Vanskelig barnemor: er dette livet som bonusmamma?

[khetterah]

Par i 40-åra. Da jeg og han først møttes for rundt 2 år siden, så var det 2 år siden hans 10 år gamle forhold med barnemoren tok slutt. Jeg var veldig nysgjerrig og spurte mye om det, hadde egentlig ganske mye sympati for hun som måtte oppleve at 10 år med kjærlighet var slutt fordi han ikke lenger hadde følelser. Han har aldri pratet stygt om hun, og det har virket som at det har vært helt ok stemning mellom dem, det har ikke stemt helt. Hun har fortalt masse stygge ting om han til fellesbekjente, og ringt rundt og fortalt at han er narkoman og psykopat. Mange av disse tingene har jeg ikke fått vite av han selv, men av venner og familie av han, fordi han selv ikke vil si negative ting om mor til barna sine. Jeg fikk møte jentene etter 8 mnd.

Etter vi ble offisielle, ca ett år etter vi møttes, har ting vært et helvete. Plutselig hadde jentene oppført seg rart, (skolen og barnehagen har ikke merket noe forskjell), og skylte det på oss, hun mente at ingen av dem ville til pappa når det var byttedag, og hun nærmest terroriserte kjæresten min med meldinger om hvor lite jentene likte å være hos pappa. Dette gikk veldig inn på kjæresten min, og oppsøkte familievernkontoret for å prate om det, han ville også få inn hun eldste, men dette var noe mor ikke ville. Dette hadde gjort at hun eldste hadde hatt en nøytral plattform hvis hun hadde noen vonde følelser på at pappa hadde ny kjæreste. Barnemor tenkte at helsesøster på skolen var et bedre alternativ, men har kun sendt seg selv, opptil flere ganger. Dette fikk kjæresten min vite da han selv var der for å høre hvordan det hadde gått. Helsesøster kan ikke si det mor har sagt, men hun skal ha hatt reagert når kjæresten min har fortalt sin historie. Hun gjør altså ikke noe for at jentene skal få prate med noen om hvordan dette er. Hvis de sier noe til oss som ikke stemmer med det hun sier, så stemmer ikke det fordi de ikke er "trygge nok" på oss til å fortelle oss hvordan ting er.

I tillegg til alt dette, så fikk jeg i desember vite at hun hadde fått en felles bekjent av henne og mine foreldre til å ringe mine foreldre og advare meg om han. Hun som ringte er ei jeg også vet om fra før av og hun har vært i et ganske usunt ekteskap og synes det var rett å ringe moren min for å advare. Noe jeg hadde skjønt hvis barnemor faktisk hadde fortalt sannheten. Hun hadde fortalt at kjæresten min var serieutro og at han var manipulerende. Mine foreldre hadde også skjønt at dette ikke kunne stemme, og de påstandene ble bare mer og mer avkreftet da jeg gjennom høsten hadde fortalt om det jeg hadde fått vite om barnemor og hvordan hun hadde oppført seg mot meg og kjæresten. Hun som ringte hadde ikke fått beskjed av barnemor om å ringe, men hun hadde følt på et ansvar om å si ifra og fortalte barnemor at dette var noe hun kom til å følge opp ved å ringe mine foreldre. Hensikten? – vet ikke helt nøyaktig, men jeg ser på dette som et forsøk på å sabotere forholdet vårt. 

Vi ble enige om at han måtte konfrontere hun med dette. Han er rolig og legger frem det at han hører fra andre foreldre på skolen, og andre at hun fortsatt prater dritt om han og at dette fører til at han opplever sosial angst når han møter på andre foreldre eller bekjente av de to, hun benekter alt, telefonsamtalen også «Hun har nok vridd litt på det» «tolket selv». Med påstanden om utroskap så forteller hun at hun har hatt en mistanke om etter det ble slutt, men de fortsatt bodde sammen, at han har vært hos andre damer på kvelden når han har gått tur eller vært hos moren sin eller hos en kompis for å ikke være i samme hus som hu. Manipulerende «har jeg aldri kalt deg, du har da ikke vært manipulerende, du» men hun forteller at etter bruddet så var han kald, noe som han selv er klar over, har beklaget og de har pratet om det sammen på familievernkontoret. 

Jeg har nå vært der ofte siden januar. Hun eldste hadde en periode hvor hun var litt sjalu på meg, men det løste vi veldig fint og kjapt og vi har ikke den utfordringen lenger, det vi nå sliter med er hun yngste. Ganske brått gikk det fra at hun kalte meg «mamma-*NAVN*» og at hun sier at hun elsker meg, til at hun ikke liker meg og har i perioder vært ikke svar meg når jeg har pratet til hun. Kjæresten var ganske rask med å kontakte familievernkontoret og vi har vært der for å skjønne hva som skjer i disse små hodene når jentene bor to forskjellige steder osv., noe som var veldig fint, og vi fikk også mye skryt da vi fortalte hva vi gjør for at dette skal være lettere for jentene: jeg er aldri der bytte-dagen, da det er en sårbar dag for hun yngste, vi oppfører oss mer som venner rundt dem, og vi prater med de om ting og jeg har leid en haug med bøker som handler om at mamma og pappa ikke er kjærester lenger, nye kjærester og følelser osv. Vi fikk egentlig bare beskjed om å fortsette som før, og ting har blitt litt bedre. Problemet er at vi ikke vet hva som foregår hos moren. Kan denne plutselige endringen ha blitt trigget frem av moren? Stiller hun ledende spørsmål hjemme for å få et svar hun vil ha? 

Jeg sitter på mange spørsmål om hva barnemor tenker, og om det er sånn her det kommer til å være for alltid? 5 år til? 10 år til? Skal hun alltid jobbe mot kjæresten min? Meg? Hvordan skal jeg forholde meg til at hun har prøvd å sabotere oss? Er det dette man skal få med på kjøpet når man har verdens beste kjæreste som også har gitt meg så fine bonusbarn som jeg har blitt så utrolig glad i? Er det noen som kan fortelle meg om dette fra «den andre siden»?

Endret 9. mai av khetterah
for langt, tydeligvis

[Jolanda]

Dette er det ingen som kommer til og gidde å lese.

[AnonymBruker]

Her er det enten hun eller din kjæreste som har alvorlige problemer. Det spiller egentlig ikke så stor rolle hvem det er, dette er noe du uansett må forholde deg til resten av tiden du er i dette forholdet. Skjønner ikke at du gidder, for å være ærlig. 

Anonymkode: 948a6...579

[Sniff76]

Har skummet over bare og ikke lest alt. Dere ble offisielt sammen i august, du har mer eller mindre bodd der siden januar, og ...så mye greier og styr med eksen og at barna hans som tydelig reagerer. Helsesøster, familievernkontoret, ja det er bra at folk tar tak i ting men det her er jo ikke bra for barna. Hva om du og han hadde vært kun kjærester og ikke sammen hele tiden, latt barna få beholde sin plass og mye tid alene med pappa. Et generelt råd er å ta det med ro når barn er involvert. Å flytte inn kun noen mnd etter at dere offisielt ble sammen er veldig, veldig raskt. Ha fokus på barna hans og la dem venne seg til situasjonen. Ha din andre bolig og bare besøke dem i en lang periode til? Jeg tviler på at dere får gjort noe med forholdet til mammaen og hvordan hun kanskje styrer og påvirker. Ha fokus på å ha det trygt og rolig når barna er hos sin pappa.

Endret 9. mai av Sniff76

[AnonymBruker]

Mye av dette er vel strengt tatt ikke noe du skal involvere deg i, diskusjoner om barna tør å si ting osv er mellom mor, far og barn, ikke pappas kjæreste. 
 

Du kan absolutt være en støtte for kjæresten din, men du snakker som om det er dere to som har barna, at det er dere to barna sier ting til. La far og barn ha helger alene. La de få bygge sitt bånd. Bor du der så dra bort. Trekk deg unna. Gjør ting på egenhånd.

Anonymkode: b3118...470

[khetterah]

Sniff76 skrev (32 minutter siden):

Har skummet over bare og ikke lest alt. Dere ble offisielt sammen i august, du har mer eller mindre bodd der siden januar, og ...så mye greier og styr med eksen og at barna hans som tydelig reagerer. Helsesøster, familievernkontoret, ja det er bra at folk tar tak i ting men det her er jo ikke bra for barna. Hva om du og han hadde vært kun kjærester og ikke sammen hele tiden, latt barna få beholde sin plass og mye tid alene med pappa. Et generelt råd er å ta det med ro når barn er involvert. Å flytte inn kun noen mnd etter at dere offisielt ble sammen er veldig, veldig raskt. Ha fokus på barna hans og la dem venne seg til situasjonen. Ha din andre bolig og bare besøke dem i en lang periode til? Jeg tviler på at dere får gjort noe med forholdet til mammaen og hvordan hun kanskje styrer og påvirker. Ha fokus på å ha det trygt og rolig når barna er hos sin pappa.

Takk for svar og tips:) 
Er enig i dette ikke er bra for barna, og vi prøver å gjøre så mye som mulig for at dette ikke skal være veldig belastende for de. Men jeg synes det er litt vanskelig at vi, mest kjæresten, prøver å finne ut mer av hva barna tenker, men at mor ikke lar noen utenfra får prate med de. 
Vi er ikke sammen hele tiden når de er der, da jeg pleier å time reisene mine til han når de ikke er der.

[khetterah]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Mye av dette er vel strengt tatt ikke noe du skal involvere deg i, diskusjoner om barna tør å si ting osv er mellom mor, far og barn, ikke pappas kjæreste. 
 

Du kan absolutt være en støtte for kjæresten din, men du snakker som om det er dere to som har barna, at det er dere to barna sier ting til. La far og barn ha helger alene. La de få bygge sitt bånd. Bor du der så dra bort. Trekk deg unna. Gjør ting på egenhånd.

Anonymkode: b3118...470

Ja, det er selvfølgelig mest far som stiller de spørsmålene, men jeg har stilt noen spørsmål på egenhånd og til og med fått svar som jeg må loooove å ikke si til pappa. Føler at jentene er trygge på meg da de i flere nye, ukjente situasjoner, har søkt etter trygghet hos meg med et fang å sitte på eller en hånd å holde i.
Takk for tips!:) 

[AnonymBruker]

Jeg leste alt. Du kan ikke gjøre noe. Mitt tips er å holde deg borte når barna er der, og ikke ha noe med mor å gjøre. Bare vær kjærester mest mulig uten barna. Ikke tenk på å flytte sammen engang. 

Anonymkode: 04003...d44

[AnonymBruker]

khetterah skrev (1 time siden):

Da jeg og han først møttes høsten 22, så var det 2 år siden hans 14 år gamle forhold med barnemoren tok slutt. Jeg var veldig nysgjerrig og spurte mye om det, hadde egentlig ganske mye sympati for hun som måtte oppleve at 14 år med kjærlighet var slutt fordi han ikke lenger hadde følelser. Han har aldri pratet stygt om hun, og det har virket som at det har vært helt ok stemning mellom dem, det har ikke stemt helt. Hun har fortalt masse stygge ting om han til fellesbekjente, ringt moren og bestevennen hans og fortalt at han er narkoman og sagt til andre at han er psykopat. Familien hennes har utestengt han helt, de har null kontakt, mens hun har fått goder hos familien hans. Mange av disse tingene har jeg ikke fått vite av han selv, men av venner og familie av han, fordi han selv ikke vil si negative ting om mor til barna sine. 

Jeg fikk møte jentene etter 8 mnd. Etter vi ble offisielle, ca ett år etter vi møttes, har ting vært et helvete. Plutselig hadde jentene oppført seg rart, (skolen og barnehagen har ikke merket noe forskjell), og skylte det på oss, hun mente at ingen av dem ville til pappa når det var byttedag, og hun nærmest terroriserte kjæresten min med meldinger om hvor lite jentene likte å være hos pappa. Dette gikk veldig inn på kjæresten min, og han begynte å tvile på om han var en god far, men han tok ansvaret og dro til familievernkontoret for å prate om det, han ville også få inn hun eldste, men dette var noe mor ikke ville. Dette hadde gjort at hun eldste hadde hatt en nøytral plattform hvis hun hadde noen vonde følelser på at pappa hadde ny kjæreste. Barnemor tenkte at helsesøster på skolen var et bedre alternativ, vi tenkte at det hørtes bra ut, men så viser det seg at barnemor har vært hos helsesøster på skolen først for å fortelle, opptil flere ganger, og at eldste barnet ikke har vært der selv. Dette fikk kjæresten min vite da han selv var der for å høre hvordan det hadde gått. Helsesøster kan ikke si det mor har sagt, men hun skal ha hatt reagert når kjæresten min har fortalt sin historie. Hun gjør altså ikke noe for at jentene skal få prate med noen om hvordan dette er. Hvis de sier noe til oss som ikke stemmer med det hun sier, så stemmer ikke det fordi de ikke er "trygge nok" på oss til å fortelle oss hvordan ting er.

I tillegg til alt dette, så fikk jeg i desember vite at hun hadde fått en felles bekjent av henne og mine foreldre til å ringe mine foreldre og advare meg om han. Hun som ringte er ei jeg også vet om fra før av (mine foreldre anonymiserte hun, men jeg klarte å finne ut av hvem det var) og hun har vært i et ganske usunt ekteskap og synes det var rett å ringe moren min for å advare. Noe jeg hadde skjønt hvis barnemor faktisk hadde fortalt sanne ting. Hun har fortalt at kjæresten min var serieutro og at han var manipulerende. Mine foreldre hadde også skjønt at dette ikke kunne stemme, og de påstandene ble bare mer og mer avkreftet da jeg opp gjennom høsten hadde fortalt om det jeg hadde fått vite om barnemor og hvordan hun hadde oppført seg mot meg og kjæresten. Hun som ringte hadde ikke fått beskjed av barnemor om å ringe, men hun hadde følt på et ansvar om å si ifra og fortalte barnemor at dette var noe hun kom til å følge opp ved å ringe mine foreldre. Hensikten? – vet ikke helt nøyaktig, men jeg ser på dette som et forsøk på å sabotere forholdet vårt. 

Vi ble enige om at han måtte konfrontere hun med dette. En del av meg var fortsatt redd for at noe av det var sant, sikkert pga. tidligere erfaringer, så han tok opptak av samtalen. Han er rolig og legger frem det at han hører fra andre foreldre på skolen, og andre at hun fortsatt prater dritt om han og at dette fører til at han opplever sosial angst når han møter på andre foreldre eller bekjente av de to, hun benekter alt, telefonsamtalen også «Hun har nok vridd litt på det» «tolket selv». Med påstanden om utroskap så forteller hun at hun har hatt en mistanke om etter det ble slutt, men de fortsatt bodde sammen, at han har vært hos andre damer på kvelden når han har gått tur eller vært hos moren sin eller hos en kompis for å ikke være i samme hus som hu. Manipulerende «har jeg aldri kalt deg, du har da ikke vært manipulerende, du» men hun forteller at etter bruddet så var han kald, noe som han selv er klar over, har beklaget og de har pratet om det sammen på familievernkontoret. 

Jeg har nå vært der ofte siden januar. Hun eldste hadde en periode hvor hun var litt sjalu på meg, men det løste vi veldig fint og kjapt og vi har ikke den utfordringen lenger, det vi nå sliter med er hun yngste. Ganske brått gikk det fra at hun kalte meg «mamma-*NAVN*» og at hun sier at hun elsker meg, til at hun ikke liker meg og har blitt ganske frekk mot meg. Kjæresten var ganske rask med å kontakte familievernkontoret og vi har vært der for å skjønne hva som skjer i disse små hodene når jentene bor to forskjellige steder osv., noe som var veldig fint, og vi fikk også mye skryt da vi fortalte hva vi gjør for at dette skal være lettere for jentene: jeg er aldri der bytte-dagen, da det er en sårbar dag for hun yngste, vi oppfører oss mer som venner rundt dem, og vi prater med de om ting og jeg har leid en haug med bøker som handler om at mamma og pappa ikke er kjærester lenger, nye kjærester og følelser osv. Vi fikk egentlig bare beskjed om å fortsette som før, og ting har blitt litt bedre. Problemet er at vi ikke vet hva som foregår hos moren. Kan denne plutselige endringen ha blitt trigget frem av moren? Stiller hun ledende spørsmål hjemme for å få et svar hun vil ha? 

Jeg sitter på mange spørsmål om hva barnemor tenker, og om det er sånn her det kommer til å være for alltid? 5 år til? 10 år til? Skal hun alltid jobbe mot kjæresten min? Meg? Hvordan skal jeg forholde meg til at hun har prøvd å sabotere oss? Er det dette man skal få med på kjøpet når man har verdens beste kjæreste som også har gitt meg så fine bonusbarn som jeg har blitt så utrolig glad i? Er det noen som kan fortelle meg om dette fra «den andre siden»?

Du virker utrolig naiv og tydelig at du kun kjenner hans pent presenterte side av saken. Lykke til

Anonymkode: d98f2...579

[AnonymBruker]

Jolanda skrev (1 time siden):

Dette er det ingen som kommer til og gidde å lese.

Hva er det for et nedlatende svar

Anonymkode: 8f862...2f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg leste alt. Du kan ikke gjøre noe. Mitt tips er å holde deg borte når barna er der, og ikke ha noe med mor å gjøre. Bare vær kjærester mest mulig uten barna. Ikke tenk på å flytte sammen engang. 

Anonymkode: 04003...d44

Enig

Anonymkode: 8f862...2f3

[khetterah]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg leste alt. Du kan ikke gjøre noe. Mitt tips er å holde deg borte når barna er der, og ikke ha noe med mor å gjøre. Bare vær kjærester mest mulig uten barna. Ikke tenk på å flytte sammen engang. 

Anonymkode: 04003...d44

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Enig

Anonymkode: 8f862...2f3

 

Takk for svar begge to
Når tenker dere er riktig tid for å faktisk tenke på å flytte sammen?

[fru Alving]

khetterah skrev (4 minutter siden):

 

Takk for svar begge to
Når tenker dere er riktig tid for å faktisk tenke på å flytte sammen?

Du må nesten ta inn over deg at denne barnemoren blir du ikke kvitt. Barna er der og deres mor vil bli en del av ditt liv også, bare tenk deg alle situasjoner dere kan komme i om dere får felles barn.

Finn deg en mann uten barn eller en som i hvert fall har en sunt og godt forhold til barnas biologiske mor. For det finnes!

Endret 9. mai av fru Alving

[khetterah]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du virker utrolig naiv og tydelig at du kun kjenner hans pent presenterte side av saken. Lykke til

Anonymkode: d98f2...579

Jeg har selvfølgelig ikke hele begge sider av saken, men har observert ting og fått, som nevnt, hørt hvordan hun har holdt på å spre løyner om han til folk nære rundt han og til bekjente. Hun har jo selv sagt at han ikke har vært utro og manipulerende. Tror også jeg hadde merket om han hadde hatt rusproblemer.
 

[khetterah]

fru Alving skrev (7 timer siden):

Du må nesten ta inn over deg at denne barnemoren blir du ikke kvitt. Barna er der og deres mor vil bli en del av ditt liv også, bare tenk deg alle situasjoner dere kan komme i om dere får felles barn.

Finn deg en mann uten barn eller en som i hvert fall har en sunt og godt forhold til barnas biologiske mor. For det finnes!

Man kan jo håpe på at dette blir bedre med tiden, og når barnemor selv får seg kjæreste.
Vi kommer ikke til å få felles barn, da vi ikke ønsker det 

Jeg har det veldig fint sammen med han og synes det blir dumt å gi slipp på det vi har. Da vinner hun uansett, mtp at det er hun som lager kvalme. 

Endret 9. mai av khetterah

[AnonymBruker]

Tror du må legge bort at du er en bonusmamma. Dere bor ikke sammen, du er ikke er morsfigur for barna og utfra hva du skriver virker det ikke som om barna oppfatter deg som en bonus. Dessverre. 

Jeg ville holdt meg langt unna og iallfall ikke flyttet sammen. 

Anonymkode: 041ee...dcf

[AnonymBruker]

khetterah skrev (12 minutter siden):

 

Takk for svar begge to
Når tenker dere er riktig tid for å faktisk tenke på å flytte sammen?

Når barna ikke bor hjemme lenger

Anonymkode: 7a9e3...33a

[AnonymBruker]

khetterah skrev (13 minutter siden):

Man kan jo håpe på at dette blir bedre med tiden, og når barnemor selv får seg kjæreste.
Vi kommer ikke til å få felles barn, da jeg ikke ønsker det og han er sterilisert. 

Jeg har det veldig fint sammen med han og synes det blir dumt å gi slipp på det vi har. Da vinner hun uansett, mtp at det er hun som lager kvalme. 

Nei, hun vinner ikke. Du virker fiksert på henne. Spørsmålet er hva som er best for deg selv, ikke for henne.

Anonymkode: 406b3...a9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Når barna ikke bor hjemme lenger

Anonymkode: 7a9e3...33a

Men da trenger du ikke involvere deg så mye i barna. Du skal uansett aldri bo sammen med dem 

Anonymkode: 041ee...dcf

[khetterah]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Men da trenger du ikke involvere deg så mye i barna. Du skal uansett aldri bo sammen med dem 

Anonymkode: 041ee...dcf

Så du mener at vi bør bo hver for oss i minst 10 år til?

Endret 9. mai av khetterah