Er jeg en kald mor?

[AnonymBruker]

Du kan selvsagt la vær, men da skal du være klar over at du defineres som en ræva forelder. Med rette. 

Anonymkode: ac272...04f

[AnonymBruker]

Ungdommen går selv til behandling hos BuP, men i utredningsfasen (i allfall hos oss) var det samtaler med oss foresatte også. Vi måtte blant annet intervjues om vår og barnets barndom. Det var også en rekke skjema vi måtte fylle ut. Vi var også en del av behandlingen i forhold til samtaler bare med oss, og "lekser" vi skulle utføre hjemme. 

Men vår var 15 år, og her var det snakk om angst og depresjonsdiagnose. Tror det var veldig viktig vi var med på veien. Men kan jo være annerledes i ditt tilfelle. Klart vi også helst vil leve "voksenlivet" og jobbe, men foreldre er vi hele livet. En periode var vi ukentlig til samtaler uten ungdommen, og i arbeidstida -og mye mører med skole/ansvarsgruppe. Synes du er kald, ja -om du nekter å delta på det som Bup spør etter av deg. Det er en periode, og utføres behandlingen optimalt så er jo sjansen for at barnet ditt får der bedre, stor. Stå i det! Vet det er tøft! ❤

Anonymkode: 0b125...210

[Irak]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har oppdratt mitt barn alene, helt fra 1 års alderen. Idag er barnet 16 år.

Jeg har vært flink til alltid å finne på ting, vært engasjert, meldt på forskjellige fritidsaktiviteter osv. Jeg tror i allefall... at jeg har alltid tatt valg basert på hva som er barnets beste.

Men nå... helt ærlig... kan jeg ikke vente til barnet flytter ut og blir mer selvstendig. De siste to årene har psykisk helse fått stort fokus, der barnet er henvist til BUP. 

Jeg kjenner at heg bare orker ikke å gå den veien. Altså, 16 år da kan barnet gå til helsevesenet selv. Ikke sant? Jeg orker ikke tanken på å snakke med masse mennesker om ditt og datt.

Jeg ønsker å bruke mer tid på jobben som jeg elsker. På meg selv og mitt liv. For barna må uansett bygge sitt eget liv.

Er jeg kald og egoistisk?

Anonymkode: 63424...acd

Jeg er selv mor til tre barn. Tenker at jeg først og fremst er mamma med stor M. Alt annet kommer i andre rekke. Jobb er viktig i forhold til å klare seg, og føle at det man gjør har en mening og en betydning. 

Hadde aldri prioritert jobb framfor barna mine hvis ikke det var slik at jeg måtte. For noen ganger må man jo. Vet ikke hvordan situasjonen din er. 

Det er krevende å følge opp sine barns psykiske helse hvis det er utfordringer. Det er det. Viktig er det også. Det er ikke enkelt for en 16 åring og skulle forholde seg til helsevesenet alene. Det er utfordrende nok for voksne...og ja man blir fryktelig sliten av det... Samtidig så er det nå du har muligheten til og hjelpe barnet ditt, og barnet trenger deg. Snur du ryggen til kan du risikere at barnet føler seg sviktet, og ikke ønsker å ha noe med deg å gjøre...

Kommer an på hvor ressurssterk barnet er...

Jeg hadde snudd ryggen til mine foreldre hvis de hadde behandlet meg slik...

Hadde ikke ønsket å ha kontakt med dem. Så da må du evt være forberedt på det. 

[AnonymBruker]

Jeg oppfatter deg som kald og uinteressert. Du er barnets mor og eneste støttespiller. Skal det forsvinne fordi ungen har nådd en viss alder?  Her syns jeg oppriktig synd på barnet ditt. 

Anonymkode: a60dc...33c

[AnonymBruker]

Ja, det synes jeg, tenårene er en veldig sårbar tid. Stakkars barn

Anonymkode: d6e81...88f

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg fulgt opp. Er selv 100% alene med nå tre ungdommer. Ene med autisme og epilepsi, ene skulle følges opp av BUP, men  ville ikke så de henla.

Uansett har vært ut og inn i helsevesenet og pratet om ditt og datt siden de var små. 

Må jeg igjen så ok det er ikke noe å lure på engang.

Anonymkode: e1494...594

[KaraThrace]

Jeg tenker samma faen om ungen er myndig eller ei, du har å følge opp!!! Enn å snuble sånn på målstreken at du gir opp etter SEKSTEN ÅR. Når ungen virkelig trenger deg, så skal du fokusere på jobb. Da kan det fort være at du har «kastet bort» mye av den tiden du har brukt på barnet til nå…. Tankegangen din leder meg til å tro at du er en av dem som «jeg har gjort mitt beste, hva mer krever du?» når barnet har per definisjon overlevd.

[AnonymBruker]

Så trist lesing, ts. Du vil prioritere jobb fremfor barnets psykiske helse. Jeg mener at du er en kald mor. 

Anonymkode: 80a5a...375

[AnonymBruker]

Kald og sannsynligvis tilknytningsskadd mor. 

Anonymkode: aff02...2f6

[AnonymBruker]

Det kommer litt an på hva du spør om. 

Spør du om det er greit at barnet fysisk går alene til timene, men at du selvsagt stiller opp om BUP ønsker å snakke med deg, og om barnet ønsker å snakke med deg om noe så er du tilstede?

Eller vil du "ikke vite noe om det", som i at om barnet nevner noe om dette sier du: "dette får du nesten ta med BUP, det orker ikke jeg å forholde meg til"? Og å ikke stille opp om BUP ønsker å snakke med deg?

Det første er greit (med mindre barnet trenger at du følger det fysisk til BUP), det andre er ikke. 

Anonymkode: d26c6...c1d

[AnonymBruker]

Det at du lurer på om du er en kald mor er bra. For du er nok det. Det du skriver om BUP er trist. Og nå har du mulighet til å endre på dette. 

Mulig barnet ditt strever fordi dere har et så distansert forhold? Og at hjelpen barnet trenger er at deres relasjon styrkes? 

Jeg vil tippe at BUP ser på manglende engasjement hos foreldre som et stort rødt flagg.  Og mulig forklaring på problemene

Anonymkode: 64e26...de7

[AnonymBruker]

Jeg forstår følsene dine svært godt, det er tungt å være alene med barn og sykdom gjør det verre. Samtidig ville jeg ikke latt mitt barn gå alene på bup. De har ofte egne timer med foreldre og egne timer kun barna møter opp på. Så mann er ikke der vær gang sammen. Men psykisk sykdom er vanskelig å en tenåring trenger støtte og trenger å vite at det den går gjennom ikke er noe de går gjennom alene.

Selv om det frister mer å være på jobb så er det veldig viktig å stille opp for tenåringen. Er jo ingen foreldre som egentlig vil dra på bup og lignende, men de gjør det allikevel. Har selv vært med på en utredning og det var kjempe dritt for å være helt ærlig. Måtte sitte å brette ut om hele barndommen og et svært utfordrende og tungt samlivsbrudd osv. Hadde 3 møter med kun meg og så 4 eller 5 vi var på sammen. Ungdommen hadde flere møter og tester uten meg også. Jeg skulle heller ha vært på jobb selv men jeg kunne ikke droppe å følge opp ungdommen selv om det fristet. Det er dessverre slik foreldre rollen er.

Anonymkode: d83f1...a4d

[AnonymBruker]

Sånn ts er jeg også. Det er ikke mye behov for foreldre når de er hos Bup. 
Jeg har en 18 åring nå, som jeg gleder meg til blir 19 og ikke mitt ansvar lengre. Er glad jeg kun har ett barn. 

Anonymkode: 5a810...359

[UltimateNothing]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Spør du om det er greit at barnet fysisk går alene til timene, men at du selvsagt stiller opp om BUP ønsker å snakke med deg, og om barnet ønsker å snakke med deg om noe så er du tilstede?

Eller vil du "ikke vite noe om det", som i at om barnet nevner noe om dette sier du: "dette får du nesten ta med BUP, det orker ikke jeg å forholde meg til"? Og å ikke stille opp om BUP ønsker å snakke med deg?

Anonymkode: d26c6...c1d

Dette er så viktig.

Man kan som aleneforelder kjenne at det blir mye, men det fratar en ikke ansvaret for å gi barnet et godt grunnlag. Å være tenåringsforelder er ikke lett. Men hele oppveksten handler om å støtte et nytt menneske i å skape en identitet, og å lære dem å kommunisere. Og dette nye mennesket kommer til å utvikle seg i rykk og napp resten av livet, og fremdeles er du Mamma/Pappa.

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har oppdratt mitt barn alene, helt fra 1 års alderen. Idag er barnet 16 år.

Jeg har vært flink til alltid å finne på ting, vært engasjert, meldt på forskjellige fritidsaktiviteter osv. Jeg tror i allefall... at jeg har alltid tatt valg basert på hva som er barnets beste.

Men nå... helt ærlig... kan jeg ikke vente til barnet flytter ut og blir mer selvstendig. De siste to årene har psykisk helse fått stort fokus, der barnet er henvist til BUP. 

Jeg kjenner at heg bare orker ikke å gå den veien. Altså, 16 år da kan barnet gå til helsevesenet selv. Ikke sant? Jeg orker ikke tanken på å snakke med masse mennesker om ditt og datt.

Jeg ønsker å bruke mer tid på jobben som jeg elsker. På meg selv og mitt liv. For barna må uansett bygge sitt eget liv.

Er jeg kald og egoistisk?

Anonymkode: 63424...acd

Er det kanskje slik at du ikke orker tanken på hva som vil avdekkes under disse samtalene? En dårlig barndom på tross av at du har gjort ditt beste? Eller hva er «ditt og datt» du ikke orker å snakke med noen om?

Anonymkode: be58c...2e3

[AnonymBruker]

Tenker det er forskjell på at en 16-åring går alene til tannlegen og at en går alene til Bup. At han trenger å gå på Bup betyr at han har ekstra utfordringer som gjør at han trenger ekstra støtte og omsorg selv om han snart er voksen. Du har et ansvar livet ut å være der for sønnen din!

Anonymkode: 1efc9...82b

[UltimateNothing]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Eller hva er «ditt og datt» du ikke orker å snakke med noen om?

Anonymkode: be58c...2e3

Jeg skal ikke mene noe om verken TS eller hens barn, men "ditt og datt" høres ut som "jeg har ikke faktisk lyttet til mine barn". Det kan selvsagt være at TS selv har utfordringer fra egen barndom, men det er aldri en unnskyldning.

[Mezzosoprena]

Ja, du er en kald mor! 

"Orker ikke å gå den veien" er ikke noe alternativ når man har barn!

[AnonymBruker]

Her har jeg vært 100% alene med 2 barn, i 16 år. Og eldste er nå 23 år, bor hjemme, og fikk nylig ADHD diagnose. Og jeg var med til psykologen hennes. For meg er det en selvfølge. Og vi hadde 3 runder på BUP fra hun var 10 år, i forsøk på å få henne utredet for ADHD. Og alle gangene har jeg vært med og støttet. Og hun skal få bo hos meg så lenge hun trenger, og jeg skal alltid være der for henne. 

Anonymkode: df133...337

[AnonymBruker]

Du kan jo ikke gi opp når barnet ditt er 16 år og har behov for oppfølging fra BUP. Barnet ditt (ja, barnet) har tydeligvis utfordringer og vil trenge din støtte. En tenåring er sårbar og ditt barn er tydeligvis ekstra sårbart. 

Jeg kan forstå at det har vært slitsomt. Og det er helt normalt at både ungdom og forelder sakte løsriver seg fra hverandre ettersom ungdommen nærmer seg voksenlivet. Men hun trenger deg fortsatt, trenger at du bryr deg. 

Anonymkode: 9ea6a...d73