Datet i 6 mnd - han mener vi ikke trenger å definere relasjonen enda, OG har noen gode poenger. Jeg vil høre deres mening til tross.

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorvidt jeg er betatt eller forelsket er vanskelig å si,

Hæ?  Bruker du mye tid på å lure på forskjellen?

47 minutter siden, AnonymBruker said:

og følte han trengte å se langt mye mer av meg og mitt liv, mine venner, og generelt bare mer av "meg".

Hæ?? Hvis dette er viktig for ham, hva stopper ham?  (jada, jeg leste det om barnefri osv. Det var allikevel et retorisk spm fra meg)

48 minutter siden, AnonymBruker said:

Han mente også at vi jo ikke akkurat kan si vi har datet i 6 mnd, når vi kun sees som han kalte det "tre ganger i måneden".

Hæ??  Vent litt 6*3 = 18 (tror jeg). Så 18 dater..  Antar med litt overnatting osv osv.  18++ dater og dere vet ikke hvor dere står??

51 minutter siden, AnonymBruker said:

Selvfølgelig er jeg på utkikk etter et forhold! Det er jo det jeg ønsker meg. 

Kan en voksenperson ringe denne fyren og forklare ham at han har et forhold?  

12 minutter siden, AnonymBruker said:

har hittil ikke oppdaget noe jeg ikke liker.

HÆÆ??  "Hittil" ?? Hva f.. mener ham med det? Han kommer garantert til å oppdage noe han ikke liker. Hva skjer da? Er du fortsatt oppe til vurdering?

Min kjæreste og jeg har vært i definert forhold etter kortere total tid sammen enn dere, og vi har allerede hatt et par uoverenstemmelser og måttet snakke ut litt for å finne ut av hvordan vi skal fungere bedre sammen. Dette er sånn ting fungerer i virkeligheten.  Vi har det helt fantastisk sammen, men alt er ikke bare et eventyr alltid... Det må man bare skjønne!

Verdict:

• Dere har datet veldig lenge til å ikke ha definert forholdet deres
• Dere har, som han poengterer, datet veldig overfladisk, siden det ikke stikker dypere enn dette. Så vidt blitt introdusert til venner, ikke oppdaget dårlige sider eller kranglet el.  etter 6 måneder!
• Dette virker som om det bare har handlet om å nyte de hyggelige sidene av dating og lite annet. 
• Han virker ikke moden for å utvikle et skikkelig forhold. Han har på den ene siden rett i at dere kanskje ikke har kommet dypt inn i det - men dette burde han selv være mer interessert i å gjøre noe med. Han hevder jo han er ute etter et forhold. Jeg synes ikke han virker som han har gått seriøst inn i dette.
• Du virker litt naiv. Du blir med på å holde ett veldig overfladisk og casual forhold (eller hva du kaller det) og ser ikke at han tar veldig lett på dette. 

Det er mulig han har rett i at det blir  for stort å hoppe rett fra å være noen som dater en sjelden gang til å være i et definert forhold, (jeg er uenig) , men da må både han og du ta steg for å utvikle forholdet videre, da. Ikke bare fortsetter å være casual.  Dere bør snakke sammen om dette. 

Det er veldig positivt at han introduserer deg for venner og mener han ønsker å bli kjent med deg og livet ditt. Men gjør noe med det, da , for svarte

 

Anonymkode: 82301...ea8

[AnonymBruker]

Jeg ville heller faktisk sett det som betryggende at han er litt usikker. For meg tyder det på at han er bevisst ansvaret sitt ved å skulle potensielt bli bonuspappa og alt det medfører. Jeg hadde ikke ønsket en mann som tok lett på den oppgaven. Ambivalens og god tid til å bli kjent synes jeg derfor hadde vært naturlig og en styrke. Jeg synes heller ikke seks måneder er unaturlig lenge når dere kommer fra så ulik hverdag og virkelighet.

Anonymkode: 5371d...e29

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

 

Jeg er bare fryktelig redd for at jeg nå sløser bort dyrebar tid.

 

Anonymkode: 66587...2b6

Du har vel fått mange nok barn? I så fall trenger du ikke skynde deg for å etablere et forhold, følgelig har du all verdens tid. Dersom tiden med han beriker livet ditt er det ikke sløsing. Det du risikerer er at forholdet går i oppløsning når som helst. Jeg tenker at du kan nyte det nå og ta framtiden  som den kommer. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hæ?  Bruker du mye tid på å lure på forskjellen?

Hæ?? Hvis dette er viktig for ham, hva stopper ham?  (jada, jeg leste det om barnefri osv. Det var allikevel et retorisk spm fra meg)

Hæ??  Vent litt 6*3 = 18 (tror jeg). Så 18 dater..  Antar med litt overnatting osv osv.  18++ dater og dere vet ikke hvor dere står??

Kan en voksenperson ringe denne fyren og forklare ham at han har et forhold?  

HÆÆ??  "Hittil" ?? Hva f.. mener ham med det? Han kommer garantert til å oppdage noe han ikke liker. Hva skjer da? Er du fortsatt oppe til vurdering?

Min kjæreste og jeg har vært i definert forhold etter kortere total tid sammen enn dere, og vi har allerede hatt et par uoverenstemmelser og måttet snakke ut litt for å finne ut av hvordan vi skal fungere bedre sammen. Dette er sånn ting fungerer i virkeligheten.  Vi har det helt fantastisk sammen, men alt er ikke bare et eventyr alltid... Det må man bare skjønne!

Verdict:

• Dere har datet veldig lenge til å ikke ha definert forholdet deres
• Dere har, som han poengterer, datet veldig overfladisk, siden det ikke stikker dypere enn dette. Så vidt blitt introdusert til venner, ikke oppdaget dårlige sider eller kranglet el.  etter 6 måneder!
• Dette virker som om det bare har handlet om å nyte de hyggelige sidene av dating og lite annet. 
• Han virker ikke moden for å utvikle et skikkelig forhold. Han har på den ene siden rett i at dere kanskje ikke har kommet dypt inn i det - men dette burde han selv være mer interessert i å gjøre noe med. Han hevder jo han er ute etter et forhold. Jeg synes ikke han virker som han har gått seriøst inn i dette.
• Du virker litt naiv. Du blir med på å holde ett veldig overfladisk og casual forhold (eller hva du kaller det) og ser ikke at han tar veldig lett på dette. 

Det er mulig han har rett i at det blir  for stort å hoppe rett fra å være noen som dater en sjelden gang til å være i et definert forhold, (jeg er uenig) , men da må både han og du ta steg for å utvikle forholdet videre, da. Ikke bare fortsetter å være casual.  Dere bør snakke sammen om dette. 

Det er veldig positivt at han introduserer deg for venner og mener han ønsker å bli kjent med deg og livet ditt. Men gjør noe med det, da , for svarte

 

Anonymkode: 82301...ea8

Så gode poeng du har. 

Anonymkode: 44f1f...70e

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt - hvorfor har han ikke sett mer til dine venner/familie hvis dette er noe dere begge egentlig ønsker? 40 minutters kjøring og "praktiske grunner" burde ikke vært til hinder for det. 

Anonymkode: ffb7c...29f

[AnonymBruker]

Altså, dersom han kan definere tydelig hva som skal til for at dere skal gå fra å "bare være eksklusive" til å være "kjærester", så ville ikke jeg sett på dette som et problem. 

Da er det jo bare å gjennomføre disse tingene, og så bli enige om at "nå" er dere kjærester. 

På den annen side er jeg så gammel at jeg ikke helt forstår forskjellen på det å være eksklusive og det å være kjærester. 
I min verden er kjærester noen som dater kun hverandre. (Men jeg har heller aldri opplevd at man datet flere samtidig, mer enn kanskje en date eller to, før man bestemte hvem man ville satse på. ) 

Men, igjen, så lenge han kan gi deg et klart svar på konkret hva som skal til for at dere går fra å ikke være kjærester, slik dere er nå, og til å være kjærester, så må det jo være greit. Forutsatt at det han ber om kan gjennomføres innen rimelig tid. Og at det altså er konkret, og ikke "Jeg må føle mer enn jeg gjør nå" eller noe annet som i praksis betyr at han alene der den som sitter på definisjonsmakten i forholdet deres. 
Hvis du mener dere nå bør kunne defineres som kjærester, og han mener dere ikke kan det, på bakgrunn av noe kun han kan påvirke, så ville jeg seriøst vurdert om dette forholdet fortsatt hadde livets rett. 

Anonymkode: 6b5a0...73c

[AnonymBruker]

Ønske han barn? Da er vel ikke du noen kandidat for han? Kan dette være en usikkerhet?

Anonymkode: 440e8...0e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ønske han barn? Da er vel ikke du noen kandidat for han? Kan dette være en usikkerhet?

Anonymkode: 440e8...0e7

TS her. Den samtalen har vi gått grundig gjennom. Han er ok med begge deler.

Anonymkode: 66587...2b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ønske han barn? Da er vel ikke du noen kandidat for han? Kan dette være en usikkerhet?

Anonymkode: 440e8...0e7

Da må han jo stå til ansvar å ikke tulle seg inn i livet til noen med barn? Han er en voksen mann, som må kunne formidle hva han søker og ikke bruke masse tid på noen han vet er seriøse, om han ikke føler det samme. 

Anonymkode: a19bc...219

[ZarahSweet]

6 mnd er lenge. Merkelig å ikke ville definere mer enn at dere dater. Høres ut som han er redd for å forplikte seg.

Var kjærester med min etter et par uke. 5 mnd inn møtte jeg hele familien i konfirmasjon. Han ville ha status forhold på FB. Og vi prater om oss og vår fremtid sammen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ville heller faktisk sett det som betryggende at han er litt usikker. For meg tyder det på at han er bevisst ansvaret sitt ved å skulle potensielt bli bonuspappa og alt det medfører. Jeg hadde ikke ønsket en mann som tok lett på den oppgaven. Ambivalens og god tid til å bli kjent synes jeg derfor hadde vært naturlig og en styrke. Jeg synes heller ikke seks måneder er unaturlig lenge når dere kommer fra så ulik hverdag og virkelighet.

Anonymkode: 5371d...e29

Min stefar tok det på strak arm og har vært der for oss i snart 20 år. Men de kjennte hverandre fra før, så det kan jo ha en innvirkning. 

Ambivalens kan være bra, men det kan signalisere lav interesse. 

Anonymkode: a19bc...219

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Situasjon:

Jeg har barn 50/50 så vi sees kun annenhver uke.
Når vi sees, er det aller mest hos han, dette av praktiske årsaker.

Han bor 40 min kjøring unna meg, så det ender opp med at vi er i hans nærmiljø og gjerne møter hans venner etc.

Vi har hele veien holdt tett dialog ukene vi ikke sees. Jevnlige meldinger, lange telefon samtaler (laaange, alt fra 1 time til 4 timer).

Jeg føler vi er godt kjent og jeg kjenner meg forelsket i han. Hvorvidt jeg er betatt eller forelsket er vanskelig å si, men jeg får sommerfugler i magen innimellom og jeg ønsker meg jo i grunn bare til han.

Prøvde å ha samtalen med han her forleden, da jeg kjenner det er på tide å kanskje snakke om dette.

Jeg la det forsiktig frem og prøvde å sjekke litt ut hvor han står.
For å gjøre en lang historie kort, så var han ikke klar for å definere noe, og følte han trengte å se langt mye mer av meg og mitt liv, mine venner, og generelt bare mer av "meg". Da vi for det meste er hos han på hans side, blir det mye "hans miljø", så jeg ser faktisk den og kan si meg enig. Jeg vil derfor nå prøve å inkludere han mer i meg og mitt, og ha noe fokus på det.

Han mente også at vi jo ikke akkurat kan si vi har datet i 6 mnd, når vi kun sees som han kalte det "tre ganger i måneden".
Greia er at ukene hvor jeg har barnefri, er jeg jo hos han flere dager. Gjerne feks mandag-tir, så feks onsdag til torsdag, og omtrent alltid helgene. Vi har med andre ord GOD kvalitetstid sammen.

Denne helgen introduserte han meg for sitt aller nærmeste vennepar (sin beste barndomsvenn med kone og barn). Dette var ETTER praten vi hadde. Ergo, han ble jo ikke redd og stakk. Iallfall, så fikk jeg møte denne familien. Da jeg ble introdusert spurte sønnen til kona av kameraten: Hvem er deeeet? Da svarte hun: Det er kjæresten til xxxx. Han jeg dater sa ingenting eller reagerte ikke hverken negativt eller positivt. Poenget er jo at selv ANDRE ser på oss som kjærester.

Jeg føler litt at dette er vanskelig, da jeg jo gjerne ønsker å introdusere han for min familie og barn etterhvert (ingen hast med barna, men det må jo skje før eller siden). Jeg bare synes det er vanskelig å skulle gjøre det så lenge vi ikke har definert oss som kjærester.

Så på en side ser jeg poengene hans, for det gir jo også mening det han sier - men;
på en annen måte føles det sårt og bli møtt med såpass "motstand" når man tar det opp. Det var liksom ikke noe som lød noe som: "Jeg synes det er tidlig, men jeg ser jo absolutt for meg at bla bla". Det var rett og slett bare mer i duren: "Dette er for tidlig og jeg ønsker at vi blir bedre kjent og trenger mer tid med deg og se mer av din verden først". Dette er ikke sitater, men en generell oppfatning fra min side og sammendrag.

Så nå står man her da, og tenker: Er jeg dum og naiv nå? Har kjærlighet gjort meg dum og blind nå? Eller kan det være så enkelt som at han bare trenger mer tid?

Kan jo også legge til at da vi snakket spurte jeg rett ut om han er på utkikk etter et forhold, eller om dette bare er en morsom og uforpliktet relasjon for han. Da reagerte han med en gang med å si: Selvfølgelig er jeg på utkikk etter et forhold! Det er jo det jeg ønsker meg. 

Min frykt er at jeg nå er dum og naiv og kaster bort tid. Rett og slett!

Det er lett å si: Sett ned foten og krev en status NÅ. Så lett er det bare dessverre ikke. Iallfall ikke for meg.

Håper iallfall på noen gode råd, tanker fra dere andre.

 

Anonymkode: 66587...2b6

Må bare skyte inn..

Hvis de kjenner ham som en player, ville svaret til barnet som spurte fortsatt vært "kjæreste". Regner ikke e med at hadde sagt "ei han ligger og vanker med" til dine små? Og ved å si "venn" ville det jo bare reist flere spørsmål i barnets hode om dere ga hverandre en nuss ila dagen med dem..

Jeg ville jo heller blitt bekymret for at han er av typen som introduserer alle og enhver uten å først definere dem som kjærester..

Anonymkode: 31758...b22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

: jeg trives ekstremt godt sammen med deg, og har hittil ikke oppdaget noe jeg ikke liker.

Dette er jo det jeg sier til mine ligg..

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

har hittil ikke oppdaget noe jeg ikke liker.

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet for et faktum at datingsapper og sånn er slettet.

Wow, det er ikke bra..

Det kan du umulig vite med sikkerhet, da han kan h aen ekstra tlf. Veldig bra med tillit, men absolutt sikkerhet er det få ting i livet vi har..

Dette med at du vil introdusere ham til din familie allerede nå, er litt rart. Dere vet jo ikke hvordan dere er sammen over tid (et par dager er bare kos), han vil ikke kalle seg kjæresten din etc etc.

Har aldri introdusert noen for familie før minst et år utti. Det er jo først da de første følelsene legger seg..

Anonymkode: 31758...b22

[AnonymBruker]

Har aldri hatt en mann som måtte møte familie, venner og «se mer av livet mitt» før vi ble kjærester.

Høres ut som han får i pose og sekk, men vegrer seg mot forpliktelse.

Anonymkode: dbd9b...c43

[AnonymBruker]

Det har aldri blitt noe langvarig med de som jeg har datet som har hatt samme «språk» som han. Samtidig skjønner ikke jeg heller hva problemet er, bare fordi man kaller seg kjærester så betyr jo ikke det at han er mer låst til deg enn hva han allerede er. Han må jo ikke bli stefar med en gang eller gifte seg med deg imorgen. Som du beskriver forholdet så syns jeg dere allerede er kjærester. 

Anonymkode: 15d95...286

[AnonymBruker]

Når jeg traff min nåværende samboer, snart mann. Så var vi sammen fra første stund, traff ikke hverandre via datingssider/apper, men uansett. Jeg har 2 barn i barneskole alder som jeg har ca 70%. Han har ingen barn. Det var aldri noe snakk om at vi ikke var kjærester, vi bare ble det. Falt seg helt naturlig fra første stund. Eneste prat vi hadde var dette med at jeg har barn, tanken hans rundt dette og hva han ønsker.  Alt falt naturlig med både være sammen 17.mai første året vi traff hverandre, møttes i midten av mars og han møtte barna mine relativt tidlig i forholdet. Litt tilfeldig første gang, men alt føltes riktig. Så aldri tvil om noe som helts fra noen av oss. Fatter ikke at det skal ta så lang tid å definere hverandre som kjærester og date i uker og månneder uten å vite. Hadde jeg aldri giddet 

Anonymkode: 26774...ce1

[AnonymBruker]

Ts her.

ville bare komme inn og si at jeg leser absolutt alle svarene dere skriver her inne. Jeg er veldig takknemlig for at dere tar dere tiden.

Det jeg lurer på er hva dere tenker at jeg burde gjøre?

Det er selvsagt lett å si at jeg bare burde trekke meg stille og rolig ut, men vi har en vanvittig sterk relasjon, til tross for at han ikke har forpliktet seg. Med sterkere relasjon, mener jeg daglig samtaler over lang tid. Jeg kan jo også nevne at vi kjente hverandre i ett år før vi begynte å møtes på denne måten.

Det er ikke bare bare for meg å si: jeg opplever ikke at du er villig til å forplikte deg, så jeg trekker meg tilbake.

Kanskje det hadde vært det smarte å gjøre, men så vet man heller ikke helt. Skal man stole på det han sier, at vi bare trenger litt mer tid, eller for så vidt: han trenger mer tid.

Jeg kjenner jo nemlig at jeg på dette tidspunktet føler meg mer enn klar nok til å kalle meg kjæresten hans. Jeg føler meg på alle måter som kjæresten hans, med tanke på hvordan vi omgås og hva vi gjør.

Jeg kan derimot ha forståelse for det om man ikke vil sette det i en offentlig status, eller gjøre ting så seriøst på den måten. Men meg og han imellom, burde det jo helt fint gå an å si at man er kjærester.

Veldig vanskelig at det skal være så vanskelig. Føler meg litt hjelpeløs, feig, utålmodig, frustrert, forvirret over alt på en gang og samme tid.

Jeg går bare inn i meg selv og vet at jeg selv ikke tåler så veldig godt om jeg blir stilt et ultimatum. Jeg ønsker rett og slett ikke å gjøre det.

Da ville det heller ha falt meg mer naturlig å forklare han at jeg på dette tidspunktet føler at det er for skummelt for meg å fortsette uten noen form for forpliktelse. Da er det jeg som trekker meg ut, og ikke slik at jeg stiller han et ultimatum.

Samtidig kan jeg jo se for meg at man i den situasjonen, sett fra hans ståsted, kanskje tenker: OK, til tross for at jeg gir og gir, er kjempefin og god mot deg, forklarer at jeg trenger tid, så velger du nå å gå. Da er det greit!

Dette blir selvsagt bare antagelser, men i en slik situasjon som jeg står nå, er det jo absolutt å anta.

Jeg føler liksom heller ikke for å ta dette opp igjen. Kan ikke se for meg at svarene er endret

Jeg innrømmer at jeg er veldig redd for å miste han, og antakeligvis eller faktisk garantert agerer derifra. Altså med tanke på at jeg er feig og ikke tør å trekke ut.

Kjenner bare at jeg synes det er vanskelig. Han er jo tross alt bare god mot meg rundt alt annet enn akkurat denne statusen.

Anonymkode: 66587...2b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ts her.

ville bare komme inn og si at jeg leser absolutt alle svarene dere skriver her inne. Jeg er veldig takknemlig for at dere tar dere tiden.

Det jeg lurer på er hva dere tenker at jeg burde gjøre?

Det er selvsagt lett å si at jeg bare burde trekke meg stille og rolig ut, men vi har en vanvittig sterk relasjon, til tross for at han ikke har forpliktet seg. Med sterkere relasjon, mener jeg daglig samtaler over lang tid. Jeg kan jo også nevne at vi kjente hverandre i ett år før vi begynte å møtes på denne måten.

Det er ikke bare bare for meg å si: jeg opplever ikke at du er villig til å forplikte deg, så jeg trekker meg tilbake.

Kanskje det hadde vært det smarte å gjøre, men så vet man heller ikke helt. Skal man stole på det han sier, at vi bare trenger litt mer tid, eller for så vidt: han trenger mer tid.

Jeg kjenner jo nemlig at jeg på dette tidspunktet føler meg mer enn klar nok til å kalle meg kjæresten hans. Jeg føler meg på alle måter som kjæresten hans, med tanke på hvordan vi omgås og hva vi gjør.

Jeg kan derimot ha forståelse for det om man ikke vil sette det i en offentlig status, eller gjøre ting så seriøst på den måten. Men meg og han imellom, burde det jo helt fint gå an å si at man er kjærester.

Veldig vanskelig at det skal være så vanskelig. Føler meg litt hjelpeløs, feig, utålmodig, frustrert, forvirret over alt på en gang og samme tid.

Jeg går bare inn i meg selv og vet at jeg selv ikke tåler så veldig godt om jeg blir stilt et ultimatum. Jeg ønsker rett og slett ikke å gjøre det.

Da ville det heller ha falt meg mer naturlig å forklare han at jeg på dette tidspunktet føler at det er for skummelt for meg å fortsette uten noen form for forpliktelse. Da er det jeg som trekker meg ut, og ikke slik at jeg stiller han et ultimatum.

Samtidig kan jeg jo se for meg at man i den situasjonen, sett fra hans ståsted, kanskje tenker: OK, til tross for at jeg gir og gir, er kjempefin og god mot deg, forklarer at jeg trenger tid, så velger du nå å gå. Da er det greit!

Dette blir selvsagt bare antagelser, men i en slik situasjon som jeg står nå, er det jo absolutt å anta.

Jeg føler liksom heller ikke for å ta dette opp igjen. Kan ikke se for meg at svarene er endret

Jeg innrømmer at jeg er veldig redd for å miste han, og antakeligvis eller faktisk garantert agerer derifra. Altså med tanke på at jeg er feig og ikke tør å trekke ut.

Kjenner bare at jeg synes det er vanskelig. Han er jo tross alt bare god mot meg rundt alt annet enn akkurat denne statusen.

Anonymkode: 66587...2b6

Altså desto lenger dette går, desto mer investerer du mens han virker til å trekke seg bort hvis han finner noe han ikke liker eller noe blir feil, du er investert mens for ham er dette fortsatt i "undersøke" fasen, og etter 6 måneder bør det ha kommet lenger. Dere har jo ikke et sterkt forhold når det lan ta slutt i morgen og han bare koser seg med deg så lenge han ikke trenger å forplikte seg til deg. Hva er det verdt å snakke i telefon halve dagen eller hva dere enn gjør, når det ligger til bunn at du enda ikke er viktig nok for ham? Ødelegger det ikke litt for deg?

Anonymkode: 44f1f...70e

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her. Den samtalen har vi gått grundig gjennom. Han er ok med begge deler.

Anonymkode: 66587...2b6

Det med barna dine er muligens det springende punktet. Hvordan går det? Finnes det sjalusiproblematikk?  Har de det fint med stefar? Ønsker han å være som en far for dem?

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (2 minutter siden):

Det med barna dine er muligens det springende punktet. Hvordan går det? Finnes det sjalusiproblematikk?  Har de det fint med stefar? Ønsker han å være som en far for dem?

Ts her.

Stefar? Jeg skjønner ikke?

Anonymkode: 66587...2b6