Sette grenser for foreldre/ invaderende mor

[AnonymBruker]

Jeg trenger virkelig hjelp til å sette grenser for min invaderende mor. Jeg er i starten av 30 årene, er singel og bor nå i samme by som mine foreldre. Moren og faren min pleide å ha et rikt og spennende liv- med fester, reiser, jobb, og lignende, så i min oppvekst opplevde jeg at jeg levde veldig fritt. Det ble ikke satt noe særlig krav til meg, og jeg levde i stor grad mitt eget liv uten noe særlig innblanding fra dem. Men nå har de blitt pensjonister (tidlig i 60 årene), jobber ikke lenger, har ikke noe særlig med venner etter et sosialt liv. 

Dette har ført til at mamma spesielt har blitt mer og mer invaderende i mitt og min brors liv. Hun forventer at jeg skal være med dem, og være parat til å komme på middag eller lignende når det passer for henne. Hun forventer at jeg skal bøye meg etter hennes behov.

Eksempel: Hun kan ringe og si "Er du hjemme, jeg kan komme nedom med smykkeskrinet (som jeg egentlig aldri har bedt om)". Når jeg sier "nei jeg er ikke hjemme", "NÅR ER DU HJEMME? OM EN TIME?" "Nei jeg er ikke hjemme om en time, passer bedre en annen dag" "NEI MEN JEG ORKER IKKE HA DET LIGGENDE HJEMME KAN DU IKKE RINGE NÅR DU ER HJEMME, JEG ER UTE OG KJØRER NÅ KAN JEG IKKE KOMME INNOM I LØPET AV DE NESTE TIMENE", osv, helt til jeg sier "greit, jeg går hjem nå du kan komme innom". Jeg føler jeg må styre livet rundt henne, og hun ringer daglig og gjør lignende ting som dette. Det høres kanskje ikke så ekstremt ut, men det tynger meg veldig. Jeg føler ikke at jeg kan leve mitt eget liv, fordi jeg hele tiden må være parat i tilfelle.

De gjør ingenting sosialt uten oss, og lever på mange måter gjennom oss. eksempel: jeg sier at jeg muligens skal på jobbreise til et annet land i august, da sier hun umiddelbart "NÅR? VI KAN FLY NED SAMTIDIG OG TA FERIEN DA". Det er umulig å si nei. 

Hvis de sender melding og spør om jeg vil komme på middag eller bli med på biltur hit eller dit klarer jeg ikke si nei, fordi hun kommer til å presse på helt til jeg sier ja. Og de gjør som sagt ikke noe sosialt uten meg/oss søsken, så jeg får ekstremt dårlig sanvittighet for å si nei. Jeg vet dette i stor grad er mitt problem, problem med mitt tankesett, men jeg må finne en god måte å sette grenser på. Går konstant rundt med vond klump i magen og har lyst å begynne å gråte, fordi jeg ikke føler jeg kan leve mitt eget liv fordi hun hele tiden er der og blander seg inn i livet mitt. Har mest lyst å ringe og skrike i telefonen at de må slutte å blande seg i mitt liv, men det er ikke lurt. 

Hun er ekstremt krevende menneske, det virker som at hun konstant mener at det HUN SIER OG MENER er rett, at om man mener noe annet er man litt idiot. Hun gir meg dårlig samvittighet for å leve mitt eget liv. Jeg vil at de skal forstå at for meg vil jeg at de skal være en like prioritert del av livet mitt som venner, dvs at jeg ikke nødvendigvis møter dem hver uke, jeg prioriterer ikke dem foran andre mennesker i livet mitt. De må leve sitt eget jævla liv og ikke blande meg inn i det. 


 

Anonymkode: caf05...414

[Pingleton]

Høres vanskelig ut. ❤️

Endret 30. april av Pingleton

[AnonymBruker]

TS: 

tilleggsinfo som jeg føler er en stor del av problemet. Hun sender melding og sms når hun spør om disse tingene. Hvis jeg ikke svarer umiddelbart ringer hun, gjerne flere ganger. Hvis jeg sier at jeg er opptatt spør hun "hva gjør du? Med hvem?" "Hvor lenge?" 

Anonymkode: caf05...414

[AnonymBruker]

TS igjen:
(kommer på flere ting, og får ikke redigert siden det er anonymt)

Problemet er også i stor grad at hvis jeg gir fingeren så griper hun tak i hele hånden. Jeg kan si. ja til å komme på middag en dag, men si Ifra at jeg ikke kan bli lenge. Når jeg kommer så begynner hun likevel med "Vi kan spille spill", "la oss dra på en gåtur", osv osv. Hun respekterer ikke grensene jeg har satt, og guilttripper meg til å bli mye lenger enn jeg hadde tenkt. hvis jeg sier nei, jeg må gå, sier hun "Du blir her jo aldri lenge, NÅ ER DU JO HER, BLI LITT TIL", og drar det ut i det uendelige. Det er alltid et eller annet som må gjøres før hun kan kjøre meg (Og jeg sier alltid at "jeg kan bare gå", "jeg vil gå", men hun sier "Nei herregud jeg kan kjøre deg, det går fortere .... MEN JEG SKAL BARE GJØRE dette og dette og dette først". 

Anonymkode: caf05...414

[Lorieen]

«Jeg er opptatt, jeg kontakter deg når jeg blir ledig.»

Det er sånn du må svare. Hver eneste gang. Og så tar du kontakt når du har ork og overskudd. Ikke svar på manipulerende meldinger, ikke ta telefonen når hun ringer for å mase. Du må være konsekvent.

[AnonymBruker]

Lurer på om dette er et tilfelle av fallende kvinnelig narsissist. En kvinne som har tatt mye plass sosialt i sitt liv, som har hatt fryktelig mange overfladiske relasjoner, og aldri noen nære venner. I relasjonene har hun krevd oppmerksomheten, visst best og satt folk på plass, og da når hun ikke har noen status i arbeidslivet lenger så slipper de å ha noe med henne å gjøre.

 

Kvinnelig narsissist, som plutselig ikke har noen arena å herje på lenger. Som begynner å herje med ungene, styre og kontrollere, i mangel på andre steder å oppnå en slik kontroll.

 

Og for barna, som alltid ble oversett og tilsidesatt, blir jo dette veldig ubehagelig. At plutselig den moren som aldri brydde seg skal komme inn i livet når hun trenger det, fordi hun er ensom. Mens barna kanskje har grått sine triste tårer i årevis i oppveksten, fordi mor aldri var tilstede eller interessert.

 

Kan det være sånn kanskje?

Anonymkode: 7ef94...6eb

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg igjen, men likevel:

Det holder å si nei. Du må bare lære deg å stå i det.

Det er heller ikke umulig, som du sier.

Du må bare øve deg på å sette grenser, og gjøre det inntil du klarer å gjøre det uten at det koster deg så mye.

I starten kan du jo ta en hvit løgn her og der, f. eks. "nei, det passer ikke, oi, nå får jeg akkurat en annen telefon her" (jeg oppfordrer vanligvis ikke til løgn, men om det kan bidra til at det gjør det noe enklere i en overgangsfase mens du øver på å sette grenser tenker jeg det er innafor i dette tilfellet). 

Jeg mener ikke å redusere eller undervurdere belastningen, jeg er vel klar over hvor ufattelig drenerende det er å ha en slik mor, men realiteten er at for din egen del, for å kunne ivareta deg selv og leve et forholdsvis fritt liv, må du rett og slett bare lære deg å si nei og gjøre det nok til at det ikke lenger føles umulig eller krevende. 

Masse lykke til, jeg føler med deg!
❤️ 

Anonymkode: c5c42...34c

[AnonymBruker]

Kjøre TS. Les gjennom dine egne innlegg og tenk på hva du ville sagt til en venn som beskrev en lignende situasjon. Jeg synes det høres supervanskelig ut, men jeg tror ikke du får forandret din mor, så endringen må nok skje hos deg selv. Jeg kjenner litt til problemstillingen selv, og den dårlige samvittigheten man blir sittende med, er det vanskeligste, synes jeg. Kanskje du rett og slett må bli flinkere til å sette telefonen på lydløs og ikke sjekke den hele tiden. Prøv å tren deg opp gradvis. Legg den bort ei times tid, deretter to timer. Aner ikke om det hjelper, men jeg ser for meg at det beste er  å unngå å starte en kommunikasjon fordi du da lett blir manipulert inn i noe. For min del har det hjulpet litt å definere den personen som utgjør problemet, som syk. Jeg tror ikke den personen jeg tenker på, har fått en diagnose, men trekkene passer med en personlighetsforstyrrelse, og når jeg ser sånn på det, blir det litt lettere å sette grenser (da er det ikke bare snakk om en ensom/trist person, men en syk person).

Anonymkode: 4f6e3...624

[avent]

Off slitsomt! Eneste som kommer til å funke her at du sier nei og stpr på ditt, ikke i etter. Moren din oppfører som en unge som bare fortsetter og mase til hun får viljen sin.

Om hun på død og liv skal levere det smykkeskrinet så sier du at det ikke passer  og at du er opptatt og så avslutter du samtalen, sender hun masse melinger så svarer du ikke. 

Du er voksen og bor for deg selv og har ingen opplysningsplikt ovenfor foreldrene dine. 

Men du bør kanskje oppmuntre foreldrene dine til å skaffe seg noen hobbyer. Melde seg inn i kor, vinklubb, bokklubb eller et eller annet som interesserer dem. Om moren din ikke er på fb så få hun inn der og vis henne alle gruppene hun kan bli medlem av spesielt turgrupper og de gruppene hvor folk søker etter venner, hobbygrupper ol.

[Fjaselina]

Ser problemet ditt, kjenner litt på det samme. Det er vel berre å vere sta tilbake som fungerer. Sei nei takk. Igjen. Og igjen. Og enda fleire nei. Foreslå at ho kan kome med det smykkeskrinet neste dag i staden for i dag. Du må jo nødvendigvis ta imot henne av og til, eller dra på besøk. Men prøv å utsette det til f.eks neste dag så ofte som mulig? 

Det kan vere ei trening for både deg og mor. 

Og så er det viktig at foreldra dine finn ein hobby! Eller frivillig arbeid. Samma det, berre det tek litt tid og fokus😇

[AnonymBruker]

Jeg tror du behøver å øve deg på å tåle at andre ikke er helt fornøyd. At det ikke betyr at du må hive deg rundt.

Være litt analytisk, og forberede hvordan du vil reagere på ulike innfall fra din mor. Bestemme deg på forhånd hvordan du vil håndtere de ulike hendelsene du har skissert opp, når det skjer igjen.

Og øve deg på å regulere følelsene dine som blusser opp, når mor valser over deg med stikk og manipulasjon. Hva kan du si til deg selv og tenke, for å resette de ubehagelige følelsene som kommer, og som så langt gjør at du bøyer av?

Smykkeskrin - er det egentlig noe big deal om det ligger noen dager til, når det allerede har ligget hos dem i årevis? Er dette en akutt situasjon hvor jeg burde kaste alt og løpe, eller er det egentlig et opphausset problem, som jeg derfor ikke behøver å løse akkurat nå?

Og hvis du plukker det fra hverandre slik, så finner du kanskje følelsesro nok til å svare, så mange ganger som behøves, "Jeg er opptatt nå. Det spiller ingen rolle hvor jeg er eller hvem jeg er med. Vi tar det en annen dag. Nå må jeg gå".

Du kan også teste ut å slå av lyden på telefonen din hvis det blir mye mas. Så legg deg i badekaret, eller kos deg med en bok, vel vitende om at himmelen vil IKKE falle ned, selv om mamma absolutt ville noe akutt. Det er ikke akutt alt hun driver med.

Rett og slett øve deg på å sette deg foran henne, og snakke til henne kort, kontant, avvisende.

Anonymkode: d2e87...703

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. Det hjelper å se at flere er i samme situasjon. Og ja, jeg skulle virkelig ønske at foreldrene mine hadde en hobby...
Har noen av dere opplevd å sette en hard grense? Har lyst å ringe imorgen og si noen av disse tingene, hadde håper at det hadde fått dem til å forstå hvordan de oppfører seg og hvordan det påvirker meg, men er redd det blir dårlig tatt imot med en så hard grense. Er det bedre å litt etter litt jobbe med å si nei, ikke være tilgjengelig, osv? 

Anonymkode: caf05...414

[frivis]

Jeg lurer på TS, hvorfor er du redd for moren din egentlig?

[Fjaselina]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar alle sammen. Det hjelper å se at flere er i samme situasjon. Og ja, jeg skulle virkelig ønske at foreldrene mine hadde en hobby...
Har noen av dere opplevd å sette en hard grense? Har lyst å ringe imorgen og si noen av disse tingene, hadde håper at det hadde fått dem til å forstå hvordan de oppfører seg og hvordan det påvirker meg, men er redd det blir dårlig tatt imot med en så hard grense. Er det bedre å litt etter litt jobbe med å si nei, ikke være tilgjengelig, osv? 

Anonymkode: caf05...414

Eg hadde starta meir forsiktig, for å trene meg opp litt. Det kan vere tøft å stå i, og kanskje blir det veldig mykje mas frå mor som no er skikkelig bortskjemt. Ho har vent seg til å leve gjennom barna, og det må ho kanskje trene litt for å endre.

[AnonymBruker]

TS her:
Ja, det er nok lurt!
Jeg har et generelt problem med å sette grenser, dette gjelder dessverre også i arbeidslivet. Jeg er så redd for å ikke bli likt og å skape problemer for de rundt meg at jeg bøyer meg alt for mye og går langt utenfor mine egne ønsker ofte. Dette gjør meg lei meg og tidvis også sint på disse menneskene. Ofte har jo ikke de gjort noe galt, annet enn å spørre meg om noe. 

Men med moren min føler jeg at hun virkelig utnytter situasjonen, og går langt utenfor mine grenser. 

Anonymkode: caf05...414

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

TS her:
Ja, det er nok lurt!
Jeg har et generelt problem med å sette grenser, dette gjelder dessverre også i arbeidslivet. Jeg er så redd for å ikke bli likt og å skape problemer for de rundt meg at jeg bøyer meg alt for mye og går langt utenfor mine egne ønsker ofte. Dette gjør meg lei meg og tidvis også sint på disse menneskene. Ofte har jo ikke de gjort noe galt, annet enn å spørre meg om noe. 

Men med moren min føler jeg at hun virkelig utnytter situasjonen, og går langt utenfor mine grenser. 

Anonymkode: caf05...414

Barn av narsissistiske foreldre/mødre får ofte problemer med grensesetting i forhold til andre. Du burde lese litt om det, du kommer til å kjenne deg igjen. Bare å google "narsissistiske foreldre".

F eks her: https://mittvendepunkt.no/2023/04/02/a-ha-en-narsissistisk-mor/

Anonymkode: 7ef94...6eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg trenger virkelig hjelp til å sette grenser for min invaderende mor. Jeg er i starten av 30 årene, er singel og bor nå i samme by som mine foreldre. Moren og faren min pleide å ha et rikt og spennende liv- med fester, reiser, jobb, og lignende, så i min oppvekst opplevde jeg at jeg levde veldig fritt. Det ble ikke satt noe særlig krav til meg, og jeg levde i stor grad mitt eget liv uten noe særlig innblanding fra dem. Men nå har de blitt pensjonister (tidlig i 60 årene), jobber ikke lenger, har ikke noe særlig med venner etter et sosialt liv. 

Dette har ført til at mamma spesielt har blitt mer og mer invaderende i mitt og min brors liv. Hun forventer at jeg skal være med dem, og være parat til å komme på middag eller lignende når det passer for henne. Hun forventer at jeg skal bøye meg etter hennes behov.

Eksempel: Hun kan ringe og si "Er du hjemme, jeg kan komme nedom med smykkeskrinet (som jeg egentlig aldri har bedt om)". Når jeg sier "nei jeg er ikke hjemme", "NÅR ER DU HJEMME? OM EN TIME?" "Nei jeg er ikke hjemme om en time, passer bedre en annen dag" "NEI MEN JEG ORKER IKKE HA DET LIGGENDE HJEMME KAN DU IKKE RINGE NÅR DU ER HJEMME, JEG ER UTE OG KJØRER NÅ KAN JEG IKKE KOMME INNOM I LØPET AV DE NESTE TIMENE", osv, helt til jeg sier "greit, jeg går hjem nå du kan komme innom". Jeg føler jeg må styre livet rundt henne, og hun ringer daglig og gjør lignende ting som dette. Det høres kanskje ikke så ekstremt ut, men det tynger meg veldig. Jeg føler ikke at jeg kan leve mitt eget liv, fordi jeg hele tiden må være parat i tilfelle.

De gjør ingenting sosialt uten oss, og lever på mange måter gjennom oss. eksempel: jeg sier at jeg muligens skal på jobbreise til et annet land i august, da sier hun umiddelbart "NÅR? VI KAN FLY NED SAMTIDIG OG TA FERIEN DA". Det er umulig å si nei. 

Hvis de sender melding og spør om jeg vil komme på middag eller bli med på biltur hit eller dit klarer jeg ikke si nei, fordi hun kommer til å presse på helt til jeg sier ja. Og de gjør som sagt ikke noe sosialt uten meg/oss søsken, så jeg får ekstremt dårlig sanvittighet for å si nei. Jeg vet dette i stor grad er mitt problem, problem med mitt tankesett, men jeg må finne en god måte å sette grenser på. Går konstant rundt med vond klump i magen og har lyst å begynne å gråte, fordi jeg ikke føler jeg kan leve mitt eget liv fordi hun hele tiden er der og blander seg inn i livet mitt. Har mest lyst å ringe og skrike i telefonen at de må slutte å blande seg i mitt liv, men det er ikke lurt. 

Hun er ekstremt krevende menneske, det virker som at hun konstant mener at det HUN SIER OG MENER er rett, at om man mener noe annet er man litt idiot. Hun gir meg dårlig samvittighet for å leve mitt eget liv. Jeg vil at de skal forstå at for meg vil jeg at de skal være en like prioritert del av livet mitt som venner, dvs at jeg ikke nødvendigvis møter dem hver uke, jeg prioriterer ikke dem foran andre mennesker i livet mitt. De må leve sitt eget jævla liv og ikke blande meg inn i det. 


 

Anonymkode: caf05...414

Med et så sosialt liv er det rart at de nå står ribbet tilbake. Har omgangskretsen ellers kuttet dem ut grunnet slik oppførsel?

Kan det være at moren din alltid har vært krevende overfor omgivelsene og at du først nå oppdager det selv?

Tydelighet er nøkkelen og du trenger ikke å svare hver gang hun ringer. Øv deg også på å være litt glatt. «Ja ja, vi får ha det tilgode» «Kanskje en annen gang» «Jeg er litt opptatt nå, vi snakkes senere, glad i deg» «Det ordner seg nok» «Å så snill du er, men du skjønner, jeg føler meg ikke helt i form i dag» «Men da kan vi snakkes til helgen (på en mandag)» 

Gjør tydelig avtaler og jobb med den dårlige samvittigheten din. Kanskje du trenger lit faglig hjelp noen ganger for å forstå hva som er din mors egentlige problem og hvorfor omgangskretsen tydelig har ramlet bort sammen med arbeidslivet. Noe er galt generelt her. 

Anonymkode: a5279...0a3

[AnonymBruker]

Lær deg denne mantraen: «Nei er en komplett setning». Ikke gå inn i argumentasjon i tilfeller der du ganske enkelt ikke har lyst. Si nei, og gjenta. Utsett lengst mulig «Denne uka har jeg ikke tid, vi får ta det neste mandag». «Det spiller ingen rolle hva jeg skal, jeg er opptatt». «Skal du kjøre må vi dra nå, ellers går jeg bare, det går fint». «Jeg kan komme på middag, men jeg må være et sted kl 19, så jeg kan ikke bli hele kvelden». 

Jeg har en mor som ikke er i nærheten så ille, men hun har en lei tendens til å legge frem forslag på en tøysete måte slik at hun kan backe ut med «jeg tuller jo bare» om hun får nei. Hadde vært mye bedre om hun spurte på en normal måte. Jeg får piggene ut og sier bare «Nei, det skjer ikke», for jeg vet aldri om hun mener det, eller faktisk tuller. Hun spurte f.eks. om vi ikke skulle be hennes alkoholiserte eks i konfirmasjonen til datteren min siden han var litt bestefar for henne til hun var 3-4 år. Datteren min husker ham ikke og jeg liker ham ikke. Har blokkert ham fordi han begynte å ringe meg i fylla, og hun har hatt ny samboer i mange år. Vi har overhode ikke samme humor, mamma og jeg, full klinsj.

Jeg vet ikke hvor ofte de foreslår å «bli med» på jobb reise, men der hadde jeg nok sagt «Er dere på styr, det skulle tatt seg ut, at jeg hadde med meg foreldrene mine på jobbreise. Om dere bestemmer dere for å dra vær klar over at jeg ikke har mulighet til å møte dere, jeg er på jobb».  Eller bare ikke si hvor du skal (blåtur, vet ikke hvor vi skal).

Det er ikke farlig at noen blir sure på deg, bare litt ubehagelig, og som anonym over sier så går det an å gjøre det på en litt myk måte.

Anonymkode: 832cf...553

[AnonymBruker]

Problemet ditt er ikke stort nok. For hadde det vært det, så hadde du gitt faen i å være så snill. Å være så redd for sin egen mor er rett og slett helt sinnsykt. Du må velge her. Si det du mener og forvent forandring i situasjonen (noe jeg vet at narcissister ikke ønsker å høre eller gjør noe med), eller du kan gjøre som mange andre bare si "hadet, jeg ønsker ikke ha en så selvopptatt person i mitt liv". 

Anonymkode: 1763f...b90

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

tilleggsinfo som jeg føler er en stor del av problemet. Hun sender melding og sms når hun spør om disse tingene. Hvis jeg ikke svarer umiddelbart ringer hun, gjerne flere ganger. Hvis jeg sier at jeg er opptatt spør hun "hva gjør du? Med hvem?" "Hvor lenge?" 

Anonymkode: caf05...414

Nei, hun er ikke problemet. Du er. 

Det er du som må la være å svare på alverdens meldinger, hvis du ikke gidder. La dem stå ubesvart. 

Det er du som må la være å svare telefonen, hvis hun ringer på et tidspunkt du ikke gidder snakke med henne. 

Det er du som må la være å komme på middag, hvis du ikke gidder. Svar nei takk og ignorer alt maset etterpå. 

Det er ditt liv - ta ansvar. 

Anonymkode: 54f51...962