Til deg med angst: hva gjør du når du får angstanfall?

[AnonymBruker]

Hva er "strategien" din når du får angst? Og funker det?

Anonymkode: 467d8...090

[AnonymBruker]

Jeg tar seroquel og du da? Funker for meg.

Anonymkode: effd5...e77

[Jadasikkert29]

Må jo bare stå i det. Å ha strategier forsterker bare angsten 

[AnonymBruker]

Et angstanfall går jo over i løpet av noen minutter. Jeg bare venter til jeg slutter å hyperventilere. Så legger jeg meg ned og slapper av litt.

Anonymkode: 170fb...db5

[AnonymBruker]

Jeg er riktignok på en liten dose Sertralin og får litt hjelp av den, men under angstanfallene hjelper det stort sett mye å minne seg på at det "bare" er angst og ikke et hjerteinfarkt eller hva man nå innbiller seg. Forutsetter at man både VET og EIER det at angst ikke er farlig.

I de verste tilfellene hjelper det også for meg å "jorde meg" i situasjonen med å telle objekter rundt meg, det flytter fokus fra den indre prosessen til den fysiske omverdenen. Teknikken er riktignok bare symptomdempende, men ofte nok til at flyktinstinktene går over etter noen minutter sånn at man kan få en positiv eksponering til situasjonen man har angst for.

Anonymkode: 0f655...599

[AnonymBruker]

Jeg prøver å se for meg at jeg får en stor klem fra en stor "bestefarfigur".. han har et snilt, gammelt, klokt ansikt og holder rundt meg som om jeg var et lite barn. Prøver å ta inn omsorg. 

Anonymkode: db58e...f9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er riktignok på en liten dose Sertralin og får litt hjelp av den, men under angstanfallene hjelper det stort sett mye å minne seg på at det "bare" er angst og ikke et hjerteinfarkt eller hva man nå innbiller seg. Forutsetter at man både VET og EIER det at angst ikke er farlig.

I de verste tilfellene hjelper det også for meg å "jorde meg" i situasjonen med å telle objekter rundt meg, det flytter fokus fra den indre prosessen til den fysiske omverdenen. Teknikken er riktignok bare symptomdempende, men ofte nok til at flyktinstinktene går over etter noen minutter sånn at man kan få en positiv eksponering til situasjonen man har angst for.

Anonymkode: 0f655...599

Hvor mye sentralin tar du? Jeg tar det også for angst, 75 mg. Synes det hjelper. 

Anonymkode: 170fb...db5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvor mye sentralin tar du? Jeg tar det også for angst, 75 mg. Synes det hjelper. 

Anonymkode: 170fb...db5

50 mg. Har en hypotese om at det hjelper bedre mot noen typer angst enn andre. Jeg synes den hjelper mer mot sosialangsten min (som er situasjonsbetinget) enn helseangsten (som ligger der mer eller mindre latent uavhengig av omstendigheter). Det viktigste er nok at man blir litt mer likegyldig og gir litt mer f***, og i mitt tilfelle er det positivt 😀

Anonymkode: 0f655...599

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hva er "strategien" din når du får angst? Og funker det?

Anonymkode: 467d8...090

Når man får et angstanfall har man ikke noe annet valg enn å bare vente til det passerer.

Anonymkode: 75bc5...27b

[AnonymBruker]

Jeg bestemte meg for å ikke ha angst lengre.

folk tror sikkert dette er tull eller at jeg ikke har «skikkelig» angst og at angsten ikke er reell. 
 

jeg er diagnostisert med PTSD. Jeg hadde angst der jeg kaldsvetter, fikk hjertebank og pustevansker. Jeg fikk vindt i brystet, ble svimmel og noen ganger kunne jeg gråte hysterisk. 
 

en dag bestemte jeg meg for å ikke ha angst mer. Jeg ville ikke bruke tid på det. Livet er for kort til å ha det slik, jeg fortjener bedre. Det traumatiske som har skjedd meg, det vonde og det vanskelige skal ikke lengre ha makt over meg og kontrollere meg.

så da aksepterte jeg at jeg har traumer og angst. Jeg aksepterte følelsen når jeg kjente den kom, og så tenkte jeg over om jeg virkelig skal lide meg gjennom et angstanfall/panikkangst, ødelegge dagen (ja, for jeg ble så sliten etterpå at jeg ble sengeliggende), kjenne på håpløshet og smerte eller om jeg skal akseptere angsten og fortsette å leve. 
 

så jeg aksepterte mine problemer, bestemte meg for at fortiden ikke definerer meg, ikke skal kontrollere meg, og at JEG og MITT LIV er mere verdt enn å la angsten ta over livet mitt. Jeg ville leve, være lykkelig, tenke fremover og selv bestemme hva jeg skal bruke min tid og energi til.

krg fikk ikke hjelp av psykolog eller medisiner, jeg bare bestemte meg. Jeg har ikke sett meg tilbake og har ikke mere angst. Angsten er redusert til en ubehagelig følelse, som jeg kjenner på og aksepterer før jeg går videre i livet. Hvert sekund er dyrbart og MITT!

Anonymkode: e9e91...7eb

[AnonymBruker]

^ Høres ut som klassisk KPTSD du beskriver der. Gjorde det helt likt selv, ignorerte det og dundra videre. For min del vet jeg ikke hvor lurt det var. 

Anonymkode: 636e0...264

[AnonymBruker]

Jeg får egentlig ikke angstanfall lenger, når jeg kjenner at et er på vei så vet jeg med en gang hva det er, bryr meg ikke overhodet og da forsvinner det igjen like fort som det kom.

Anonymkode: dc95b...7d2

[AnonymBruker]

Jeg tar dype og rolige pust, helt ned i magen. Prøver å tenke "bring it on!". Evt fokusere på noe utover.

Anonymkode: 0d2d2...8fa

[Vanja2345]

Ved fremføringer på jobb osv tar jeg 5 mg valium. Angstanfall ut av det blå står jeg bare gjennom. Distraherer meg selv med å telle noe, klype meg i armen, sjekke noe viktig på mobilen, prøve å si til meg selv at jeg får puste, dra pusten helt ned i magen, og bare vente på at anfallet skal gå over 

[AnonymBruker]

Jeg føler meg "bare" syk. Som om jeg skal besvimte. Kaldsvetter, klarer ikke å stå, svimmel, uvel osv.  Jeg har sittet på gulvet på tog (ikke ledig sitteplass) og nesten ligget på en benk på togstasjonen. Jeg blir ikke redd. Bare veldig dårlig. Trenger luft og å sitte. 

Anonymkode: 6b590...f3a

[AnonymBruker]

Ser den, aksepterer den og lever med den. I den rekkefølgen. Å leve med, er ikke det samme som å ignorere eller å unngå. 

Panikkangst så ser jeg symptomene, altså anerkjenner dem og bare står i det til det går over. 

Anonymkode: d94e1...c4a

[AnonymBruker]

Kommer meg opp og ut og går tur. Selv om anfallet skjer på nattetimene. Beveger meg. Det er alltid 100 ganger å deale med når jeg er i aktivitet og får frisk luft. Det tar mye av overskuddsenergien som gir angsten grobunn. Gir angsten "lov", altså jeg lar det skje, samtidig som jeg har denne kroppslige sporen. 

Etterpå er jeg sliten og klar for å slappe av. Tenker med gru på hvordan det var før jeg fant denne mestringsstrategien. Å ligge skjelvende i ro i katastrofetanker var forferdelig. 

Anonymkode: 9f0a7...482

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

^ Høres ut som klassisk KPTSD du beskriver der. Gjorde det helt likt selv, ignorerte det og dundra videre. For min del vet jeg ikke hvor lurt det var. 

Anonymkode: 636e0...264

Samme her. Å ignorere symptomene er oppskrift på katastrofe for meg… 

Anonymkode: aa95a...f7d

[AnonymBruker]

Det er som regel ikke noe annet å gjøre enn å bare puste seg gjennom til det går over igjen. 

Anonymkode: 1396a...cba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Samme her. Å ignorere symptomene er oppskrift på katastrofe for meg… 

Anonymkode: aa95a...f7d

Jeg ignorerer ikke symptomene. Det har jeg aldri sagt. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ha angst lengre. Nør jeg kjenner angsten tenker jeg over hvordan jeg ønsker å respondere på den. Jeg tenker over livet, at jeg _er_ mer enn angst, at jeg er verdt mer enn at angsten skal redusere og begrense meg. Jeg aksepterer at ting er vanskelig og at jeg har traumer. Jeg aksepterer livet som var, men fokuserer på livet som er foran meg. Når jeg gjør dette, så er det et aktivt valg om å ikke ha symptomer på angst fordi jeg har bearbeidet angsten. Nå, når jeg har gjort slikt lenge, så har jeg få symptomer i det hele tatt.

i går kveld kjente jeg noe Komme, fordi jeg hadde skrevet dette innlegget, og fordi jeg tidligere på dagen hadde en traumatisk påminner. Jeg kjente på få og svake symptomene, så til mannen min at jeg hadde en ekkel følelse i kroppen og at det er en slags angst. Han spurte hva jeg ville gjøre og tok meg i hånden. Jeg svarte at jeg ville sove, da tok jeg melatonin (reseptfri) og sovnet. I dag måtte jeg tenke på det igjen fordi jeg skriver her. Jeg aksepterer følelsen, men vet at jeg nå kan velge; skal jeg pleie og dyrke den, eller akseptere den og hanen god og fin dag? Jeg ignorerer absolutt ingenting❤️

Anonymkode: e9e91...7eb