Er jeg en kald mor?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har oppdratt mitt barn alene, helt fra 1 års alderen. Idag er barnet 16 år.

Jeg har vært flink til alltid å finne på ting, vært engasjert, meldt på forskjellige fritidsaktiviteter osv. Jeg tror i allefall... at jeg har alltid tatt valg basert på hva som er barnets beste.

Men nå... helt ærlig... kan jeg ikke vente til barnet flytter ut og blir mer selvstendig. De siste to årene har psykisk helse fått stort fokus, der barnet er henvist til BUP. 

Jeg kjenner at heg bare orker ikke å gå den veien. Altså, 16 år da kan barnet gå til helsevesenet selv. Ikke sant? Jeg orker ikke tanken på å snakke med masse mennesker om ditt og datt.

Jeg ønsker å bruke mer tid på jobben som jeg elsker. På meg selv og mitt liv. For barna må uansett bygge sitt eget liv.

Er jeg kald og egoistisk?

Anonymkode: 63424...acd

Kald.. Kanskje ikke.. Egoistisk - ja.. Det er man absolutt hvis man heller vil fokusere på jobben sin enn å støtte barnet sitt slik at barnet fortsatt får de beste forutsetningene frem til de er myndig. 

Barnet trenger oppfølging og støtte selv om barnet er 16 år. 16 år er ikke voksen. Man kan ikke bare kutte vingene og si - sorry men nå er jeg lei og vil leve mitt liv, du får klare deg selv.. 

Anonymkode: 20c6c...1dc

[fru Alving]

En på 16 år trenger fremdeles hjelp og støtte av foreldrene, og er du alene om omsorgen så må jo det bli deg som gir dette. Oppdragelsen og innsatsen er ikke slutt selv om barnet nærmer seg voksen alder egentlig trenger de store "barna" fortsatt mye veiledning og støtte.

Jeg skjønner at det er tungt om barnet ditt sliter med psykiske ting, for det er ikke noe som er lett å stå i. Og det betyr ikke at du har gjort noe feil tidligere, det kan være medfødte utfordringer, eller det kan skyldes helt andre ting som du ikke har hatt mulighet til å påvirke.

[AnonymBruker]

Du er ingen kald mor, men du er sliten av å alltid sette andre foran deg uansett situasjon i de siste 16-17 årene. Det er naturlig!

Når det er sagt er ikke en 16-åring nødvendigvis klar for å stå i alt alene selv om h*n er medisinsk myndig. Min oppegående 18-åring ønsker fortsatt av og til at jeg er med til legen.

Jeg skjønner at det er tungt, men det kan faktisk bli verre om du ikke følger opp en stund til her.

Anonymkode: 28f59...3b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har oppdratt mitt barn alene, helt fra 1 års alderen. Idag er barnet 16 år.

Jeg har vært flink til alltid å finne på ting, vært engasjert, meldt på forskjellige fritidsaktiviteter osv. Jeg tror i allefall... at jeg har alltid tatt valg basert på hva som er barnets beste.

Men nå... helt ærlig... kan jeg ikke vente til barnet flytter ut og blir mer selvstendig. De siste to årene har psykisk helse fått stort fokus, der barnet er henvist til BUP. 

Jeg kjenner at heg bare orker ikke å gå den veien. Altså, 16 år da kan barnet gå til helsevesenet selv. Ikke sant? Jeg orker ikke tanken på å snakke med masse mennesker om ditt og datt.

Jeg ønsker å bruke mer tid på jobben som jeg elsker. På meg selv og mitt liv. For barna må uansett bygge sitt eget liv.

Er jeg kald og egoistisk?

Anonymkode: 63424...acd

Som mor gikk overgangen til at barna flyttet helt som smurt. Jeg nøt det nye livet og friheten. MEN….da de trengte emosjonell støtte og hjelp til å få hjelp en periode som voksne var jeg der for dem….alltid! En 16 åring er på det mest sårbare i livet og trenger trygghet. Ikke slik at man skal være invaderende, men inkluderende og på tilbudssiden. Når er alle mine i 30-årene og fremdeles kommer telefoner med spørsmål om råd. Det eneste jeg ikke ønsker å snakke om er deres egne samliv med partner. Der avviser jeg å være en del av ting de må ordne opp i selv. Man er foreldre resten av livet sitt selv om man har hvert sitt liv. 
Det ligger i navnet BUP at barn og ungdom skal ha foresatte som er en del av løsningen. 

Anonymkode: 5b17e...c1c

[AnonymBruker]

Ungdommer trenger mammaen sin like mye selv om det egentlig ikke virker sånn alltid. Siden du spør, så vil jeg svare at , ja du virker litt kald som ikke ønsker å følge opp ungdommen. Min ungdom på 15 har ikke noen spesielle utfordringer, men jeg er tilgjengelig til en hver tid for han. Han skal inni en sårbar periode i livet sitt som ung/voksen , og han skal vite at han alltid kan komme til meg uansett. Jeg vet alltid hvor han er og når han kommer hjem osv. Jeg også har vært alene med han siden han var 3 år, og jeg føler gjerne derfor at han trenger meg enda mer. 

Anonymkode: 313aa...862

[AnonymBruker]

Ja, det synes jeg du er.. Sønnen din er barnet ditt og det er vel din plikt og oppgave som mor å hjelpe. Egt så blir vel en mor aldri ferdig med å bli mor uansett, barna kan ønske og trenge hjelp i fra foreldrene sine uansett alder og problem/utfordring i gjennom livet. Han er uansett ikke 18 år og myndig, og slik sett ikke så "stor". Jeg for min del forguder barna og forstår ikke slikt snakk. Uansett har du nok ikke noe valg med å velge om du vil bidra her, da BUP uansett kommer til å kalle inn foreldrene til samtale når det er snakk om en mulig utredning. Det er uansett du som bør hjelpe barna til å sakte men sikkert bygge sitt eget liv, der dem får oppgaver tilpasset alderen og dermed blir mer selvstending og selvsikker, ikke kastes ut i vanskelige ting, og attpåtil mens de er syk? Dette er snakk om den Psykiske helsen til barnet ditt altså, ikke å skaffe seg bank id el likn. 

Anonymkode: 14940...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har oppdratt mitt barn alene, helt fra 1 års alderen. Idag er barnet 16 år.

Jeg har vært flink til alltid å finne på ting, vært engasjert, meldt på forskjellige fritidsaktiviteter osv. Jeg tror i allefall... at jeg har alltid tatt valg basert på hva som er barnets beste.

Men nå... helt ærlig... kan jeg ikke vente til barnet flytter ut og blir mer selvstendig. De siste to årene har psykisk helse fått stort fokus, der barnet er henvist til BUP. 

Jeg kjenner at heg bare orker ikke å gå den veien. Altså, 16 år da kan barnet gå til helsevesenet selv. Ikke sant? Jeg orker ikke tanken på å snakke med masse mennesker om ditt og datt.

Jeg ønsker å bruke mer tid på jobben som jeg elsker. På meg selv og mitt liv. For barna må uansett bygge sitt eget liv.

Er jeg kald og egoistisk?

Anonymkode: 63424...acd

Jeg har et barn som jeg har vært alene med i endel år, og hun har et par diagnoser. Hun er i dag 18 år. Jeg har kjempet på for at hun skulle få utredning, for at hun skal få det hun har trengt av tilrettelegging på skole, også vgs, og nå når hun skal i lære. Det har ofte vært tøft, og jeg har ofte vært helt ifra meg fordi jeg er sliten og lei, jeg har diagnoser selv. 

Men, jeg hadde aldri sendt henne alene på bup, eller til leger, og jeg har vært på møter ol oppigjennom skolen, også vgs. Jeg hadde aldri på noen måte latt henne klare seg på egenhånd og latt henne seile sin egen sjø! Det har alltid vært en selvfølge at jeg er der for henne, følger henne til div, har kommunikasjon med skole, helsevesenet osv. Herregud, det knyter seg i magen når jeg prøver å forestille meg noe slikt! 

Jeg forstår at det er tungt og slitsomt, men ingenting går foran min datter! Jeg hadde aldri prioritert feks jobben, eller at jeg skulle leve mitt eget liv på bekostning av henne. Jeg hadde ikke klart å se meg selv i øynene og jeg hadde følt meg som en stor egoist som ikke brydde meg nok om mitt eget barn. Så ja, jeg syns du virker som en kald og egoistisk mor, og jeg syns synd i barnet ditt. 

Anonymkode: 8d379...0a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Sånn ts er jeg også. Det er ikke mye behov for foreldre når de er hos Bup. 
Jeg har en 18 åring nå, som jeg gleder meg til blir 19 og ikke mitt ansvar lengre. Er glad jeg kun har ett barn. 

Anonymkode: 5a810...359

Hva har du tenkt å gjøre den dagen barnet ditt fyller 19 år?

Har du tatt ansvar og gjort hn i stand til å ivareta seg selv på alle måter slik at hn klarer seg den dagen hn ryker ut av ditt hjem?

Anonymkode: 8d379...0a0

[Mezzosoprena]

TS forsvant visst her også, denne sommerferien har vært lang...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har oppdratt mitt barn alene, helt fra 1 års alderen. Idag er barnet 16 år.

Jeg har vært flink til alltid å finne på ting, vært engasjert, meldt på forskjellige fritidsaktiviteter osv. Jeg tror i allefall... at jeg har alltid tatt valg basert på hva som er barnets beste.

Men nå... helt ærlig... kan jeg ikke vente til barnet flytter ut og blir mer selvstendig. De siste to årene har psykisk helse fått stort fokus, der barnet er henvist til BUP. 

Jeg kjenner at heg bare orker ikke å gå den veien. Altså, 16 år da kan barnet gå til helsevesenet selv. Ikke sant? Jeg orker ikke tanken på å snakke med masse mennesker om ditt og datt.

Jeg ønsker å bruke mer tid på jobben som jeg elsker. På meg selv og mitt liv. For barna må uansett bygge sitt eget liv.

Er jeg kald og egoistisk?

Anonymkode: 63424...acd

Utfra det du skriver her, synes jeg du virker kald ja. Men om du er det er en annen sak. 

Sitter med inntrykket at morsrollen her er mest styrt av plikt. Ikke så mye kjærlighet, omsorg, tilknytning osv. Altså de indre og som regel veldig sterke følelsene man har for barna sine. 

Så klart kan man bli frustrert, sliten, irritert på barna osv. Men det går oftest over eller er kun i perioder. 

Fokuset i innlegget ditt er på praktiske ting du har gjort og stilt opp med. Og det praktiske ved bup. 

Følelsene dine baserer seg mer på deg, ditt og dine behov. Han du spurt han om hans følelser, behov og tanker rundt dette? 

Selvfølgelig klarer han gå til BUP selv. Men vil nå tro de fleste foreldre ønsker å være der for dem emosjonelt, støtte dem og være en trygghet. Vil tro ungdommen føler samme behov eller ihvertfall at de vet de har noen å støtte seg på. 

Jeg kommer til å støtte barna mine og være der for dem/være tilgjengelig, til den dagen jeg dør. Ikke fordi jeg MÅ, føler jeg er pliktig til det. Men fordi de betyr ALT. Og ja, jeg er 100% alenemor til en 16 åring med adhd som til tider er krevende. 

Anonymkode: 5fedf...256

[AprilLudgate]

Ja, på dette planet er du det.

Man kan ikke like/elske alt - men holdningen din er lite støttende og forståelsesfull.

Det synes jeg er rart.

Noen timer hos BUP er ikke til hinder for noens jobb, karriere osv? 
 

[Tiva]

Som barnevernsbarn selv og ei som sleit mye i ungdomsåra så syns jeg du er egoistisk ja. Jeg ser tilbake på ungdomsåra som ensomme og mye ansvar. Jeg hadde satt stor pris på nå i voksen alder om min mor hadde støttet meg mer og vært med meg på møter osv. 

Det er kun to år igjen til dattera di er 18 år. Støtt henne nå som hun trenger deg mest. Hun kommer til å huske det så godt som voksen. Din tid vil komme, du har ei datter som trenger deg nå. Bruk tiden din på henne. 

[AnonymBruker]

Det er vel nå barnet trenger deg mer enn noensinne…

Jeg hadde aldri klart å la barnet mitt ta den reisen alene.

 

Anonymkode: 822f2...ba1

[AnonymBruker]

On 7/22/2024 at 9:27 AM, AnonymBruker said:

Jeg har oppdratt mitt barn alene, helt fra 1 års alderen. Idag er barnet 16 år.

Jeg har vært flink til alltid å finne på ting, vært engasjert, meldt på forskjellige fritidsaktiviteter osv. Jeg tror i allefall... at jeg har alltid tatt valg basert på hva som er barnets beste.

Men nå... helt ærlig... kan jeg ikke vente til barnet flytter ut og blir mer selvstendig. De siste to årene har psykisk helse fått stort fokus, der barnet er henvist til BUP. 

Jeg kjenner at heg bare orker ikke å gå den veien. Altså, 16 år da kan barnet gå til helsevesenet selv. Ikke sant? Jeg orker ikke tanken på å snakke med masse mennesker om ditt og datt.

Jeg ønsker å bruke mer tid på jobben som jeg elsker. På meg selv og mitt liv. For barna må uansett bygge sitt eget liv.

Er jeg kald og egoistisk?

Anonymkode: 63424...acd

Hvis barnet er 16 år, så burde jo hen allerede begynt å bli litt selvstendig, tenker jeg? Ting burde begynt å bli mer “avslappende” på noen områder for deg nå, og andre ting mer “stressende”. Hen bør kunne klare å gå til timene selv (det gjør elevene mine fra 12-16 år). Men det hender nok at det dukker opp en time innimellom hvor kanskje du også bør være til stede. Erfaringene mine med BUP, er at barnet/ungdommen har en del timer alene, noen ganger er foreldre tilstede for å bli forklart hva som foregår, og andre ganger er også lærere tilstede sammen med foreldre, for å finne ut av hvordan en best mulig kan tilrettelegge på skolen.

Hvis ditt barn sliter med psykisk helse, så kan ikke du gjøre stort mer enn å være der for hen på de måtene du kan stille opp. Det er ikke DU som kan prate med de på BUP for at hen skal få sine verktøy for å håndtere psyken. Barnet ditt bør faktisk være alene på disse timene. Dette blant annet for å bygge tillit til kontaktpersonen på BUP, slik at hen kanskje klarer å snakke og dele av det som hen finner vanskelig/utfordrende.

Foreldrene mine har stilt opp og vært med på det jeg har hatt behov av fra dem, selv nå i voksen alder (er nå 30 år). Men kun der det har vært strengt nødvendig og hvor de har hatt muligheter. Tipper du også stiller opp for ditt barn enda, men kjenner deg litt ekstra sliten akkurat nå? Det er ikke lett å være pårørende av andre som har det vanskelig heller. Tenker ikke du er egoistisk eller kald nå.
 

Lykke til med barnet på BUP. Så lenge hen ønsker å bli bedre og ønsker å motta hjelp, tror jeg absolutt at hen får det bedre etterhvert ❤️ 

Anonymkode: 3f397...dd0

[AnonymBruker]

Du vil sikker kun høre på de som forstår deg og er enig..

Men jeg personlig mener du er en kald mor. 16åring er ikke myndig eller voksen, og ingen burde kreve at en 16åring tar fult ansvar for seg selv. Også med tanke på helseting. 

16åringen trenger mammaen sin! 

Broren min er 34(snart 35), mammaen vår følger han fremdeles til psykolog fordi han trenger det. 

Jeg er 30, og er litt mer selvstendig en broren min da han har flere diagnoser jeg ikke har. Men om jeg trenger mamma så stiller hun opp uten å surmule eller tenke på seg selv. 

Anonymkode: 30ab0...a1c

[megda]

On 7/22/2024 at 9:27 AM, AnonymBruker said:

Er jeg kald og egoistisk?

ja, delvis, og det er jo helt greit å anerkjenne.

 

[AnonymBruker]

Ja det synes jeg du er

Anonymkode: 2cfe9...5af

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 22.7.2024 den 9.27):

Jeg har oppdratt mitt barn alene, helt fra 1 års alderen. Idag er barnet 16 år.

Jeg har vært flink til alltid å finne på ting, vært engasjert, meldt på forskjellige fritidsaktiviteter osv. Jeg tror i allefall... at jeg har alltid tatt valg basert på hva som er barnets beste.

Men nå... helt ærlig... kan jeg ikke vente til barnet flytter ut og blir mer selvstendig. De siste to årene har psykisk helse fått stort fokus, der barnet er henvist til BUP. 

Jeg kjenner at heg bare orker ikke å gå den veien. Altså, 16 år da kan barnet gå til helsevesenet selv. Ikke sant? Jeg orker ikke tanken på å snakke med masse mennesker om ditt og datt.

Jeg ønsker å bruke mer tid på jobben som jeg elsker. På meg selv og mitt liv. For barna må uansett bygge sitt eget liv.

Er jeg kald og egoistisk?

Anonymkode: 63424...acd

Ja. Ja det er du. 

 

[kjærring]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er vel nå barnet trenger deg mer enn noensinne…

Jeg hadde aldri klart å la barnet mitt ta den reisen alene.

 

Anonymkode: 822f2...ba1

Ikke jeg heller. Må være grusomt å være psykisk syk og i tillegg så vil mor bruke tid på jobben og seg selv

[AnonymBruker]

BUP skal vel også ha samtale med deg? 

Jeg er selv alene og har hatt barn henvist til BUP, ikke noe alvorlig, men kunne ha blitt om det ikke ble fanget opp tidlig. Jeg opplevde det som fint å være der, etter det gikk ungdommen alene. Det koster deg så utrolig lite å stille opp på akkurat dette, og jeg kan ikke se hvordan dette skal gå utover jobben din. 

Anonymkode: dae44...460