ADHD hos barnet

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (Akkurat nå):

Når jeg googler det, finner jeg at dette er typisk for kvinner og tenåringsjenter. Så høres ikke ut som noe som er typisk for en 7 år gammel gutt.

At barnet viser sine egentlige følelser hjemme der det er trygt, er jo det jeg også skriver - det er vanlig at barn oppfører seg bra ute, men er mer utfordrende hjemme. Det er normalt, og ikke et tegn på ADHD eller andre diagnoser. Jeg har ikke påstått at barnet til TS har tilknytningsvansker, men at dersom problemene er hjemme, er det hjemme (=foreldrene) som må gjøre endringer.

Min mann på 30+ har dette med å maskere, men fordi du har lest noe annet på Google så har du helt sikkert rett. 

Anonymkode: e1324...a95

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Finnes det grupper på Facebook for barn med adhd? Søk råd der og logg deg av denne fryktelige negative siden.

Anonymkode: e1324...a95

Man er ikke "fryktelig negativ" fordi man ikke nører oppunder forestillinger om at alle unger som ikke oppfører seg perfekt har ADHD. Heller tvert i mot - vi som er skeptiske til å klistre diagnoser på annenhver unge er positive til at barn og foreldre klarer å komme seg gjennom utfordringer uten diagnoser og medisiner.

Tror mange foreldre i dag har liten tro på seg selv - de vil overlate alle utfordringer til eksperter.

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min mann på 30+ har dette med å maskere, men fordi du har lest noe annet på Google så har du helt sikkert rett. 

Anonymkode: e1324...a95

Jeg har ikke bare "lest det på google", jeg har jo lest det i seriøse forskningsartikler jeg har funnet ved å google. Men siden mannen din er annerledes, så har du helt sikkert rett  

[AnonymBruker]

Wow! Her var det mye synsing. 
Barnet vil jeg si ble utredet for tidlig, her ville jeg tatt kontakt med skolen og evt lavterskel tilbud i kommunen og bedt om ny utredning. 
 

Barnet mitt er ganske lik, mye uro, lav impulskontroll, veldig høyt og lavt i følelsesregister, og må få en beskjed 15 ganger. Dette har vært en rød tråd siden barnehagen. Barnet er alltid «værre» på hjemmebane enn andre steder. 
barnehage den gang ville utrede allerede da, det ble blankt avvist fordi barnet var for liten. 

Barn med ADHD er ikke dumme, de utvikler sine strategier for å håndtere sosialt, faglig og ser mønster i normene hvordan de skal oppføre seg fra andre. Problemet er jo at dette krever så vanvittig mye mer, for de enn andre. Dermed «raser» verden med engang de er hjemme. 
 

ADHD er ikke en standard og det er bare «en adhd» for alle. Og jeg syns du skal følge mammahjertet og be om hjelp/utredning. 
Det kan være adhd, det kan være at barnet trenger mer tid til modning og tålmodighet. 
 

Vi foreldre er bare mennesker vi og, det er slitsomt og tiltider utmattende. Vi alle kjefter og mister tålmodigheten. Så ikke tenk på hva enkelte andre her lirer ifra seg ❤️

Anonymkode: 06920...c87

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (7 minutter siden):

Man er ikke "fryktelig negativ" fordi man ikke nører oppunder forestillinger om at alle unger som ikke oppfører seg perfekt har ADHD. Heller tvert i mot - vi som er skeptiske til å klistre diagnoser på annenhver unge er positive til at barn og foreldre klarer å komme seg gjennom utfordringer uten diagnoser og medisiner.

Tror mange foreldre i dag har liten tro på seg selv - de vil overlate alle utfordringer til eksperter.

Jeg syns jo det er fryktelig negativt når de heller går løs på foreldrene. Det er ikke et eneste sted her som jeg ser noe grunn til å gjøre det. 

Jeg har sett hva slags voksenperson man kan bli om man får diagnoser for seint. Så det er ikke å klistre på diagnose på noen og få de medisinert uten grunn. Det handler om hjelp før det kan bli for seint. Mange som fikk diagnosen i voksen alder har slitt mer enn de hadde behøvd. Når du har den erfaringen så ser du litt annerledes på det.

Anonymkode: e1324...a95

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (8 minutter siden):

Jeg har ikke bare "lest det på google", jeg har jo lest det i seriøse forskningsartikler jeg har funnet ved å google. Men siden mannen din er annerledes, så har du helt sikkert rett  

Kan jo være at det alltid finnes unntak og jeg skriver min personlige erfaring. 

Anonymkode: e1324...a95

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (12 minutter siden):

Man er ikke "fryktelig negativ" fordi man ikke nører oppunder forestillinger om at alle unger som ikke oppfører seg perfekt har ADHD. Heller tvert i mot - vi som er skeptiske til å klistre diagnoser på annenhver unge er positive til at barn og foreldre klarer å komme seg gjennom utfordringer uten diagnoser og medisiner.

Tror mange foreldre i dag har liten tro på seg selv - de vil overlate alle utfordringer til eksperter.

Foreldre i dag har mer kunnskap, og mer forskning og erfaring å lene seg på. 
Med de holdningene der, så vil man oppnå høyere terskel for å be om hjelp til det kjæreste man har. 
Det er stor forskjell på å be om en vurdering og få en ferdig stilt diagnose. 
Man skal igjennom en lang prosess før man i det heletatt får noen diagnose på adhd. Og prosessen kan stoppe allerede før den har begynt, fordi det skal være kriterier tilstede som både vurderes av spesial pedagog, kontaktlærer og foreldre før man sender en henvsining engang. 
 

Det skal _aldri_ være en skam å be om hjelp! 

Anonymkode: 06920...c87

[Eir30]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Wow! Her var det mye synsing. 
Barnet vil jeg si ble utredet for tidlig, her ville jeg tatt kontakt med skolen og evt lavterskel tilbud i kommunen og bedt om ny utredning. 
 

Barnet mitt er ganske lik, mye uro, lav impulskontroll, veldig høyt og lavt i følelsesregister, og må få en beskjed 15 ganger. Dette har vært en rød tråd siden barnehagen. Barnet er alltid «værre» på hjemmebane enn andre steder. 
barnehage den gang ville utrede allerede da, det ble blankt avvist fordi barnet var for liten. 

Barn med ADHD er ikke dumme, de utvikler sine strategier for å håndtere sosialt, faglig og ser mønster i normene hvordan de skal oppføre seg fra andre. Problemet er jo at dette krever så vanvittig mye mer, for de enn andre. Dermed «raser» verden med engang de er hjemme. 
 

ADHD er ikke en standard og det er bare «en adhd» for alle. Og jeg syns du skal følge mammahjertet og be om hjelp/utredning. 
Det kan være adhd, det kan være at barnet trenger mer tid til modning og tålmodighet. 
 

Vi foreldre er bare mennesker vi og, det er slitsomt og tiltider utmattende. Vi alle kjefter og mister tålmodigheten. Så ikke tenk på hva enkelte andre her lirer ifra seg ❤️

Anonymkode: 06920...c87

Støtter dette, og har mye samme erfaring. Noen andre erfaringer er at validering kan gjøre det verre (som ts sier) og at det ikke hjelper å sette "hardt mot hardt", som også min samboer mente vi burde en stund. Det som fungerer her er å ikke kave seg sånn opp når han bli sint. Vi sier tydelig ifra hvis han slår eller ødelegger noe, men ellers får han til brøle og rope i vanskelige overgangssituasjoner uten at vi reagerer så mye. Sier bare "jada, jeg skjønner det, men dette går fint". Etter en stund bruker han å roe seg og bli med på det vi skal. Før slo vi hardere ned på denne typen sinneutbrudd, og da kunne de vare en time. Nå er det sjelden mer enn 5-10 minutter, men det tar tid å finne ut hvordan man skal håndtere det uten hjelp. Håper det ordner seg for dere! 

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (7 minutter siden):

Når jeg googler det, finner jeg at dette er typisk for kvinner og tenåringsjenter. Så høres ikke ut som noe som er typisk for en 7 år gammel gutt.

At barnet viser sine egentlige følelser hjemme der det er trygt, er jo det jeg også skriver - det er vanlig at barn oppfører seg bra ute, men er mer utfordrende hjemme. Det er normalt, og ikke et tegn på ADHD eller andre diagnoser. Jeg har ikke påstått at barnet til TS har tilknytningsvansker, men at dersom problemene er hjemme, er det hjemme (=foreldrene) som må gjøre endringer.

Det er vanligst at kvinner og jenter maskerer. Det er oftest ADHD uoppmerksom type det da er snakk om. Og det vendes ofte innover og er vanskeligere å oppdage. Hos mange med hyperaktiv ADHD er det lettere å se, på grunn av mer synlige symptomer. 
Men jeg har selv en gutt, som maskerer. Er skoleflink og smart. Prøver å passe inn. Men blir helt utslitt av det. Da kommer det ut hjemme. 
Jeg kjenner meg igjen i mye av det denne mammaen forteller. Og ønsker derfor å si at maskering er vanlig. Også hos gutter. At overganger er vanskelig, er særdeles vanlig. Det med søvn, og å legge seg, er veldig ofte problematisk. Her var det også mye styr. Vi prøvde alt. Ble bare verre og verre, føltes det som. 

Jeg synes dette var en rar tråd med mange rare svar. Adferd hos små barn er kommunikasjon. Det er helt klart noe som er vanskelig. La oss si at det er ADHD. Da vil det være fullstendig feil å kjøre streng linje. Jeg prøvde det selv, forresten. Fordi det er svært lett å tro at det blir bedre med konsekvenser, strenghet osv. Men det gjør ikke annet enn at ungen får det verre med seg selv. 
Den første runden med utredning vi hadde viste ikke adhd. De tok feil, rett og slett. Vi ventet i halvannet år, og ba om second opinion. Vi skrev ned alt vi erfarte, og ba spesifikt om ADHD-utredning. 
Nå har vi fått målrettede kurs, medisinering, stønader og har mye mer forståelse for barnet. Det er så stor forskjell!! Stol på deg selv. Det skal ikke være så vanskelig. Det er nok noe. Det handler ikke om oppdragelse eller at dere gjør noe feil. 

Anonymkode: fd1b5...140

[Anonymmor85]

Huff, her var det mange bedrevitende og ovenfra og ned svar. Jeg har en sønn med ADHD, som har slitt på mange arenaer. Det mange ikke skjønner som har funksjonsfriske barn er at å stå alene i slike utfordringer som er konstant, gjør deg utslitt. Og da er det ikke så lett alltid å gjøre som man burde. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med fabu, skole, fastlege og bup, for å få mer hjelp/ veiledning. Uten medisiner hadde ikke min sønn hatt sjans til å gå på skole, ha venner og ha det godt med seg selv. Etter medisiner har han det så mye bedre, han sier det også selv. Det finnes ikke et rett svar for alle, ikke alle som trenger medisiner, et alternativ er kostholds råd fra feks. lege Berit Nordstrand. Jeg tok mange kurs gjennom bup og lært mye. Ikke sikkert barnet ditt har adhd, men søk hjelp uansett. Vi har gått fra mye utagering, vansker i sosiale samspill med andre barn, et hekstisk barn som mistrivdes på nesten alle arenaer, til en gutt som fungerer på skole, fotball, fått genuine relasjoner til jevnaldrende. Jeg har en jobb som gjør at jeg møter mange med udiagnostisert adhd, som har tydd til rus, etter utenforskap og fant roen med amfetamin. Det er mitt verste mareritt. Så glem bezzervissere her og søk profesjonell hjelp 🤗 lykke til 🫶🏻

Endret 9. april 2024 av Anonymmor85

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Foreldre i dag har mer kunnskap, og mer forskning og erfaring å lene seg på. 
Med de holdningene der, så vil man oppnå høyere terskel for å be om hjelp til det kjæreste man har. 
Det er stor forskjell på å be om en vurdering og få en ferdig stilt diagnose. 
Man skal igjennom en lang prosess før man i det heletatt får noen diagnose på adhd. Og prosessen kan stoppe allerede før den har begynt, fordi det skal være kriterier tilstede som både vurderes av spesial pedagog, kontaktlærer og foreldre før man sender en henvsining engang. 
 

Det skal _aldri_ være en skam å be om hjelp! 

Anonymkode: 06920...c87

Jeg er ikke uenig i at TS bør be om hjelp, jeg er bare uenig i at det høres ut som om barnet hennes på død og liv bør få en ADHD-diagnose. 

Det finnes en masse ulike kurs for foreldre for ulike typer utfordringer til barn. Poenget mitt er at når det er foreldrene som opplever utfordringene, er det foreldrene som må gjøre endringer (og gjerne oppsøke hjelp for å klare å gjøre de nødvendige endringene). 

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (1 minutt siden):

Jeg er ikke uenig i at TS bør be om hjelp, jeg er bare uenig i at det høres ut som om barnet hennes på død og liv bør få en ADHD-diagnose. 

Det finnes en masse ulike kurs for foreldre for ulike typer utfordringer til barn. Poenget mitt er at når det er foreldrene som opplever utfordringene, er det foreldrene som må gjøre endringer (og gjerne oppsøke hjelp for å klare å gjøre de nødvendige endringene). 

Med dagens kriterier, så får ikke et barn en ADHD diagnose uten at det ligger en god vurdering bak. 
Det at barnet er tidligere utredet er nesten urelevant, nettopp fordi barnet var altfor ungt til at man kunne sette en slik diagnose. Barn er generelt altfor umodne til å skille nettopp det fra noe annet. 

Og jeg er ikke uenig, ofte trenger vi foreldre også veiledning og hjelp for å styre skuta i riktig retning. Vi kan likevel være litt greie når vi ordlegger oss til andre som er i en sårbar situasjon og ber om råd.

Anonymkode: 06920...c87

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (39 minutter siden):

Jeg er ikke uenig i at TS bør be om hjelp, jeg er bare uenig i at det høres ut som om barnet hennes på død og liv bør få en ADHD-diagnose. 

Det finnes en masse ulike kurs for foreldre for ulike typer utfordringer til barn. Poenget mitt er at når det er foreldrene som opplever utfordringene, er det foreldrene som må gjøre endringer (og gjerne oppsøke hjelp for å klare å gjøre de nødvendige endringene). 

Du er i mot diagnoser av barna og kun for kursing av foreldre. De to går hånd i hanske. 

Anonymkode: e1324...a95

[AnonymBruker]

Tusen takk til alle dere som har delt erfaringer og kommet med støtte. Det betyr så mye! Det er tøft og vanskelig å stå i. Gudene skal vite at jeg mang en gang har lurt på om det er vi som har skylden. Det handler på ingen måte om å fraskrive seg ansvar og legge skylden på en diagnose, det handler jo om å finne ut hvordan vi skal gjøre ting best for han. Du som nevner at du ikke vil sette diagnoser på barn, hvordan skal man tilegne seg riktig kunnskap uten diagnose tenker du? Det kan være ganske forskjellige tilnærminger til ulike problemer. Kan også nevne at barnehagen i sin tid også mente det kunne være noe. Og nå som vi har fått et barn til, så ser jeg jo hva «normalen» er. De er helt forskjellige. Ja, det kan være følelser og utbrudd der også. Men det er på er heeelt annet nivå.  Ts

Anonymkode: 24a85...7d3

[KCM]

AnonymBruker skrev (På 8.4.2024 den 0.43):

Barnet er 7 år og utredet uten å få diagnose for et par år siden. Jeg er allikevel helt sikker på at han har ADHD. "Problemet" er at han er for velfungerende i det store og det hele, sånn bortsett fra hjemme der alle følelser og alt kaos kommer mest til uttrykk. Vi sliter med å forholde oss til han om dagen. Overganger er vanskelig, mye følelser, kverulerer på alt, vil ikke, det må motiveres og/eller trues. Bråk og støy. Uro. Vanskelig for å ta beskjeder. Vi er slitne og lei. Vi håndterer det helt sikkert feil, og samboer mener det må strengere oppdragelse til og mer konsekvenser. Jeg har lite tro på at det funker. Men det funker jo dårlig sånn det er nå også. Er rett og slett rådvill, og vet ikke hvordan vi best skal håndtere dette? Ny utredning ser jeg ikke for meg at vi får, da han henger med på skolen og er sosial velfungerende pr nå. Og uten en diagnose så står vi her da...?

Anonymkode: 24a85...7d3

Jeg er 45 og fikk ADHD-diagnose i fjor høst, og dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Som andre har nevnt her i tråden, er det ofte vanskelig å få diagnose når man fungerer fint "utad" - det var tilfellet med meg.

Man skal være forsiktig med å diagnostisere andre, men du kjenner ditt barn best. Jeg vil si at det faktum at dere har fokus på dette i seg selv vil gi barnet en stor fordel.

Hvis dere har økonomi til det, vil jeg absolutt anbefale å gå privat. Får dere en diagnose, kan dere få videre hjelp via DPS osv. I mellomtiden finnes det mye ressurser på nett, forum osv. der dere kan dele erfaringer og få støtte. Lykke til! Og takk for at dere har fanget opp dette. 💜

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2024 den 22.49):

Du er i mot diagnoser av barna og kun for kursing av foreldre. De to går hånd i hanske. 

Anonymkode: e1324...a95

Så klart man ikke må ha diagnoser på barna for å kunne gå på foreldrekurs.

AnonymBruker skrev (På 10.4.2024 den 0.07):

Tusen takk til alle dere som har delt erfaringer og kommet med støtte. Det betyr så mye! Det er tøft og vanskelig å stå i. Gudene skal vite at jeg mang en gang har lurt på om det er vi som har skylden. Det handler på ingen måte om å fraskrive seg ansvar og legge skylden på en diagnose, det handler jo om å finne ut hvordan vi skal gjøre ting best for han. Du som nevner at du ikke vil sette diagnoser på barn, hvordan skal man tilegne seg riktig kunnskap uten diagnose tenker du? Det kan være ganske forskjellige tilnærminger til ulike problemer. Kan også nevne at barnehagen i sin tid også mente det kunne være noe. Og nå som vi har fått et barn til, så ser jeg jo hva «normalen» er. De er helt forskjellige. Ja, det kan være følelser og utbrudd der også. Men det er på er heeelt annet nivå.  Ts

Anonymkode: 24a85...7d3

Hvis det er meg du sikter til, så er jeg ikke imot å sette diagnoser på barn. Jeg er i mot å sette diagnoser på annenhver unge, slik man gjør i dag. Det minste lille avvik gjøres til en diagnose. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2024 den 21.04):

Det er ekkelt når folk synser i at barnet har tilknytningsvansker

Dette viser jo at du ikke forstår noe som helst og skyver alt på barnet. Jeg har ikke skrevet ett eneste sted at barnet har tilknytningsvansker! Men barnet deres føler seg ikke sett og det syrer gjennom i oppførselen.

Anonymkode: 50434...fc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2024 den 21.04):

Ja, barnet har et søsken som er yngre. Men dette er ikke problemer som har oppstått etter dette. Vi har strevd med de samme tingene hele veien. Helt fra spedbarnsstadiet var det en utålmodig sjel som slet med søvn og andre ting. Tror ikke det er ODD.

Og hvor mye oppmerksomhet får søskene når det er leggetid versus barnet? Her finner du mye av roten til oppførselen ved legging og IKKE adhd.

Anonymkode: 50434...fc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2024 den 21.42):

Jeg syns jo det er fryktelig negativt når de heller går løs på foreldrene. Det er ikke et eneste sted her som jeg ser noe grunn til å gjøre det. 

Jeg har sett hva slags voksenperson man kan bli om man får diagnoser for seint. Så det er ikke å klistre på diagnose på noen og få de medisinert uten grunn. Det handler om hjelp før det kan bli for seint. Mange som fikk diagnosen i voksen alder har slitt mer enn de hadde behøvd. Når du har den erfaringen så ser du litt annerledes på det.

Anonymkode: e1324...a95

Går man løs på foreldre fordi man ber foreldre se seg i speilet? 

Anonymkode: 50434...fc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2024 den 22.13):

Med dagens kriterier, så får ikke et barn en ADHD diagnose uten at det ligger en god vurdering bak. 
Det at barnet er tidligere utredet er nesten urelevant, nettopp fordi barnet var altfor ungt til at man kunne sette en slik diagnose. Barn er generelt altfor umodne til å skille nettopp det fra noe annet. 

Og jeg er ikke uenig, ofte trenger vi foreldre også veiledning og hjelp for å styre skuta i riktig retning. Vi kan likevel være litt greie når vi ordlegger oss til andre som er i en sårbar situasjon og ber om råd.

Anonymkode: 06920...c87

Med DAGENS kriterier får folk lettere ADHD-diagnose, jo. Vi bruker den ekstremt rause amerikanske diagnosemanualen - og har 5 % diagnostisert med ADHD, jamført med Frankrike hvor kun 1 % får diagnosen. I Frankrike følger de heller kriteriene at man har ikke ADHD om man bare er en plage for de rundt en, men kun om man er en plage for seg selv. 

Den amerikanske diagnosemanualen har ekstremt sterk innflytelse fra de som produserer medisinene, det bedrives sterk nettverking og lobbying for å få inn flere kriterier, for det som er fordelen med ADHD er at det er en livslang diagnose - noe som sørger for penger i kassa til de som produserer disse medisinene. Det er blant annet grunnen til at de har satset på jenter og kvinner de siste årene, i tillegg til å promotere seg sterkt gjennom sosiale medier og med "Informative videoer" på youtube. 

ADHD er behagelig for alle; foreldrene - som slipper å føle skyld, skolen/læreren - som slipper å føle at undervisningen ikke funker, for det er jo barnet, osv. Som nevnt tidligere så viser forskningen at byer i USA som deltok i nasjonale prøver hadde mye høyere andel ADHD-diagnostisering enn byene som ikke deltok. Denne økningen i diagnoser tiltok da byene med lave score på resultatene ble bøtelagt for dette. 

ADHD er et system, et system for å feie ting under teppet, for å tjene penger. Noen har ADHD, men de aller fleste av oss sliter med å eksistere i samfunnet vi lever i i dag, og det er nervesystemet vårt som sier ifra og gir oss alle disse adhd-symptomene!

 

Anonymkode: 50434...fc7