Sette grenser for foreldre/ invaderende mor

[AnonymBruker]

Jeg synes det er ganske drøyt a sette diagnosen narsissist på moren hennes. 
 

Nå vet jeg ikke hvor lenge foreldrene har vært pensjonister, men innbiller meg at det ikke er så lenge. Overgangen fra å være i full jobb og få mye sosialt dekket der til det å være pensjonist er stor. Den er veldig stor, og der er trist at foreldrene ikke har forberedt seg på pensjonistlivet ved å pleie vennskap og å finne nye hobbier. Jeg er midt i femtiårene selv og har allerede planlagt min pensjonisttilværelse, og har sett på eldre venner hvor viktig dette er. 
 

Til trådstarter: kanskje du bør snakke med broren din og høre hva han synes eller ev om han har sagt noe til moren din, det kan ofte være at et søsken tør å si fra/ sette grenser.

Hadde det vært meg hadde jeg forsiktig satt ned foten og hintet at pensjonistene må finne seg en hobby, kanskje fleipet med dette slik ingen blir såret og heller får tenkt litt selv. Foreslå ting de kan gjøre sammen med venner/bekjente på sin alder og forklar at du ikke har så god tid. 

Du må sette ned foten og være tydelig på at det blir litt mye, og at du må si nei…

Anonymkode: 9b6e6...c29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Lurer på om dette er et tilfelle av fallende kvinnelig narsissist. En kvinne som har tatt mye plass sosialt i sitt liv, som har hatt fryktelig mange overfladiske relasjoner, og aldri noen nære venner. I relasjonene har hun krevd oppmerksomheten, visst best og satt folk på plass, og da når hun ikke har noen status i arbeidslivet lenger så slipper de å ha noe med henne å gjøre.

 

Kvinnelig narsissist, som plutselig ikke har noen arena å herje på lenger. Som begynner å herje med ungene, styre og kontrollere, i mangel på andre steder å oppnå en slik kontroll.

 

Og for barna, som alltid ble oversett og tilsidesatt, blir jo dette veldig ubehagelig. At plutselig den moren som aldri brydde seg skal komme inn i livet når hun trenger det, fordi hun er ensom. Mens barna kanskje har grått sine triste tårer i årevis i oppveksten, fordi mor aldri var tilstede eller interessert.

 

Kan det være sånn kanskje?

Anonymkode: 7ef94...6eb

Narsissist var det første jeg også tenkte

Anonymkode: fa4d0...1fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Lurer på om dette er et tilfelle av fallende kvinnelig narsissist. En kvinne som har tatt mye plass sosialt i sitt liv, som har hatt fryktelig mange overfladiske relasjoner, og aldri noen nære venner. I relasjonene har hun krevd oppmerksomheten, visst best og satt folk på plass, og da når hun ikke har noen status i arbeidslivet lenger så slipper de å ha noe med henne å gjøre.

 

Kvinnelig narsissist, som plutselig ikke har noen arena å herje på lenger. Som begynner å herje med ungene, styre og kontrollere, i mangel på andre steder å oppnå en slik kontroll.

 

Og for barna, som alltid ble oversett og tilsidesatt, blir jo dette veldig ubehagelig. At plutselig den moren som aldri brydde seg skal komme inn i livet når hun trenger det, fordi hun er ensom. Mens barna kanskje har grått sine triste tårer i årevis i oppveksten, fordi mor aldri var tilstede eller interessert.

 

Kan det være sånn kanskje?

Anonymkode: 7ef94...6eb

Ja jeg tror det kan stemme. 
 

Dette minner om min mor.. hun blir også rasende hvis man setter litt grenser. 
Har flere ganger tenkt om det er sånn jeg ønsker å ha det i livet.. men så hjelper hun også til med barna som vi trenger

Anonymkode: 913ac...b9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Takk for svar alle sammen. Det hjelper å se at flere er i samme situasjon. Og ja, jeg skulle virkelig ønske at foreldrene mine hadde en hobby...
Har noen av dere opplevd å sette en hard grense? Har lyst å ringe imorgen og si noen av disse tingene, hadde håper at det hadde fått dem til å forstå hvordan de oppfører seg og hvordan det påvirker meg, men er redd det blir dårlig tatt imot med en så hard grense. Er det bedre å litt etter litt jobbe med å si nei, ikke være tilgjengelig, osv? 

Anonymkode: caf05...414

Ikke samme problemstilling.

Jeg brøt til slutt, gjorde det klart at det var en pause, men ikke hvor lenge. Jeg ringte en drøy måned senere, veldig usikker på hva jeg ville møte. 

Men ble møtt med ydmykhet, og redsel for at det skulle vare enda lengre. Og i fortsettelsen solide forsøk på endret atferd. 

Anonymkode: 74407...a7f

[AnonymBruker]

Må også supplere med at man må sette ned foten, skikkelig. 

Et eksempel herfra er typisk besøk eller felles turer, men da skulle personen "eie" all tid med oss. Da sa jeg rett ut "Det blir for mye. Vi kan spise frokost, lunsj og middag, og dra på alle severdigheter sammen denne ferien. Men da kan jeg love deg at det blir veldig lenge til neste felles ferie" Den ferien var stemningen litt dårlig. Men neste ferie hadde det tydeligvis vært noen refleksjoner, for da var det mye bedre at man gjorde litt felles, og litt hver for oss 😅 Tror man så at stemningen var bedre til middag om jeg og mannen hadde fått litt alenetid på dagtid. 

Anonymkode: 74407...a7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg synes det er ganske drøyt a sette diagnosen narsissist på moren hennes. 
 

Nå vet jeg ikke hvor lenge foreldrene har vært pensjonister, men innbiller meg at det ikke er så lenge. Overgangen fra å være i full jobb og få mye sosialt dekket der til det å være pensjonist er stor. Den er veldig stor, og der er trist at foreldrene ikke har forberedt seg på pensjonistlivet ved å pleie vennskap og å finne nye hobbier. Jeg er midt i femtiårene selv og har allerede planlagt min pensjonisttilværelse, og har sett på eldre venner hvor viktig dette er. 
 

Til trådstarter: kanskje du bør snakke med broren din og høre hva han synes eller ev om han har sagt noe til moren din, det kan ofte være at et søsken tør å si fra/ sette grenser.

Hadde det vært meg hadde jeg forsiktig satt ned foten og hintet at pensjonistene må finne seg en hobby, kanskje fleipet med dette slik ingen blir såret og heller får tenkt litt selv. Foreslå ting de kan gjøre sammen med venner/bekjente på sin alder og forklar at du ikke har så god tid. 

Du må sette ned foten og være tydelig på at det blir litt mye, og at du må si nei…

Anonymkode: 9b6e6...c29

Sett deg ned og prat med henne. Si at du verdsetter tid med dem, men at de selvfølgelig ikke kan "bli med" på jobbreiser og slike ting. At du opplever det som vanskelig når du ikke blir hørt når du sier at du er opptatt, og minn dem på hvordan de selv levde selvstendige liv på din alder 🤷

Anonymkode: fbe3c...89a

[AnonymBruker]

Det er jo du som gir deg. Som andre sier - du får ikke endret foreldene dine, bare deg selv. Du forteller deg selv at det er umulig å si nei - selvsagt er det mulig å si nei. 
 

- Skal du dra allerede nå, la oss spille spill» -«Nei som jeg sa kunne jeg ikke bli lenge, takk for middagen det var veldig hyggelig. Vi snakkes!» også drar du. 
- Når er du hjemme så jeg kan komme innom med smykkeskrinet?

«Jeg vet ikke, så vi får avtale en annen dag - i dag passer ikke» - Men jeg er ute og kjører nå, si fra når du er hjemme. «Vi må ta det en annen dag som sagt, ha en fin kveld :)»

Blir det krangling og guilt-tripping så si fra at du orket ikke å omgås dem om de skal oppføre seg sånn. DU må sette grenser her.

Anonymkode: 6318b...875

[lillevill]

Hun har ikke respekt for deg. 

Hva om du sier at hun kan legge det i en pose og henge på postkassen? Og så kan du sette tlf på silent. Vil hun ikke det tåler hun å ha tingen i en pose i gangen sin. At hun ikke orker å ha skrinet i huset er jo helt sjukt. Faktisk. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Idag har jeg prøvd å sette grenser. Jeg fikk spm om jeg var ledig i på søndag, da jeg sa nei fikk jeg som om jeg var ledig lørdag eller fredag. Jeg sa nei, "vi får ta det en annen gang". Det virker foreløpig som om de godtok det. Men mamma har ringt to ganger idag og sendt masse sms og facebookmelfinger. Jeg har kun svart på sms. Jeg svarer kort og lenge etter at meldingen er sendt. Jeg får utrolig vondt i magen av det, føler jeg kjip, og i tillegg blir jeg stresset av å ikke svare- fordi når jeg ikke svarer fort på sms sender hun facebookmelding, og så ringer hvis jeg ikke svarer der heller. De er så vandt til at jeg svarer umiddelbart. jeg føler meg plaget av at de tar så mye kontakt, og har lyst å ringe opp og si "SLUTT Å RING, SLUTT Å SENDE SÅ MYE SMS, JEG LEVER MITT EGET LIV, IKKE FORVENT AT JEG ER TILGJENLGELIG HELE TIDEN, IKKE FORVENT AT JEG ER LEDIG", men har ikke gjort det. Men det er veldig fristende. Hvis de fortsetter med den konstante kontakten kommer jeg nok til å gjøre det. 

De er så vant til at jeg er den med godt humør, den som alltid prøver å lette stemningen, den som tåler det meste. Men det orker jeg ikke være lenger. De må ha et liv som ikke innebærer meg hele tiden. 

Anonymkode: caf05...414

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

De er så vandt til at jeg svarer umiddelbart. jeg føler meg plaget av at de tar så mye kontakt, og har lyst å ringe opp og si "SLUTT Å RING, SLUTT Å SENDE SÅ MYE SMS, JEG LEVER MITT EGET LIV, IKKE FORVENT AT JEG ER TILGJENLGELIG HELE TIDEN, IKKE FORVENT AT JEG ER LEDIG", men har ikke gjort det. Men det er veldig fristende. Hvis de fortsetter med den konstante kontakten kommer jeg nok til å gjøre det. 

Anonymkode: caf05...414

Det er du som har lært dem at du er tilgjengelig hele tiden. 

Ved å være tilgjengelig hele tiden.

 

Anonymkode: 54f51...962

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke drive å fjerndiagnostisere eller noe i den gaten, men jeg skjønner det er vanskelig. 

Situasjonen hos meg er ikke lik, men har lignende trekk. Min mor vil styre, og ha det på sin måte. Jeg valgte etter videregående å flytte langt bort. Jeg måtte flytte såpass at hun ikke bare kunne sette seg i bilen å dukke opp. 7 timer unna og hun har likevel gjort det. Siste gangen hun gjorde det så møtte jeg henne ikke, og hun måtte dra i retur uten treff. Hardt og brutalt, men jeg måtte sette en grense. Det er stadig noe hun skal legge på nattbordet eller på sengen min på det gamle pikerommet mitt. Ting hun mener jeg skal ha. Hun får bare legge det der. Jeg får sms med at hun skal på gå tur, på besøk og annet. Jeg velger bare å ikke svare. Jeg må heller ikke ta telefonen hver gang hun ringer. Jeg vet hun dukker bare opp hos søsken også, og de er leie, men de bor nå i samme by. Hun er fin også, men det blir intenst. 

Om jeg lar være å svare over tid til min mor så kontakter hun andre for å få dem til å kontakte meg for å få til en reaksjon. Jeg har kuttet kontakten med biologisk far i tenårene, og bruddet mellom mine foreldre var stygt. Likevel har min mor kontaktet min far for å få han til å kontakte meg for å få en reaksjon. Helt syke greier. Jeg kunne sagt mer, men vil ikke dele så mye informasjon her. 

Grenser er helt nødvendig. Er hun som min mor vil hun nok bare dukke opp på døren om du ikke svarer, men da må du la være å lukke opp. Stå det hele ut. Evt lukke opp, ta i mot tingen og det er det. 

Det er ikke lett, men grenser er nødvendige for å ivareta en selv. 

Anonymkode: b8681...b6a

[AnonymBruker]

Det som og kan gjøre det lettere, ved f.eks.middagsinvitasjoner og lignende er å selv komme med et motbud. Jeg tror at du for DIN del kan trenge å gjøre det enkelt og tydelig og ta kontroll over dialogen, og om DU foreslår andre tider for besøk eller telefon vil di slippe den dårlige samvittigheten. For samvittigheten din virker like plagsom som moren din. For hun godtar ikke ett enkelt nei, og du må øve deg på å stå i det.

 

"Kommer du å spiser her i morgen?"

" Nei det passer ikke, men hva med torsdag klokken 16, før jeg skal på trening?" 

"Guilttrippende mas og gnål om å komme før" 

"Beklager, jeg kan torsdag, hvis det ikke passer må vi finne en dag uken etter." 

Og så gjentar du den et par ganger, går det ikke inn så avslutter du bare dialogen med noe ala "det var synd dere ikke kan da, men nå skal jeg ut, snakkes i morgen"

 

Og når du har 148 ubesvarte anrop og sms'er: "ser du har ringt, er opptatt akkurat nå men jeg ringer deg i morgen etter jobb". Og så blokkerer du nummeret og ringer opp etter jobb, når du har to minutter før bussen går, og avslutter med "men nå skal jeg hoppe på bussen her, vi snakkes, hils pappa, hadeee". 

Anonymkode: eca26...5dd

[Queen94]

Når du var mindre var dine foreldre der for deg hele tiden. De lagde mat, vasket klær, kjørte deg hit og ditt. Tenker de burde bare få ærlig beskjed at det kan bli litt mye. Jeg tar kontakt med dere når jeg har mulighet også avtale en dag i uken der dere eventuelt spiser middag sammen. 

[AnonymBruker]

Det er kun du som kan sette grenser her. Når du har sagt nei så stå for det. 

Ikke svar med en gang hun melder. Ha lyden av og ikke svar når hun ringer og maser heller. Vent noen timer også skriver du en melding "Beklager, opptatt i dag, vi kan avtale en annen dag" også legger du mobilen bort og svarer henne ikke mer.

Anonymkode: 5afd3...9b4

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Må også supplere med at man må sette ned foten, skikkelig. 

Et eksempel herfra er typisk besøk eller felles turer, men da skulle personen "eie" all tid med oss. Da sa jeg rett ut "Det blir for mye. Vi kan spise frokost, lunsj og middag, og dra på alle severdigheter sammen denne ferien. Men da kan jeg love deg at det blir veldig lenge til neste felles ferie" Den ferien var stemningen litt dårlig. Men neste ferie hadde det tydeligvis vært noen refleksjoner, for da var det mye bedre at man gjorde litt felles, og litt hver for oss 😅 Tror man så at stemningen var bedre til middag om jeg og mannen hadde fått litt alenetid på dagtid. 

Anonymkode: 74407...a7f

Altså om du får sponset tur sammen med en forelder, så er det vel lit dårlig gjort å la personene gå rundt allene mens du henger med familien? 

[AnonymBruker]

Du må bare begynne å øve deg. Gjør som flere skriver, planlegg så du har noen "unnskyldninger" i starten. Dette høres helt invaderende og psykt ut. Du kommer ikke unna at du synes det er litt ubehagelig i starten. Det er jo derfor du ikke har klart det enda, men du må bare bestemme deg. Hvor ofte tenker du det er ok å spise middag med foreldrene dine? en gang i uka? en gang i mnd? Bestem deg og hold på det. Om mor ikke respekterer grensene dine kan du jo etter hvert vurdere en prat om dette og hvor du tenker grensene går. 

Anonymkode: 2cb13...08a

[Pippi Lotta]

Forstår det er vanskelig TS! Kandje du skulle prøve terapi? En terapaut kan hjelpe deg å bearbeide å stå i følelsene du hat i forhold til moren din. Da blir du ikke stående helt allene i prosessen. 

Så vil jeg også tipse om bloker funksjon på telefonen din. Om hun sender en melding som du svarer nei på, kan du med god samvittighet blokere nr på telefonen hennes. Da blir du ikke varslet om meldinger og ringings forsøk, så det kansje blir lit lettere å ikke la det plage deg. Så kan du av blokere henne dagen etter igjend. 

[AnonymBruker]

Veldig gjenkjennelig. I tillegg når hun ringer demper hun aldri stemmen etter forholdene men snakker kjempehøyt som hun skulle befinne seg ved en støyende motorvei og målrettet går all inn for å overdøve den og vil ha ordet absolutt hele tiden. Hun kan spørre om ting uten å vente på svaret biter meg av og begynner å prate om noe nytt med samme høye stemmen. Og nei hun er ikke tunghørt. Bare autoritær og rett og slett en person det ikke er enkelt å komme utenom. Mitraljøsa unnlater å se meg og mine behov, jeg kan aldri komme til henne med ting jeg feks kan komme til å slite med. Da opplever jeg stigende aggressivitet i stemmen hennes og at skytsen blir rettet mot meg samtidig som hun på merkelig vis ser ut til å elske drama og det å få meg til å føle meg skamfull og underlegen samtidig som hun skryter av meg i situasjoner det passer henne. For å holde meg nær seg.Da jeg var 13 stjal hun dagboken min. Glemmer det aldri torde ikke anklage henne gikk på eggeskall rundt henne etterpå. Og motsier jeg henne er jeg syk vet du. Stakkars meg som er syyyyk! Nei hun er syk og jeg er en survivor. Kjære deg Ts et råd bare og det er lær deg å sette grenser!

Anonymkode: d4917...334

[Liljerød]

"Nei, det passer ikke nå"

"Hvorfor passer det ikke?"

"Fordi jeg er opptatt"

Du må bare fortsette og fortsette og fortsette, dessverre. Jeg har vært i en lignende situasjon, og det hjalp til slutt. Men du må være konsekvent en periode.

Jeg vet ikke hvor konfronterende du er av personlighet, men du får faktisk også lov å sette grenser på at hun ikke får ringe deg hver dag, sende melding hver dag osv. Da sier du "nå får du kun lov å ringe meg en gang i uka, om det ikke er noe helt spesielt". Så vil det selfølgelig oppstå diskusjoner rundt hva som er "spesielt" nok til å ringe for, men tro meg- det eneste som fungerer er å sette grenser.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Uff min er ikke så ille på kontroll og besøksinvitasjon eller det å møtes, men hun bruker meg som søppelbøtte for sine negative opplevelser og energi.. når hun har hatt en samlivsbrudd med sin daværende kjæreste var jeg ca 20, og da kunne hun ringe meg for å fortelle om sms han hadde sendt eller at han hadde ringt og sa det og det og det (selvfølfgelig noe dritt) og at de på familievernkont. sa det og det, eller rett og slett hun kan ringe meg for å fortelle at hun løp etter bussen, var rett ved men han lukket døra og kjørt den j**la idiot. Det er så krevende .. Masse andres dritt blir lasset på meg. Nå står hun i en vanskelig situasjon igjen, og jeg skjønner godt at den er veldig krevende for henne, fordi jeg ser det jeg også, men hun ringer noen dager opptil 5 ganger for å fortelle om noe.. Jeg sier at jeg gjerne kan hjelpe hvis det er noe jeg kan hjelpe med, men å bare høre på dritet er det er ganske uutholdelig i lengde.. hun har ingen andre ikke partner, ikke gode venner. Hun er relativt ung, men har ikke klart å etablere noen vennskap eller gode familie relasjoner sannsynligvis pga hun er så vanskelig og sliter ut folk..

Anonymkode: f2d94...5c7