fordeler og ulemper med begge deler! Jeg har ingen vansker for å forstå at dersom man har søsken man kommer godt overens med, så er det definitivt en berikelse i livet. Jeg er heldig som har sterke forhold andre steder, og håper barnet mitt kan bygge det samme som meg. Så langt virker det son vi har litt likt temperament, så håper hun føler det samme som meg om å være enebarn 😅

Anonymkode: 38aff...892

[AnonymBruker]

Jeg er lærer. Enebarn er ikke noe særlig annerledes enn de som har søsken. Det finnes kranglete og bortskjemte enebarn, det finnes kranglete og bortskjemte barn med føere søsken. Det finnes også tålmodige og rolige enebarn, og barn med søsken som også er tålmodige og rolige. Mye kommer an på oppdragelse, personlighet og sånt, ikke nødvendigvis antall søsken. 

Anonymkode: e9261...427

[AnonymBruker]

Vi skal forresten ha to barn. Har ett barn, og gravid med nr 2 nå. Begge vi to har vokst opp med søsken. Både jeg og samboer har vært "bestevenner" med våre søsken og har god kontakt med de enda. Vi ønsker det samme for våre barn 😊 Slitsomt kan det bli, og litt dårligere økonomi. Men penger er ikke alt, og når barna blir litt eldre så klarer de seg jo mer selv. Min bror har to barn med to års mellomrom og de er "bestevenner" og trives godt sammen. 

Anonymkode: e9261...427

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig lettere for foreldre å gi 110% til et barn, enn flere barn.

Anonymkode: 2e605...bc1

[AnonymBruker]

Malmfrid skrev (1 time siden):

Det var en fin besvarelse hvor du utdyper hva du mener. 

Klarer å se din side av saken, men jeg har min erfaring og svarer utifra det - sikkert veldig annerledes enn din oppvekst. 

De beste julene mine var de vi feiret med storfamilien med tanter, onkler, søskenbarn, besteforeldre i tillegg til min egen familie. Men jeg liker liv og røre rundt meg. 

Vi reiste ikke til fjerne himmelstrøk, men hadde hytte på sørlandet. Har mine beste minner fra feriene på hytta hvor vi fisket og fanget krabbe og hadde krabbelag på terrassen med utsikt over sjøen hver flere ganger i uken. 

Så selvom jeg har vokst opp med flere søsken og mye liv så har jeg hatt den beste oppveksten - kunne ikke hatt det bedre. 

Men viktigst - jeg har opplevd to foreldre som ble alvorlig syke og døde og jeg er veldig takknemlig for at vi var flere til å dele den byrden det er. 

MEN spørsmålet var om det er lettere å oppdra enebarn. Jeg svarer utifra min egen erfaring som mor. Hadde nok vært enklere med ett barn ... men triveligere og mer liv med flere. 

Jeg kan og komme med noen tanker.

Et enebarn vil oftere ha foreldre som har tid til det, som prioriterer det og som fokuserer på barnet. Enebarnet vil ha mye voksenkontakt og ofte få noen fordeler på skolen ved at det er rolig hjemme når lekser skal gjøres og at barnet rett og slett får mer oppmerksomhet.

Et enebarn vil og stå friere til å se seg seg selv og egne muligheter ved at det aldri blir sammenlignet med noen hjemme, eller blir målt opp noen. Tror søsken ofte sees og sammenlignes selv om foreldrene er bevisste og forsøker og ikke gjøre det. Min egen pappa ble for eksempel regnet for å være "hjernen" i sin familie mens broren hans var den praktiske. Jeg ser jo at min far egentlig og var ganske praktisk mens min onkel slett ikke hadde noe dårlig hode, men de fikk på en måte de rollene og levde opp til dem.

Til slutt får du aldri den der at ting hele tiden skal være så likt. Du kan gi enebarnet ditt en eller annen fordel uten å skulle ta hensyn til at de andre skal ha det samme. Dette gjelder ikke kun materielle ting, men kan like gjerne være det å reise på noe barnet interesserer seg for, drive med en aktivitet som er krevende, få et stort rom eller en eller annen fordel. Når jeg leser tråder her inne med store familier så er det en gjenganger at ting er urettferdig. ulikt osv Jeg tror enebarn vokser opp med en mer individualistisk og friere tankegang.

Nå er det selvsagt sånn at det å ha et søsken innebærer mange fordeler det også, og kanskje enda flere enn det å være eneste barn. jeg har selv derfor valgt å få to kjære barn, og det angrer jeg ikke på.

Anonymkode: d4205...726

[Bokormsen]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Fordelene for meg som enebarn var først og fremst fred og ro hjemme. Det var alltid deilig å komme hjem etter å ha besøkt de med søsken. Jeg synes også det var veldig koselig i juletider, med bare meg, mamma og pappa. Vi prøvde feire med onkel og hans barn en gang, og det var så mye støy og kaos.

Jeg kjenner også til flere med veldig dårlig erfaring med sine søsken, hvor de rett og slett følte seg mobbet gjennom oppveksten, ikke følte noen trygghet hjemme, og har minimal kontakt som voksne. Det er selvsagt ikke normen eller noe alle med søsken opplever, men jeg er glad jeg slapp potensielt være utsatt for det.

Andre fordeler er økonomisk som du nevner (vi reiste mye, noe jeg har mange gode minner fra), og også god oppfølging ellers, med lekser, alltid noen som hadde tid til en prat osv.

Men den største fordelen er definitivt det første. 

Anonymkode: 38aff...892

Jeg tipper du er som foreldrene dine, stille og rolig, ikke glade i bråk og leven, ønsker kontroll på alle livets fasetter, og dermed fikk de bare ett barn, noe du reflekterer. Hva føler du rundt dine foreldres fremtidige død, vil du være ensom eller er ikke det noe problem?

[AnonymBruker]

Bokormsen skrev (25 minutter siden):

Jeg tipper du er som foreldrene dine, stille og rolig, ikke glade i bråk og leven, ønsker kontroll på alle livets fasetter, og dermed fikk de bare ett barn, noe du reflekterer. Hva føler du rundt dine foreldres fremtidige død, vil du være ensom eller er ikke det noe problem?

For et spørsmål å stille...

Jeg er enebarn og mine foreldre er døde. Jeg gikk vel gjennom den samme sorgprosessen som alle andre når man mister sine foreldre? Det er ikke antall søsken som avgjør hvorvidt man blir "ensom" etter noe slikt, men hva slags folk man har rundt seg. De fleste enebarn har jo også egen familie, mange har gjerne svært nære vennskap fra barndommen og øvrig slekt og venner i livet sitt. 

Anonymkode: b9536...635

[Surpomp]

Surpomp skrev (11 timer siden):

Den personen jeg kjente var et sterotypisk enebarn, sterkt preget av gamle foreldres tankegang, egosentrisk, introvert, humørsyk og asosial. Lav forståelse og interesse for storfamiliens fellesskap og gleder.
Forholdet ble kort.

Fra felles kjente vet jeg nå at vedkommende lever sammen med sin nerde tvillingsjel.
Tilnærmet null sosialt nettverk og hobbyer som handler om tv , god mat og drikke. Helse som skranter. Ingen barn

Fra utsiden et kjedelig og lite bærekraftig liv.
Men hva gjør vel det, hvis de trives …..

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere enebarn, og de er empatiske, sosialt oppegående mennesker alle sammen. Jeg mener å ha lest at myten om de bortskjemte, egosentriske enebarn har blitt knust av forskning. Det overrasker ikke meg.

Vi ønsket oss enebarn, men fikk tvillinger. Vi er selvsagt glad for dem begge, men så også for oss at det ville vært mindre komplisert med "bare" én 😅 Det er i alle fall IKKE bare enkelt med to på samme alder🥴

Anonymkode: d9262...c5b

[AnonymBruker]

Bokormsen skrev (2 timer siden):

Jeg tipper du er som foreldrene dine, stille og rolig, ikke glade i bråk og leven, ønsker kontroll på alle livets fasetter, og dermed fikk de bare ett barn, noe du reflekterer. Hva føler du rundt dine foreldres fremtidige død, vil du være ensom eller er ikke det noe problem?

Foreldrene mine er faktisk ganske åpne om at de gjerne skulle hatt flere barn, men ikke fikk det til. Så for dem var det ikke et valg som for meg. Pappa er litt sånn superutadvendt type, mens mamma er nok mer som meg personlighetsmessig.

Jeg gruer meg selvsagt til foreldrene mine dør, som alle. Men jeg tror ikke jeg vil kjenne på noen voldsom ensomhet. Jeg har mannen min, eget barn, og nære venner. Har er trygt og godt nettverk jeg føler jeg kan lene meg på når den tiden kommer, heldigvis.

Anonymkode: 38aff...892

[AnonymBruker]

Bokormsen skrev (3 timer siden):

Jeg tipper du er som foreldrene dine, stille og rolig, ikke glade i bråk og leven, ønsker kontroll på alle livets fasetter, og dermed fikk de bare ett barn, noe du reflekterer. Hva føler du rundt dine foreldres fremtidige død, vil du være ensom eller er ikke det noe problem?

Jeg er og enebarn bokvormsen. Foreldrene mine fikk kun meg fordi de ikke kunne få fler.

De er vanlig sosiale mennesker vil jeg si, far er dessverre død. Og det er klart det er leit å miste gamle foreldre og sikkert hadde det vært fint å dele sorgen med noen. Likevel jeg har mann og barn og de har støttet meg, føler ikke meg noe mer ensom enn det andre gjør tror jeg.

Anonymkode: d4205...726

[AnonymBruker]

Tror det er en god del enklere med enebarn ja. Slipper kranglingen og konkurransen. Foreldre som har flere barn bruker jo gjerne mye tid på å få slutt på kranglingen og har da ikke så mye overskudd som hvis de kun hadde hatt en. Nå snakker jeg ut fra venner jeg kjenner som har to og tre barn, og ut fra min egen barndom når jeg kranglet konstant med min søster. Jeg har kun en og hun er enkel å ha med å gjøre. 

Anonymkode: 6fa10...5bf

[AnonymBruker]

Bokormsen skrev (14 timer siden):

Narsissistiske trekk er kanskje hyppigere blant alenebarn? 

mm erfaring er motsatt, at barn med søsken ofte blir så utsultet på oppmerksomhet at de blir jævlig intense og «SE PÅ MEG, SE PÅ MEG!» 

takler ikke slike unger. Enebarna jeg kjenner er mye mer laid back.

Anonymkode: 2bf08...9e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2024 den 8.33):

Virkelig aldri. Jeg har hatt flere gode venner gjennom barndommen som fortsatt er venner nå når vi er i 30-årene. Som introvert synes jeg det virket slitsomt å bo med andre barn, og var alltid veldig lettet da jeg kom hjem etter å ha besøkt venner med småsøsken. Det virket som så mye krangling og kaos. Det har sikkert sine gode sider, selvsagt, men det var aldri noe jeg savnet.

Anonymkode: 38aff...892

Det er fint at du passet til å være enebarn. Men mange merker nok savnet etter søsken særlig når foreldrene blir skrøpelige og går bort. Har man selv et godt parforhold, kanskje litt god svigerfamilie og noen egne barn, merkes det kanskje ikke på samme måte.

Men mange er single i dag, og å være single og barnløst og foreldreløst enebarn på 47 kan være litt ensomt. 

Anonymkode: c290c...c7b

[AnonymBruker]

Malmfrid skrev (22 timer siden):

Ok - jeg er ikke ute på å kverulere - bare si at barn faktisk ikke har vondt av at ting er litt kaos til tider. Så lenge barna har en trygg havn hjemme så tåle man å stille bak i køen til tider. Men vet ikke hva du mener med å følge opp barnet best mulig? 

Mor og far gikk på alle foreldremøter, stilte på speidersamlinger osv ... men det var ikke så veldig mye organiserte fritidsaktiviteter den gang.

Jeg har og mer enn ett barn, men klart å følge dem opp med fotball, friidrett og skolen.

Man følger ikke opp et barn ved å delta på foreldremøter eller ved å kjøre dem til fotball eller speider. Man følger opp et barn ved å være fysisk og empsjonelt tilstede, ved å ha overskudd til å beholde roen i situasjoner, til å se dem, lytte til dem, veilede dem i alle de små tingene gjennom hverdagen som de trenger på en omsorgsfull måte. For noen er det slik at "hverdagsmaset" fratar dem denne evnen og jo flere barn de har jo mindre overskudd har de til å faktisk følge opp ungene sine selv om de mestrer både foreldremøter og aktiviteter skorter det på alt det andre et barn har behov for som rommer omsorg og kjærlighet. Det er ikke nok at du vet at du elsker barnet ditt om barnet stadig føler og opplever noe annet ved å ikke få sine behover dekket i ulike alderstrinn. 

Anonymkode: a8946...fd4

[Gjest Malmfrid]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Man følger ikke opp et barn ved å delta på foreldremøter eller ved å kjøre dem til fotball eller speider. Man følger opp et barn ved å være fysisk og empsjonelt tilstede, ved å ha overskudd til å beholde roen i situasjoner, til å se dem, lytte til dem, veilede dem i alle de små tingene gjennom hverdagen som de trenger på en omsorgsfull måte. For noen er det slik at "hverdagsmaset" fratar dem denne evnen og jo flere barn de har jo mindre overskudd har de til å faktisk følge opp ungene sine selv om de mestrer både foreldremøter og aktiviteter skorter det på alt det andre et barn har behov for som rommer omsorg og kjærlighet. Det er ikke nok at du vet at du elsker barnet ditt om barnet stadig føler og opplever noe annet ved å ikke få sine behover dekket i ulike alderstrinn. 

Anonymkode: a8946...fd4

Wow - sier du det?
Orker ikke svare sånne innlegg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er fint at du passet til å være enebarn. Men mange merker nok savnet etter søsken særlig når foreldrene blir skrøpelige og går bort. Har man selv et godt parforhold, kanskje litt god svigerfamilie og noen egne barn, merkes det kanskje ikke på samme måte.

Men mange er single i dag, og å være single og barnløst og foreldreløst enebarn på 47 kan være litt ensomt. 

Anonymkode: c290c...c7b

Denne argumentasjonen skjønner jeg ingenting av. Mitt inntrykk er også at svært mange søskenforhold ikke er harmoniske som du skisserer, og at dette vises ekstra godt når foreldrenes helse skranter. Ofte må den eldste "dra lasset", slik det gjerne også har vært gjennom hele barndommen. Her er ofte mye bitterhet. I tillegg er utfordringen at man gjerne bor spredt utover landet.

Det er trist når ens foreldre dør, men jeg forstår ikke hvorfor dette er et så stort fokus i denne tråden. Sorgprosessen over foreldres dødsfall må jo alle gjennom, enebarn eller ei. Det er fint å ha noen å lene seg på da, men om det er venner, ektefelle, øvrig slekt, søsken eller hva, spiller jo ingen rolle? 

Anonymkode: b9536...635