Foreldrene mine har nesten kuttet meg ut, helt plutselig. Hvordan hadde dere håndtert det?

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 41 år med to gamle foreldre (begge er over 80). Jeg flyttet til Norge da jeg var 18, mens de ble igjen i hjemlandet. På grunn av barn og diverse har jeg ikke hatt mulighet til å reise så mye til dem i løpet av de siste årene, men vi hadde jevnlig kontakt på telefon og Skype. Jeg snakket med mamma på telefon nesten hver dag. Støttet henne gjennom pappas multiple diagnoser der hun var den eneste som satt med omsorgsansvaret, hjalp med dokumenter, Internett og lignende. Så ble mamma akutt syk for tre måneder siden. Hun ble innlagt på sykehus, og pappa følte seg plutselig helt hjelpeløs og fortvilt - han hadde jo aldri betalt en eneste regning i sitt liv, fikset offentlige papirer eller gjort annet praktisk annet enn å lage mat. Han var langt nede, og jeg brukte mye tid og krefter på å berolige ham, mens jeg prøvde å finne ut hvordan få best mulig sykehusopphold for mamma. Pappa var tverr og vanskelig i sin fortvilelse, så jeg måtte trø ganske forsiktig for at han ikke skulle miste motet helt. Hjalp ham blant annet å bestille mat hjem, ringte til hjemmesykepleie, ordnet og styrte.

Så kom mamma hjem fra sykehuset. Jeg ble glad for at jeg igjen kunne ha kontakt med henne (på sykehuset hadde de ikke tillatt mobiltelefon, så all kontakt gikk via pappa). Den første gangen vi pratet, utvekslet vi noen fraser, og hun måtte gå og hvile, noe som var helt naturlig etter slik sykdom. Den andre gangen laget hun en scene ut av at jeg spurte hvordan det gikk, sa at jeg ikke forsto hvordan hun hadde det, at jeg var egoistisk, men "tusen takk for at du så sjenerøst har hjulpet oss med å bestille matlevering og sånt". Siste gang jeg ringte, snakket jeg med pappa og spurte om han kunne gi telefon til mamma. Da hørte jeg henne si at hun ikke ville snakke med meg. Pappa snakket med meg et par minutter, og sa at han var opptatt så han måtte legge på.

Jeg forstår ingenting. Jeg har verken sagt eller gjort noe så stygt som skulle få dem til å ville kutte kontakt. Jeg hjalp så godt jeg kunne, ringte hver dag, brydde meg. Så jeg er litt usikker på hvordan jeg skal håndtere det. Har egentlig lyst til å slutte å ringe. Jeg går selv gjennom noe vanskelig akkurat nå, som gjelder fysisk sykdom og sosiale forhold på jobb, så jeg har egentlig ikke overskudd til å tåle mer psykisk belastning. Jeg må også si at vi har hatt trøblete historie, meg og mamma, da jeg vokste opp. Hun gjorde det som var "riktig" i mitt hjemland den gangen hun vokste opp, og det var mye fysisk og psykisk mishandling gjennom oppveksten. Vi skværet opp da jeg flyttet, men disse minnene gjør meg mindre lysten på å strekke meg enda lenger og tåle masse dritt og kjeft for å gjenopprette relasjonen til foreldrene mine.

Anonymkode: e55aa...046

[AnonymBruker]

Var det en risiko for at moren din døde da hun var på sykehuset? Uansett tror jeg hun er såret over at du ikke kom

Anonymkode: cc117...d04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Var det en risiko for at moren din døde da hun var på sykehuset? Uansett tror jeg hun er såret over at du ikke kom

Anonymkode: cc117...d04

Hun lå på en lukket intensivavdeling. INGEN kunne komme. Faren min måtte nøye seg med å levere klesskift, mat og lignende til sykepleiere. Så det hadde ikke hjulpet at jeg tok ulønnet fri fra jobb, reiste langt og sittet der uten å se henne. Hun vet veldig godt at jeg ikke har mulighet til å komme. Det var for øvrig kritisk et par dager, men gikk fort over. Nå er hun hjemme, helsefaren er forbi, og jeg hjelper så godt jeg kan på avstand. Hvis hun er såret, så må hun jo si det med ord. Ikke bare si at hun ikke vil snakke med meg, være frekk og nedlatende når jeg prøver å hjelpe.

 

TS

Anonymkode: e55aa...046

[AnonymBruker]

Det er ganske vanlig at eldre mennesker blir egoistiske og får problemer med å se at andre mennesker har andre behov enn dem selv. Hadde foreldrene dine en forventning om at du skulle komme? Vil de egentlig st du skal være der å ta vare på dem?
 

Jeg er like gammel som deg, og bor også i et annet land enn mine foreldre. Det er vanskelig å opprettholde god kontakt noen ganger. Spesielt med en generasjon som bruker hint og furting som kommunikasjon. Jeg tenker mye på hva som kommer til å skje om/når de blir pleietrengende. Vet ikke hva jeg ville ha gjort. 

Anonymkode: 637ef...055

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er ganske vanlig at eldre mennesker blir egoistiske og får problemer med å se at andre mennesker har andre behov enn dem selv. Hadde foreldrene dine en forventning om at du skulle komme? Vil de egentlig st du skal være der å ta vare på dem?
 

Jeg er like gammel som deg, og bor også i et annet land enn mine foreldre. Det er vanskelig å opprettholde god kontakt noen ganger. Spesielt med en generasjon som bruker hint og furting som kommunikasjon. Jeg tenker mye på hva som kommer til å skje om/når de blir pleietrengende. Vet ikke hva jeg ville ha gjort. 

Anonymkode: 637ef...055

Nei, de hadde ingen forventninger om at jeg skulle komme. Jeg har flere barn som jeg er alene med i uka (mannen pendler), er avhengig av å jobbe for å få det til å gå rundt. I tillegg er situasjonen i mitt hjemland ustabil, det er vanskelig å komme seg dit, og man risikerer å bli sittende fast der hvis den politiske situasjonen endrer seg raskt. To av mine barn er i småskolealder, altså kan de ikke ta vare på seg selv alene, og femtenåringen kan heller ikke ha aleneansvaret for småsøsken i ukedagene mens jeg er et døgns reise unna.

Anonymkode: e55aa...046

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Nei, de hadde ingen forventninger om at jeg skulle komme. Jeg har flere barn som jeg er alene med i uka (mannen pendler), er avhengig av å jobbe for å få det til å gå rundt. I tillegg er situasjonen i mitt hjemland ustabil, det er vanskelig å komme seg dit, og man risikerer å bli sittende fast der hvis den politiske situasjonen endrer seg raskt. To av mine barn er i småskolealder, altså kan de ikke ta vare på seg selv alene, og femtenåringen kan heller ikke ha aleneansvaret for småsøsken i ukedagene mens jeg er et døgns reise unna.

Anonymkode: e55aa...046

Problemet er at eldre mennesker har litt vanskeligheter for å faktisk klare å forstå det. Mine foreldre har gått fra å være verdens mest omtenksomme mennesker til å kun klare å se egne behov. Jeg tror dessverre det er en del av aldringsprosessen hos mange. Vi kan alle bare tippe at de er furt fordi du ikke kom på besøk og var der når hun kom hjem. Du får uansett ikje gjordt noe med det.

Anonymkode: d96cb...579

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Problemet er at eldre mennesker har litt vanskeligheter for å faktisk klare å forstå det. Mine foreldre har gått fra å være verdens mest omtenksomme mennesker til å kun klare å se egne behov. Jeg tror dessverre det er en del av aldringsprosessen hos mange. Vi kan alle bare tippe at de er furt fordi du ikke kom på besøk og var der når hun kom hjem. Du får uansett ikje gjordt noe med det.

Anonymkode: d96cb...579

Bør jeg da midlertidig slutte å ringe? La dem ta neste steg? Jeg føler at jeg ikke orker masse kjeft og sarkasme nå som jeg selv sliter.

 

TS

Anonymkode: e55aa...046

[AnonymBruker]

har du søsken, er det noen som kan ta være på foreldrene der de bor? For jeg tenker, at det er kanskje det som skjedde, at det plutselig gikk opp for de at de er alene, og ene barnet bor langt vekke, og kan ikke komme på kort notis. 

ps. hvis du er ene barn, kan du hente inn den siste gjenværende forelder inn til Norge, så fremt du har nok inntekt. Men ikke mens begge to lever. 

Anonymkode: badb7...f2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun lå på en lukket intensivavdeling. INGEN kunne komme. Faren min måtte nøye seg med å levere klesskift, mat og lignende til sykepleiere. Så det hadde ikke hjulpet at jeg tok ulønnet fri fra jobb, reiste langt og sittet der uten å se henne. Hun vet veldig godt at jeg ikke har mulighet til å komme. Det var for øvrig kritisk et par dager, men gikk fort over. Nå er hun hjemme, helsefaren er forbi, og jeg hjelper så godt jeg kan på avstand. Hvis hun er såret, så må hun jo si det med ord. Ikke bare si at hun ikke vil snakke med meg, være frekk og nedlatende når jeg prøver å hjelpe.

 

TS

Anonymkode: e55aa...046

Jo det hadde hjulpet. Jeg hadde ikke klart å jobb hvis moren min lå på intensiv. Og ingen hadde klart å stoppe meg fra å reise. Skjønner hun ble skuffet. 

Anonymkode: 9acf3...fb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun lå på en lukket intensivavdeling. INGEN kunne komme. Faren min måtte nøye seg med å levere klesskift, mat og lignende til sykepleiere. Så det hadde ikke hjulpet at jeg tok ulønnet fri fra jobb, reiste langt og sittet der uten å se henne. Hun vet veldig godt at jeg ikke har mulighet til å komme. Det var for øvrig kritisk et par dager, men gikk fort over. Nå er hun hjemme, helsefaren er forbi, og jeg hjelper så godt jeg kan på avstand. Hvis hun er såret, så må hun jo si det med ord. Ikke bare si at hun ikke vil snakke med meg, være frekk og nedlatende når jeg prøver å hjelpe.

 

TS

Anonymkode: e55aa...046

Helt enig. Noen klarer desverre ikke å ta tak i slikt. Det er jo ikke lett å ta tak i noen for å gi kritikk heller.

 

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Bør jeg da midlertidig slutte å ringe? La dem ta neste steg? Jeg føler at jeg ikke orker masse kjeft og sarkasme nå som jeg selv sliter.

 

TS

Anonymkode: e55aa...046

Kanskje de merker at du sliter samtidig som de og tar avstand frem til alle har det bedre for å slippe krangling selv? 

Jeg er en direkte person og vil som regel ta ting direkte og med en gang uansett hva det er. Men ved enkelte i familien så skygger jeg heller banen til ting er rolig. 

Anonymkode: 5b8bc...75f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jo det hadde hjulpet. Jeg hadde ikke klart å jobb hvis moren min lå på intensiv. Og ingen hadde klart å stoppe meg fra å reise. Skjønner hun ble skuffet. 

Anonymkode: 9acf3...fb8

Så hvem skulle ha passet barna mine mens jeg er der? Hvem skulle ha tjent penger til familien? Hvem skulle ha steppet inn hvis jeg ble sittende fast der? Jeg har ingen nettverk her jeg bor. Vi har ingen besteforeldre, søsken, tanter, onkler eller andre som kan ta over hvis noe skjer. Jeg kan ikke overlate ansvaret for to småskolebarn til en femtenåring i 2-3 uker i strekk. Jeg har heller ikke helse til å reise i ett døgn gjennom flere land, med flere flybytter og sånt.

Det kan hende at hun ble skuffet. Men da må hun si det, vi kan prate gjennom det, og skvære opp. Sånne sarkastiske kommentarer, "jeg vil ikke prate med henne" sagt slik at jeg hører, suring og kjeft er ikke veien å gå. Særlig tatt i betraktning hvordan hun behandlet meg i barndommen. Jeg har tilgitt for lengst, men med en gang jeg gjør noe de ikke liker, så får jeg dritt tilbake. Jeg synes ikke det er verdt det.

 

TS

Anonymkode: e55aa...046

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jo det hadde hjulpet. Jeg hadde ikke klart å jobb hvis moren min lå på intensiv. Og ingen hadde klart å stoppe meg fra å reise. Skjønner hun ble skuffet. 

Anonymkode: 9acf3...fb8

du vet ingenting om situasjonen til TS. Du vet ikke hvor dyrt, hvor langt tid det tar å reise, eller om det er i det hele tatt er mulig. TS skriver at hun ikke har mulighet å reise, foreldrene hennes er fult klar over det, og du får bare stole på det. For hva ser du egentlig for deg? At TS ikke klarer helt å kjøre en tretimers tur eller noe? For alt du vet, trenger TS visum for å komme til hjemmelandet, etter å ha bodd i Norge så lenge at hun er nå norsk statsborger, og det er nylig blitt umulig å få visum for norske borgere, fordi Norge er blitt anerkjent som "fiendtlig stat" i hjemmelandet. Som er reelt situasjon for russere og hviterussere med norsk statsborgerskap, f.eks. 

Anonymkode: badb7...f2e

[AnonymBruker]

Nå synes det som at jeg har hatt en annen type oppvekst og nærmere forhold enn deg. Men omsorg handler om mer enn å hjelpe praktisk. Så nå når de er eldre og ting skjer, så er jeg rask til å sette meg på flyet. Ensomheten når man er vant til å være to, med hver sine oppgaver, er krevende når den ene plutselig er innlagt. Eller sykdom treffer hardt. Og da føler jeg at jeg skylder dem såpass etter at de har tatt vare på meg tilsvarende gjennom barndom og ungdomsår. 

Det handler ikke om å besøke den syke. Det handler om å være der for den som er livredd og alene. 

Anonymkode: a9186...8db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

har du søsken, er det noen som kan ta være på foreldrene der de bor? For jeg tenker, at det er kanskje det som skjedde, at det plutselig gikk opp for de at de er alene, og ene barnet bor langt vekke, og kan ikke komme på kort notis. 

ps. hvis du er ene barn, kan du hente inn den siste gjenværende forelder inn til Norge, så fremt du har nok inntekt. Men ikke mens begge to lever. 

Anonymkode: badb7...f2e

Jeg hadde planer om å hente gjenlevende forelder til Norge, ja. Og jeg vet at jeg ikke får hentet begge. Det vet også de. Nei, jeg har ingen søsken, jeg er enebarn. Mamma hadde flere gode venninner, men dem har hun droppet da de ikke gjorde det hun ville. Det samme gjorde hun med pappas slekt.

Anonymkode: e55aa...046

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

du vet ingenting om situasjonen til TS. Du vet ikke hvor dyrt, hvor langt tid det tar å reise, eller om det er i det hele tatt er mulig. TS skriver at hun ikke har mulighet å reise, foreldrene hennes er fult klar over det, og du får bare stole på det. For hva ser du egentlig for deg? At TS ikke klarer helt å kjøre en tretimers tur eller noe? For alt du vet, trenger TS visum for å komme til hjemmelandet, etter å ha bodd i Norge så lenge at hun er nå norsk statsborger, og det er nylig blitt umulig å få visum for norske borgere, fordi Norge er blitt anerkjent som "fiendtlig stat" i hjemmelandet. Som er reelt situasjon for russere og hviterussere med norsk statsborgerskap, f.eks. 

Anonymkode: badb7...f2e

Jeg trenger ikke visum, men jeg må fly en svær omvei fordi alt av flydestinasjoner direkte til dette landet er kansellert, og grensene er stengt. Jeg har dobbelt statsborgerskap, men har ikke oppdatert innenlandspasset, så det kan bli problemer på grunn av forskjellige etternavn i norsk pass og innenlands pass fra hjemlandet, som kan resultere i at jeg blir sittende fast der i flere uker i påvente av saksbehandling. Jeg er hviterusser, ja. 

Anonymkode: e55aa...046

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde planer om å hente gjenlevende forelder til Norge, ja. Og jeg vet at jeg ikke får hentet begge. Det vet også de. Nei, jeg har ingen søsken, jeg er enebarn. Mamma hadde flere gode venninner, men dem har hun droppet da de ikke gjorde det hun ville. Det samme gjorde hun med pappas slekt.

Anonymkode: e55aa...046

Ja, alt dette blir bare spekulasjoner fra min side. Hva om det er det foreldrene din grubler nå på. F.eks. så din mor for seg, at hun skulle bli den gjenlevende forelderen som skulle på sikt komme til deg og til Norge. Men nå ser hun at pga sin dårlige helse, det ikke blir henne men faren. Og han har kanskje ikke lyst til det, og nå må de omstille seg og dette er en stor endring for de. Den generasjonen kan ikke "bare snakke om ting", av et eller annet grunn. De går nettopp i passiv aggressiv posisjon, eller offer posisjon, mens de går gjennom store omstillinger. Forhåpentligvis tar det litt tid, og de kommer seg gjennom det og kommer tilbake til deg. Og ja, du må respektere dine egne grenser også, nei du trenger ikke å tåle verbalt mishandling. Jeg ville også sagt det ut direkte, at du ikke ønsker å tåle manipulasjoner og sarkasme. 

Anonymkode: badb7...f2e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Nå synes det som at jeg har hatt en annen type oppvekst og nærmere forhold enn deg. Men omsorg handler om mer enn å hjelpe praktisk. Så nå når de er eldre og ting skjer, så er jeg rask til å sette meg på flyet. Ensomheten når man er vant til å være to, med hver sine oppgaver, er krevende når den ene plutselig er innlagt. Eller sykdom treffer hardt. Og da føler jeg at jeg skylder dem såpass etter at de har tatt vare på meg tilsvarende gjennom barndom og ungdomsår. 

Det handler ikke om å besøke den syke. Det handler om å være der for den som er livredd og alene. 

Anonymkode: a9186...8db

Ja, da kan du kanskje lettere forestille deg hvordan det er å være en russer eller hviterusser med norsk statsborger, og ikke lengre ha mulighet til å besøke sine gamle foreldre i hjemmelandet, og ikke ha en mulighet til å hente de inn i Norge, så lenge man har enten søsken, eller begge foreldrene er i livet. 

jeg er ikke ts, men jeg er i liknende situasjon som henne. Jeg har ikke hatt mulighet til å reise til hjemmelandet siden covid, altså 2020, det er i praksis umulig, uansett om det er sykdom eller begravelse. Og bare forestill deg hvor tungt og vanskelig det er for begge parter. 

TS som er en hviterusser med norsk pass er en perfekt bytte for Lukasjenko. Hun kan fengsles i hjemmelandet "fordi de finner narkotika i bagasjen" og med direkte mål om senere utveksling av spioner.  Det har skjedd flere ganger. Og alle dere som prøver å gi TS en dårlig samvittighet for at hun ikke drar til Hviterussland, dere aner ikke hva dere snakker om. Hva slags risiko det innebærer. 

Anonymkode: badb7...f2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Nå synes det som at jeg har hatt en annen type oppvekst og nærmere forhold enn deg. Men omsorg handler om mer enn å hjelpe praktisk. Så nå når de er eldre og ting skjer, så er jeg rask til å sette meg på flyet. Ensomheten når man er vant til å være to, med hver sine oppgaver, er krevende når den ene plutselig er innlagt. Eller sykdom treffer hardt. Og da føler jeg at jeg skylder dem såpass etter at de har tatt vare på meg tilsvarende gjennom barndom og ungdomsår. 

Det handler ikke om å besøke den syke. Det handler om å være der for den som er livredd og alene. 

Anonymkode: a9186...8db

Men det går ikke opp praktisk, fordi:

1. Små barn i småskolealder kan verken passe seg selv eller bli passet av en femten år gammel jente med skole, trening og jobb på agendaen mandag-fredag i en eller flere uker.

2. Ulønnet fri fra jobb skal dekkes fra et eller annet sted. Vi har per nå ikke økonomisk mulighet til å betale svindyre flybilletter, hotell og samtidig få mindre i lønn.

3. Jeg får mest sannsynlig problem med innenlandspasset som ikke er oppdatert. Det er forskjellige etternavn i dette passet og i andre dokumenter. Hvis jeg blir sittende fast i hjemlandet i flere uker, kommer jeg til å miste jobben.

4. Jeg er redd for å bli fengslet eller utsatt for andre represalier hvis jeg drar til hjemlandet, av en grunn jeg ikke ønsker å oppgi her.

5. Hun var innlagt på en lukket intensivavdeling. Om jeg hadde sittet på et hotell i hjemlandet, ville hun ha vært like alene på sykehuset som hun var da jeg satt i Norge. 

Anonymkode: e55aa...046

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. Jeg tror at jeg kommer til å roe ned kontakten av hensyn til meg selv, og være på tilbudssiden når de kontakter meg. Avslutte samtalen med en gang sarkasme og stikk begynner, og forklarer hvorfor. Så får vi se hvordan det går. 

 

TS

Anonymkode: e55aa...046

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for alle svar. Jeg tror at jeg kommer til å roe ned kontakten av hensyn til meg selv, og være på tilbudssiden når de kontakter meg. Avslutte samtalen med en gang sarkasme og stikk begynner, og forklarer hvorfor. Så får vi se hvordan det går. 

 

TS

Anonymkode: e55aa...046

Fornuftig! 
Ta vare på deg selv og barna dine. Det er det viktigste. Du har jo ramset opp veldig gode grunner for at du ikke kunne reise. Og sånn er det bare, ikke noe du får gjort noe med. 
Send en sms med «glad i dere!» til foreldrene dine, men ikke involver deg i diskusjoner, krangling eller skittkasting.

Anonymkode: 8a03e...d27