I hvilken alder er det verst å miste sin mor/far?

[AnonymBruker]

Jeg ønsker tilbakemelding fra dere som har mistet mor eller far.

Anonymkode: 0581a...4c7

[AnonymBruker]

Alle alder..... 

Anonymkode: 48cb9...a37

[AnonymBruker]

Det kommer nok helt an på veldig mange ting, men i løpet av barne og ungdomsårene er da jeg tenker er verst. Veldig tidlig er ikke sikkert påvirker på samme måte, men igjen det kommer an på veldig mange faktorer. 

Anonymkode: f747b...3e9

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det jævlig i alle aldre! Men sorgen blir nok annerledes utifra når det skjer. Fks mister du en forelder når du er for liten til å forstå blir det sorgen over en person du ikke kjente, men kanskje kunne ønske du hadde i livet ditt. Er forelderen gammel og du oppi årene så blir det jo mer naturlig etc.

Jeg var 16 når jeg mistet pappa. Voksen nok til å forstå, men ung nok til å ikke ha kommet dit at jeg satt nok pris på alt han faktisk gjorde for meg. Man er i en alder hvor man ofte er «fuck all, jeg vet best»🙃

Nå er jeg snart 30, skal gifte meg, får snart barn og er ferdig utdannet. Ved alle disse milepælene jeg når kjenner jeg alltid en vond klump over at han ikke er der😕

Anonymkode: acfb0...810

[AnonymBruker]

Jeg vil tenke i tenårene, da hun fortsatt er din nærmeste, men du samtidig er stor nok til å forstå konsekvensene fullt ut. Og ikke minst at det er en veldig sårbar periode i livet. 

Jeg var 35. Det går bra. På den positive siden var hun der inn i voksenlivet. Hun så hva jeg ble, hvordan jeg etablerte meg, at jeg gjorde det bra i livet, ble godt kjent med han jeg giftet meg med og inkluderte han i familien. Og at jeg var der i livet at mannen var nærmere familie enn mine foreldre. På den mer krevende siden var det fortsatt alt for tidlig, noen av barnebarna vil aldri huske henne. Alle merkedagene hun ikke vil oppleve. Og selv om jeg nå er 40 er det et savn å ikke kunne dele når noe viktig skjer, eller om jeg er syk eller livet er tomt - det er en person som alltid viste meg omsorg som ikke er der lenger. 

Samtidig, det er individuelt. Da mine besteforeldre gikk bort var det på riktig tid i livet. De var gamle, og mette, og lei. Og hadde sett barnebarna godt inn i voksen alder. Men så har man jo sikkert også de som ikke har etablert egen familie, og selv om de da er godt voksne selv mister sin nærmeste, da treffer det nok mye hardere igjen. 

Anonymkode: 5a107...d89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det kommer nok helt an på veldig mange ting, men i løpet av barne og ungdomsårene er da jeg tenker er verst. Veldig tidlig er ikke sikkert påvirker på samme måte, men igjen det kommer an på veldig mange faktorer. 

Anonymkode: f747b...3e9

Jeg var selv i ungdomsårene når jeg mistet min far, men det var ikke noe tap. Visste ikke om jeg kunne skrive det i tråden her, for føler med andre som opplever det på annen måte. 

Anonymkode: f747b...3e9

[AnonymBruker]

Alle aldre før man begynner å nærme seg 18 kanskje? Å vokse opp uten en pappa, huske ham såvidt, eller miste ham i tenårene der man er såpass sårbar, må være tøft. Jeg mistet min pappa da jeg var 28. Det var det verste jeg har opplevd, men jeg hadde ham jo i mange år og han bidro til å gjøre meg til den personen jeg er i dag. Så jeg er heldig sånn sett.

Anonymkode: b2657...356

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg var selv i ungdomsårene når jeg mistet min far, men det var ikke noe tap. Visste ikke om jeg kunne skrive det i tråden her, for føler med andre som opplever det på annen måte. 

Anonymkode: f747b...3e9

Hadde dere lite kontakt eller et dårlig forhold siden du følte at det ikke var noe tap?

Ts

Anonymkode: 0581a...4c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Alle aldre før man begynner å nærme seg 18 kanskje? Å vokse opp uten en pappa, huske ham såvidt, eller miste ham i tenårene der man er såpass sårbar, må være tøft. Jeg mistet min pappa da jeg var 28. Det var det verste jeg har opplevd, men jeg hadde ham jo i mange år og han bidro til å gjøre meg til den personen jeg er i dag. Så jeg er heldig sånn sett.

Anonymkode: b2657...356

eller mamma, jeg tror jeg skrev pappa fordi jeg har opplevd det selv

Anonymkode: b2657...356

[AnonymBruker]

Jeg var i tyveårene da min mor døde og ser at det nok ville vært enda tøffere om hun døde i barne og tenårene. Samtidig gikk hun glipp av alle milepælene som blir nevnt her. Og såpass lenge før jeg fikk egne barn og etablerte meg, før jobben jeg landet i etter utdannelse etc. at innen alt det skjedde var den største, kvelende sorgen over. Mine barn påpekte at de ikke hører noe om henne og at de ikke vet noe om henne. Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men på mange måter har hun blitt et vagt minne selv om jeg jo var voksen- kanskje fordi livet er så hektisk. Det hender jeg forestiller meg hvordan hun ville reagert på å møte barnebarna. Vi besøker graven hvert år. 

Anonymkode: 3dd2e...bc2

[takinova]

Før du blir voksen så klart. Når du er i formativ alder. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg var i tyveårene da min mor døde og ser at det nok ville vært enda tøffere om hun døde i barne og tenårene. Samtidig gikk hun glipp av alle milepælene som blir nevnt her. Og såpass lenge før jeg fikk egne barn og etablerte meg, før jobben jeg landet i etter utdannelse etc. at innen alt det skjedde var den største, kvelende sorgen over. Mine barn påpekte at de ikke hører noe om henne og at de ikke vet noe om henne. Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men på mange måter har hun blitt et vagt minne selv om jeg jo var voksen- kanskje fordi livet er så hektisk. Det hender jeg forestiller meg hvordan hun ville reagert på å møte barnebarna. Vi besøker graven hvert år. 

Anonymkode: 3dd2e...bc2

Er dere på graven kun én gang om året?

Anonymkode: 0581a...4c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hadde dere lite kontakt eller et dårlig forhold siden du følte at det ikke var noe tap?

Ts

Anonymkode: 0581a...4c7

Begge deler. Min far var ikke interessert i meg sammenlignet med søsken, og mine foreldre var også skilt. Jeg har også vært igjennom overgrep tidligere i barndommen når det var pålagt samvær. Dette er blitt mange år siden nå, og det påvirker meg ikke. 
Jeg har hatt flere venner som har mistet foreldre til blant annet kreft, og de har hatt helt andre forhold til de de mistet så jeg føler meg ganske kald som kan si det jeg sier, men derfor jeg tenker det er mange faktorer her. 

Anonymkode: f747b...3e9

[AnonymBruker]

Det er sikkert verst når man er barn. Men ille er det uansett. Mistet min far da jeg var 30, og nettopp hadde fått et barn selv. Rakk heldigvis å se bestefar elske barnebarnet over alt på jord i ett år.

Jeg var skikkelig pappajente, og syns det var fryktelig vanskelig at han ble borte. Og jeg følte at jeg ikke fikk sørget ordentlig fordi livet var travelt med jobb og et lite barn. Så sorgen kom i drømme mens jeg sov i flere år.

Anonymkode: c70a8...810

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er dere på graven kun én gang om året?

Anonymkode: 0581a...4c7

Ja. Som sagt, det er mange år siden hun døde og hun har blitt mer et vagt minne. Så vi drar kun på bursdagen hennes. Graven er stelt av gravferdsetaten. 

Anonymkode: 3dd2e...bc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er dere på graven kun én gang om året?

Anonymkode: 0581a...4c7

Jeg som var 35 da det skjedde, lengre opp i tråden her. Men gjelder også meg.

For å se graven må jeg først fly tvers over landet, deretter er det leiebil, eller en time med tog, til et sted der jeg ikke har noe annet enn en grav, og barndomsminner fra gatene. For meg er det uansett ikke der hun er. 

Anonymkode: 5a107...d89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Begge deler. Min far var ikke interessert i meg sammenlignet med søsken, og mine foreldre var også skilt. Jeg har også vært igjennom overgrep tidligere i barndommen når det var pålagt samvær. Dette er blitt mange år siden nå, og det påvirker meg ikke. 
Jeg har hatt flere venner som har mistet foreldre til blant annet kreft, og de har hatt helt andre forhold til de de mistet så jeg føler meg ganske kald som kan si det jeg sier, men derfor jeg tenker det er mange faktorer her. 

Anonymkode: f747b...3e9

Jeg forstår deg ❤️

Ts

Anonymkode: 0581a...4c7

[Rosa Dartle]

Mistet moren min da jeg var i 20-årene. Det var trist at hun aldri fikk møtte barnebarn, men ser for meg at det ville vært enda verre å miste henne som barn eller tenåring.

[AnonymBruker]

Barn eller tenåring. Alderen 7-18 tenker jeg. Ser hvor mye som skjer med barnet mitt på 12 år, på full fart inn i pubertet og vanskelige ungdomsår. Tenker at nå og årene fremover hadde gjort livet hennes veldig hardt hvis en av oss falt fra. Jeg kjenner meg ekstra redd for å bli alvorlig syk eller at noe skal skje oss nå…

Anonymkode: a19d0...48f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Er dere på graven kun én gang om året?

Anonymkode: 0581a...4c7

Jeg besøker stort sett også graven til pappa bare én gang i året, mens mamma steller den ofte. Jeg klarer ikke, selv om det er 13 år siden. Jeg begynner å gråte bare av å tenke på det nå

Anonymkode: b2657...356