Er du redd for DØDEN?

[123fir]

Hver dag, hele dagen

[Etk]

Nei, ikke redd for døden. Er mer redd for en nitrist alderdom der jeg sitter i bleie på aldershjem og ikke har liv i livet lengre. Jeg vil dø før jeg kommer dit….

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for døden, men for omstendighetene rundt. Jeg vil helst ikke dø med smerter, og ikke minst vil jeg ha levd livet til det fulleste først. Jeg vet Gud venter oss som en kjærlig forelder på andre sida, sammen med de som har gått før oss.

Først skal jeg kose meg litt til i livet da, jeg har mye å lære og mye å oppleve. 

Anonymkode: fdea0...d6b

[AnonymBruker]

Nei, ikke redd for å dø. Hadde vært en befrielse. Samtidig vil jeg ikke pga ungene. 

Anonymkode: 40905...06b

[Grüner]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er. Ikke for selve hendelsen,men det å ikke kunne eksistere mer, det å ikke være HER, ikke se barna mine mer, bare ikke eksistere...Jeg får totalt angst av det. Vil jo ikke dø. Vil gjerne få med meg alt.

Er det andre som kan føle på en skikkelig angst av tanken?

Ikke redd for smerten eller sove inn,men det å ikke være her mer..

Anonymkode: c4e00...be0

Så bortkastet energi å gå hele livet og bekymre seg for døden. 

[AnonymBruker]

Det eneste jeg ser frem til egentlig. Tilbake til jorden.

Anonymkode: 59b8b...348

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for døden. Jeg er redd for hvordan døden vil inntreffe, men ikke ikke-eksistensen/åndeverden eller hva man tror på etterpå. Døden appellerer til meg, jeg føler den er et sånt behagelig endelig mål. Jeg har lyst til å dø når jeg sover, og jeg har lyst til å dø om jeg blir syk og er en belastning for familie eller helsevesen. Fysisk, psykisk, samme hva, jeg skulle ønske aktiv dødshjelp var lov. Jeg ville ha skrevet i testamentet at jeg ønsker å dø i søvne ved sykdom.

Anonymkode: 8b88a...640

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er ikke redd for døden. Jeg er redd for hvordan døden vil inntreffe, men ikke ikke-eksistensen/åndeverden eller hva man tror på etterpå. Døden appellerer til meg, jeg føler den er et sånt behagelig endelig mål. Jeg har lyst til å dø når jeg sover, og jeg har lyst til å dø om jeg blir syk og er en belastning for familie eller helsevesen. Fysisk, psykisk, samme hva, jeg skulle ønske aktiv dødshjelp var lov. Jeg ville ha skrevet i testamentet at jeg ønsker å dø i søvne ved sykdom.

Anonymkode: 8b88a...640

Jeg vil dø mens jeg sitter på en fjelltopp, i le med ryggen mot toppvarden og nyter utsikten mens jeg spiser en kvikklunsj. Med fjellstøvlene på, altså. Jeg skal lykkelig lukke øynene for å kjenne solstrålene som varmer i ansiktet, og det var det.

Det blir jo litt stress for folk å få meg ned derifra, da, men det blir ikke mitt problem.

Anonymkode: 71461...4f3

[DelvisPresley]

Frykter livet mer.

[. Anonym.]

Ikke min egen.

[PusheenPusheen]

Nei, ikke noe jeg bruker energi på å tenke så mye på...

[Kullsyrevann]

Nei, jeg er redd for å ha veldig dårlig helse og smerter før jeg dør. At jeg skal være miserabel å bare vente på at kroppen skal gi opp. Har mest lyst til å falle om død i en grønnsakshage eller noe mens jeg graver i jorda, helt utav det blå. Uten forvarsel eller smerte eller frykt. 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for døden tror jeg. Jeg kan kjenne en higen etter å komme dit jeg vil i livet før jeg dør, men det er mer en lengsel etter livet enn frykt for døden. Da barna var yngre så var jeg mer redd for å dø. Men igjen, ikke for egen del, men for at barna skulle vokse opp uten meg og få et tøft liv i voksen alder pga dårlig.oppfølging i barndommen. Men nå er de såpass store at de ville klart seg bra med støtten til personene rundt seg. Det å ikke eksistere har jeg ikke noe særlig følelser rundt. Det er jo umulig å hindre, og jeg tenker noen ganger at i og med at barn og unge dør så kan ikke døden være verken fælt eller noe uendelig svart og tomt. Det får jeg bare ikke til å stemme. 

Anonymkode: 15ace...77c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vært langt inn i døden. Noen brukte flere minutter på å få liv i meg. Etter den opplevelsen gleder jeg meg til å dø. Det kan ikke forklares men den tiden jeg var borte var fantastisk. En helt magisk følelse. 

Anonymkode: 2b521...7e4

Kan det sammenlignes med narkose? Hvis du har erfaring med det da, narkose ifbm operasjon er iallefall det beste jeg har opplevd. Ikke at jeg husker så mye av selve narkosen, men det var deilig å ha fred i hodet en stakket stund.

Anonymkode: 67ea6...764

[Ragna2]

Jeg er ikke redd for  alderdom og død. Eller døden i seg selv. Men jeg redd for at den skal inntreffe på feil måte. Som den flyvertinnen som ble drept av en galning på et hotell i Danmark. Slike forferdelige hendelser der folk dør helt uskyldig av å være et offer for en gal og syk person bare ved å være på feil sted.

[AnonymBruker]

Ja, jeg har skikkelig angst for det. Samme som deg, ts, at jeg er så redd for det å ikke eksistere, det å bare bli borte. Ikke få sett livet til barnet mitt spille seg helt ut, gå glipp av så mye tid med henne... 

Det er jo umulig å forestille seg hvordan det er å bare ikke finnes. Jeg får panikk ofte, sliter med å sove og ligger bare og tenker på det.

Anonymkode: fb7a8...4c4

[AnonymBruker]

Nei, jeg er ikke redd for døden sånn i hverdagen. Men hvis jeg aktivt tenker på det, kan jeg bli veldig redd og trist. Jeg hadde en periode mellom at jeg fant en nyoppstått kul på kroppen og frem til den var ferdig undersøkt som jeg kjente på en ordentlig frykt for å være alvorlig syk og dø, og da særlig å dø fra barna mine. Altså, jeg er redd for å dø, men kjenner ikke på frykten i hverdagen. 

Anonymkode: 89660...470

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg er. Ikke for selve hendelsen,men det å ikke kunne eksistere mer, det å ikke være HER, ikke se barna mine mer, bare ikke eksistere...Jeg får totalt angst av det. Vil jo ikke dø. Vil gjerne få med meg alt.

Er det andre som kan føle på en skikkelig angst av tanken?

Ikke redd for smerten eller sove inn,men det å ikke være her mer..

Anonymkode: c4e00...be0

Ja, det er en av mine aller største frykter. Jeg er livredd for å dø fra barna mine! Dødsangst vil nok være med meg hele livet, antar jeg. Særlig frem til barna blir voksne. Det er fryktelig slitsomt, men jeg prøver å se på det som en positiv ting også- jeg er åpenbart veldig glad i livet mitt og det å leve 😊

Anonymkode: f6bf4...fd5

[AnonymBruker]

Jeg synes også at døden er skremmende. Tenker av og til på at alt jeg har nå, familie, nettverk, materielle ting, naturen og alt jeg omgir meg med ikke varer evig. Jeg er her bare på lånt tid og en dag blir alt tatt ifra meg og alle andre som lever. Et menneskeliv er ganske kort når man tenker over det. 100 år er ingenting i det store og hele. Jeg er glad i livet mitt og setter pris på alt jeg har. Jeg håper og tror at det finnes noe mer etter døden og at sjelen fortsetter å eksistere 

Anonymkode: de1fe...6f1

[lysestake]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg synes også at døden er skremmende. Tenker av og til på at alt jeg har nå, familie, nettverk, materielle ting, naturen og alt jeg omgir meg med ikke varer evig. Jeg er her bare på lånt tid og en dag blir alt tatt ifra meg og alle andre som lever. Et menneskeliv er ganske kort når man tenker over det. 100 år er ingenting i det store og hele. Jeg er glad i livet mitt og setter pris på alt jeg har. Jeg håper og tror at det finnes noe mer etter døden og at sjelen fortsetter å eksistere 

Anonymkode: de1fe...6f1

Ingenting varer evig. Alt du har og eier forsvinner. Alt fra relasjoner til materielle ting. Derfor må vi nyte her og nå. Livet er nå, ikke om 10 dager.