Dere som har vært sykemeldt på grunn av depresjon

[AnonymBruker]

Nå spør jeg dere som ikke har lidd av alvorlig depresjon, men "vanlig" depresjon (mild/moderat), eventuelt bipolar lidelse eller vansker relatert til personlighetsforstyrrelse. Men om du var sykemeldt på grunn av alvorlig depresjon må du selvsagt få svare om du ønsker det. 

Jeg er sykemeldt på grunn av depresjon. Det smalt i januar. Jeg orket bare ikke mer, jobben ble for mye og jeg slet allerede mye på hjemmebane (klarte ikke rydde, vaske, vaske klær, å dusje var som å løpe maraton osv). Dro til legen, ble sykemeldt. 

Jeg er fortsatt sykemeldt. Men sykemeldingen min går ut om et par uker. Tanken på jobb er.... Jeg vet ikke, jeg aner ikke. Jeg vil bare unngå å tenke på det, men jeg vet jeg må ta stilling til det nå. 

Jeg går i behandling og venter på svar på en henvisning til DPS. Saken er at jeg har ikke klart å få det bedre for meg selv de siste månedene. Jeg har gjort NULL fremgang. Jeg gjorde fremgang i et par uker hvor jeg var fysisk aktiv daglig, dusjet daglig (jeg burde dusje daglig fordi jeg svetter mye ved lett anstrengelse samt får fett hår raskt), pusset tennene nesten daglig. Men jeg kom aldri så langt at jeg for eksempel ryddet og vasket hjemmet. Her en dag stinket det ordentlig i hjemmet mitt, og jeg innså at jeg hadde jo ikke tømt søpla på mange dager... 

Klarer å komme meg ut av senga daglig, men noen dager blir jeg liggende i godt over 12 timer. Har fortsatt ikke vasket eller ryddet hjemme, her ser ikke ut, det er så skittent. Gardinene har vært trukket for helt siden jeg ble sykemeldt omtrent, men de siste dagene har jeg prøvd å dra de til side når det er dagslys ute. 

Jeg merker at funksjonsnivået mitt begynner å bli dårlig. Dette vet jeg er en av farene når man blir sykemeldt for depresjon. Jeg er så lei meg og sint på meg selv for at jeg ikke dro tilbake på jobb tidligere, men det går jo ikke når jeg plutselig kan begynne å gråte og bryte sammen uten forvarsel (jeg vet jo at det er tankene som kverner men plutselig blir de for mye). Energien min er ikke der, jeg vet jeg må ut, jeg vet jeg må bevege meg, men dere vet hvordan det er.. Jeg forstår ikke at jeg skal klare en arbeidsdag slik som ting er nå. 

Jeg er sint, frustrert og lei meg. Nå har jeg også fått beskjed av NAV om at de stopper sykepengene mine snart. Så jeg føler meg presset. Slik jeg forstår det MÅ jeg på jobb eller så får jeg ikke sykepenger. Så jeg vurderer å bare si opp jobben, jeg har oppspart litt penger, men det vil ikke rekke ut året tror jeg. Kanskje. Det er jo sparepenger. 

Jeg kan føle på lyspunkt  løpet av en dag, det kan jeg. Det varer derimot ikke lenge. Det kan være en god følelse i 30 minutter og så forsvinner den. Så der er noe håp, noen tro, noen vilje, men den er så liten. 

Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Hva gjorde dere?  

Anonymkode: 87762...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå spør jeg dere som ikke har lidd av alvorlig depresjon, men "vanlig" depresjon (mild/moderat), eventuelt bipolar lidelse eller vansker relatert til personlighetsforstyrrelse. Men om du var sykemeldt på grunn av alvorlig depresjon må du selvsagt få svare om du ønsker det. 

Jeg er sykemeldt på grunn av depresjon. Det smalt i januar. Jeg orket bare ikke mer, jobben ble for mye og jeg slet allerede mye på hjemmebane (klarte ikke rydde, vaske, vaske klær, å dusje var som å løpe maraton osv). Dro til legen, ble sykemeldt. 

Jeg er fortsatt sykemeldt. Men sykemeldingen min går ut om et par uker. Tanken på jobb er.... Jeg vet ikke, jeg aner ikke. Jeg vil bare unngå å tenke på det, men jeg vet jeg må ta stilling til det nå. 

Jeg går i behandling og venter på svar på en henvisning til DPS. Saken er at jeg har ikke klart å få det bedre for meg selv de siste månedene. Jeg har gjort NULL fremgang. Jeg gjorde fremgang i et par uker hvor jeg var fysisk aktiv daglig, dusjet daglig (jeg burde dusje daglig fordi jeg svetter mye ved lett anstrengelse samt får fett hår raskt), pusset tennene nesten daglig. Men jeg kom aldri så langt at jeg for eksempel ryddet og vasket hjemmet. Her en dag stinket det ordentlig i hjemmet mitt, og jeg innså at jeg hadde jo ikke tømt søpla på mange dager... 

Klarer å komme meg ut av senga daglig, men noen dager blir jeg liggende i godt over 12 timer. Har fortsatt ikke vasket eller ryddet hjemme, her ser ikke ut, det er så skittent. Gardinene har vært trukket for helt siden jeg ble sykemeldt omtrent, men de siste dagene har jeg prøvd å dra de til side når det er dagslys ute. 

Jeg merker at funksjonsnivået mitt begynner å bli dårlig. Dette vet jeg er en av farene når man blir sykemeldt for depresjon. Jeg er så lei meg og sint på meg selv for at jeg ikke dro tilbake på jobb tidligere, men det går jo ikke når jeg plutselig kan begynne å gråte og bryte sammen uten forvarsel (jeg vet jo at det er tankene som kverner men plutselig blir de for mye). Energien min er ikke der, jeg vet jeg må ut, jeg vet jeg må bevege meg, men dere vet hvordan det er.. Jeg forstår ikke at jeg skal klare en arbeidsdag slik som ting er nå. 

Jeg er sint, frustrert og lei meg. Nå har jeg også fått beskjed av NAV om at de stopper sykepengene mine snart. Så jeg føler meg presset. Slik jeg forstår det MÅ jeg på jobb eller så får jeg ikke sykepenger. Så jeg vurderer å bare si opp jobben, jeg har oppspart litt penger, men det vil ikke rekke ut året tror jeg. Kanskje. Det er jo sparepenger. 

Jeg kan føle på lyspunkt  løpet av en dag, det kan jeg. Det varer derimot ikke lenge. Det kan være en god følelse i 30 minutter og så forsvinner den. Så der er noe håp, noen tro, noen vilje, men den er så liten. 

Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Hva gjorde dere?  

Anonymkode: 87762...f24

Jeg hadde vanlig depresjon som 18 åring, ved første arbeidssted/læreplass. Knakk helt sammen etter 6 mnd som lærling, men det har nok mye med vonde ting jeg opplevde frem til det. Jeg var sykemeldt 1 år frem der jeg sov døgnet rundt, våken ca 6 timer per dag bare. Gikk mye til psykolog og var over i aap etter sykemelding. Først som 20 åring var jeg klar til å jobbe igjen. Jeg måtte finne meg et helt annet yrke og droppe all utdanning for å komme meg tilbake i noe arbeid. 

Første steg er jo å finne ut årsak til depresjon eller andre ting man måtte slite med. Jeg hadde sterk angst i tillegg til depresjon og fikk påvist ptsd. Siden jeg kom tilbake i arbeid forsøkte jeg masse forskjellig, var aldri uten jobb etterpå. Har nå 9 års erfaring og fagbrev i yrket jeg havnet på. Har virkelig bidratt til samfunnet selv om jeg var lenge på nav. 

Min løsning var å gjøre nøyaktig det jeg hadde behov for i tiden jeg var syk. Sove når man er trøtt, spise det man har lyst på. Etter ca 12 mnd med 18t soving i døgnet så klarte jeg å få til mer. Etter hvert var trening min greie, trening var nok det som fikk meg mer i gang. Syklet til og fra alt jeg skulle, trente hjemme med hoppetau, trente styrketrening på treningssenteret. Opplevde fremgang og glede i dette, nok til å oftere komme meg ut døren. Ble veldig god på å lage forskjellige retter ift trening. 

Jeg har møtt mye motgang i ettertid, men har ikke falt sammen igjen slik for det. Jeg vet hva jeg gjør nå om ting ikke er kjempe bra, jakt etter evig lykkefølelse er bortkastet syns jeg. Jakt etter indre ro er mye bedre. 

Anonymkode: 26f0d...273

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg hadde vanlig depresjon som 18 åring, ved første arbeidssted/læreplass. Knakk helt sammen etter 6 mnd som lærling, men det har nok mye med vonde ting jeg opplevde frem til det. Jeg var sykemeldt 1 år frem der jeg sov døgnet rundt, våken ca 6 timer per dag bare. Gikk mye til psykolog og var over i aap etter sykemelding. Først som 20 åring var jeg klar til å jobbe igjen. Jeg måtte finne meg et helt annet yrke og droppe all utdanning for å komme meg tilbake i noe arbeid. 

Første steg er jo å finne ut årsak til depresjon eller andre ting man måtte slite med. Jeg hadde sterk angst i tillegg til depresjon og fikk påvist ptsd. Siden jeg kom tilbake i arbeid forsøkte jeg masse forskjellig, var aldri uten jobb etterpå. Har nå 9 års erfaring og fagbrev i yrket jeg havnet på. Har virkelig bidratt til samfunnet selv om jeg var lenge på nav. 

Min løsning var å gjøre nøyaktig det jeg hadde behov for i tiden jeg var syk. Sove når man er trøtt, spise det man har lyst på. Etter ca 12 mnd med 18t soving i døgnet så klarte jeg å få til mer. Etter hvert var trening min greie, trening var nok det som fikk meg mer i gang. Syklet til og fra alt jeg skulle, trente hjemme med hoppetau, trente styrketrening på treningssenteret. Opplevde fremgang og glede i dette, nok til å oftere komme meg ut døren. Ble veldig god på å lage forskjellige retter ift trening. 

Jeg har møtt mye motgang i ettertid, men har ikke falt sammen igjen slik for det. Jeg vet hva jeg gjør nå om ting ikke er kjempe bra, jakt etter evig lykkefølelse er bortkastet syns jeg. Jakt etter indre ro er mye bedre. 

Anonymkode: 26f0d...273

Takk for svar. 

Anonymkode: 87762...f24

[AnonymBruker]

Var deprimert i ca 1 år, og gikk i behandling hos DPS i den tiden. Ble etterhvert bedre av depresjonen, men angsten tok over. Jeg ble sykemeldt på slutten av 2019 og kom aldri tilbake i jobb, men endte opp som ufør. 

Anonymkode: 9d7aa...e2e

[AnonymBruker]

Sykemeldt/aap fra 2019.. det tok lang tid for å komme frem til bipolar 2 diagnose, og dermed feilmedisinering og mye annet. Ingen kritikk til dps altså, de er supre.

Har egentlig ikke så mange råd.. er i arbeidsutprøving nå, og det fungerer sånn halvveis nå i andre forsøk. Har begynt å erkjenne at jeg havner nok opp som gradert ufør, noe jeg aldri kunne se for meg.

Jeg har barn, noe som har holdt meg gående. Men har hatt mye støtte fra familien. Det går opp og ned og jeg tåler dårlig stress og belastninger. Har nå innsett at dette er livet mitt desverre 😔

Rådet mitt er å holde fast i det du mestrer, om det så er å ha besøk av en venn eller gå en liten tur. Trening har vært det viktigste for meg, her har jeg fått selvtillit. Jeg er nok også litt forfengelig, og vil ikke forfalle pga sykdom, da hadde jeg følt meg enda mer dritt. Var også innlagt en kort periode med alvorlig depresjon, trodde aldri det skulle bli bedre da, men det gjorde det faktisk ☺️ så det er håp, selv om jeg ble kjempesur på alle som sa slike idiotiske ting i den perioden 😳

Anonymkode: 657b4...3f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Sykemeldt/aap fra 2019.. det tok lang tid for å komme frem til bipolar 2 diagnose, og dermed feilmedisinering og mye annet. Ingen kritikk til dps altså, de er supre.

Har egentlig ikke så mange råd.. er i arbeidsutprøving nå, og det fungerer sånn halvveis nå i andre forsøk. Har begynt å erkjenne at jeg havner nok opp som gradert ufør, noe jeg aldri kunne se for meg.

Jeg har barn, noe som har holdt meg gående. Men har hatt mye støtte fra familien. Det går opp og ned og jeg tåler dårlig stress og belastninger. Har nå innsett at dette er livet mitt desverre 😔

Rådet mitt er å holde fast i det du mestrer, om det så er å ha besøk av en venn eller gå en liten tur. Trening har vært det viktigste for meg, her har jeg fått selvtillit. Jeg er nok også litt forfengelig, og vil ikke forfalle pga sykdom, da hadde jeg følt meg enda mer dritt. Var også innlagt en kort periode med alvorlig depresjon, trodde aldri det skulle bli bedre da, men det gjorde det faktisk ☺️ så det er håp, selv om jeg ble kjempesur på alle som sa slike idiotiske ting i den perioden 😳

Anonymkode: 657b4...3f0

Dette er ikke frekt ment mot dere som har svart på noen som helst måte, men jeg er redd for å bli ufør. Jeg føler det er veien det går mot etter hvert som jeg bare har blitt mer dårlig psykisk. Jeg vil jo ha utdanning, jobb osv, men akkurat nå.. Nei huff. 

Takk for at dere svarer. 

Anonymkode: 87762...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Dette er ikke frekt ment mot dere som har svart på noen som helst måte, men jeg er redd for å bli ufør. Jeg føler det er veien det går mot etter hvert som jeg bare har blitt mer dårlig psykisk. Jeg vil jo ha utdanning, jobb osv, men akkurat nå.. Nei huff. 

Takk for at dere svarer. 

Anonymkode: 87762...f24

Jeg var sykemeldt/på AAP pga depresjon i flere år. Ett år fullt sykemelding, og trappet jobben meget gradvis opp under AAP. Har samme jobb og har arbeidet 100% siden. Så det finnes solskinnshistorier også 😊

Anonymkode: a4fde...891

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Dette er ikke frekt ment mot dere som har svart på noen som helst måte, men jeg er redd for å bli ufør. Jeg føler det er veien det går mot etter hvert som jeg bare har blitt mer dårlig psykisk. Jeg vil jo ha utdanning, jobb osv, men akkurat nå.. Nei huff. 

Takk for at dere svarer. 

Anonymkode: 87762...f24

Kan jeg spørre om hvor gammel du er ts? Det skal visst bli vanskeligere for unge med bl.a angst/ depresjon å bli varig ufør. Leste et sted at angst og depresjon trenger ikke å være varig, men at mange blir bedre etter noen år. Å det er vel derfor det skal bli vanskeligere for unge med disse lidelsene å bli varig ufør.

Jeg var 58 når jeg ble ufør, å for min del så var det ikke håp om så mye bedring før pensjonsalder. Omskolering var heller ikke hensiktsmessig mtp diagnoser og alder.

Anonymkode: 9d7aa...e2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Kan jeg spørre om hvor gammel du er ts? Det skal visst bli vanskeligere for unge med bl.a angst/ depresjon å bli varig ufør. Leste et sted at angst og depresjon trenger ikke å være varig, men at mange blir bedre etter noen år. Å det er vel derfor det skal bli vanskeligere for unge med disse lidelsene å bli varig ufør.

Jeg var 58 når jeg ble ufør, å for min del så var det ikke håp om så mye bedring før pensjonsalder. Omskolering var heller ikke hensiktsmessig mtp diagnoser og alder.

Anonymkode: 9d7aa...e2e

Glemte å nevne at unge med bl.a disse lidelsene kanskje får midlertidig eller tidsbestemt ufør, også vurderes de igjen etter noen år. For hensikten er vel neppe å tvinge unge syke mennesker ut i jobb. 

Anonymkode: 9d7aa...e2e

[AnonymBruker]

Takk for svar dere. Jeg er snart 30 år gammel til deg som spurte om det. 

Det jeg er redd for er at jeg blir tvunget ut i jobb litt for raskt. Har allerede nav på nakken angående sykepenger fordi de mener jeg ikke oppfyller aktivitetsplikten. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det og legen får jeg ikke snakka med før neste uke, og arbeidsgiver har initiert lite kontakt med meg (jeg vet jeg burde ta initiativ selv også men ja). 

Jeg vil tilbake på jobb. Men ikke nå. Ikke enda. Jeg trenger mer tid, for jeg klarer det ikke nå, jeg klarer så vidt hverdagen, hvordan skal jeg klare jobben min hvor det er høyt press og stort ansvar? 

Anonymkode: 87762...f24

[AnonymBruker]

Hvordan «klarte» du å få så lang sykemelding? Min lege mente jeg hadde hatt sykemelding lenge nok så nå var det på tide å begynne å jobbe igjen🙈 

Anonymkode: b369a...0f3

[AnonymBruker]

Det høres virkelig ut som om du går gjennom en veldig vanskelig tid, og jeg beundrer din åpenhet og mot til å dele dine opplevelser. Det å håndtere depresjon kan være en ekstremt utfordrende prosess, spesielt når det påvirker både jobb og hjemmeliv.

Det første trinnet er å fortsette med behandlingen og søke hjelp fra profesjonelle som legen din og DPS. De kan gi deg verdifull støtte og veiledning gjennom denne prosessen.

Når det gjelder jobben, kan det være lurt å snakke med legen din om situasjonen din og se om det er muligheter for å forlenge sykemeldingen eller utforske andre alternativer, for eksempel gradert sykemelding eller tilrettelegging på arbeidsplassen.

Det er også viktig å huske at du ikke er alene i dette. Du har allerede vist styrke ved å søke hjelp og dele dine tanker og følelser. Det kan også være til stor hjelp å søke støtte fra venner, familie eller støttegrupper som kan gi deg ekstra støtte og forståelse gjennom denne vanskelige tiden.

Det er helt normalt å føle seg sint, frustrert og lei seg i en slik situasjon, men husk at det er mulig å finne veien til bedring med riktig støtte og behandling. Fortsett å ta små skritt fremover, og husk å være snill mot deg selv i denne prosessen.

Anonymkode: 837d1...4df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for svar dere. Jeg er snart 30 år gammel til deg som spurte om det. 

Det jeg er redd for er at jeg blir tvunget ut i jobb litt for raskt. Har allerede nav på nakken angående sykepenger fordi de mener jeg ikke oppfyller aktivitetsplikten. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det og legen får jeg ikke snakka med før neste uke, og arbeidsgiver har initiert lite kontakt med meg (jeg vet jeg burde ta initiativ selv også men ja). 

Jeg vil tilbake på jobb. Men ikke nå. Ikke enda. Jeg trenger mer tid, for jeg klarer det ikke nå, jeg klarer så vidt hverdagen, hvordan skal jeg klare jobben min hvor det er høyt press og stort ansvar? 

Anonymkode: 87762...f24

Hvilke aktiviteter mener Nav du ikke oppfyller? Aktivitetskravene jeg hadde var behandling, å du sier at du nå går til behandling og venter på time hos DPS. Noe mer enn det kan de ikke forlange.

Føler du at legen din tar deg på alvor? Hvis du ikke er klar for å jobbe enda, så får du vel fortsatt sykemelding? Å ha depresjon og- eller angst, tar tid, å det må nesten ta den tiden det tar. Enten så blir du så bra at du kan begynne å jobbe igjen etterhvert eller så må du over på AAP når du har vært sykemeldt i 1 år. 

Hvis du blir tatt på alvor av legen din, så vil jeg anbefale dialogmøte med lege, Nav veileder og ev. arbeidsgiver. Jeg hadde sånne møter 1-2 ganger i året, og legen min var veldig tydelig mot Nav. På et par av disse møtene var også veilederne mine hos tiltaksarrangør til stede. Dette var svært nyttig da de observerte meg 1-2 ganger i uken, og det var de som sa ifra at jeg hadde null arbeidsevne/ inntektsevne. 

Har du ellers en bra dialog med Nav veileder? 

Anonymkode: 9d7aa...e2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Takk for svar dere. Jeg er snart 30 år gammel til deg som spurte om det. 

Det jeg er redd for er at jeg blir tvunget ut i jobb litt for raskt. Har allerede nav på nakken angående sykepenger fordi de mener jeg ikke oppfyller aktivitetsplikten. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det og legen får jeg ikke snakka med før neste uke, og arbeidsgiver har initiert lite kontakt med meg (jeg vet jeg burde ta initiativ selv også men ja). 

Jeg vil tilbake på jobb. Men ikke nå. Ikke enda. Jeg trenger mer tid, for jeg klarer det ikke nå, jeg klarer så vidt hverdagen, hvordan skal jeg klare jobben min hvor det er høyt press og stort ansvar? 

Anonymkode: 87762...f24

Det er forståelig at du føler deg bekymret for å bli presset tilbake til jobb for tidlig, spesielt når du fortsatt føler deg så sårbar og sletten. Det kan være lurt å ta kontakt med NAV for å diskutere situasjonen din nærmere og se om det er muligheter for å utvide sykemeldingen eller få annen støtte mens du fortsetter behandlingen din.

Når det gjelder din arbeidsgiver, kan det være nyttig å ta initiativ til å sette opp et møte for å diskutere dine behov og mulige tilrettelegginger når du er klar til å vurdere å gå tilbake til jobb. Dette kan bidra til å skape klarhet og forståelse om din situasjon.

Husk at din helse og velvære er det viktigste, og det er viktig å prioritere å få den støtten og hjelpen du trenger for å komme deg gjennom denne vanskelige tiden. Ikke nøl med å be om hjelp og støtte fra profesjonelle og dine nærmeste i denne prosessen.

Anonymkode: 837d1...4df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvordan «klarte» du å få så lang sykemelding? Min lege mente jeg hadde hatt sykemelding lenge nok så nå var det på tide å begynne å jobbe igjen🙈 

Anonymkode: b369a...0f3

Ts har da ikke vært sykemeldt så lenge enda. Dessuten, så er det ikke uvanlig å være sykemeldt i 1 år før man ev. går over på AAP.

Anonymkode: 9d7aa...e2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er forståelig at du føler deg bekymret for å bli presset tilbake til jobb for tidlig, spesielt når du fortsatt føler deg så sårbar og sletten. Det kan være lurt å ta kontakt med NAV for å diskutere situasjonen din nærmere og se om det er muligheter for å utvide sykemeldingen eller få annen støtte mens du fortsetter behandlingen din.

Når det gjelder din arbeidsgiver, kan det være nyttig å ta initiativ til å sette opp et møte for å diskutere dine behov og mulige tilrettelegginger når du er klar til å vurdere å gå tilbake til jobb. Dette kan bidra til å skape klarhet og forståelse om din situasjon.

Husk at din helse og velvære er det viktigste, og det er viktig å prioritere å få den støtten og hjelpen du trenger for å komme deg gjennom denne vanskelige tiden. Ikke nøl med å be om hjelp og støtte fra profesjonelle og dine nærmeste i denne prosessen.

Anonymkode: 837d1...4df

Jeg hadde dialogmøter med lege, Nav veileder og arbeidsgiver. Dette var svært nyttig for meg, for da var alle involverte parter på samme møter sånn at jeg slapp å huske på ting og videreformidle det til de andre. Jeg sleit også med å holde fokus og hukommelse, så sånne felles dialogmøter var den beste måten for meg. 

Anonymkode: 9d7aa...e2e

[AnonymBruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg kom meg ut av et voldelig forhold, var tilnærmet helt apatisk og på grensa til kataton, full i angst og frykt på mitt verste, enten sov jeg ingenting og bare stirret i veggen, eller så kunne jeg sove 18-30 timer i strekk, og spiste omtrent ingenting, hadde fæle suicidale tanker og var sykemeldt i 3 mnd. Jeg led av alvorlig depresjon og ptsd. gjennom  behandling og mest av alt mye jobbing med eget hode, så har jeg nå vært tilbake i full jobb siden denne alvorlige depresjonen rammet meg i 2020. 

Jeg har mange triggere og er livredd for å bli såpass syk igjen, men gode, sunne rutiner, mætehold i fht alkohol (alt ble verre selv med en eneste enhet og den kjenner jeg på enda dersom jeg har vært i festlige lag), trygge gode mennesker rundt meg som ser meg og er ekte, det holder meg sunn og frisk. 
 

For min del ble jeg ikke skikkelig frisk før jeg kom meg ut i jobb i gjen og fikk en mening i hverdagen igjen. Og hadde ikke blitt frisk om jeg ikke klatret ut av driten tilslutt og endret livsførsel. 

Anonymkode: fe4e2...724

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Takk for svar dere. Jeg er snart 30 år gammel til deg som spurte om det. 

Det jeg er redd for er at jeg blir tvunget ut i jobb litt for raskt. Har allerede nav på nakken angående sykepenger fordi de mener jeg ikke oppfyller aktivitetsplikten. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det og legen får jeg ikke snakka med før neste uke, og arbeidsgiver har initiert lite kontakt med meg (jeg vet jeg burde ta initiativ selv også men ja). 

Jeg vil tilbake på jobb. Men ikke nå. Ikke enda. Jeg trenger mer tid, for jeg klarer det ikke nå, jeg klarer så vidt hverdagen, hvordan skal jeg klare jobben min hvor det er høyt press og stort ansvar? 

Anonymkode: 87762...f24

NAV stopper ikke sykepengene hvis legen dokumenterer at du av helsemessige årsaker ikke kan jobbe nå. Men da må du ta kontakt med legen og få time FØR fristen går ut. Fristen skal stå i brevet du har fått fra NAV. Får du ikke legetime må du ta kontakt med NAV og be om å få utsatt frist for å sende inn dokumentasjon fra legen. Forstår det er tungt å ta tak i dette nå, men det blir mye verre om du lar være og må gå uten penger i tillegg.

Anonymkode: 17c8e...e5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

NAV stopper ikke sykepengene hvis legen dokumenterer at du av helsemessige årsaker ikke kan jobbe nå. Men da må du ta kontakt med legen og få time FØR fristen går ut. Fristen skal stå i brevet du har fått fra NAV. Får du ikke legetime må du ta kontakt med NAV og be om å få utsatt frist for å sende inn dokumentasjon fra legen. Forstår det er tungt å ta tak i dette nå, men det blir mye verre om du lar være og må gå uten penger i tillegg.

Anonymkode: 17c8e...e5b

Dette! 
 

 

jeg var sykemeldt i 9 måneder pga PTSD. Jeg jobbet 10-30% deler av tiden. Jeg hadde en lege som var tydelig med nav og gav beskjed om at jeg brukte alle mine krefter på behandling og det var min aktivitet. Jeg fikk kun 1 melding fra nav i den perioden med beskjed om at jeg kunne ta kontakt om jeg ønsket oppfølging. Arbeidsgiver fikk beskjed av nav om å ikke ha dialogmøter med meg. Jeg har nå vært tilbake 100% noen år. 
 

ta kontakt med legen din og få han til å skrive til nav, få forlengelse og be legen skrive der at du går til behandling.

Anonymkode: 9b11a...976

[AnonymBruker]

Står du på medisiner?

Anonymkode: b22ce...a6b