Gå fra barnefar eller ikke

[AnonymBruker]

Håper å få svar uten fordømmelser. 

Jeg er en 26 år gammel kvinne som traff på nåværende samboer for få år siden - jeg ble uplanlagt gravid i datingfasen og har et nydelig barn sammen nå, under tre år.

Jeg fant ut underveis at han er en flott mann og ikke minst en fantastisk pappa for barnet vårt.

Det jeg sliter med er at jeg føler at jeg har mistet kjærestefølelsene mine for han. Jeg ser mer og mer av våre forskjelligheter og har følt meg ganske misfornøyd og ensom i forholdet i det siste.

Jeg ønsker meg egentlig minst to barn (maks tre), og i utgangspunktet har jeg alltid sett for meg å få barna mine med samme mann - men nå grubler jeg altså, fordi jeg er redd for å få mine neste barn med en mann det uansett vil bli slutt med om noen år...

Kontra om jeg går fra han nå, og finner en annen som passer bedre sammen med og får barn nr 2 med han. 

Litt usikker på hva jeg skal gjøre og grubler en del på dette. Håper noen kan komme med innspill, da det hjelper å se ting fra flere perspektiver og høre andres erfaringer.

Anonymkode: 0b550...ed0

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra faren til mitt barn fordi jeg følte ting var litt dødt, men han var en flott pappa, og vi hadde det greit. Jeg angrer veldig, men nå er det for sent. (Men vi hadde vært sammen mye lenger enn dere da)

Anonymkode: c7b97...076

[AnonymBruker]

Jeg vil si det kommer litt an på hva forskjellene er og hvor lett det er å jobbe med dem, samt hvor realistisk det faktisk er å finne en ny mann som oppfyller dine krav og ikke har noe imot at du har et barn fra før. Det siste der har jeg opplevd som utfordrende selv. Jeg gikk fra barnefar av mer alvorlige grunner enn du vurderer, men jeg har i hvert fall ikke manglet oppmerksomhet fra menn, men det er ikke mange som ønsker noe seriøst med ei som har barn fra før, så da blir det fort mange færre å velge i. 

Anonymkode: 3452d...ae9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Håper å få svar uten fordømmelser. 

Jeg er en 26 år gammel kvinne som traff på nåværende samboer for få år siden - jeg ble uplanlagt gravid i datingfasen og har et nydelig barn sammen nå, under tre år.

Jeg fant ut underveis at han er en flott mann og ikke minst en fantastisk pappa for barnet vårt.

Det jeg sliter med er at jeg føler at jeg har mistet kjærestefølelsene mine for han. Jeg ser mer og mer av våre forskjelligheter og har følt meg ganske misfornøyd og ensom i forholdet i det siste.

Jeg ønsker meg egentlig minst to barn (maks tre), og i utgangspunktet har jeg alltid sett for meg å få barna mine med samme mann - men nå grubler jeg altså, fordi jeg er redd for å få mine neste barn med en mann det uansett vil bli slutt med om noen år...

Kontra om jeg går fra han nå, og finner en annen som passer bedre sammen med og får barn nr 2 med han. 

Litt usikker på hva jeg skal gjøre og grubler en del på dette. Håper noen kan komme med innspill, da det hjelper å se ting fra flere perspektiver og høre andres erfaringer.

Anonymkode: 0b550...ed0

Du er "bare  26 år " og uerfaren, og spørst om du har hatt noen forventninger inn  i  samboerskapet  som  du  ikkje får innfridd. Du omtaler din samboer som ein omsorgsfull og positive far overfor barnet dere har fått, men like fult er du missfornøyd med han. Har du fått noen tilbakemeldinger fra din samboer om hvordan han om han oppfatter deg som en omsorgsfull / ansvarsfull mor. ?

Du vurderer å gå  ifra din samboer til fordel for   en annen som du kan få pule å få flere  barn saman med,. Hvordan ser du for deg  kvardagen med delt omsorg av barnet dere allerede  har, og hvordan tror du  din evntl, nye mann vil takle det ? 

 

 

Anonymkode: 768fd...9c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg gikk fra faren til mitt barn fordi jeg følte ting var litt dødt, men han var en flott pappa, og vi hadde det greit. Jeg angrer veldig, men nå er det for sent. (Men vi hadde vært sammen mye lenger enn dere da)

Anonymkode: c7b97...076

Er litt redd jeg skal angre selv, mest fordi han er en så god pappa, vi samarbeider godt og ikke minst at barnet virker så lykkelig for å ha oss begge. Gjør vondt i hjertet å tenke å frarøvet barnet ubegrenset tilgang til oss begge. Vi har det også greit sånn sett. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vil si det kommer litt an på hva forskjellene er og hvor lett det er å jobbe med dem, samt hvor realistisk det faktisk er å finne en ny mann som oppfyller dine krav og ikke har noe imot at du har et barn fra før. Det siste der har jeg opplevd som utfordrende selv. Jeg gikk fra barnefar av mer alvorlige grunner enn du vurderer, men jeg har i hvert fall ikke manglet oppmerksomhet fra menn, men det er ikke mange som ønsker noe seriøst med ei som har barn fra før, så da blir det fort mange færre å velge i. 

Anonymkode: 3452d...ae9

Jeg har ikke fått inntrykk av at menn ikke vil ha ei som har et barn fra før, men nå har jeg aldri datet som mor.

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Du er "bare  26 år " og uerfaren, og spørst om du har hatt noen forventninger inn  i  samboerskapet  som  du  ikkje får innfridd. Du omtaler din samboer som ein omsorgsfull og positive far overfor barnet dere har fått, men like fult er du missfornøyd med han. Har du fått noen tilbakemeldinger fra din samboer om hvordan han om han oppfatter deg som en omsorgsfull / ansvarsfull mor. ?

Du vurderer å gå  ifra din samboer til fordel for   en annen som du kan få pule å få flere  barn saman med,. Hvordan ser du for deg  kvardagen med delt omsorg av barnet dere allerede  har, og hvordan tror du  din evntl, nye mann vil takle det ? 

 

 

Anonymkode: 768fd...9c2

Vi ville samarbeidet godt og har allerede pratet om et tenkt scenario hvor hadde måttet samarbeide om barnet. Vi er i bunn og grunn venner uansett så det hadde ikke vært noe problem.

Anonymkode: 0b550...ed0

[AnonymBruker]

Vet jeg er kynisk. Hadde jeg  vært deg så hadde jeg fått flere barn med samme mann. 

Anonymkode: de863...8f6

[AnonymBruker]

Det er da i hvert fall verdt et forsøk å fokusere på det dere har til felles og hvordan ting kan funke mellom dere før du bare stikker?

Anonymkode: 8533e...05f

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste hatt en litt dødtid i forholdet , og da må man jobbe med det. Du kan treffe en ny, og etter 5 år så er det samme sak. Livet er ikke en Disneyfilm. 

Ta vare på og kultiver det du har. Elsk den som er der. Og familien din. Be han jobber med deg om å få nærhet. Jeg tenker vel at det er en flott mann og far, og du savner kjærestefølelser og føler deg ensom. Da må dere ta tak i det. Først...så kan du eventuelle gi opp om det ikke går.

Anonymkode: dce12...344

[AnonymBruker]

Det er mye bra i forholdet, slik som du beskriver det. Jeg tror du bør jobbe med deg selv og forholdet for å få dette til å fungere, og gi det en god sjanse!
 

Jeg lever i en familie med «dine og mine» barn, og det er virkelig ikke en enkel familiekonstellasjon. Jeg tror dine tanker om at gresset er grønnere på andre siden er overdrevet. 

Anonymkode: 16794...487

[AnonymBruker]

Virker som du kjeder deg for tida. 

Forståelig at du drømmer om noe mer spennende når du er så ung. 

Du må jo finne utav det selv men, noen spørsmål å stille seg kan være:

Hva tenker du er best for barnet ditt?  

Hvordan vil økonomien din bli om du blir alene med barn? 

Om du finner en ny mann og få barn med, hva skal du gjøre når han begynner å kjede deg? 

 

 

Anonymkode: 49d0e...a57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vet jeg er kynisk. Hadde jeg  vært deg så hadde jeg fått flere barn med samme mann. 

Anonymkode: de863...8f6

Det ville jeg også ha gjort.

Anonymkode: 75b87...bd4

[AnonymBruker]

Som oftest vil historien gjenta seg for de samme type menneskene... 

Vi ser det igjen og igjen her på Kvinneguiden, de kvier seg med å gjøre det slutt fordi de tross alt har barn med 3 menn, og nå er de der igjen at forelskelsen har gått over, og de føler seg ikke sett, de føler seg ikke hørt, de føler... Men kvier seg sånn for å forlate mannen.. 

Fellesnevneren er at de aldri blir fornøyd, samme hva. 

Anonymkode: 439e2...fb0

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Som oftest vil historien gjenta seg for de samme type menneskene... 

Vi ser det igjen og igjen her på Kvinneguiden, de kvier seg med å gjøre det slutt fordi de tross alt har barn med 3 menn, og nå er de der igjen at forelskelsen har gått over, og de føler seg ikke sett, de føler seg ikke hørt, de føler... Men kvier seg sånn for å forlate mannen.. 

Fellesnevneren er at de aldri blir fornøyd, samme hva. 

Anonymkode: 439e2...fb0

TS har bare barn med 1 mann. Jeg kan ikke huske siste gang jeg leste om noen her som har barn med 3 menn. Hvis dette er en vanlig historie i hodet ditt så sier det fryktelig mye om deg og ingenting om TS.

[AnonymBruker]

Hva er det du mistrives med da? 
Våknet du plutselig opp og oppdaget at du ikke har hatt lang nok ungdomstid ?  
Veldig mange hadde villet overtatt mannen din , spesielt siden han er en flott mann og en god far.  
Det er det mangel på i dette landet  

Anonymkode: 29245...eb8

[AnonymBruker]

Er vanskeligere å vere helt/delvis alene med 2 barn enn 1. Er også vanskeligere å finne en ny mann med 2 barn enn 1. Om du ikke ser håp for endring hadde jeg gjort det slutt nå.

Anonymkode: 43d5f...70e

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (2 minutter siden):

TS har bare barn med 1 mann. Jeg kan ikke huske siste gang jeg leste om noen her som har barn med 3 menn. Hvis dette er en vanlig historie i hodet ditt så sier det fryktelig mye om deg og ingenting om TS.

Jeg er klar over at ts har barn med 1 mann, men nå søker hun seg ut av forholdet for å få barn med en annen mann.. Hvordan fordelingen på disse trådene på kg er 2 eller 4 barn har jeg ikke tall på. Men trådene om samme problemstilling kommer ukentlig. 

Anonymkode: 439e2...fb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Vet jeg er kynisk. Hadde jeg  vært deg så hadde jeg fått flere barn med samme mann. 

Anonymkode: de863...8f6

Hva er grunnen til at du mener at dette er kynisk? Mener du at du hadde fått flere barn med samme mann selv om du visste at du ville gå fra han om x antall år?

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Det er da i hvert fall verdt et forsøk å fokusere på det dere har til felles og hvordan ting kan funke mellom dere før du bare stikker?

Anonymkode: 8533e...05f

Joda, men er litt redd for å kaste bort verdifull tid. Vil ikke ha altfor stor avstand mellom barna heller.

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er mye bra i forholdet, slik som du beskriver det. Jeg tror du bør jobbe med deg selv og forholdet for å få dette til å fungere, og gi det en god sjanse!
 

Jeg lever i en familie med «dine og mine» barn, og det er virkelig ikke en enkel familiekonstellasjon. Jeg tror dine tanker om at gresset er grønnere på andre siden er overdrevet. 

Anonymkode: 16794...487

Er det ikke? Jeg har hørt om mange som har masse stesøsken og er kjempeglad for det. Jeg vet ikke fordi jeg har ikke erfaring selv, men føler jeg har hørt om flere som har uttrykt å ha vært fornøyd med det.

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Virker som du kjeder deg for tida. 

Forståelig at du drømmer om noe mer spennende når du er så ung. 

Du må jo finne utav det selv men, noen spørsmål å stille seg kan være:

Hva tenker du er best for barnet ditt?  

Hvordan vil økonomien din bli om du blir alene med barn? 

Om du finner en ny mann og få barn med, hva skal du gjøre når han begynner å kjede deg? 

 

 

Anonymkode: 49d0e...a57

Tenker jo at det beste for barnet er å ha ett hjem, og helsøsken. Men trist for barnet hvis det blir slutt når det er over 3 år gammelt, da det er da de gjerne begynner å få minner og forstår at foreldrene skilles.

Økonomi går fint.

Om han kjeder seg så skal jeg være lydhør når han forteller meg behovene sine og ikke få han til å føle at jeg overser behovene hans...

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Er vanskeligere å vere helt/delvis alene med 2 barn enn 1. Er også vanskeligere å finne en ny mann med 2 barn enn 1. Om du ikke ser håp for endring hadde jeg gjort det slutt nå.

Anonymkode: 43d5f...70e

Hva mente du? Skjønte ikke helt

Anonymkode: 0b550...ed0

[AnonymBruker]

Jeg syns folk gir opp forhold altfor lett i dagens samfunn. Veldig trist å se på. For meg er ikke "at følelsene dabbet av" en god nok grunn til å gå fra sin partner, spesielt ikke når det er barn i bildet. Eneste som hadde gjort det aktuelt å gå fra min partner er enten utroskap eller vold. Alt annet er nei.
Dessuten ønsker jeg ikke at mitt barn skal få oppleve skammen med å være halv-søsken eller ha steforeldre. Ønsker at mine barn skal ha samme far, og en trygg oppvekst hvor foreldrene holder sammen. Utrolig trist å se at det finnes så mange skilmissebarn der ute. Folk gir opp for lett og av idiotiske "lette" grunner. Man skal kjempe for kjærligheten, og løse problemene sammen.

Anonymkode: 3f663...5d7

[AnonymBruker]

Jeg syns du ser skremmende lettvint på det å bryte opp den lille familien din. Du vil ikke ha for mye avstand mellom barna dine, derfor ønsker du ikke å jobbe med forholdet du er i med barnefaren, fordi du allerede er spent og tent på å få deg ny mann. Ja, du fikk tydeligvis barn for tidlig. Du fremstår umoden.

Anonymkode: d1415...2f1

[AnonymBruker]

Alle forhold har ups & downs som det du opplever nå. Prøv å finn noe felles interesser dere kan gjøre bare dere to for å finne sammen igjen. For barna er det beste å ha samme foreldre. Om han er en god far som du beskriver, så er dette den aller viktigste kvaliteten hos en partner. Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Mine, dine og våre vil alltid føre til konflikter og gjøre det vanskelig for barna.

Anonymkode: fef3b...78f