Familien din må lære seg å leve med din PTSD sa legen til pasienten..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi rundt henne opplever at diagnosen ble et slags frikort for å ikke jobbe med seg selv og at det i etterkant har blitt en form for krigføring på at vi ikke tilrettelegger nok, stiller opp nok, hjelper nok, gjør som hun sier (hopper når hun sier hopp) 
Hun fikk tlbud om traumeterapi men valgte takke nei, hun fikk tilbud om medisiner men ønsket ikke dette (noe vi skjønner for såvidt å dope seg er neppe en varig løsning) 

Familien på hennes side (der noen av dem er "grunnen for" diagnosen) har fått klar beskjed om at det er deres skyld at hun er "syk" som hun selv sier og at de må ta ekstra hensyn osv for å være en del av hverdagen. Det oppleves som ultimatum rett og slett, vil dere se barna får dere finne dere i dette.. Mens den andre siden av familien slipper "lettere unna" om dere skjønner? 
 

Anonymkode: e989d...707

Uansett går barnas psykiske helse foran hennes. Greier hun ikke å ta seg sammen rundt ungene, kan hun ikke være i med dem. 

Vet legen hvordan hun behandler barna? 

Anonymkode: 4f871...c89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vi rundt henne opplever at diagnosen ble et slags frikort for å ikke jobbe med seg selv og at det i etterkant har blitt en form for krigføring på at vi ikke tilrettelegger nok, stiller opp nok, hjelper nok, gjør som hun sier (hopper når hun sier hopp) 
Hun fikk tlbud om traumeterapi men valgte takke nei, hun fikk tilbud om medisiner men ønsket ikke dette (noe vi skjønner for såvidt å dope seg er neppe en varig løsning) 

Familien på hennes side (der noen av dem er "grunnen for" diagnosen) har fått klar beskjed om at det er deres skyld at hun er "syk" som hun selv sier og at de må ta ekstra hensyn osv for å være en del av hverdagen. Det oppleves som ultimatum rett og slett, vil dere se barna får dere finne dere i dette.. Mens den andre siden av familien slipper "lettere unna" om dere skjønner? 
 

Anonymkode: e989d...707

 At hun tar avstand fra familien som er grunnen til diagnosen er ikke uvanlig i voksen alder, det kan være triggende å omgås folk som ikke tar ansvar for traumene de utførte. Hadde dette vært en voldtektsmann så har man ikke kontakt i etterkant, men man "må" ha det når det er familie. Enkelte kutter familien helt av, men man føler en viss lojalitet ovenfor dem uansett. 

Men det er dumt at hun ikke ser hvor mye bedre hun kunne hatt det med behandling. Det med ungene burde ikke være en diskuterbar situasjon når det går utover de. Men kan hende hun sliter med å se det selv. Det burde presses på den delen og ikke ekstern familie, ta en ting om gangen. 

Anonymkode: d2097...5e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Uansett går barnas psykiske helse foran hennes. Greier hun ikke å ta seg sammen rundt ungene, kan hun ikke være i med dem. 

Vet legen hvordan hun behandler barna? 

Anonymkode: 4f871...c89

den legen som kom med uttalelsen kjenner situasjonen på hjemmebane ganske godt men er ikke pasienten eller familien lege i så måte.

Anonymkode: e989d...707

[Menchit]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Som du selv skriver det er individuelt. Det er mer synlig hos enkelte, 3 av 4 ting du nevner her kan skjules godt av om man er flink til å maskere.

"Helt jævlig rundt dem" flere av disse som har ptsd har opplevd ting som er langt utenfor din fatteevne. Gi dem rom ikke skam.

Anonymkode: d2097...5e2

Har selv ptsd så vet en del om hvordan det kan utfolde seg. Heldigvis for meg og barna mine fikk jeg ikke de verste symptomene før etter at de var flyttet ut, de har også en regulerende effekt på meg.

Men, min egen ptsd kommer jo som et direkte resultat av min omsorgspersons egne traumer, det gjør det ikke noe bedre for meg at hun "ille mente det".

Det må være mulig å selv se hvordan en påvirker omgivelsene selvom det er vondt. Kunne aldri inngått i en nær relasjon nå feks, fordi jeg vet jeg har en negativ påvirkning på folk om jeg skulle tilbringe mye tid sammen med noen.

Ts skriver jo at personen oppfører seg jævlig mot dem, da må man nesten ta utgangspunkt i det.

 

[Menchit]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Misforstå meg riktig, hun er ikke voldelig eller misshandler barna - hun elsker dem over alt men i de settingene der ptsd`en tar over går det noen ganger litt over styr.. Jeg vet at noen ganger må man bare kle på barna eller gi de mat, dusje de osv - det er noe med hele stemningen som blir så innmari vanskelig å takle for både ungene og de andre rundt slik jeg opplever det - ansvaret legges på oss og ikke på den som utfører handlingene om du skjønner? Men som jeg skrev, jeg opplever ikke henne som voldelig med vilje om det gir mening? 

Anonymkode: e989d...707

Litt over styr skriver du, men barn skjønner ikke dette. De forstår at hun er utilgjengelig, sint, kanskje avvisende.

Har selv vokst opp med en slik mor. Det gikk "bra" lenge, dvs jeg lærte meg strategier, som disse barna sikkert gjør. 

I voksen alder fikk jeg derimot store problemer og taklet ikke livskrisene som kommer hos de fleste en gang. 

Det kan gjøre stor skade og det må hun forstå. Har ingen kontakt med min mor i dag, fordi hun fremdeles gir alle beskjed om at HUN må få takle ting på hennes måte, uten å ta hensyn til andre rundt henne.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det var pårørende tilstede i den settingen det ble sagt som fikk en oppfatning av et triumferende "der ser dere - dere må ta hensyn til meg" reaksjon fra pasienten.. Samt at hun senere har gjentatt dette menge ganger når det oppstår situasjoner der hun trigges typ "hva skjedde med å lære å leve MED meg og ikke MOT meg" man blir liksomsjakkmatt i en slik setting og det er så trist og tungt. 

Anonymkode: e989d...707

OK. For det første er det ikke sikkert legen innser hvordan dette påvirker de rundt, spesielt ikke barna. Det er ikke legens fokus. Så dette kan ha vært en korttenkt kommentar av legen.

For det andre kan "å leve med det" innebære at man aksepterer at pasienten ikke skal ta seg av barn på daglig basis. Man må akseptere begrensningene til personen. Jeg har problemer med å tro at en lege mener at barn presses til en usikker hverdag på grunn av forelders PTSD.

Hvis jeg noengang blir så psykisk syk at det går utover barna mine så håper jeg at mannen min tar ansvar for at jeg ikke er sammen med dem uten tilsyn. For jeg vil jo ikke plage dem. Samtidig så er det et for stort ansvar å legge på den psyke at han selv klarer å vurdere dette. Noen gjør det sikkert, men det kan man ikke gå ut fra.

Jeg vil si at det er omsorg å skjerme barna og å gi den psyke mer ro til å ivareta seg selv. Omsorg for alle parter.

Anonymkode: a0431...0fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

hun blir skikkelig ufin når hun trigges, kjefter og smeller og kaller folk det ene og det andre, reagerer med sinne og uhygge. Hun blir brå i bevegelsene som skremmer ungene, trekker i dem for å få de til å gjøre som hun vil - ikke vold akkurat men ganske voldsomt av og til - tvinger gjennom det hun skal ha utført som for eksempel frokost, når hun blir stresset stapper hun maten i ungene selv om de omtrent kaster opp av det, eller dusjing, om ungene ikke vil så skal de - da taes det ikke hensyn og hun dusjer dem likevel fordi nå skal de dusje, kle på for å dra i barnehagen, heller enn å ta det rolig og snakke med de holdes de fast og kles på med tvang osv.
Vi skjønner at det kommer fra hennes oppvekst og opplevelser med tvang, men det at hun faller inn i dette mønsteret og klarer ikke se det selv når det skjer er vanskelig å forholde seg til - om de rundt sier fra blir det mye verre, derfor har ungene og familien ellers lært seg at når det setter i gang er det beste å trekke hodet ned og være stille og la det skje, men det oppleves ikke greit. Etter mye utredning, bla a adhd og psykisk syke kom diagnosen ptst.
Og nå har altså denne ene legen i en time sagt dette og det brukes for alt det er verdt; legen sa dere mp ta hensyn til min diagnose og lære dere leve med den, jeg kan ikke noe for at jeg er syk... 

Anonymkode: e989d...707

Men en lege bet jo ikkje nødvendigvis noe mer om ptsd enn trikkesjåføren som nå har mitt liv i sine hender.

Det du beskriver mtp barna og deg selv er klassifisert som tvang og vold. Den kan være verbal, nonverbal, fysisk, økonomisk, psykisk etc. 

Jeg hadde tatt kontakt med en terapeut og bestilt time fort som f. Vært dønn ærlig i timen og så sagt ifra.

Ungene kommer til å vokse opp med egne traumer pga dette, og de vi vokse opp med å se sin far "ikke gripe inn i det vanskelige." Jeg sier ikke at du ikke gjør det, men fra et barns perspektiv..?

Ptsd har flere grader og folk reagerer forskjellig på det.  men felles for alle som lever noenlunde oppgående liv med den komplekse arten, er nok terapi. Den kan også bli kraftig trigget når man får barn. 

Ønsker deg og barna lykke til, og håpet du finner en god terapeut.

Anonymkode: 31222...696

[LeonoraDorothea]

Jeg tenker at det legen sa er riktig, men jeg ville ikke ha tolket det som at de rundt må la seg bli behandlet dårlig.

De rundt må lære seg å leve med diagnosen, i den forstand at de må forstå at de ikke har makt til å endre den, og at de ikke kan stille krav den syke ikke klarer å leve opp til.

MEN de har ingen forpliktelser til å ha kontakt med den syke, og den syke har ikke «krav» på å få ødelegge folk rundt seg.

Er hun til skade for ungene (og det høres det ut som at hun er), så må ungene beskyttes mot henne. Og hvis hennes oppførsel (uansett om den er «selvforskyldt» eller ikke) skader andre, har de lov til å sette grenser for seg selv ved å for eksempel kutte ut det syke mennesket fra livet sitt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

hun blir skikkelig ufin når hun trigges, kjefter og smeller og kaller folk det ene og det andre, reagerer med sinne og uhygge. Hun blir brå i bevegelsene som skremmer ungene, trekker i dem for å få de til å gjøre som hun vil - ikke vold akkurat men ganske voldsomt av og til - tvinger gjennom det hun skal ha utført som for eksempel frokost, når hun blir stresset stapper hun maten i ungene selv om de omtrent kaster opp av det, eller dusjing, om ungene ikke vil så skal de - da taes det ikke hensyn og hun dusjer dem likevel fordi nå skal de dusje, kle på for å dra i barnehagen, heller enn å ta det rolig og snakke med de holdes de fast og kles på med tvang osv.
Vi skjønner at det kommer fra hennes oppvekst og opplevelser med tvang, men det at hun faller inn i dette mønsteret og klarer ikke se det selv når det skjer er vanskelig å forholde seg til - om de rundt sier fra blir det mye verre, derfor har ungene og familien ellers lært seg at når det setter i gang er det beste å trekke hodet ned og være stille og la det skje, men det oppleves ikke greit. Etter mye utredning, bla a adhd og psykisk syke kom diagnosen ptst.
Og nå har altså denne ene legen i en time sagt dette og det brukes for alt det er verdt; legen sa dere mp ta hensyn til min diagnose og lære dere leve med den, jeg kan ikke noe for at jeg er syk... 

Anonymkode: e989d...707

For det første. Dette mennesket bør ikke være med disse barna.  Dette er jo direkte barnemishandling.  Pstd eller ikke. 

Først og fremst er jo den som er syk også den som må jobbe med seg selv. Men dere som er de nermeste må ha forståelse,  sette dere inn i hva skjer nå og handle deretter. Fordi dere kan være løsningen. Men dette er jo noe som tar mye tid . Har iallefall sett folk med pstd som har blitt mye bedre ved å jobbe med en og en frykt. Lære å leve med pstd og senke krav. 

Hvis denne personen feks er vant til å få juling for å miste noe i gulvet. Så trigger jo det å miste noe i gulvet disse tramene. Om huet tenker at det går bra. Så husker kroppen  og får reaksjoner.  Så her er det ve som jeg har forstått noen nervebaner som må vokse ut, slik at man ikke går i flight modus. Og det betyr mye øving.

Men ut fra det jeg har sett. Så har det å jobbe med to tre ting, hulpet på andre hendelser som trigger. Og det er her dere nermeste kan være en resurs. 

Noen krav skal settes her. Vedkommende skal på ingen måte være alene med barna. Og ingen voksne skal stå  å se på at barna blir behandlet dårlig uten å gripe inn. Da har man jo flere som ender opp med pstd. Om det krever mer av den som står midt oppi det. Det driter jeg i. Setter du unger i en slik posisjon.  Er du medvirkende til barnemishandling om du ikke griper inn. 

Anonymkode: bad6e...355

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

hun blir skikkelig ufin når hun trigges, kjefter og smeller og kaller folk det ene og det andre, reagerer med sinne og uhygge. Hun blir brå i bevegelsene som skremmer ungene, trekker i dem for å få de til å gjøre som hun vil - ikke vold akkurat men ganske voldsomt av og til - tvinger gjennom det hun skal ha utført som for eksempel frokost, når hun blir stresset stapper hun maten i ungene selv om de omtrent kaster opp av det, eller dusjing, om ungene ikke vil så skal de - da taes det ikke hensyn og hun dusjer dem likevel fordi nå skal de dusje, kle på for å dra i barnehagen, heller enn å ta det rolig og snakke med de holdes de fast og kles på med tvang osv.
Vi skjønner at det kommer fra hennes oppvekst og opplevelser med tvang, men det at hun faller inn i dette mønsteret og klarer ikke se det selv når det skjer er vanskelig å forholde seg til - om de rundt sier fra blir det mye verre, derfor har ungene og familien ellers lært seg at når det setter i gang er det beste å trekke hodet ned og være stille og la det skje, men det oppleves ikke greit. Etter mye utredning, bla a adhd og psykisk syke kom diagnosen ptst.
Og nå har altså denne ene legen i en time sagt dette og det brukes for alt det er verdt; legen sa dere mp ta hensyn til min diagnose og lære dere leve med den, jeg kan ikke noe for at jeg er syk... 

Anonymkode: e989d...707

Kan dere skilles da?

Anonymkode: a692d...72a

[PusheenPusheen]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Vi rundt henne opplever at diagnosen ble et slags frikort for å ikke jobbe med seg selv og at det i etterkant har blitt en form for krigføring på at vi ikke tilrettelegger nok, stiller opp nok, hjelper nok, gjør som hun sier (hopper når hun sier hopp) 
Hun fikk tlbud om traumeterapi men valgte takke nei, hun fikk tilbud om medisiner men ønsket ikke dette (noe vi skjønner for såvidt å dope seg er neppe en varig løsning) 

Familien på hennes side (der noen av dem er "grunnen for" diagnosen) har fått klar beskjed om at det er deres skyld at hun er "syk" som hun selv sier og at de må ta ekstra hensyn osv for å være en del av hverdagen. Det oppleves som ultimatum rett og slett, vil dere se barna får dere finne dere i dette.. Mens den andre siden av familien slipper "lettere unna" om dere skjønner? 
 

Anonymkode: e989d...707

Du sier hun fikk tilbud om flere behandlingsmetoder, men valgte å takke nei. Det sa psykologen til min eks-stedatter da hun ikke ville ha behandling. Han sa at det er vanlig for pasienter med angst/depresjon/ptsd å ikke ønske enkelte behandlingstyper, fordi det innebærer at de faktisk er nødt å jobbe med seg selv. De er så vant med å ha det som de har det, at det er "trygt", de vet hva de har og slipper å være sårbare ved å endre seg. Så kanskje dette er tilfelle her også? Jeg har selv cPTSD og det tok meg noen år i terapi før jeg klarte å endre tankemønsteret mitt. MEN det som virkelig hjalp meg, var når de rundt arresterte meg på min negative oppførsel. Hadde de jattet med og bare latt meg dure på, hadde jeg jo ikke "trengt" å ta tak, for alle levde jo med det uansett.

Sier meg enig i den som sa at legen til kona di er interessert i hennes beste i første omgang. Ikke sikkert legen vet omfanget av hva det gjør med dere andre når hun blir trigga heller. Er jo hjelpsomt hvis dere pårørende klarer å være hensynsfull, men dere skal ikke være det til enhver pris. Selv om noen har PTSD, er man ikke fritatt å få korrigering. Og dere andre må også beskytte dere selv hvis hennes oppførsel blir for voldsom. Spesielt mot barna. 

Endret 23. april av PusheenPusheen
Grammatikkfeil

[AnonymBruker]

Skjerp deg.

Slutt å gå på tå-hev rundt henne. Det høres ut som både du og ungene alt er påført skade av henne, som tillater dette å fortsette.

Ditt ansvar her er først og fremst ungene.

Ja, hun er kanskje syk, men du kan ikke la barna vokse opp med en stk mor som påfører dem skade. For det gjør hun.

Hvorfor er du mer opptatt av henne, enn de stakkars små ungene dine som er barnehagebarn og alt har lært å gjøre seg usynlig om mor utagerer…..? Det ungene dine opplever med tvangsmating, tvangsmating, tvangsforflytning osv - du ser nøkkelordet? Tvang. Det er slikt det kan utvikle seg PTSD av. Det er former for oppdragervold.

Du kan ikke la barna dine vokse opp under disse forholdene.

Dere kan ikke bo sammen med henne. Du må sporenstreks få fjernet de barna fra mor.

Barna bør få psykologiske oppfølging og hjelp til å bearbeide det de har opplevd.

Du bør begynne å jobbe for å få hovedomsorgen for barna formelt. Du bør også jobbe for at hun kun får se barna under oppsyn av barnevernet.

Så lenge hun nekter all behandling og medisinering kan hun ikke hverken bo sammen med eller ha ansvaret for barna.

Husk at det ligger en potensiell barnevernssak liggende under her som ei bombe. Og det vil gå ut over deg også, om du som far ikke gjør tiltak for å sikre barna dine mot overgrep og psykisk vold fra deres mor.

Berg ungene dine og deg selv først.

Hun kan ikke gå rundt som en tikkende bombe hjemme, nekte all behandling og forvente at du og ungene skal ta støyten.

Hva en lege måtte ha sagt er irrelevant. Hun er voksen og ansvarlig for seg selv og hva hun påfører menneskene rundt seg.

Den legen burde du forøvrig klage inn.

Men du må handle. Nå.

Enten må hun ut av hjemmet, ellers må du og ungene.

Vet det høres brutalt ut ❤️ men dette forholdet er uansett på vei mot slutten, om hun nekter behandling og tar dritten sin ut på deg og ungene. Hvor lenge vil du holde ut før du går…?

Du kan ikke tvinge henne til å motta hjelp. Men du kan spare deg og ikke minst barna for år med traumer og relasjonsskader. 

 

Anonymkode: d0421...316

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Ptsd er ikke et frikort til å misshandle barna sine. 

Anonymkode: 4f871...c89

Dette. 
 

Jeg har barn med PTSD, og hun har også mye sinne og ukontrollert atferd når det rir henne som verst. Men psykologen jeg gikk til (som også var hennes psykolog og kjente historien) var tydelig på at oppe i dette måtte jeg ivareta meg selv og at også barn med PTSD må oppdras og ikke kan ha frikort mht dårlig oppførsel. Jeg vil anta at dette gjelder voksne også. 
 

Og barn skal aldri måtte forholde seg til sånn - man risikerer jo at barna selv blir syke av å leve under så uforutsigbare og utrygge forhold! 

Anonymkode: 2c9e1...f48

[Sirah]

Var du selv tilstede hos legen når dette ble sagt TS? For dette tror jeg ikke noe på. 

Det er mye mulig at legen har sagt at pasientens pårørende må lære seg å leve med PTSD, men jeg tror neppe legen har gitt henne frikort til å oppføre seg som en dritt mot både dere og egne barn. Her må hun kort og greit ha misforstått noe.

Det er stor forskjell på å lære seg å ta hensyn og setter seg inn i hvorfor pasienten reagerer som hun gjør i enkelte situasjoner. Det betyr IKKE at pasienten ikke selv må jobbe for å bli bedre. Her er det nok noe informasjon som ikke er oppfattet eller videreformidlet på korrekt måte. 

Har du mulighet til å kontakte denne legen selv TS? Be om en time som pårørende og be om råd.

Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Ikke for å kuppe tråden men har noen lyst til å fortelle kort om ptsd? I all svare på om det er en diagnose man blir kvitt eller om den kommer for å bli?

Anonymkode: dceef...fe4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

men legen sa ikke noe om at pasienten skulle lære seg å leve med egen diagnose.. Er det "normalen"? At man som lege på den mpten pålegger partneren og de pårørende ansvaret for "et godt liv" med en slik diagnose? 
Jeg er forvirret.. Som familie sliter vi MYE med denne diagnosen da hun og hennes reaksjonsmønster er direkte destruktivt og ødeleggene for resten av familien men nå har hun fått "frokort" fra denne leneg på at det er alle vi rundt henne som må innordne oss og det oppleves fryktelig urettferdig å være de som skal ta imot dritten hver eneste dag mens hun ikke skal jobbe med noe..  

Anonymkode: e989d...707

Jeg føler meg dere alle. 

Vil si som flere her, ptsd går i arv og barna vil, selv om de viser null tegn på dette nå, være det med seg.

Jeg ville dessverre begynt å dokumentere disse tingene, bedt om terapi, men samtidig tatt et standpunkt for når nok var nok. Samme hvor jævlig det er å stå i, eller å evt måtte gå, tror jeg det er verre å se på at ungene sine utvikler store problemer som igjen gjør at de påfører sine barn dette. 

Anonymkode: 31222...696

[Therealslimshady]

Har ptsd selv, og må jobbe med meg selv hele tiden. 
Men aldri noen gang om jeg synes det er ok at mine traumer eller min angst og dårlige dager skal gå utover familie eller venner.

Såpass reflektert og voksen skylder man menneskene i livet sitt å være, dersom man har noen interesse av å ha mennesker nært i livet sitt. Det gir ingen mening å skade sine nærmeste eller å straffe dem som er glad i deg og støtter deg for en skade de ikke har påført deg. 

Jeg vet at det du forteller om her kan skje ved ptsd, det er ikke en ukjent problematikk eller familiedynamikk, men det sinne må din bedre halvdel lære seg å ta ut andre steder enn på dere. Hun/han må eie sine følelser og opplevelser og jobbe med det. Først da kan man faktisk leve et normalt liv. Ansvarliggjøring og konkretisering av følelser er en viktig del av å håndtere hverdagen med ptsd på en god og bærekraftig måte.

Hun/han burde bytte psykolog, høres lite helsefremmende ut å få beskjed fra en psykolog om å forvente aksept for egen dårlig atferd mot sine nærmeste….evt. burde du ha barna helt alene en periode og dra bort fra atferden og situasjonen til denne personen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kan dere skilles da?

Anonymkode: a692d...72a

Dette.

Og ingen dommer i verden vil la henne få omsorg for ungene med slike diagnoser ubehandlet og umedisinert.

De ungene må vekk fra mor og få trygge oppvekstforhold.

 

Anonymkode: d0421...316

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ikke for å kuppe tråden men har noen lyst til å fortelle kort om ptsd? I all svare på om det er en diagnose man blir kvitt eller om den kommer for å bli?

Anonymkode: dceef...fe4

https://nhi.no/sykdommer/kirurgi/skader/posttraumatisk-stressforstyrrelse

Det er en stresslidelse som har utspring fra en traume. Man kan bli bedre og leve med symptomene, mange ting ved ptsd er overlevelse instinkter som tar over. Så bryte disse og bli bevisst på de er alfa omega skal man bli bedre på sikt. 

Anonymkode: d2097...5e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

hun blir skikkelig ufin når hun trigges, kjefter og smeller og kaller folk det ene og det andre, reagerer med sinne og uhygge. Hun blir brå i bevegelsene som skremmer ungene, trekker i dem for å få de til å gjøre som hun vil - ikke vold akkurat men ganske voldsomt av og til - tvinger gjennom det hun skal ha utført som for eksempel frokost, når hun blir stresset stapper hun maten i ungene selv om de omtrent kaster opp av det, eller dusjing, om ungene ikke vil så skal de - da taes det ikke hensyn og hun dusjer dem likevel fordi nå skal de dusje, kle på for å dra i barnehagen, heller enn å ta det rolig og snakke med de holdes de fast og kles på med tvang osv.
Vi skjønner at det kommer fra hennes oppvekst og opplevelser med tvang, men det at hun faller inn i dette mønsteret og klarer ikke se det selv når det skjer er vanskelig å forholde seg til - om de rundt sier fra blir det mye verre, derfor har ungene og familien ellers lært seg at når det setter i gang er det beste å trekke hodet ned og være stille og la det skje, men det oppleves ikke greit. Etter mye utredning, bla a adhd og psykisk syke kom diagnosen ptst.
Og nå har altså denne ene legen i en time sagt dette og det brukes for alt det er verdt; legen sa dere mp ta hensyn til min diagnose og lære dere leve med den, jeg kan ikke noe for at jeg er syk... 

Anonymkode: e989d...707

Stopp den oppførselen. Hun bringer videre traumene på ungene sine. 
 

Det går an å ha ptsd og være bevisst på å ikke oppføre seg sånn. Og ptsd betyr ikke at man skal være fæl mot de rundt seg. Fins de snilleste mennesker som har ptsd også. 

Oppførselen der er selvvalgt. Hun ER bevisst på hva hun gjør, og det må stoppes. Hyppig terapi og veiledning så ikke ungene må lide det samme. 

Anonymkode: be18d...e0b