Bryllupsdato satt, invitasjoner sendt ut og jeg revurderer det hele!!!!

[AnonymBruker]

Trenger å blåse ut og få noen råd fra oraklene på KG! 
 

Vi gifter oss i juli, etter snart 9 års forhold. Hus, stasjonsvogn, barn og hund - ja hele pakka er allerede blitt "pakket opp" og vi tenkte det hadde vært hyggelig å endelig sette en ring på det. Etter å ha utsatt pga korona og livet generelt. Men så når alt er i boks og nedtellingen kan starte, kjenner jeg at jeg revurderer alt??? Jeg gruer meg faktisk litt og vurderer å avlyse hele greia. Har jeg bare kalde føtter? Eller er vi egentlig et dysfunksjonelt par som bare bør gå hver vår vei?

Jeg ser mer og mer ting i forholdet som ikke er bra og som direkte skader meg og tapper med for livsgnist - jeg er på randen av utbrenthet og går stadig på eggeskall rundt mannen for å ikke få kjeft eller at det blir dårlig stemning. 

Ferskeste eksempel fra i morges: Jeg kan for eksempel si min mening om en sak han ber innspill på (feks. hvor skal denne hylla henge), jeg sier jo sånn og derfor, "greit å passe på at den er høy nok så vi ikke får den rett i øyet når vi går forbi, hehe". Han sier nei, jeg vil at den skal henge på en annen måte. Jeg bare sier okei, heng den opp som du tenkte. Jeg roser han for at han henger de opp og fortsetter dagen min. Det går ikke en time en gang før han smeller rett i hylla mens han leker med 3åringen og så får JEG kjeft??? Jeg burde ha sagt tydeligere hvordan det skulle være, jeg burde overtalt han osv osv. 

Har med tiden innsett at dette har pågått mye av forholdet egentlig. Jeg må legge meg på rygg og ta ansvar for hans feil. Jeg er en ganske lettvint og praktisk person og føler jeg virkelig bare ikke får vært meg selv i dette forholdet. Må hele tiden prestere perfekt og gi grundige analyser for hvorfor jeg mener noe sånn at han skal lytte og dermed ikke gjøre dumme feil som å montere en hylle i en lang gang i øyehøyde.
 

Hva er deres dom, KG? Er dette bare rævkjørt før jeg har gått til alteret?
 

 

Anonymkode: b7469...095

[Daisy-love]

Her hadde jeg kjørt parterapi før jeg i det hele tatt vurderte bryllup. En del velger å gifte seg for å forsøke å redde forholdet og det går visst nok (har ikke forskning på det, men lest det) ofte ikke så bra. 
Dumt å bruke hauger av penger på festligheter for noe som ikke er liv laga. Kun du kan si om dette er liv laga, men jeg hadde tenkt at en prat med noen for rådgivning hadde vært på sin plass nå. 

Sender deg en klem 💚 

[AnonymBruker]

Hadde aldri giftet meg med en sånn fyr. Det er en grunn til at du har fått kalde føtter for å si det sånn. 😳

Anonymkode: 2ab28...7d0

[AnonymBruker]

 Ut i fra det eksemplet du deler ser jeg flere ting som virker usunt og som jeg tenker kan påvirke din (psykiske) helse negativt:

• Du føler deg ikke trygg, er anspent og må gå på eggeskall
• Du har selv lagt merke til at det er flere ting i forholdet som du mener ikke er bra, direkte skader deg OG tapper deg for livsgnist (!)
• Han gir deg skylda for ting han selv har gjort
• Du må bare ta i mot hans sinne og ta ansvar for hans feil
• Du får ikke være deg selv
• Han krever perfekt prestasjon av deg, mens han er villig til å unnskylde egne prestasjoner (ved å legge skylda på deg)

Dette er ikke bare kalde føtter! På meg virker det nesten som han har gått inn i rollen som en tyrann og legger sitt sinne over på deg da han ikke klarer å deale med det selv. Dette er langt fra bra...

Tenker også at dette er forbi parterapi, ut i fra eksemplet ovenfor virker det som det er han som burde gå i sinnemestring (som et minimum).

Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men for meg virker ikke dette som en sunn dynamikk i det hele tatt. Jeg tenker at du til og med vil kunne utvikle PTSD-liknende symptomer av å være i et slik miljø for lenge. Jeg har nemlig opplevd noe liknende og det tok meg faktisk flere år etter jeg var ute av situasjonen til jeg klarte å finne roen igjen. Hadde konstant angst. Så ikke fei dette under teppet. Det er ikke sånn det skal være!

Velg deg selv ( og barna) og ta vare på din egen helse ❤️ 

Anonymkode: 7db26...88c

[AnonymBruker]

Jeg ville funnet på en unnskyldning for å “utsette” bryllupet, sånn at jeg fikk mer tid til å tenke mer grundig igjennom dette. Og evt gå i terapi for å se om det kunne bedre ting. Jeg tenker at man bør være sikker når man gifter seg, selv om det jo ikke er uvanlig å få litt kalde føtter like før bryllupet. Men dette høres ikke ut som bare før-bryllups-nerver.

Anonymkode: 331e8...a2e

[AnonymBruker]

Herregud, tusen takk for utfyllende og gode svar! Jeg blir nesten litt rørt❤️🥲 Takk! Tenker jeg foreslår parterapi i morgen, vi har litt barnefri på dagtid og kan få hatt en god samtale uten at noen trenger mamma til noe. Men tar absolutt til meg den siste kommentaren her om at det kanskje har gått for langt. Jeg ser an litt på reaksjonen i morgen og tar det derfra. 

Jeg har liksom brått blitt voksen kjennes det ut som, og plutselig bryr jeg meg ikke lenger om glansbilder og a4 liv. Vil bare få være meg selv, er ganske gøyal synes jeg selv 

Anonymkode: b7469...095

[AnonymBruker]

I tillegg til det som er nevnt av andre:

Det at han blir så sint på deg foran 3-åringen, det er virkelig ikke sunt for barnet deres! Slik han holder på vil bikke over i psykisk vold om han holder på på samme måten i fremtiden. Og det å være vitne til psykisk vold, det kan være minst like skadelig for barn som det å være vitne til fysisk vold. Jeg tenker også at han trenger sinnemestringskurs, og/eller psykolog for å finne ut hvorfor han reagerer som han gjør, for mest trolig er dette noe som stammer fra dårlige erfaringer tidlig i livet hans.

Dere trenger i tillegg parterapi for å finne ut om dette forholdet kan fikses og hvordan det kan fikses. Kanskje kan det det, om begge ønsker å få det til å fungere for begge... og begge to er villige til å gjøre jobben som er nødvendig...? Men om det kan fikses nok for din del, Ts, det spørs, for når du går så på nåler rundt ham, så vil det ta veldig lang tid før du - om noengang - vil kunne føle ro og tillit rundt ham. Og hver gang han faller tilbake til gamle uvaner, så risikerer du en form for retraumatisering.

Jeg tror også du kan ha godt av å snakke med en fagperson for din egen del, uavhengig av ham, for jeg tror det du opplever i forholdet er en stor årsak til at du nå er på grensen til å være utbrent. Og stemmer det, da bør du ikke ofre din egen helse for å holde sammen med en mann som du selv sier "skader deg og tapper deg for livsgnist".

Og det leder meg til neste poeng - det å avlyse et bryllup. For å skape minst mulig bråk rundt akkurat det, så ville jeg ha brukt din utbrenthet som årsak for å utsette bryllupet til neste år, at du rett og slett ikke er i form til bryllup og alt det innebærer av jobb på forhånd, i tillegg til jobb og barn og hjem. Altså, bruke utbrentheten som årsak utad til andre. Med mannen bør du være ærlig, og også si at han alene må ta ansvar for hans egen helse/sinneproblematikk og dere må i parterapi sammen hvis det skal bli bryllup senere. Men utad er det nok lettere å bare skylde på din egen helse som årsak akkurat nå, det kan gi dere mer ro til å jobbe med forholdet, om det er det dere begge ønsker å forplikte dere til.

Lykke til videre ❤️ 

 

Anonymkode: 59bd8...c2e

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Trenger å blåse ut og få noen råd fra oraklene på KG! 
 

Vi gifter oss i juli, etter snart 9 års forhold. Hus, stasjonsvogn, barn og hund - ja hele pakka er allerede blitt "pakket opp" og vi tenkte det hadde vært hyggelig å endelig sette en ring på det. Etter å ha utsatt pga korona og livet generelt. Men så når alt er i boks og nedtellingen kan starte, kjenner jeg at jeg revurderer alt??? Jeg gruer meg faktisk litt og vurderer å avlyse hele greia. Har jeg bare kalde føtter? Eller er vi egentlig et dysfunksjonelt par som bare bør gå hver vår vei?

Jeg ser mer og mer ting i forholdet som ikke er bra og som direkte skader meg og tapper med for livsgnist - jeg er på randen av utbrenthet og går stadig på eggeskall rundt mannen for å ikke få kjeft eller at det blir dårlig stemning. 

Ferskeste eksempel fra i morges: Jeg kan for eksempel si min mening om en sak han ber innspill på (feks. hvor skal denne hylla henge), jeg sier jo sånn og derfor, "greit å passe på at den er høy nok så vi ikke får den rett i øyet når vi går forbi, hehe". Han sier nei, jeg vil at den skal henge på en annen måte. Jeg bare sier okei, heng den opp som du tenkte. Jeg roser han for at han henger de opp og fortsetter dagen min. Det går ikke en time en gang før han smeller rett i hylla mens han leker med 3åringen og så får JEG kjeft??? Jeg burde ha sagt tydeligere hvordan det skulle være, jeg burde overtalt han osv osv. 

Har med tiden innsett at dette har pågått mye av forholdet egentlig. Jeg må legge meg på rygg og ta ansvar for hans feil. Jeg er en ganske lettvint og praktisk person og føler jeg virkelig bare ikke får vært meg selv i dette forholdet. Må hele tiden prestere perfekt og gi grundige analyser for hvorfor jeg mener noe sånn at han skal lytte og dermed ikke gjøre dumme feil som å montere en hylle i en lang gang i øyehøyde.
 

Hva er deres dom, KG? Er dette bare rævkjørt før jeg har gått til alteret?
 

 

Anonymkode: b7469...095

Kanskje han kjenner på dine følelser og syns du er veldig passiv? Det er hvertfall det jeg fikk ut av innlegget ditt. At du ikke egentlig brydde deg så mye om den hylla, trakk deg tilbake, når han egentlig ønsket du skulle involvere deg. 

Anonymkode: f5734...30b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Trenger å blåse ut og få noen råd fra oraklene på KG! 
 

Vi gifter oss i juli, etter snart 9 års forhold. Hus, stasjonsvogn, barn og hund - ja hele pakka er allerede blitt "pakket opp" og vi tenkte det hadde vært hyggelig å endelig sette en ring på det. Etter å ha utsatt pga korona og livet generelt. Men så når alt er i boks og nedtellingen kan starte, kjenner jeg at jeg revurderer alt??? Jeg gruer meg faktisk litt og vurderer å avlyse hele greia. Har jeg bare kalde føtter? Eller er vi egentlig et dysfunksjonelt par som bare bør gå hver vår vei?

Jeg ser mer og mer ting i forholdet som ikke er bra og som direkte skader meg og tapper med for livsgnist - jeg er på randen av utbrenthet og går stadig på eggeskall rundt mannen for å ikke få kjeft eller at det blir dårlig stemning. 

Ferskeste eksempel fra i morges: Jeg kan for eksempel si min mening om en sak han ber innspill på (feks. hvor skal denne hylla henge), jeg sier jo sånn og derfor, "greit å passe på at den er høy nok så vi ikke får den rett i øyet når vi går forbi, hehe". Han sier nei, jeg vil at den skal henge på en annen måte. Jeg bare sier okei, heng den opp som du tenkte. Jeg roser han for at han henger de opp og fortsetter dagen min. Det går ikke en time en gang før han smeller rett i hylla mens han leker med 3åringen og så får JEG kjeft??? Jeg burde ha sagt tydeligere hvordan det skulle være, jeg burde overtalt han osv osv. 

Har med tiden innsett at dette har pågått mye av forholdet egentlig. Jeg må legge meg på rygg og ta ansvar for hans feil. Jeg er en ganske lettvint og praktisk person og føler jeg virkelig bare ikke får vært meg selv i dette forholdet. Må hele tiden prestere perfekt og gi grundige analyser for hvorfor jeg mener noe sånn at han skal lytte og dermed ikke gjøre dumme feil som å montere en hylle i en lang gang i øyehøyde.
 

Hva er deres dom, KG? Er dette bare rævkjørt før jeg har gått til alteret?
 

 

Anonymkode: b7469...095

Det kalles bryllups nerver. Frykt for forpliktelse.

Anonymkode: 8bf74...c06

[AnonymBruker]

Bedre føre var enn etter snar.

Anonymkode: ad3a1...305

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Trenger å blåse ut og få noen råd fra oraklene på KG! 
 

Vi gifter oss i juli, etter snart 9 års forhold. Hus, stasjonsvogn, barn og hund - ja hele pakka er allerede blitt "pakket opp" og vi tenkte det hadde vært hyggelig å endelig sette en ring på det. Etter å ha utsatt pga korona og livet generelt. Men så når alt er i boks og nedtellingen kan starte, kjenner jeg at jeg revurderer alt??? Jeg gruer meg faktisk litt og vurderer å avlyse hele greia. Har jeg bare kalde føtter? Eller er vi egentlig et dysfunksjonelt par som bare bør gå hver vår vei?

Jeg ser mer og mer ting i forholdet som ikke er bra og som direkte skader meg og tapper med for livsgnist - jeg er på randen av utbrenthet og går stadig på eggeskall rundt mannen for å ikke få kjeft eller at det blir dårlig stemning. 

Ferskeste eksempel fra i morges: Jeg kan for eksempel si min mening om en sak han ber innspill på (feks. hvor skal denne hylla henge), jeg sier jo sånn og derfor, "greit å passe på at den er høy nok så vi ikke får den rett i øyet når vi går forbi, hehe". Han sier nei, jeg vil at den skal henge på en annen måte. Jeg bare sier okei, heng den opp som du tenkte. Jeg roser han for at han henger de opp og fortsetter dagen min. Det går ikke en time en gang før han smeller rett i hylla mens han leker med 3åringen og så får JEG kjeft??? Jeg burde ha sagt tydeligere hvordan det skulle være, jeg burde overtalt han osv osv. 

Har med tiden innsett at dette har pågått mye av forholdet egentlig. Jeg må legge meg på rygg og ta ansvar for hans feil. Jeg er en ganske lettvint og praktisk person og føler jeg virkelig bare ikke får vært meg selv i dette forholdet. Må hele tiden prestere perfekt og gi grundige analyser for hvorfor jeg mener noe sånn at han skal lytte og dermed ikke gjøre dumme feil som å montere en hylle i en lang gang i øyehøyde.
 

Hva er deres dom, KG? Er dette bare rævkjørt før jeg har gått til alteret?
 

 

Anonymkode: b7469...095

Terapi før bryllupet og begynne å sette grenser for deg selv. 

Anonymkode: 8670c...0e4

[Gjest AnomynBurker]

Har du noen gang sagt tydelig i fra til kjæresten din at det er uakseptabelt å snakke slik til deg? 

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Herregud, tusen takk for utfyllende og gode svar! Jeg blir nesten litt rørt❤️🥲 Takk! Tenker jeg foreslår parterapi i morgen, vi har litt barnefri på dagtid og kan få hatt en god samtale uten at noen trenger mamma til noe. Men tar absolutt til meg den siste kommentaren her om at det kanskje har gått for langt. Jeg ser an litt på reaksjonen i morgen og tar det derfra. 

Jeg har liksom brått blitt voksen kjennes det ut som, og plutselig bryr jeg meg ikke lenger om glansbilder og a4 liv. Vil bare få være meg selv, er ganske gøyal synes jeg selv 

Anonymkode: b7469...095

Tenk også på hvordan dette påvirker barna både psykisk at han alltid kjefter på deg og hva slags forbilde han er for dem.

Var sammen med en ex som alltid skyldte på alle andre. Han var offer og perfekt uansett hva🙄 Skilte meg og ble lykkelig alenemor OG fant drømmemannen🤗

[AnonymBruker]

Som en test, ta 2-4 uker hvor du er deg selv 100%. Ikke noe liste seg rundt på eggeskall, krympe deg selv. Hvis han skylder på deg for noe han har gjort, så legger du deg ikke på rygg, du står opp for deg selv. Sier noe om at Å nei du, dette vil ikke jeg ha skylda for. 

Så ser du hvordan det går, om det er rom for hele deg i forholdet. Så velger du veien videre basert på det.

Anonymkode: c131a...175

[AnonymBruker]

AnomynBurker skrev (54 minutter siden):

Har du noen gang sagt tydelig i fra til kjæresten din at det er uakseptabelt å snakke slik til deg? 

Mulig jeg tolker deg feil nå, men en voksen person bør ikke trenge å bli fortalt at det er uakseptabelt å skjelle noen ut over egne feil. Hvis han ikke vet at disse tingene er feil å gjøre, gjør han det da mot sjefen og kolleger på jobb, andre familiemedlemmer, tilfeldige folk han møter i dagliglivet? Neppe. Han tar ut egne issues på TS fordi han vet han slipper unna med det. 

Anonymkode: d4a2e...558

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kanskje han kjenner på dine følelser og syns du er veldig passiv? Det er hvertfall det jeg fikk ut av innlegget ditt. At du ikke egentlig brydde deg så mye om den hylla, trakk deg tilbake, når han egentlig ønsket du skulle involvere deg. 

Anonymkode: f5734...30b

Lol. 

Anonymkode: 53c02...28e

[Gjest AnomynBurker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Mulig jeg tolker deg feil nå, men en voksen person bør ikke trenge å bli fortalt at det er uakseptabelt å skjelle noen ut over egne feil. Hvis han ikke vet at disse tingene er feil å gjøre, gjør han det da mot sjefen og kolleger på jobb, andre familiemedlemmer, tilfeldige folk han møter i dagliglivet? Neppe. Han tar ut egne issues på TS fordi han vet han slipper unna med det. 

Anonymkode: d4a2e...558

Tja. 

Hvis typen til ts har fått lov til gneldre slik i 9+ år kan det være at han har kommet inn i dårlig mønster uten å helt se det selv? 

Kanskje ts irriterer vettet av han fordi hun aldri tar til motmæle? 

Kanskje han har adhd? 

Jeg hadde ikke orka å gått på eggeskall hjemme. Jeg hadde blitt forbanna. Hvorfor blir ikke ts det? 

Det er litt merkelig å planlegge et bryllup med en fyr uten å vite hvorfor han er slik. 

[Melus]

Høres ut som mye mer enn kalde føtter. 

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Lol. 

Anonymkode: 53c02...28e

Lol? Det er jo tydelig ts ikke er seg selv og trekker seg tilbake i skallet sitt. 

Anonymkode: f5734...30b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Kanskje han kjenner på dine følelser og syns du er veldig passiv? Det er hvertfall det jeg fikk ut av innlegget ditt. At du ikke egentlig brydde deg så mye om den hylla, trakk deg tilbake, når han egentlig ønsket du skulle involvere deg. 

Anonymkode: f5734...30b

Det er bare en hylle. Ikke noe å bry seg om, involvere seg i eller føle noe for.

Anonymkode: eb9da...2c3