Samværshelgene knekker meg

[AnonymBruker]

Far lar seg «utslette» av barnet. Han dusjer ikke, spiser ikke, kan holde seg fra å tisse til han får vondt i magen. Alt fordi han er fast bestemt på at barnet trenger kontinuerlig underholdning, det er umulig å be barnet leke litt selv. Grenser er avvisning. De er i en sirkel hvor begge tviholder på hverandre; barnet blir jo like låst til far, far vil f.eks ikke at barnet leker med venner for da mister han tid med barnet. Barnet henger fysisk fast i far slik at far også er låst. 

Jeg vet det er fars ansvar, jeg vet det er sykelig og drevet av dårlig samvittighet og overkompensering. Jeg holder ut fordi vi har et felles barn, men jeg strever så enormt med samværshelgene. Hverdager går bedre, de er kortere. Vi har vært på fvk, jeg har forklart hvor usunn dynamikken er for begge, jeg har forsøkt å komme meg inn i en omsorgsrolle hvor jeg kan avlaste, men han tviholder. Jeg får ikke bidra med noe i omsorgen, hverken å hente på sfo, smøre matpakke, pusse tenner etc. Jeg og minste lever på siden av dem. Det har blitt verre og verre med årene til tross for at jeg har jobbet hardt for det motsatte. Familien hans har også forsøkt å nå inn med at det er tydelig forskjellsbehandling på barna, men han nekter for det. Barnet er snart 7, jeg har kjent barnet i 5 år.

Er det helt krise begynne å reise et annet sted med fellesbarnet når det er samværshelg? Jeg unner søsknene en god søskenrelasjon, men det vil det aldri bli, for minste kommer uansett ikke inn i dyaden far-barn. Med årene vil det bli tydeligere for minste også. Jeg blir rett og slett koko av å måtte manøvrere både meg selv og minste rundt dette, jeg blir irritert på far og så er det gående. Far er helt normal med minste når han ikke har samvær, så brudd er ikke et alternativ, men så fort han har samvær er han et helt annet menneske. Det nytter ikke å nå inn til far med dette, men jeg og minsten må overleve vi og.

Anonymkode: b156a...635

[AnonymBruker]

Det høres jo helt crazy ut. Hva om du reiser bort selv og lar far ha begge barna en helg? Kanskje han våkner opp litt da?

Anonymkode: 7fb0d...b26

[AnonymBruker]

Enig med forslaget over - reis bort alene, eller vær borte hele dagen, iallfall. Far må ta ansvar for begge barna. 

Anonymkode: 887f4...5bf

[AnonymBruker]

Dette høres ikke bra ut. Kanskje han får seg en vekker hvis du flytter ut hver gang det er samvær, har han tenkt på at han kan risikere å bli alene med to barn?

Anonymkode: c4d78...d84

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Far lar seg «utslette» av barnet. Han dusjer ikke, spiser ikke, kan holde seg fra å tisse til han får vondt i magen. Alt fordi han er fast bestemt på at barnet trenger kontinuerlig underholdning, det er umulig å be barnet leke litt selv. Grenser er avvisning. De er i en sirkel hvor begge tviholder på hverandre; barnet blir jo like låst til far, far vil f.eks ikke at barnet leker med venner for da mister han tid med barnet. Barnet henger fysisk fast i far slik at far også er låst. 

Jeg vet det er fars ansvar, jeg vet det er sykelig og drevet av dårlig samvittighet og overkompensering. Jeg holder ut fordi vi har et felles barn, men jeg strever så enormt med samværshelgene. Hverdager går bedre, de er kortere. Vi har vært på fvk, jeg har forklart hvor usunn dynamikken er for begge, jeg har forsøkt å komme meg inn i en omsorgsrolle hvor jeg kan avlaste, men han tviholder. Jeg får ikke bidra med noe i omsorgen, hverken å hente på sfo, smøre matpakke, pusse tenner etc. Jeg og minste lever på siden av dem. Det har blitt verre og verre med årene til tross for at jeg har jobbet hardt for det motsatte. Familien hans har også forsøkt å nå inn med at det er tydelig forskjellsbehandling på barna, men han nekter for det. Barnet er snart 7, jeg har kjent barnet i 5 år.

Er det helt krise begynne å reise et annet sted med fellesbarnet når det er samværshelg? Jeg unner søsknene en god søskenrelasjon, men det vil det aldri bli, for minste kommer uansett ikke inn i dyaden far-barn. Med årene vil det bli tydeligere for minste også. Jeg blir rett og slett koko av å måtte manøvrere både meg selv og minste rundt dette, jeg blir irritert på far og så er det gående. Far er helt normal med minste når han ikke har samvær, så brudd er ikke et alternativ, men så fort han har samvær er han et helt annet menneske. Det nytter ikke å nå inn til far med dette, men jeg og minsten må overleve vi og.

Anonymkode: b156a...635

Dette høres usunt ut, for alle parter. Går det an å trekke inn mor til sjuåringen? Forklare situasjonen for henne? Kanskje hun når inn til far på en annen måte.

Er mer samvær et alternativ? 
Ligger det noe spesifikt bak? Har barnet vært alvorlig sykt? Har far vært redd for å miste barnet eller at mor har vært vanskelig i forhold til samværsavtale?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette høres ikke bra ut. Kanskje han får seg en vekker hvis du flytter ut hver gang det er samvær, har han tenkt på at han kan risikere å bli alene med to barn?

Anonymkode: c4d78...d84

Ja, han bør ta innover seg at han risikerer at det blir begge barna på deltid, så mye mye mindre tid sammen. 

Anonymkode: ffa41...a8f

[AnonymBruker]

Psykolog til far! Dette er jo ikke bra for barnet heller. 

Anonymkode: 67764...d65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det høres jo helt crazy ut. Hva om du reiser bort selv og lar far ha begge barna en helg? Kanskje han våkner opp litt da?

Anonymkode: 7fb0d...b26

Ja, det er litt crazy… Han vil ikke ha begge alene, han går helt i lås. Jeg har foreslått at han tar dem med til familie f.eks, men han vil ikke uten meg. Det er klart det er vanskelig å kombinere to når man ikke klarer å be noen vente. Da skylder han på yngste som han opplever som krevende.

~white lady~ skrev (6 minutter siden):

Dette høres usunt ut, for alle parter. Går det an å trekke inn mor til sjuåringen? Forklare situasjonen for henne? Kanskje hun når inn til far på en annen måte.

Er mer samvær et alternativ? 
Ligger det noe spesifikt bak? Har barnet vært alvorlig sykt? Har far vært redd for å miste barnet eller at mor har vært vanskelig i forhold til samværsavtale?

Jeg tror ikke mer samvær er heldig for noen før ting flyter bedre, da vil både eldste reagere på fravær fra mor og yngste vil kreve mye mer av meg pga fravær av far. I tillegg vil jeg måtte tilbringe enda flere dager med å føle meg utenfor. Barnet har ikke vært sykt, men mor tilbakeholdt en del samvær i starten fordi hun flyttet langt unna. Men det er mange år siden og vi flyttet etter.

Anonymkode: b156a...635

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Far lar seg «utslette» av barnet. Han dusjer ikke, spiser ikke, kan holde seg fra å tisse til han får vondt i magen. Alt fordi han er fast bestemt på at barnet trenger kontinuerlig underholdning, det er umulig å be barnet leke litt selv. Grenser er avvisning. De er i en sirkel hvor begge tviholder på hverandre; barnet blir jo like låst til far, far vil f.eks ikke at barnet leker med venner for da mister han tid med barnet. Barnet henger fysisk fast i far slik at far også er låst. 

Jeg vet det er fars ansvar, jeg vet det er sykelig og drevet av dårlig samvittighet og overkompensering. Jeg holder ut fordi vi har et felles barn, men jeg strever så enormt med samværshelgene. Hverdager går bedre, de er kortere. Vi har vært på fvk, jeg har forklart hvor usunn dynamikken er for begge, jeg har forsøkt å komme meg inn i en omsorgsrolle hvor jeg kan avlaste, men han tviholder. Jeg får ikke bidra med noe i omsorgen, hverken å hente på sfo, smøre matpakke, pusse tenner etc. Jeg og minste lever på siden av dem. Det har blitt verre og verre med årene til tross for at jeg har jobbet hardt for det motsatte. Familien hans har også forsøkt å nå inn med at det er tydelig forskjellsbehandling på barna, men han nekter for det. Barnet er snart 7, jeg har kjent barnet i 5 år.

Er det helt krise begynne å reise et annet sted med fellesbarnet når det er samværshelg? Jeg unner søsknene en god søskenrelasjon, men det vil det aldri bli, for minste kommer uansett ikke inn i dyaden far-barn. Med årene vil det bli tydeligere for minste også. Jeg blir rett og slett koko av å måtte manøvrere både meg selv og minste rundt dette, jeg blir irritert på far og så er det gående. Far er helt normal med minste når han ikke har samvær, så brudd er ikke et alternativ, men så fort han har samvær er han et helt annet menneske. Det nytter ikke å nå inn til far med dette, men jeg og minsten må overleve vi og.

Anonymkode: b156a...635

Forsto ikke hva du skrev først...samvær helg,men dere er samnen. Forstår nå du snakker om at han har samvær med et barn han fikk før deg

Altså helt sykt om han nærmest tisser på seg og ikke dusjer fordi han er så redd miste tid med barnet!?!

Paykolog vurdering kjapt her vil jeg anbefale. I all verden.....

Anonymkode: 02f92...b24

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri reist bort og latt fellesbarnet bli igjen i den sykelige dynamikken.

Har du grei kontakt med barnet mor? Kan dere snakke sammen og sammen snakke med far om foreldreveiledning? Det far driver med et faktisk omsorgssvikt, for begge barna.

Han avviser det ene barnet - men avvisningen er ikke forutsigbar og dermed langt mer skadelig

Han gir ikke samværsbarnet forsvarlig omsorg i form av trygghet i struktur, grenser og rutiner

Han er ikke omsorgstilgjengelig for fellesbarnet

Han er heller ikke omsorgstilgjengelig for samværsbarnet da han er mer opptatt av å være kompis enn å være en voksen som kan oppfatte, tolke og agere etter barnets behov

Han sørger ikke for at samværsbarnets grunnleggende behov blir dekket - som at barnets hygiene blir ivaretatt under samvær

Far setter egne behov før barnas behov

Før dette, og sikkert mer, er på plass bør ikke far ha omsorgsansvar for barn

Anonymkode: 0f90e...ef2

[AnonymBruker]

Jeg er med dem som sier at far må være alene med begge barna. Kanskje litt ekstremt å reise bort en hel helg med en gang, men begynn å gjøre ærender, trene etc et par timer begge dager i samværshelg. 
 

Lykke til, dette høres jo grusomt ut. Hvor gammelt er felles barn?

Anonymkode: 10d92...eaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Forsto ikke hva du skrev først...samvær helg,men dere er samnen. Forstår nå du snakker om at han har samvær med et barn han fikk før deg

Altså helt sykt om han nærmest tisser på seg og ikke dusjer fordi han er så redd miste tid med barnet!?!

Paykolog vurdering kjapt her vil jeg anbefale. I all verden.....

Anonymkode: 02f92...b24

Far har et barn fra tidligere som han har samvær med.

Han gikk til psykolog en periode, følte han begynte å tåle litt mer da, men så valgte han å slutte. Dessverre.

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg ville aldri reist bort og latt fellesbarnet bli igjen i den sykelige dynamikken.

Har du grei kontakt med barnet mor? Kan dere snakke sammen og sammen snakke med far om foreldreveiledning? Det far driver med et faktisk omsorgssvikt, for begge barna.

Han avviser det ene barnet - men avvisningen er ikke forutsigbar og dermed langt mer skadelig

Han gir ikke samværsbarnet forsvarlig omsorg i form av trygghet i struktur, grenser og rutiner

Han er ikke omsorgstilgjengelig for fellesbarnet

Han er heller ikke omsorgstilgjengelig for samværsbarnet da han er mer opptatt av å være kompis enn å være en voksen som kan oppfatte, tolke og agere etter barnets behov

Han sørger ikke for at samværsbarnets grunnleggende behov blir dekket - som at barnets hygiene blir ivaretatt under samvær

Far setter egne behov før barnas behov

Før dette, og sikkert mer, er på plass bør ikke far ha omsorgsansvar for barn

Anonymkode: 0f90e...ef2

Jeg er enig i mye av det du skriver og det er derfor jeg er tilgjengelig og heller foreslår at de eventuelt reiser sammen til familie. Jeg tror ikke mor ville forstått om jeg tok opp dette med henne, vi kjenner hverandre veldig lite sånn sett. Jeg gikk til henne for noen år siden da far slet psykisk og det var derfor han godtok psykolog den gangen. Han opplevde det som et stort tillitsbrudd fra meg og det forstår jeg, men det var riktig den gangen. Nå er jeg mer i tvil.

Det er så snålt alt sammen, for denne dynamikken er helt annerledes med fellesbarnet. Kanskje fordi jeg leder vei med grensesetting og rutiner.

Barna har forøvrig en fin relasjon til hverandre, det er derfor jeg vegrer meg fra å skille dem. Yngste ser opp til største, og når største får sjansen så er han veldig flink med yngste. Samtidig som dynamikkene blir tydeligere og etterhvert synlig for yngste også, det er jo den bekymringen jeg bærer mest og som sliter på meg i samværshelgene.

Anonymkode: b156a...635

[AnonymBruker]

Her hadde jeg faktisk krevd at far begynte å gå til psykolog igjen. Dette vil skade begge barna både på kort og lang sikt om det får fortsette. Overhodet ikke normal oppførsel av far. Han må våkne. Og hadde jeg vært mor til syvåringen hadde jeg forventet å få vite hvordan ting faktisk er under dette samværet. 

Anonymkode: 1f9ed...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Far har et barn fra tidligere som han har samvær med.

Han gikk til psykolog en periode, følte han begynte å tåle litt mer da, men så valgte han å slutte. Dessverre.

Jeg er enig i mye av det du skriver og det er derfor jeg er tilgjengelig og heller foreslår at de eventuelt reiser sammen til familie. Jeg tror ikke mor ville forstått om jeg tok opp dette med henne, vi kjenner hverandre veldig lite sånn sett. Jeg gikk til henne for noen år siden da far slet psykisk og det var derfor han godtok psykolog den gangen. Han opplevde det som et stort tillitsbrudd fra meg og det forstår jeg, men det var riktig den gangen. Nå er jeg mer i tvil.

Det er så snålt alt sammen, for denne dynamikken er helt annerledes med fellesbarnet. Kanskje fordi jeg leder vei med grensesetting og rutiner.

Barna har forøvrig en fin relasjon til hverandre, det er derfor jeg vegrer meg fra å skille dem. Yngste ser opp til største, og når største får sjansen så er han veldig flink med yngste. Samtidig som dynamikkene blir tydeligere og etterhvert synlig for yngste også, det er jo den bekymringen jeg bærer mest og som sliter på meg i samværshelgene.

Anonymkode: b156a...635

Skjønner at han opplevde det som et tillitsbrudd, men jeg skjønner ikke helt hvorfor du nå er i tvil. Du observerer og erfarer at barnet ikke får god nok omsorg hos far. Da tenker jeg det er din plikt som voksen å ta det opp med ham og faktisk gå i dialog med barnets mor. Målet er ikke å ødelegge for far og barnet, men å sette far i stand slik at han faktisk kan dra omsorg for begge barna sine uten å ødelegge dem. Det han gjør er ikke friskt og det går utover barna.

Skjønner at dette er både tøft og vanskelig for deg. Men jeg tror du vet hva du må gjøre❤️

Anonymkode: 0f90e...ef2

[Gjest issoras]

Du kan jo SI til mannen din at du nå ser deg nødt til å ta denne usunne dynamikken opp med barnets mor, fordi du ser at det snart vil skade barnet. Så kan han selv bestemme om han vil delta i den samtalen eller ikke. Far gjør jo store tillitsbrudd mot det yngste barnet, så det er begrenset hvor sur han har lov til å bli... 

Ville også krevd familieterapi der du deltar. 

En ting er hvordan dette rammer deg og yngste, men dette er også skadelig for eldste. Hva når barnet blir ler selvstendig og har større behov for friere tøyler og å være med venner uten far på slep? 

[AnonymBruker]

Jeg hadde rett og slett kontaktet barnevernet, denne mannen trenger veiledning og hjelp. 

Anonymkode: f0993...273

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ja, det er litt crazy… Han vil ikke ha begge alene, han går helt i lås. Jeg har foreslått at han tar dem med til familie f.eks, men han vil ikke uten meg. Det er klart det er vanskelig å kombinere to når man ikke klarer å be noen vente. Da skylder han på yngste som han opplever som krevende.

Anonymkode: b156a...635

Han kan jo ikke få bestemme det! Neste gang så sier du at du skal en tur i byen noen timer, så får han ha begge en stund. Da kan han jo ikke gjøre annet enn å ta seg av begge.

Anonymkode: 7fb0d...b26

[AnonymBruker]

Dette høres faktisk nesten ut som et overgrep mot det eldste barnet. Får ikke lov å leke med andre barn - det er jo hårreisende!

Har du hørt om emosjonell incest? Der normale grenser mellom foreldre og barn viskes ut og barnet først og fremst må møte den voksnes behov. Les litt om det og tenk på om du ikke må gå litt mer drastisk til verks.

Anonymkode: 7fb0d...b26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Han kan jo ikke få bestemme det! Neste gang så sier du at du skal en tur i byen noen timer, så får han ha begge en stund. Da kan han jo ikke gjøre annet enn å ta seg av begge.

Anonymkode: 7fb0d...b26

Utfra det TS forteller er det kanskje mer sannsynlig at yngste vil gå for "lut og kaldt" vann fordi far klarer ikke / vil ikke ta vare på begge barna. Skal TS virkelig sette yngste i den situasjonen istedenfor å håndtere dette som en voksen - voksne imellom - uten å bruke barna som middel

Anonymkode: 0f90e...ef2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Utfra det TS forteller er det kanskje mer sannsynlig at yngste vil gå for "lut og kaldt" vann fordi far klarer ikke / vil ikke ta vare på begge barna. Skal TS virkelig sette yngste i den situasjonen istedenfor å håndtere dette som en voksen - voksne imellom - uten å bruke barna som middel

Anonymkode: 0f90e...ef2

Hvis det stemmer så fatter jeg ikke at TS kan være sammen med denne mannen.

Anonymkode: 7fb0d...b26