Tør ikke gjøre det slutt - redd for reaksjonen

[AnonymBruker]

Mannen og jeg har vært sammen i femten år, og de siste to-tre åra har det gått dårligere og dårligere.
Nå har vi ikke hatt sex siden januar (jeg har null lyst på han), stemningen er anspent og jeg lengter etter å være for meg selv.
Jeg syns det er utrolig vanskelig å ta et valg oom å gå etter så lang tid, jeg er livredd for å gjøre feil. Men slik situasjonen er nå går ikke lenger, det er helt klart. Vi er ikke veldig gode på å prate om vanskelige ting, det er slikt jeg angrer på at vi ikke gjorde mer av tidligere nå.
Jeg har forsøkt å ta opp problemene våre flere ganger, men han blir veldig taus og mutt.
Nå ønsker jeg å si at jeg må flytte ut en stund, men jeg er helt livredd for konfrontasjonen!
Hvordan skal jeg klare å komme over denne sperren? Jeg er så redd for at det skal bli grining, at han skal bryte sammen, jeg har
veldig problemer med slike sterke følelser. (Jeg går til psykolog selv .)
Det er ingen andre inne i bildet, det er bare det at forholdet vårt er blitt helt platonisk og jeg føler ikke at vi drar i samme retning lenger.
Hvordan gjorde du det slutt/tok opp vankelgie ting i et langvarig forhold?
Føler jeg trenger noen tips og triks til hvordan kvinne meg opp til dette...

Anonymkode: d0e24...99d

[ZarahSweet]

Dette funker ikke lenger. Vi lever som to fremmede og jeg trenger å flytte for meg selv.

Så ta det fra der.

[AnonymBruker]

Jeg står midt i samme situasjon nå, og jeg forstår deg veldig, veldig godt!

Jeg har hatt tre lange forholde i løpet av livet (er 50 nå), og i alle har jeg blitt mange år for lenge nettopp pga denne frykten. De to forrige endte med at jeg slang det ut midt i en krangel, og så var vi "endelig" i gang med bruddet. Denne gangen er jeg såpass glad i mannen jeg skal gå ifra at jeg ikke ønsker at det skal skje i en krangel. Jeg synes tanken på den "sluttsamtalen" er helt grusom. Og nå er vi der, etter at vi endelig innså begge to at vi måtte snakke sammen (ting har vært dårlig de siste månedene, ingen sex, nærhet eller gode samtaler). Så da fikk jeg sagt det, men han gråter, trygler og ber. Det er j... vondt å stå i, jeg kan ikke si noe annet. Jeg bare gråter og gråter, selv om jeg har ønsket meg bort lenge. Folk sier det er så vondt å bli forlatt, men for meg er det faktisk langt verre å være den som går.

Har ingen gode råd, dessverre. Les bakover i tråden her, har vært endel råd og tanker rundt problematikken i det siste (jeg forsøker å lære av dem alle.)

Anonymkode: da7b4...110

[AnonymBruker]

* mente trådene 

Anonymkode: da7b4...110

[Anim92]

Du sier han blir stille og mutt når du tar opp ting. Går det an å se om han blir litt mindre stille og mutt, og kanskje gjør noe, dersom du sier at du vurderer å ta en pause/bryte ut av forholdet om ikke dere sammen gjør noe aktivt for forholdet, før du bare slipper bomben om å gå? Kanskje han ikkehar innsett alvoret. Kanskje han er deprimert og ikke har klart å samle krefter til å gjøre noe mer. Kanskje han finner den siste gnisten ved å få alternativet lagt frem?

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Anim92 said:

Du sier han blir stille og mutt når du tar opp ting. Går det an å se om han blir litt mindre stille og mutt, og kanskje gjør noe, dersom du sier at du vurderer å ta en pause/bryte ut av forholdet om ikke dere sammen gjør noe aktivt for forholdet, før du bare slipper bomben om å gå? Kanskje han ikkehar innsett alvoret. Kanskje han er deprimert og ikke har klart å samle krefter til å gjøre noe mer. Kanskje han finner den siste gnisten ved å få alternativet lagt frem?

Ja, han er helt klart deprimert. Jeg har hintet om at jeg tenker på skilsmisse, da var han full av forslag den kvelden, men så har det skjedd lite igjen. Og det er også et problem, jeg føler nesten som om det ikek skjedde, for han later som ingenting og tar det ikke opp igjen.

Anonymkode: d0e24...99d

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg står midt i samme situasjon nå, og jeg forstår deg veldig, veldig godt!

Jeg har hatt tre lange forholde i løpet av livet (er 50 nå), og i alle har jeg blitt mange år for lenge nettopp pga denne frykten. De to forrige endte med at jeg slang det ut midt i en krangel, og så var vi "endelig" i gang med bruddet. Denne gangen er jeg såpass glad i mannen jeg skal gå ifra at jeg ikke ønsker at det skal skje i en krangel. Jeg synes tanken på den "sluttsamtalen" er helt grusom. Og nå er vi der, etter at vi endelig innså begge to at vi måtte snakke sammen (ting har vært dårlig de siste månedene, ingen sex, nærhet eller gode samtaler). Så da fikk jeg sagt det, men han gråter, trygler og ber. Det er j... vondt å stå i, jeg kan ikke si noe annet. Jeg bare gråter og gråter, selv om jeg har ønsket meg bort lenge. Folk sier det er så vondt å bli forlatt, men for meg er det faktisk langt verre å være den som går.

Har ingen gode råd, dessverre. Les bakover i tråden her, har vært endel råd og tanker rundt problematikken i det siste (jeg forsøker å lære av dem alle.)

Anonymkode: da7b4...110

Åh, dette var veldig godt å lese selv om det er vondt! Jeg har så mye selvforakt også, at jeg er feig, så det var fint å lese at dette er en normal frykt/sorg og situasjon. Jeg har også hatt det som deg, alltid vært den som har gått, men dette forholdet er mye lengre enn de forrige, og som deg er jeg glad i mannen, jeg føler bare ikke at vi passer sammen lenger. Jeg er 44, vært sammen siden jeg var 26, jeg var en annen da.
Jeg er også redd for om det bare kommer til å komme ut av meg på en ufølsom og upassende måte nå, for jeg bobler over inni meg. Jeg vil gjøre det respektfullt, men det passer liksom aldri. Plutselig skal vi til foreldrene mine rett etterpå, da vil jeg skåne ham for det, osv.
Nå har jeg gått rundt og hatt det SÅ vondt i hele 2024, det er faktisk like ille som å bli forlatt, ja. Har det så vondt og blir gal av at det er så vanskelig å få det ut. Han vet også hva som er i vente, men jeg tror han tar det enda mindre opp fordi han ikke vil at det skal skje. Jeg veit han ikke vil ha brudd, selv om ting er dritt nå. Han er også økonomisk mer avhengig av meg enn motsatt, dette bekymrer ejg meg også for.

Heier på deg,  flott å se at noen har kommet litt lenger, i hvert fall!

Anonymkode: d0e24...99d

[AnonymBruker]

Jeg har vært der i mange år og ikke turt å ta samtalen enda. Er midt i 40 årene nå. Sikkert snart 20 år siden jeg tenkte tanken første gang. Men turte ikke ta samtalen. Var redd for å såre en som jeg egentlig er veldig glad i. Men kjente på at noe manglet. Fryktet at jeg aldri kom til å finne det likevel og at det jeg lengtet etter bare er en illusjon. Så ble det bedre, så ble det barn, så kommer tvilen igjen og tankene på alt man føler man mangler. Men har det egentlig ikke ille heller så da blir jeg fordi jeg vil skåne hele familien for brudd. Og kanskje gjør jeg rett fordi jeg neppe får det bedre uansett. Og kanskje burde jeg gått for mange år siden og hatt det mye bedre i dag.... 

Men nå skal ikke tråden handle om meg. Men at det er vanskelig å ta valget og være den som går er det absolutt ikke tvil om. Og i noen tilfeller altså så vanskelig at man rett og slett ikke klarer det. 

Anonymkode: ae959...8ea

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har vært der i mange år og ikke turt å ta samtalen enda. Er midt i 40 årene nå. Sikkert snart 20 år siden jeg tenkte tanken første gang. Men turte ikke ta samtalen. Var redd for å såre en som jeg egentlig er veldig glad i. Men kjente på at noe manglet. Fryktet at jeg aldri kom til å finne det likevel og at det jeg lengtet etter bare er en illusjon. Så ble det bedre, så ble det barn, så kommer tvilen igjen og tankene på alt man føler man mangler. Men har det egentlig ikke ille heller så da blir jeg fordi jeg vil skåne hele familien for brudd. Og kanskje gjør jeg rett fordi jeg neppe får det bedre uansett. Og kanskje burde jeg gått for mange år siden og hatt det mye bedre i dag.... 

Men nå skal ikke tråden handle om meg. Men at det er vanskelig å ta valget og være den som går er det absolutt ikke tvil om. Og i noen tilfeller altså så vanskelig at man rett og slett ikke klarer det. 

Anonymkode: ae959...8ea

Jeg syns det er skikkelig fint å høre dere andres erfaringer med dette, har følt meg så alene og håpløs!
Jeg har en del venninner som er sånn "herregud, bare gå", men det er SÅ vanskelig!
Vi har ikke barn, så jeg tenker jeg i mye større grad må høre på magefølelsen og ta skrittet. Men følelsene mine er jo også fulle av angst og skrekk for hva som vil skje.
Tanken på at han skal gråte foran meg og be på sine knær er bare skrekkelig. Og jeg vet dessverre at han ikke vil si seg enig. Han kommer til å komme med løfter og ting, som jeg vet han ikke vil klare å holde. JEg tror jeg fungerer som en hvilepute mellom ham selv og alt han trenger å ta tak i. Jeg fikser og ordner og gjør livet veldig komfortabelt for ham, jeg er sånn sett
usikker på om det er meg han elsker, eller den behagelige situasjonen han er i. I alle tilfeller vil han ikke at den skal endres.

Det er så ufattelig slitsomt å gå og kjenne på disse følelsene hele tida, føler jeg spises opp innvendig. Og det at det er så vanskelig å få det ut, gjør at jeg føler på så mye selvforakt og. Føles nesten som om jeg skal sprekke.

Håper dere andre også klarer å ta de stegene som er best for deres egen del, man fortjener å være i et godt forhold med noen som gir en glede og lykke!

Anonymkode: d0e24...99d

[AnonymBruker]

At en person reagerer når et forhold blir avsluttet er vel ikke helt utenkelig. Men her kan du tenke at hans reaksjone er du ikke ansvarlig for.

Dersom han starter å grine, la han grine. Si ditt og gå vekk fra han.

Si at du ikke ønsker å bo med han lenger og at du flytter ut den og den datoen. Finn deg en bolig først, da vil jeg tro at det blir lettere å faktisk gjennomføre.

Anonymkode: 8432c...5bb

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

At en person reagerer når et forhold blir avsluttet er vel ikke helt utenkelig. Men her kan du tenke at hans reaksjone er du ikke ansvarlig for.

Dersom han starter å grine, la han grine. Si ditt og gå vekk fra han.

Si at du ikke ønsker å bo med han lenger og at du flytter ut den og den datoen. Finn deg en bolig først, da vil jeg tro at det blir lettere å faktisk gjennomføre.

Anonymkode: 8432c...5bb

Jeg har tenkt til å reise bort i juni, få tid for meg selv, så nå har jeg mai til å informere ham om det. Det er i det minste litt deadline for meg selv, så håper jeg klarer å ta den samtalen snart.
Det er et godt tips, jeg tror jeg trenger noen sånne ytre pressting, som gjør at jeg MÅ ta samtalen.
For øvrig er jeg glad det ikke er noen andre inne i bildet, sånn sett er det et realt brudd, bare utrolig at jeg skal
kjenne så sterkt på at jeg gjør noe "slemt og utilgivelig."

Anonymkode: d0e24...99d

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg syns det er skikkelig fint å høre dere andres erfaringer med dette, har følt meg så alene og håpløs!
Jeg har en del venninner som er sånn "herregud, bare gå", men det er SÅ vanskelig!
Vi har ikke barn, så jeg tenker jeg i mye større grad må høre på magefølelsen og ta skrittet. Men følelsene mine er jo også fulle av angst og skrekk for hva som vil skje.
Tanken på at han skal gråte foran meg og be på sine knær er bare skrekkelig. Og jeg vet dessverre at han ikke vil si seg enig. Han kommer til å komme med løfter og ting, som jeg vet han ikke vil klare å holde. JEg tror jeg fungerer som en hvilepute mellom ham selv og alt han trenger å ta tak i. Jeg fikser og ordner og gjør livet veldig komfortabelt for ham, jeg er sånn sett
usikker på om det er meg han elsker, eller den behagelige situasjonen han er i. I alle tilfeller vil han ikke at den skal endres.

Det er så ufattelig slitsomt å gå og kjenne på disse følelsene hele tida, føler jeg spises opp innvendig. Og det at det er så vanskelig å få det ut, gjør at jeg føler på så mye selvforakt og. Føles nesten som om jeg skal sprekke.

Håper dere andre også klarer å ta de stegene som er best for deres egen del, man fortjener å være i et godt forhold med noen som gir en glede og lykke!

Anonymkode: d0e24...99d

Ja det er ikke så lett. Jeg har det nok ikke helt som deg, Føler ikke at jeg spises opp innvendig. Har det egentlig fint forsåvidt, men det det er denne konstante følelsen av at det noe som mangler. Men jeg vet jo ikke om jeg noen gang finner det. Jeg vet jeg kommer til å ha det vondt om jeg bryter opp familien, så jeg vet ikke om jeg i sum blir lykkeligere av det. 

Og de sier jo at man ikke skal bli bar for barnas skyld. Men det er jo like mye for min egen skyld, for jeg ønsker å være masse sammen med barna. Og jeg er slett ikke sikker på om jeg hadde klart å ta steget uten barn i forholdet heller. Men jeg tror nok ikke vi hadde vært sammen om det ikke var for barna. 

Men nå ble det mye om meg igjen. Beklager det😅 Poenget er vel egentlig at dette er nok noe som mange flere enn deg kjenner på. Det er vanskelige valg og slett ikke alltid lettere å være den som (kanskje) går, enn den som blir forlatt. 

Det hadde på en måte vært bedre om forholdet var skikkelig skikkelig dritt, for da hadde i alle fall valget blitt mye enklere og man kom seg videre. 

Anonymkode: ae959...8ea

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja det er ikke så lett. Jeg har det nok ikke helt som deg, Føler ikke at jeg spises opp innvendig. Har det egentlig fint forsåvidt, men det det er denne konstante følelsen av at det noe som mangler. Men jeg vet jo ikke om jeg noen gang finner det. Jeg vet jeg kommer til å ha det vondt om jeg bryter opp familien, så jeg vet ikke om jeg i sum blir lykkeligere av det. 

Og de sier jo at man ikke skal bli bar for barnas skyld. Men det er jo like mye for min egen skyld, for jeg ønsker å være masse sammen med barna. Og jeg er slett ikke sikker på om jeg hadde klart å ta steget uten barn i forholdet heller. Men jeg tror nok ikke vi hadde vært sammen om det ikke var for barna. 

Men nå ble det mye om meg igjen. Beklager det😅 Poenget er vel egentlig at dette er nok noe som mange flere enn deg kjenner på. Det er vanskelige valg og slett ikke alltid lettere å være den som (kanskje) går, enn den som blir forlatt. 

Det hadde på en måte vært bedre om forholdet var skikkelig skikkelig dritt, for da hadde i alle fall valget blitt mye enklere og man kom seg videre. 

Anonymkode: ae959...8ea

Ja, dette har jeg tenkt på og, lett absurd, at man skulle ønske det var mye verre, for da hadde jeg hatt "legitimitet" til å bare stikke. Men han er jo en snill mann på bunn, som bare har mye problemer selv. Og jeg tror vi bare har vokst fra hverandre. Han er en god del eldre enn meg, jeg har utviklet meg mest og er bare på et annet sted.

Jeg kjenner det hjelper litt å skrive her, få det ut, i det minste ett sted. Kjenner jeg begynner å komme lit tpå glid og ikke være så redd for disse følelsene.

Har dere sex? For når jeg sa nei til det, var det en veldig lettelse for meg, og et klart signal til han. Jeg tror også det er en grunn til at han vil gi lettere slipp på meg, fordi han ikke får det lenger. Og sånn kan jo ingen av oss ha det, syns jeg. JEg unner han et godt samliv med noen som har lyst på ham!

Anonymkode: d0e24...99d

[Anim92]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, han er helt klart deprimert. Jeg har hintet om at jeg tenker på skilsmisse, da var han full av forslag den kvelden, men så har det skjedd lite igjen. Og det er også et problem, jeg føler nesten som om det ikek skjedde, for han later som ingenting og tar det ikke opp igjen.

Anonymkode: d0e24...99d

Krev at han tar kontakt med lege og får henvisning til psykolog! Og gi han tid… 

Forholdet her var millimeter fra å gå dukken. Men mannen tok tak sjøl om han har helt panikk for sånt, gikk til legen og da kunne jeg ikke bare gå. Heldigvis, for to år senere er ting bedre enn noensinne♥️

[AnonymBruker]

2 hours ago, Anim92 said:

Krev at han tar kontakt med lege og får henvisning til psykolog! Og gi han tid… 

Forholdet her var millimeter fra å gå dukken. Men mannen tok tak sjøl om han har helt panikk for sånt, gikk til legen og da kunne jeg ikke bare gå. Heldigvis, for to år senere er ting bedre enn noensinne♥️

Det er fint å høre det kan fikses for noen og! I vinter tenkte jeg mye på parterapi. Nå har jeg gitt litt mer opp. Ironisk nok er det jeg som går til psykolog, mens han nok har større problemer enn meg. Forferdelig når det har kjørt seg så fast og det virker umulig å snakke sammen.

Anonymkode: d0e24...99d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er fint å høre det kan fikses for noen og! I vinter tenkte jeg mye på parterapi. Nå har jeg gitt litt mer opp. Ironisk nok er det jeg som går til psykolog, mens han nok har større problemer enn meg. Forferdelig når det har kjørt seg så fast og det virker umulig å snakke sammen.

Anonymkode: d0e24...99d

Jeg holder med deg i å ikke kreve noe som helst fra han for å fortsette. Fordi hvis du gjør det og du egentlig er ferdig med han uansett så tror jeg det vil være verre for han etterpå når han har strekt seg lenger enn langt og gjort ting han egentlig ikke ville og så går du uansett.

Anonymkode: c7adb...cbe

[AnonymBruker]

Slutt å snakke om at brudd som noe man bør være enige om.

Han må få lov til å ønske forholdet og være lei seg over bruddet, akkurat som at du har lov til å ønske deg ut og til å gjennomføre et brudd.

Anonymkode: 114a8...a1d

[Irak]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg står midt i samme situasjon nå, og jeg forstår deg veldig, veldig godt!

Jeg har hatt tre lange forholde i løpet av livet (er 50 nå), og i alle har jeg blitt mange år for lenge nettopp pga denne frykten. De to forrige endte med at jeg slang det ut midt i en krangel, og så var vi "endelig" i gang med bruddet. Denne gangen er jeg såpass glad i mannen jeg skal gå ifra at jeg ikke ønsker at det skal skje i en krangel. Jeg synes tanken på den "sluttsamtalen" er helt grusom. Og nå er vi der, etter at vi endelig innså begge to at vi måtte snakke sammen (ting har vært dårlig de siste månedene, ingen sex, nærhet eller gode samtaler). Så da fikk jeg sagt det, men han gråter, trygler og ber. Det er j... vondt å stå i, jeg kan ikke si noe annet. Jeg bare gråter og gråter, selv om jeg har ønsket meg bort lenge. Folk sier det er så vondt å bli forlatt, men for meg er det faktisk langt verre å være den som går.

Har ingen gode råd, dessverre. Les bakover i tråden her, har vært endel råd og tanker rundt problematikken i det siste (jeg forsøker å lære av dem alle.)

Anonymkode: da7b4...110

All respekt til deg.

Du er sterk.

Mange styrkeklemmer herfra 💕🪷

[AnonymBruker]

Det er grusomt å slå opp med noen man bryr seg om. Det betyr jo også at du er et godt menneske at du gruer deg til å såre han. Det er nok metoder som er bedre enn andre, men vondt blir det uansett. For dere begge.

Du må tenke på at du egentlig ikke gjør han en tjeneste ved å være sammen med han når du egentlig ikke vil. En stund etter bruddet, så vil dere begge få det bedre. Og han får også sjansen til å finne den rette mens han fortsatt er noenlunde ung.

Anonymkode: c75a5...b1f

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, dette har jeg tenkt på og, lett absurd, at man skulle ønske det var mye verre, for da hadde jeg hatt "legitimitet" til å bare stikke. Men han er jo en snill mann på bunn, som bare har mye problemer selv. Og jeg tror vi bare har vokst fra hverandre. Han er en god del eldre enn meg, jeg har utviklet meg mest og er bare på et annet sted.

Jeg kjenner det hjelper litt å skrive her, få det ut, i det minste ett sted. Kjenner jeg begynner å komme lit tpå glid og ikke være så redd for disse følelsene.

Har dere sex? For når jeg sa nei til det, var det en veldig lettelse for meg, og et klart signal til han. Jeg tror også det er en grunn til at han vil gi lettere slipp på meg, fordi han ikke får det lenger. Og sånn kan jo ingen av oss ha det, syns jeg. JEg unner han et godt samliv med noen som har lyst på ham!

Anonymkode: d0e24...99d

Ja vi har sex noen ganger i uka. Vi har det egentlig slett ikke værst, og utad ser nok mange på oss som en ganske vellykket familie. Og kanskje er vi det også....🤔 Jeg vet jammen ikke helt. Men som sagt, jeg kjenner sånn på at noe mangler. Og det å gå å hele tiden fundere på dette er jo ikke akkurat det beste utgangspunktet for en lykkelig tilstand. Men jeg er usikker på om alternativet gjør meg særlig mye lykkeligere heller.....

Anonymkode: ae959...8ea