krevende 5 åring

[AnonymBruker]

Jeg trenger noen råd..

Jeg er alene annenhver mnd med 2 barn. Jobber redusert (50%) fordi jeg kjenner at livet er så hektisk når mannen min er borte. Han jobber som fisker. Han elsker jobben sin, og i utgangspunktet har det ikke vært noe problem å være aleine med barna, men nå kjenner jeg at 5 åringen er i en utrulig utfordrende fase, og jeg liker ikke meg selv som mamma. Alt er en kamp, og det er så utrulig utmattende å stå i alle kamper alene. Jeg ber han pent om å kle på seg, pusse tennene, spise maten sin, kle av seg, vaske seg, osv. Jeg spørr pent flere ganger, og ingenting skjer. Når jeg har spurt for 5. gang, og han fortsatt ikke har begynt med det han skal, så blir jeg så sint. Jeg prøver å ikke heve stemmen, men det er så himla vanskelig når jeg selv er sliten. Det har ingenting å si om det er morgen eller kveld, om vi skal rekke noe han har lyst til.  Jeg blir gal rett og slett. Alt skjer i slow motion, og ingenting blir gjort uten at jeg hever stemmen. Han sier selv at "alt er så mye bedre når pappa er hjemme, for da er ikke du så sint". Det er selvsagt vondt å høre, men jeg blir helt rådvill. I tillegg har jeg en 1,5 åring som i seg selv er en slitsom fase. 

Jeg får avlastning, jeg lager middag for flere dager når jeg har fri, og føler i utgangspunktet at alt går bra. Men jeg trenger noen råd til hvordan jeg skal håndtere sinnet mitt , og hvordan jeg skal få 5 åringen til å gjøre ting når han blir bedt om det. Forstår at han ikke er en robot, men kanskje noen har vært i samme situasjon og kan komme med noen gode råd? 

Anonymkode: 32594...ed9

[AnonymBruker]

Prøv klistremerker belønning. Vi måtte det i en periode. Ved så så mange merker gjorde vi aktivitet barne likte eller kjøpte en ting. Efterhvert kunne vi bare fjerne

Anonymkode: 0d238...ae4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg trenger noen råd..

Jeg er alene annenhver mnd med 2 barn. Jobber redusert (50%) fordi jeg kjenner at livet er så hektisk når mannen min er borte. Han jobber som fisker. Han elsker jobben sin, og i utgangspunktet har det ikke vært noe problem å være aleine med barna, men nå kjenner jeg at 5 åringen er i en utrulig utfordrende fase, og jeg liker ikke meg selv som mamma. Alt er en kamp, og det er så utrulig utmattende å stå i alle kamper alene. Jeg ber han pent om å kle på seg, pusse tennene, spise maten sin, kle av seg, vaske seg, osv. Jeg spørr pent flere ganger, og ingenting skjer. Når jeg har spurt for 5. gang, og han fortsatt ikke har begynt med det han skal, så blir jeg så sint. Jeg prøver å ikke heve stemmen, men det er så himla vanskelig når jeg selv er sliten. Det har ingenting å si om det er morgen eller kveld, om vi skal rekke noe han har lyst til.  Jeg blir gal rett og slett. Alt skjer i slow motion, og ingenting blir gjort uten at jeg hever stemmen. Han sier selv at "alt er så mye bedre når pappa er hjemme, for da er ikke du så sint". Det er selvsagt vondt å høre, men jeg blir helt rådvill. I tillegg har jeg en 1,5 åring som i seg selv er en slitsom fase. 

Jeg får avlastning, jeg lager middag for flere dager når jeg har fri, og føler i utgangspunktet at alt går bra. Men jeg trenger noen råd til hvordan jeg skal håndtere sinnet mitt , og hvordan jeg skal få 5 åringen til å gjøre ting når han blir bedt om det. Forstår at han ikke er en robot, men kanskje noen har vært i samme situasjon og kan komme med noen gode råd? 

Anonymkode: 32594...ed9

Når barnet gjør slike ting kan det være et tegn på manglende oppmerksomhet fra din side. Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet 

Anonymkode: 290a9...4da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg trenger noen råd..

Jeg er alene annenhver mnd med 2 barn. Jobber redusert (50%) fordi jeg kjenner at livet er så hektisk når mannen min er borte. Han jobber som fisker. Han elsker jobben sin, og i utgangspunktet har det ikke vært noe problem å være aleine med barna, men nå kjenner jeg at 5 åringen er i en utrulig utfordrende fase, og jeg liker ikke meg selv som mamma. Alt er en kamp, og det er så utrulig utmattende å stå i alle kamper alene. Jeg ber han pent om å kle på seg, pusse tennene, spise maten sin, kle av seg, vaske seg, osv. Jeg spørr pent flere ganger, og ingenting skjer. Når jeg har spurt for 5. gang, og han fortsatt ikke har begynt med det han skal, så blir jeg så sint. Jeg prøver å ikke heve stemmen, men det er så himla vanskelig når jeg selv er sliten. Det har ingenting å si om det er morgen eller kveld, om vi skal rekke noe han har lyst til.  Jeg blir gal rett og slett. Alt skjer i slow motion, og ingenting blir gjort uten at jeg hever stemmen. Han sier selv at "alt er så mye bedre når pappa er hjemme, for da er ikke du så sint". Det er selvsagt vondt å høre, men jeg blir helt rådvill. I tillegg har jeg en 1,5 åring som i seg selv er en slitsom fase. 

Jeg får avlastning, jeg lager middag for flere dager når jeg har fri, og føler i utgangspunktet at alt går bra. Men jeg trenger noen råd til hvordan jeg skal håndtere sinnet mitt , og hvordan jeg skal få 5 åringen til å gjøre ting når han blir bedt om det. Forstår at han ikke er en robot, men kanskje noen har vært i samme situasjon og kan komme med noen gode råd? 

Anonymkode: 32594...ed9

Ikke spør, krev og gi alternativ.

Skal vi kle av oss først eller pusse tenner først?

Så enkelt...

Hilsen barnehagelærer

Anonymkode: d5769...b76

[Bari]

Begynn å ta vekk goder så skal du se 5 åringen begynne å lystre etter hvert.

[AnonymBruker]

Jeg er alene med en sånn 5-åring, det er utrolig slitsomt. Klistremerker hjelper ikke, valg hjelper ikke, osv. Må be ham om ting ti ganger før det skjer noe fordi jeg blir irritert. 

Anonymkode: fd58f...dad

[~white lady~]

Samtaler med min viljesterke 4,5-åring pågår slik:

Meg: du må dusje i kveld, håret også. 
Hun: Neeeeei!! 
Meg: jo, du er skitten og har sand i håret. Jeg vil ikke at du legger deg skitten i senga, da blir sengetøyet også skittent. 
Hun: men jeg vil ikke! 
Meg: vel, jeg skjønner. Men du må. Du kan få velge om du vil dusje eller bade. Vil du bade kan vi ta masse skum oppi. 
Hun: …. 
Meg: dusje eller bade?  
Hun: bade. 
Meg: ok, da fyller vi vann i badekaret etter du har spist. Du kan få velge skum. Så er det leggetid etterpå.

*Fornøyd unge løper og leker*

I denne samtalen har jeg tatt styringen, samtidig som jeg anerkjenner hennes mening. 
For å gjøre henne mer samarbeidsvillig lar jeg henne få to valg både i forhold til dusj/bad og type skum. Samtidig så legger jeg føringen for når, hvordan og hva som skjer etterpå. Dette gir henne trygge rammer og forutsigbarhet, som hun ikke er kognitivt moden nok til å planlegge. 

Endret 14. mai av ~white lady~
La til mer

[AnonymBruker]

Har det blitt verre i det siste? Da er det meget mulig at det handler om barnets alder (les deg opp på 6-årstrassen). Mener ikke at du skal slutte å stille krav til han, men at det kanskje kan hjelpe å gjøre deg mindre sint når du innser at mye av distréheten og motstanden henger sammen med et utviklingsprang i barnets hjerne.

Når det er sagt, er det slitsomt og irriterende for hvem som helst å måtte gjenta ting 4-5-6x. Råder deg til å gi beskjeder max 2, ganger for så å gjennomføre beskjeden evt. iverksette konsekvensen. Da rekker du ikke å bli sint, og han lærer at du mener alvor første gangen. Dette må du forberede han på i fredstid, sånn at han ikke helt blir tatt på senga av konsekvensene.

F.eks. "Nå er det kveldsmat. Om 20 minutter rydder jeg av bordet, så du må være ferdig spist innen det." Hvis han ikke spiser kveldsmat etter 1-2 påminnelser, går han glipp av måltidet. Tannpuss: kommer han ikke selv på badet, må du fysisk følge ham dit. Gi han valget om å gå dit selv, eller at du må ta han i hånden og føre ham dit. Nekter han fremdeles å pusse tennene når dere er på badet, så rekker dere ikke å lese bok før legging osv. På morgenen; ta gutten og klærne med til badet og ikke la han forlate badet før han er ferdig påkledd. Da slipper du alle disse "skal bare"-tingene, for påkledningen skal være gjort først. Hvis han fremdeles skulle motsette seg det og bli værende i en evighet på badet, ville jeg inndratt skjermtid eller tatt han med til bhg i pysj. Kanskje er det flaut nok til at han lærer å ikke gjøre det igjen en annen gang. Alle slike rutiner vil etter hvert gå automatisk uten kamp dersom du står i det.

Anonymkode: b7038...9d0

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (4 minutter siden):

Samtaler med min viljesterke 4,5-åring pågår slik:

Meg: du må dusje i kveld, håret også. 
Hun: Neeeeei!! 
Meg: jo, du er skitten og har sand i håret. Jeg vil ikke at du legger deg skitten i senga, da blir sengetøyet også skittent. 
Hun: men jeg vil ikke! 
Meg: vel, jeg skjønner. Men du må. Du kan få velge om du vil dusje eller bade. Vil du bade kan vi ta masse skum oppi. 
Hun: …. 
Meg: dusje eller bade?  
Hun: bade. 
Meg: ok, da fyller vi vann i badekaret etter du har spist. Du kan få velge skum. Så er det leggetid etterpå.

*Fornøyd unge løper og leker*

Min unge hadde sagt "Ingen av delene" 😝

Anonymkode: fd58f...dad

[AnonymBruker]

Det kan også hjelpe å lage en synlig rutine som dere kan henge på veggen. Typ: påkledning, tannpuss, frokost, bhg

Anonymkode: b7038...9d0

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min unge hadde sagt "Ingen av delene" 😝

Anonymkode: fd58f...dad

😅

Da hadde samtalen blitt litt lengre, ja. 
Hovedpoenget står.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min unge hadde sagt "Ingen av delene" 😝

Anonymkode: fd58f...dad

Og hva svarer du da?

Anonymkode: b7038...9d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Og hva svarer du da?

Anonymkode: b7038...9d0

At han må velge en av delene, men det vil han ikke, så vi får en lang diskusjon som ender med at vi begge er sure. 

Anonymkode: fd58f...dad

[AnonymBruker]

https://www.aftenposten.no/foreldreliv/i/P46Jk5/det-er-som-om-vi-i-foreldregenerasjonen-ikke-helt-er-blitt-voksne-selv

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

At han må velge en av delene, men det vil han ikke, så vi får en lang diskusjon som ender med at vi begge er sure. 

Anonymkode: fd58f...dad

Anbefaler Line Marie Warholm i aftenposten. Hun har mye nyttig. Du kan lytte til saken selv om du ikke abonnerer på avisen.

Kort fortalt: Barna må få lov til å synes det de vil, og vår oppgave er ikke å overbevise dem om at de har lyst til noe de i utgangspunktet ikke ønsker. Vår oppgave er å ta ledertrøya på, og ta ansvaret for situasjonen. Når min 5-åring ikke ønsker å dusje, svarer jeg: "Jeg hører at du ikke vil det, du har kanskje mer lyst til å leke videre med barbiene dine, du hadde det jo så gøy. Men jeg er mammaen din, og ser at du trenger å få vasket deg før du skal sove. Derfor må du komme nå, selv om du ikke har lyst."

Også skrur jeg på vannet i badekaret, hun pleier å komme luntende (fordi hun er vant til at jeg mener det jeg sier), men om hun ikke hadde kommet, ville jeg hentet henne. Selvfølgelig ikke utøvd fysisk makt med å tvangs avkle henne, men hun hadde ikke fått lov til å gjøre noe annet før badingen/dusjingen var overstått. Hun har heldigvis for lengst funnet ut at det ikke er noe vits i å sitte på badegulvet i timesvis og "trasse", men bare få det gjort, selv om hun ikke alltid har så lyst. Som regel er det ikke så ille som barna først ser for seg, og ofte vil hun ikke ut av dusjen igjen etterpå. Sånn er livet, vi kan ikke alltid bare gjøre det vi selv vil. Og vi gjør barna en bjørnetjeneste ved å ikke stille realistiske krav til dem. Noen ting må man bare, og da er det best å bare bli ferdig med det. Hvis man alltid skal "overtale" barnet til at det "jo har lyst", så er det egentlig det motsatte av å respektere og validere barns følelser. De må få lov til å føle det de føler, samtidig som de ikke kan la følelsene avgjøre hva som blir gjort.

Anonymkode: b7038...9d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

https://www.aftenposten.no/foreldreliv/i/P46Jk5/det-er-som-om-vi-i-foreldregenerasjonen-ikke-helt-er-blitt-voksne-selv

Anbefaler Line Marie Warholm i aftenposten. Hun har mye nyttig. Du kan lytte til saken selv om du ikke abonnerer på avisen.

Kort fortalt: Barna må få lov til å synes det de vil, og vår oppgave er ikke å overbevise dem om at de har lyst til noe de i utgangspunktet ikke ønsker. Vår oppgave er å ta ledertrøya på, og ta ansvaret for situasjonen. Når min 5-åring ikke ønsker å dusje, svarer jeg: "Jeg hører at du ikke vil det, du har kanskje mer lyst til å leke videre med barbiene dine, du hadde det jo så gøy. Men jeg er mammaen din, og ser at du trenger å få vasket deg før du skal sove. Derfor må du komme nå, selv om du ikke har lyst."

Også skrur jeg på vannet i badekaret, hun pleier å komme luntende (fordi hun er vant til at jeg mener det jeg sier), men om hun ikke hadde kommet, ville jeg hentet henne. Selvfølgelig ikke utøvd fysisk makt med å tvangs avkle henne, men hun hadde ikke fått lov til å gjøre noe annet før badingen/dusjingen var overstått. Hun har heldigvis for lengst funnet ut at det ikke er noe vits i å sitte på badegulvet i timesvis og "trasse", men bare få det gjort, selv om hun ikke alltid har så lyst. Som regel er det ikke så ille som barna først ser for seg, og ofte vil hun ikke ut av dusjen igjen etterpå. Sånn er livet, vi kan ikke alltid bare gjøre det vi selv vil. Og vi gjør barna en bjørnetjeneste ved å ikke stille realistiske krav til dem. Noen ting må man bare, og da er det best å bare bli ferdig med det. Hvis man alltid skal "overtale" barnet til at det "jo har lyst", så er det egentlig det motsatte av å respektere og validere barns følelser. De må få lov til å føle det de føler, samtidig som de ikke kan la følelsene avgjøre hva som blir gjort.

Anonymkode: b7038...9d0

Såklart, men innimellom er det umulig å få ham til å gjøre som jeg vil uten å fysisk sette ham i badekaret. Og det gjør jeg ikke. Min synes nemlig det er helt greit å sitte i timesvis og trasse, det koster ham ingenting 😝

Anonymkode: fd58f...dad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Såklart, men innimellom er det umulig å få ham til å gjøre som jeg vil uten å fysisk sette ham i badekaret. Og det gjør jeg ikke. Min synes nemlig det er helt greit å sitte i timesvis og trasse, det koster ham ingenting 😝

Anonymkode: fd58f...dad

Ser for meg at dattera mi også ville gjort det dersom jeg hadde begynt med dette nå, men siden det har vært sånn fra starten av, føler jeg at hun vet at det blir dusjing uansett, så det er ikke vits i å kaste bort tida på det.

Tror du at hvis du hadde tatt kampen og stått i det så lang tid som det tar 1-2 ganger, at det ville blitt bra på sikt? Og kanskje spesielt hvis det at han sitter på badegulvet og "drøyer"/trasser unødvendig lenge, faktisk fører til at han ikke rekker andre ting han kanskje ønsker før leggetid? F.eks. leke litt, se barneTV, lese bok i sengen osv?

Selv om barn og familier er ulike, mener jeg fremdeles at kontinuitet og faste rammer vil forebygge mange av disse "maktkampene" mange opplever. Men jeg ser også at det er lettere å få til hvis man starter tidlig, fra 2-års alder. Sikkert svært vanskelig med en 9-åring f.eks., som er vant til at han slipper hvis han ikke vil, eller at han kan forhandle seg til goder i bytte mot å gjøre som mor sier. Målet mitt er at mine barn skal dusje fordi det er det "riktige" å gjøre når de er skitne. Og at dette går på automatikk, ikke som noe jeg som mor må mase om. 5-åringen min må fremdeles rammes inn (som beskrevet ovenfor, mens 7-åringen stort sett tar eget initiativ).

Anonymkode: b7038...9d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ser for meg at dattera mi også ville gjort det dersom jeg hadde begynt med dette nå, men siden det har vært sånn fra starten av, føler jeg at hun vet at det blir dusjing uansett, så det er ikke vits i å kaste bort tida på det.

Tror du at hvis du hadde tatt kampen og stått i det så lang tid som det tar 1-2 ganger, at det ville blitt bra på sikt? Og kanskje spesielt hvis det at han sitter på badegulvet og "drøyer"/trasser unødvendig lenge, faktisk fører til at han ikke rekker andre ting han kanskje ønsker før leggetid? F.eks. leke litt, se barneTV, lese bok i sengen osv?

Selv om barn og familier er ulike, mener jeg fremdeles at kontinuitet og faste rammer vil forebygge mange av disse "maktkampene" mange opplever. Men jeg ser også at det er lettere å få til hvis man starter tidlig, fra 2-års alder. Sikkert svært vanskelig med en 9-åring f.eks., som er vant til at han slipper hvis han ikke vil, eller at han kan forhandle seg til goder i bytte mot å gjøre som mor sier. Målet mitt er at mine barn skal dusje fordi det er det "riktige" å gjøre når de er skitne. Og at dette går på automatikk, ikke som noe jeg som mor må mase om. 5-åringen min må fremdeles rammes inn (som beskrevet ovenfor, mens 7-åringen stort sett tar eget initiativ).

Anonymkode: b7038...9d0

Jeg har prøvd siden starten. Han bryr seg ingenting om at han går glipp av bok/leking/barne-TV 🤷‍♀️ Jeg står jo i det hver gang, har aldri gitt meg og det blir alltid som jeg vil til slutt. Men det skjer først etter timesvis med trassing og en del krangling. 

Anonymkode: fd58f...dad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har prøvd siden starten. Han bryr seg ingenting om at han går glipp av bok/leking/barne-TV 🤷‍♀️ Jeg står jo i det hver gang, har aldri gitt meg og det blir alltid som jeg vil til slutt. Men det skjer først etter timesvis med trassing og en del krangling. 

Anonymkode: fd58f...dad

Jeg forstår. 

Jeg vet at du ikke har bedt om råd, jeg er bare nysgjerrig. Håper du ikke tar det ille opp:)

Kanskje blir det bedre når han blir eldre og utvikler bedre evne til å "planlegge" og se den større sammenhengen. Mange små barn lever veldig "her-og-nå" og er opptatt av å sitt umiddelbare behov, uten å kanskje hva barnet egentlig ønsker på sikt (f.eks. lese bok). Uten at det betyr at de skal få lov til å hoppe bukk over forventningene som stilles, men motstanden har jo en naturlig forklaring.

Har dere en fast rutine på det? F.eks. dusjing rett etter kveldsmat, alltid? Jeg opplever at slike faste holdepunkt skaper forutsigbarhet og det blir dermed ikke "et sjokk" for barnet som rekker å se for seg noe annet siden det ikke er en daglig rutine.

Jeg leser at du skriver at det ender opp med timesvis med krangling. Her forstår jeg ikke helt hva du mener. Blir du stående på badet og krangle med barnet? Jeg sier; "Det er ikke noe jeg vil krangle med deg om. Du må dusje/bade selv om du ikke har lyst. Skal jeg hjelpe deg med klærne?" Hvis 5-åringen fortsatt hadde nektet, ville jeg gått ut og gitt beskjed om at hun kan si ifra når hun er klar. Jeg tror det oppleves mer som en maktkamp dersom jeg blir stående der og "krangle"/svare på det hun sier. Hun er stor nok til at jeg tør å la vannet stå klart slik at hun kan smette oppi uten å føle at hun "taper" kampen mot meg som står og ser på at hun gir seg, men jeg holder selvfølgelig et øye/øre på henne uten at hun vet det. 

Hvis du sliter med at han springer vekk fra badet, ville jeg ikke nølt med å stå utenfor klar til å hanke ham inn igjen. Jeg mener at det er innenfor, selv om det kanskje innebærer at du fysisk må bære ham inn på badet. Ville ikke kledd av eller dyttet han i badekaret med tvang, men ville fysisk tatt imot en gutt som løper av gårde stikk i strid med det mor sier. 

Dette er ikke ment som en oppskrift, bare mine umiddelbare tanker. Hører gjerne hva du tenker.

Anonymkode: b7038...9d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg trenger noen råd..

Jeg er alene annenhver mnd med 2 barn. Jobber redusert (50%) fordi jeg kjenner at livet er så hektisk når mannen min er borte. Han jobber som fisker. Han elsker jobben sin, og i utgangspunktet har det ikke vært noe problem å være aleine med barna, men nå kjenner jeg at 5 åringen er i en utrulig utfordrende fase, og jeg liker ikke meg selv som mamma. Alt er en kamp, og det er så utrulig utmattende å stå i alle kamper alene. Jeg ber han pent om å kle på seg, pusse tennene, spise maten sin, kle av seg, vaske seg, osv. Jeg spørr pent flere ganger, og ingenting skjer. Når jeg har spurt for 5. gang, og han fortsatt ikke har begynt med det han skal, så blir jeg så sint. Jeg prøver å ikke heve stemmen, men det er så himla vanskelig når jeg selv er sliten. Det har ingenting å si om det er morgen eller kveld, om vi skal rekke noe han har lyst til.  Jeg blir gal rett og slett. Alt skjer i slow motion, og ingenting blir gjort uten at jeg hever stemmen. Han sier selv at "alt er så mye bedre når pappa er hjemme, for da er ikke du så sint". Det er selvsagt vondt å høre, men jeg blir helt rådvill. I tillegg har jeg en 1,5 åring som i seg selv er en slitsom fase. 

Jeg får avlastning, jeg lager middag for flere dager når jeg har fri, og føler i utgangspunktet at alt går bra. Men jeg trenger noen råd til hvordan jeg skal håndtere sinnet mitt , og hvordan jeg skal få 5 åringen til å gjøre ting når han blir bedt om det. Forstår at han ikke er en robot, men kanskje noen har vært i samme situasjon og kan komme med noen gode råd? 

Anonymkode: 32594...ed9

Du skriver her at du spør pent flere ganger. Og allerede her kommer det fram hva som er problemet.

Ikke spør om noe barnet må. Gi klar og tydelig beskjed.

 

Anonymkode: 3a072...3a9

[AnonymBruker]

Min snart seksåring hadde knapt gjort noe om jeg bare ba henne om det, her blir som regel beskjed etterfulgt av handling fra min side. Jeg spør ikke fem ganger, jeg gir en beskjed og følger hun den ikke innen rimelig tid så setter jeg henne i gang, f.eks geleider inn på badet og vi finner tannbørsten. Unger har en tendens til å lukke ørene om det kommer mange beskjeder, deg gjør helt klart mine. Sørg for god kontakt når du gir en beskjed, f.eks ikke bare gi en beskjed ut i stua mens du står på kjøkkenet. 

Det blir bedre er min erfaring. Jeg fikk sjokk første gang jeg skulle inn til eldste for å få han til å kle på seg og så satt han allerede ferdig påkledd 😅 

Anonymkode: 2dbcb...d9b