Besteforeldre som aldri stiller opp.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her reagerer jeg. Hvorfor er det alltid de som skal ta kontakt? Hvorfor kan ikke der kjøre ut til dem en lørdag eller søndag da? De må jo ikke være etter jobb? Det skal da ikke være slik at de alltid skal tilpasse seg dere, fordi "det passer oss best"?? Kanskje de føler seg utenfor og at dine foreldre tar stor plass? Det kan være mange grunner. Er veldig rart at det "alltid" er svigers som er skurkene, mens egne foreldre (mors sine selvsagt) alltid stiller opp og er sååå gode besteforeldre. Det er ofte en grunn til det. Det sitter mange foreldre til menn som føler de er mer til bry enn, pga svigerdøtre som er avvisende og forskjellsbehandler. SIer ikke at det er tilfellet her, men synes det er merkelig at det alltid er fars foreldre.... 

Ellers forstår jeg at du synes det er sårt uten støtte ved sykdom. 

Anonymkode: ba219...c45

Du misforstår. Det har vært vi som har tatt mest kontakt og ikke minst reist ut der. Vi begynner bare å bli lei. De er begge hjemme, så det hadde jo vært veldig fint om de kom på besøk til oss for en gangs skyld. Savner at de tar litt initiativ og viser engasjement.

Det er ikke nødvendigvis alltid svigers som er skurkene. Jeg har selv en far som er ubrukelig. Det er også min mann som føler mest irritasjon mot foreldrene, jeg ønsker (som påpekt i hovedinnlegget) å opprette en god relasjon.

Anonymkode: 8bbbb...1c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det kan godt hende, men da vi hadde småbarn selv hadde vi ikke forventninger om (ja, vi kjente ikke betegnelsene en gang) egentid, voksentid, tid til trening, jenteturer, pleie parforholdet etc,

Vi var småbarnsfamilie med de begrensninger (og gleder) det medførte. Den andre moroa sto på vent, ingen forventing til at besteforeldre skulle "stille opp" 

I en annen tråd her var det noen som kritiserte søsteren for ikke å stille opp som tante (!)

Tenk litt på om det er forventningene som må justeres. 

Anonymkode: 85892...9bd

Motsatt. Forventningene og kravene bør økes. Men det i fra et større perspektiv. Et kollektivt samfunnsperspektiv. Som småbarnsforelder av i dag, så har jeg allerede skrevet at alle forventninger og forhåpninger er nesten skrinlagt, og lagt på minimumsnivå. Dette for å unngå skuffelser for både store og små. 

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Du fordømmer alle som er født i løpet av en periode på 30 år, fordi dine erfaringer med tre av dem ikke er så gode? Kan det tenkes at noen av de mange titusener du ikke kjenner, likner på han du tror er et unntak? 

Anonymkode: 1ff31...a1f

Nei, jeg gjør ikke det. Men det er en nødvendighet å si at de som er besteforeldre til småbarn av i dag, er av en annen støpning enn de som var besteforeldre til småbarn for 30-40 år siden. Skal man diskutere en problemstilling, så er bud 1 å peke på hvem man prater om, og bud 2 å si hvorfor man peker på de. De fleste besteforeldre av i dag har levd sitt voksenliv i et samfunn hvor selvrealisering var mantraet de siste tiårene i forrige århundre. Man fikk tytet ørene inn om at man var ikke bare mor og matriark i heimen*, man skulle helst realisere seg på alle andre områder også. Hobbyer, venninner, politikk, karriere, reise, kvinnegrupper, språkkurs og så videre, og så videre og så videre. Helst alt sammen samtidig, da ''realiserte'' man seg selv mest mulig**. Paradoksalt nok, for å kunne gjennomføre all denne selvrealiseringen, så var det besteforeldre på den tiden som tok ekstra ansvar mens mor og far pleiet karrierer og sitt liv utenfor familien. Ikke noe angrep på deg, men en observasjon: om en person ikke har observert denne utviklingen, men tvert i mot forsøker å stille spørsmål med dette, så må den personen leve isolert fra resten av samfunnet, samt være blind, muligens også døv.

* Menn, fedre hadde allerede realisert seg selv i lang tid, derfor fokus på kvinner som gjorde det samme på denne tiden.

** Noe med selvrealisering er en positiv greie, poenget her er pendelen som går fra den ene ytterkanten, til den andre.

Anonymkode: 62f71...ca4

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Det er og blir ikke omsorgssvikt at man ikke er fullt deltakende i voksne barns liv. 

Anonymkode: ade1c...69a

Nei, men de er like dårlig foreldre. Hva skal man med barn om man har null interesse for de etter fylte 18 år? 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Forvirret23 said:

Nei, men de er like dårlig foreldre. Hva skal man med barn om man har null interesse for de etter fylte 18 år? 

Da får vi være uenige. Mener du alle foreldre som er deltakende i barns liv etter 18 år er gode foreldre?

Anonymkode: ade1c...69a

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Da får vi være uenige. Mener du alle foreldre som er deltakende i barns liv etter 18 år er gode foreldre?

Anonymkode: ade1c...69a

Det spørs hva du mener med deltakende det, er de interesse i barna sine liv, ønsker å være der i tykt og tynt, så er det i det minste engasjerte foreldre så ja de er bedre foreldre og de er glade i barna sine. Man er ikke veldig glad i egne barn om man har null interesse for egne barn etter fylte 18 år. Du har kanskje ikke kjent på hvordan det føles å ha forelder som gir blanke i deg. Du lurer på hvorfor de i det hele tatt fikk barn. Vi får være uenige ja, jeg forstår ikke at man kan tenke gode foreldre som ikke er der for barna sine også som voksene. 

[AnonymBruker]

Forvirret23 skrev (1 time siden):

Så det å støtte og stille opp for sine barn når de har behov for det handler kun om barnevakt, ja da har vi to ulike måter å se på ting. Og jo man trenger foreldrene sine også når man er 35 år. 
Jeg sammenligner dårlig foreldre med dårlig foreldre. 
 

Men du vet jo ikke om de hadde støttet ts, om ts hadde spurt om hjelp. Noen trenger faktisk å bli spurt. Alle kan ikke lese tanker eller tolke situasjoner. Det betyr ikke at de er onskapsfulle. Kanskje de tenkte at sønnen og familien ønsket å være i fred? Med noen mennesker (foreldre), så må man kommunisere hva man trenger. 

Anonymkode: d74fe...bb7

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Men du vet jo ikke om de hadde støttet ts, om ts hadde spurt om hjelp. Noen trenger faktisk å bli spurt. Alle kan ikke lese tanker eller tolke situasjoner. Det betyr ikke at de er onskapsfulle. Kanskje de tenkte at sønnen og familien ønsket å være i fred? Med noen mennesker (foreldre), så må man kommunisere hva man trenger. 

Anonymkode: d74fe...bb7

Man må ikke fortelle foreldre at når man ligger på sykehus så trenger man støtte, kan du hver så snill støtte meg og vise meg omsorg nå? Da mangler de en del egenskaper som gjør deg til en god foreldre. Jeg forstår ikke hvordan man kan forsvare dette, men slik er det. 
Litt det samme som når man kutter ut sine foreldre så får man beskjed om at jammen det er jo dine foreldre. Du kan ikke kutte ut de, ingen spør om hva har foreldrene gjort for et barn kutter ut sine foreldre. For barn har som regel ubegrenset kjærlighet til sine foreldre, til og med de som blir mishandlet har dette. Nei foreldre som ikke kan se at barna sine har behov for støtte, kjærlighet i voksen alder mangler vesentlig egenskaper for å bli betegnet som gode, omsorgsfulle foreldre. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Mine svigerforeldre er veldig selvopptatt og det er litt slitsomt å ha en relasjon til de. De er gode og snille mennesker, men stiller aldri opp. Min mann synes vi skal unngå å besøke dem, og så får de komme til oss om de er interessert i barnebarnet sitt. Samtidig synes jeg det er trist om datteren vår skal vokse opp uten et ordentlig forhold til besteforeldrene sine.

Andre i samme situasjon som kan fortelle hvordan dere har løst det?

Anonymkode: 8bbbb...1c9

Jeg tror de fleste besteforeldre er interesserte i sine barnebarn, men det er heller ikke alltid lett å være besteforelder. Noen kritiserer besteforeldre for å 'legge seg opp i alt', andre igjen at man 'stiller for lite opp. Det er i hovedsak foreldrenes 'jobb' å la barnet få bli kjent med sine besteforeldre, gjør kontakten lystbetont. Inviter besteforeldre på middag,stikk innom dem når det passer for dem osv.
Som besteforelder kan man kjenne på et krav fra barna,de skal fortsatt stå parat til å bistå sine barn, det faller ikke alltid heldig ut.

Anonymkode: 42af2...b41

[baldrian]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De fleste besteforeldre av i dag har levd sitt voksenliv i et samfunn hvor selvrealisering var mantraet de siste tiårene i forrige århundre. Man fikk tytet ørene inn om at man var ikke bare mor og matriark i heimen*, man skulle helst realisere seg på alle andre områder også. Hobbyer, venninner, politikk, karriere, reise, kvinnegrupper, språkkurs og så videre, og så videre og så videre. Helst alt sammen samtidig, da ''realiserte'' man seg selv mest mulig**. Paradoksalt nok, for å kunne gjennomføre all denne selvrealiseringen, så var det besteforeldre på den tiden som tok ekstra ansvar mens mor og far pleiet karrierer og sitt liv utenfor familien.

Den viktigste forskjellen er jo at mesteparten av de som er født i den perioden (1950 - 70) har vært i arbeid utenfor hjemmet i hele voksenlivet. Svært mange av mødrene deres, som altså var ansvarsfulle bestemødre som "tok ekstra ansvar", hadde jo ikke det. 

Jeg synes ikke det er verken rart eller forkastelig at en på f.eks. 65 år som er i full jobb og har vært det i 40 år, blir en annerledes bestemor enn en som er hjemmeværende og har vært det hele livet. Det trenger ikke ha noe med rødvinsdrikking og selvdigging å gjøre. 

[AnonymBruker]

Mine foreldre er også lite interessert i mine barn og vårt liv. Jeg var forberedt på det, fordi de engasjerte/engasjerer seg heller ikke i min brors familie. Jeg vet han har tatt det opp med dem, men det skjer ingenting så jeg har prøvd å forsone meg med det. Men klart det er sårt. Ikke at jeg har behov for barnevakt, men jeg skulle ønske mine barn kunne fått en god relasjon til sin mormor og morfar. Jeg hadde selv et godt forhold til egne besteforeldre, på begge sider og de var en berikelse i mitt liv. 

Heldigvis er foreldrene til mannen min av et annet kaliber. Selv om de bor i flytur unna og begge er i full jobb, så tilbringer de mer tid med barnebarna enn foreldrene mine som bor i samme by og er pensjonister begge to. Foreldrene mine var ikke interessert i mitt liv da jeg var barn heller, så de fortsetter jo bare i samme sporet som de alltid har gjort. Selv kommer jeg til å ha en annen tilnærming dersom jeg noen gang får barnebarn. 

Anonymkode: 1e4f1...dd4

[AnonymBruker]

baldrian skrev (30 minutter siden):

Den viktigste forskjellen er jo at mesteparten av de som er født i den perioden (1950 - 70) har vært i arbeid utenfor hjemmet i hele voksenlivet. Svært mange av mødrene deres, som altså var ansvarsfulle bestemødre som "tok ekstra ansvar", hadde jo ikke det. 

Jeg synes ikke det er verken rart eller forkastelig at en på f.eks. 65 år som er i full jobb og har vært det i 40 år, blir en annerledes bestemor enn en som er hjemmeværende og har vært det hele livet. Det trenger ikke ha noe med rødvinsdrikking og selvdigging å gjøre. 

Ikke meg du siterte, men ærlig talt, det er opplest og vedtatt at å selvrealisere seg selv kan man tidfeste som en sentral del av tidsånden til spesielt 70- og 80-tallet. Da snakker vi ikke bare karriere, men alle mulige ting med seg selv i fokus. De ansvarsfulle bestemødre i generasjonen før som du beskriver som utenfor arbeidslivet. De fødte gjerne 5 barn, oppdro de, samtidig som de ofte hadde et lite småbruk. Tror de aller fleste vil konkludere med at dagens arbeidsliv er betydelig lettere enn det livet som kvinner født mellom 1900-1950 levde. 

Dette har uten tvil å gjøre med at å oppdra barn og brødfø storfamilien var et kollektivt ansvar, hvor alle måtte delta enten de hadde lyst eller ikke. Ikke sjelden kombinert med menn som var ute på sjøen, eller pendlet til og fra jobb. Besteforeldre var en del av kjernefamilien på en helt annen måte enn nå. Og store søsken måtte passe små søsken og så videre. Vi trenger ikke å komme tilbake dit, men hadde vært kjekt med besteforeldre som ser barnebarna som noe annet enn arbeid og en byrde. Personlig finner jeg det merkelig at kjærligheten til barnebarn er så fraværende for mange besteforeldre i dag. Tenker at det ganske innlysende handler om et par generasjoner der de er mer glad og opptatt i seg selv, enn sine egne barn og barnebarn.

Anonymkode: c2c42...fc4

[baldrian]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi trenger ikke å komme tilbake dit, men hadde vært kjekt med besteforeldre som ser barnebarna som noe annet enn arbeid og en byrde. Personlig finner jeg det merkelig at kjærligheten til barnebarn er så fraværende for mange besteforeldre i dag.

Jeg vet ikke om noen, uansett fødselsår, som ser barnebarna som kun arbeid og byrde, heller ikke noen som ikke er glade i dem. 

Poenget mitt var at jeg forstår at besteforeldre i full jobb ikke kan f.eks. passe syke barn på dagtid, slik hjemmeværende kunne, og at de ikke orker å passe barnebarna i hele ferien sin. Det har ikke nødvendigvis noe med egoisme og selvrealisering å gjøre. 

[AnonymBruker]

Jeg tipper at de som er 30 år nå, kommer til å bli en enda "dårligere" besteforeldergenerasjon. Bare vent og se. Min generasjon (født sent på 60-tallet) pratet aldri om egentid osv da vi fikk barn. Trengte vi barnevakt, så brukte vi gjerne en tenåringsjente i nabolaget. Aldri så mye prat om forventninger til besteforeldre. Mens nå er foreldregenerasjonen så utslitte av sine egne barn at de trenger masse hjelp av besteforeldrene. Tviler på at disse som blir så inderlig slitne av egne barn kommer til å stille opp. Når de er i en alder da man blir fortere slitne, må mest sannsynlig jobbe til 67 år, er midt i overgangsalder og kanskje har gamle foreldre som trenger hjelp. 

Anonymkode: 5b354...e0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror man først må akseptere at de generasjonene som er besteforeldre til småbarn nå (født hovedsakelig på 50, 60- og 70-tallet) ikke er spesielt interessert i å ha noen oppgaver som besteforeldre. Det er generasjoner som er svært selvsentrerte, selvopptatte, og hvor ikke familien eller samfunnet er så viktige. Selvutvikling og selvrealisering er nøkkelord for å beskrive de generasjonene.  Boomerne er verst, men generasjon X har mye av det samme med seg. 

Så for vår del, som har unger på 5 og 9, så har vi nedtonet ungenes forventninger om nær kontakt med besteforeldrene. Vi som voksne har akseptert at de generasjonene der ser det som en byrde å ta i et tak med barnebarn, for det kan jo ta vekk en av de 282 rødvinsdrikkende kveldene i året med selvrealisering. Skal presisere at det finnes et lite unntak, en av besteforeldrene (farfar), tar initiativ med jevne mellomrom for utendørsaktiviteter som grilling, bål og små turer. 

Anonymkode: 62f71...ca4

Dette er så sant!

Leste en kommentar ett eller annet sted på dette, og de skrev at de som er slike besteforeldrene aldri var særlig interessert i å være foreldre heller. Ikke nødvendigvis omsorgssvikt, men minimalt med interesse for barna sine.

For min del stemmer i alle fall det veldig godt.

 

Anonymkode: c1dda...68b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg tipper at de som er 30 år nå, kommer til å bli en enda "dårligere" besteforeldergenerasjon. Bare vent og se. Min generasjon (født sent på 60-tallet) pratet aldri om egentid osv da vi fikk barn. Trengte vi barnevakt, så brukte vi gjerne en tenåringsjente i nabolaget. Aldri så mye prat om forventninger til besteforeldre. Mens nå er foreldregenerasjonen så utslitte av sine egne barn at de trenger masse hjelp av besteforeldrene. Tviler på at disse som blir så inderlig slitne av egne barn kommer til å stille opp. Når de er i en alder da man blir fortere slitne, må mest sannsynlig jobbe til 67 år, er midt i overgangsalder og kanskje har gamle foreldre som trenger hjelp. 

Anonymkode: 5b354...e0f

Dagens «slitne» foreldre er hundre ganger mer nærværende enn det din generasjon var. Det blir stilt helt andre krav på å følge opp. Derfor er de også mer slitne. Og det er et sunnhetstegn mener jeg, at man ønsker besteforeldre som barnevakt framfor framfor tenåringer man knapt kjenner.

Anonymkode: c1dda...68b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vet du hva? Du kan seriøst ikke likestille foreldre som driver med omsorgssvikt med de som velger å leve sitt liv uten å være barnevakt som besteforeldre. Man trenger faktisk ikke ta vare på et 35 år gammelt barn med et eget liv. 

Anonymkode: ade1c...69a

For en merkelig holdning...  Aner ikke hva slags foreldre/besteforeldre folk her har, og hvorfor de mener at det er naturlig å ikke bry seg om egen familie. Slik er det ikke der jeg kommer fra. Har ikke barn selv, er kun tante, men jeg engasjerer meg da veldig i barna og familien til min søster og stiller opp når det er behov. Og det gjør da alle besteforeldrene etc også? Så merkelig at vi i Norge mener at man er "ferdig" med familien sin når barna har fylt 18??? 

Er det ikke det som er poenget med familie? Å stille opp uansett, og gjennom faktisk hele livet? 

Det er jo mitt savn med ikke å ha barn; at jeg heller aldri får barnebarn, men jeg har skapt en veldig nær relasjon med mine tantebarn, og vet at det vil bety at jeg stiller opp for dem og de vil stille opp for meg. Resten av livet. Når det røyner på så trenger vi familie og nære relasjoner. Veldig fascinerende med de som mener noe annet.

Anonymkode: e8f85...b52

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Men du vet jo ikke om de hadde støttet ts, om ts hadde spurt om hjelp. Noen trenger faktisk å bli spurt. Alle kan ikke lese tanker eller tolke situasjoner. Det betyr ikke at de er onskapsfulle. Kanskje de tenkte at sønnen og familien ønsket å være i fred? Med noen mennesker (foreldre), så må man kommunisere hva man trenger. 

Anonymkode: d74fe...bb7

Nettopp. Men svigerprinsessen sitter på en pidestall og tror hennes måte å tenke på er den eneste rette. Prinsessen vil ikke nedlate seg til å be om hjelp. Fordi huff, folk skal jo skjønne prinsessens behov!! Og hvis de skjønner feil blir prinsessen sint og vil ikke si hvorfor. Alle kjenner typen. 

Anonymkode: 6df52...d0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Mine svigerforeldre er veldig selvopptatt og det er litt slitsomt å ha en relasjon til de. De er gode og snille mennesker, men stiller aldri opp. Min mann synes vi skal unngå å besøke dem, og så får de komme til oss om de er interessert i barnebarnet sitt. Samtidig synes jeg det er trist om datteren vår skal vokse opp uten et ordentlig forhold til besteforeldrene sine.

Andre i samme situasjon som kan fortelle hvordan dere har løst det?

Anonymkode: 8bbbb...1c9

Deres barn deres ansvar.

Familie er dessverre  ikke = positivtet alltid.

Ikke noe å gjøre. Deres valg. Deres tap på vegne av barna.

Anonymkode: a077c...5b7

[AnonymBruker]

Du får minne disse besteforeldrene på en sak, da. At hvis ikke de gidder å stille opp og hjelpe dere med barna når de er små en gang i blant, så vil ikke du hjelpe foreldrene/svigerforeldrene heller når DE blir hjelpetrengende og gamle. Da får de sørge for vedlikehold av hus, handling av mat og gjøremål helt på egenhånd, om det så er med gåstol.

Gidder ikke de å hjelpe dere, gidder ikke dere å hjelpe dem heller senere. Kort og greit.

Anonymkode: 19b29...293

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Mine svigerforeldre er veldig selvopptatt og det er litt slitsomt å ha en relasjon til de. De er gode og snille mennesker, men stiller aldri opp. Min mann synes vi skal unngå å besøke dem, og så får de komme til oss om de er interessert i barnebarnet sitt. Samtidig synes jeg det er trist om datteren vår skal vokse opp uten et ordentlig forhold til besteforeldrene sine.

Andre i samme situasjon som kan fortelle hvordan dere har løst det?

Anonymkode: 8bbbb...1c9

Mine foreldre er heller aldri her de er visst ferdig med barn. Så de har ALDRI sittet barnevakt på 8 1/2år.

Anonymkode: 10979...5f4