Bør en med traumer helst bli sammen med en med lik bakgrunn ?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har datet to menn med perfekt barndom og de hadde veldig lite forståelse for mine ting. Blant annet var det normalt for de å feire jul med kun familie, selv etter 2 år samboerskap. Så det var mange år jeg feiret jul alene fordi jeg ikke hadde noen å reise til. 

Det var så mange ting som var typisk A4 som jeg aldri hadde opplevd, så jeg falt veldig utenfor. Eller så opplevde jeg at A4 familiene så veldig rart på ting som var normalt for meg. At jeg ikke har kontakt med en side av familien så tenkte svigers at det var noe rart med meg. De så rart på meg da jeg fortalte om ting som skjedde i min barndom. Så det verste for meg er å være sammen med noen som ikke er i stand til å forstå. 

Så traff jeg en som har samme barndom som meg. Ting faller seg mer naturlig på de fleste områder. 

Anonymkode: 2b7a5...8e8

De må ha empati også, det er et must, i tillegg til grei normal barndom. Å ha så kontrollerte ideer av hvordan ting skal være at man lar partner ig samboer sitte alene på julafta fordi den er ment på en spesiell gruppe mennesker, herregud. Da har man ikke mye empati, eller medfølelse. 

Anonymkode: 4a5f2...08c

[AnonymBruker]

Både ja og nei. Det kan være at han har forståelse og empati på et dypere plan enn en som ikke har opplevd verre motgang enn litt mobbing på skolen. Har selv kptsd etter tøff barndom med mye vold, og ble sammen med en som aldri har opplevd lignende. Det ble kaos, først og fremst pga hans manglende empati og generelt veldig overflatiske mentalitet. Etter to år sammen og snakk om giftermål barn og alt, forsvant han umiddelbart da han møtte «drømmedama» med «bedre utdannelse» enn meg… 
 

En mann med mange traumer kan også raskt bli voldelig (min erfaring), så jeg tror det er viktig å se om vedkommende har jobbet med og bearbeidet det han har vært gjennom, og har evne til å både reflektere, forstå og ha sympati og empati.
 

Er man utsatt for traumer, er det så lett å falle for slemme menn, uavhengig av om de har opplevd traumer eller ikke. Dessuten tror jeg livssituasjon også har betydning. Har man en god situasjon og har det godt i livet, vil alt det andre bli enklere og bedre også. Det har med å ikke bli trigget i hverdagen og å ikke bare leve i fortid å gjøre. En partner som det ts nevner, kan både løfte nevnte influencer men også fare for å bryte ned - det er det for tidlig å si enda. Er viktig at vedkommende har det godt med seg selv og bearbeidet ting.
 

 Er dog enig med infkuenceren at å date en som har null lik erfaring vil ha null kompetanse i å begripe hva vedkommende har vært gjennom og det kan da bli kræsj på mange plan.  
 

Jeg vil foreslå å gå sakte frem, bli kjent, og finne ut om vedkommende generelt har det godt i dag og ikke er farlig, rett og slett. Blir det avslørt løgner, så vet nok influenceren at det ikke er akseptabelt, F eks. 

Anonymkode: 8149f...570

[AnonymBruker]

Har litt ulike erfaringer med dette. I utgangspunktet mener jeg at ja, det er absolutt fornuftig å finne en med noenlunde tilsvarende ballast. Like barn leker best. Og ja man kan forstå hverandre. MEN jeg tror nesten alt avhenger av hvor man er i prosessen ift legedom.

Selv har jeg PTSD og er 48 år. Har datet tre menn med skikkelig heavy ballast, men veldig forskjellig ballast - og jeg tror grunnen til at jeg fortsatt er sammen med den ene, er fordi vi er så veldig like og ballasten er veldig lik. 

1. En mann på 58 år, K-PTSD, gjentatte traumer som bl.a overgrep. Vokst opp i et alkoholisert hjem. Hadde overhode ikke bearbeidet noe som helst, ønsket ikke terapi, mente han hadde full kontroll og at livet var helt greit. 

Mye bagasje men helt ulik min. Dette gikk skikkelig dårlig. Han viste klare narsissistiske tegn og hadde ikke rom for meg. Ble fullstendig kaos. 

2. Mann på 52. Vært narkoman. Rusfri nå. Vokst opp i et kaotisk hjem med mye psykiatri. Vært ute i krig. PTSD (mistenker også bipolar)

Mye bagasje, helt ulik min. Dette gikk skikkelig dårlig. Han var så opp og og ustabil og det trigget meg hele tiden. Umulig å kjenne på trygghet med han. 

2. En mann på 48, som meg. Han har også PTSD. Han har PTSD grunnet at han har levd i et voldelig forhold. Det er også grunnen til min PTSD. Vi har veldig like erfaringer med våre ekser, kan forstå hva som trigger og hvorfor det trigger, vi kan forstå at vi må behandle hverandre varsomt fysisk - og vi forstår at vi bør snakke rolig, ta pauser dersom det holder på å gå mot krangel, vi jobber sammen og MED hverandre, ikke mot hverandre. Vi går sammen i terapi og hver for oss. 

Dette er et nydelig forhold, der vi begge er opptatt av å "lege hverandre". Vi opplever at vi ser hverandre, snakker godt sammen og forstår hvordan PTSD kan virke på oss. Jeg er lenger i helingsprosessen enn han, fordi det er nå 5 år siden jeg kom meg ut av forholdet jeg var i. Han har vært alene i 2 år og jobber intenst med ting. Syns han har kommet langt og jeg opplever at vi er et slikt par som drar hverandre opp når den ene er nede. Jeg er så lykkelig for å være sammen med en som forstår meg og traumene mine og i tillegg helt naturlig forstår hvordan jeg ønsker bli behandlet - og vice versa. 

Så ja takk til dem som har noen lunde LIKE traumer. Nei takk til for stor forskjeller og til dem som ikke bearbeider ting. 

 

Anonymkode: dfb98...be6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har litt ulike erfaringer med dette. I utgangspunktet mener jeg at ja, det er absolutt fornuftig å finne en med noenlunde tilsvarende ballast. Like barn leker best. Og ja man kan forstå hverandre. MEN jeg tror nesten alt avhenger av hvor man er i prosessen ift legedom.

Selv har jeg PTSD og er 48 år. Har datet tre menn med skikkelig heavy ballast, men veldig forskjellig ballast - og jeg tror grunnen til at jeg fortsatt er sammen med den ene, er fordi vi er så veldig like og ballasten er veldig lik. 

1. En mann på 58 år, K-PTSD, gjentatte traumer som bl.a overgrep. Vokst opp i et alkoholisert hjem. Hadde overhode ikke bearbeidet noe som helst, ønsket ikke terapi, mente han hadde full kontroll og at livet var helt greit. 

Mye bagasje men helt ulik min. Dette gikk skikkelig dårlig. Han viste klare narsissistiske tegn og hadde ikke rom for meg. Ble fullstendig kaos. 

2. Mann på 52. Vært narkoman. Rusfri nå. Vokst opp i et kaotisk hjem med mye psykiatri. Vært ute i krig. PTSD (mistenker også bipolar)

Mye bagasje, helt ulik min. Dette gikk skikkelig dårlig. Han var så opp og og ustabil og det trigget meg hele tiden. Umulig å kjenne på trygghet med han. 

2. En mann på 48, som meg. Han har også PTSD. Han har PTSD grunnet at han har levd i et voldelig forhold. Det er også grunnen til min PTSD. Vi har veldig like erfaringer med våre ekser, kan forstå hva som trigger og hvorfor det trigger, vi kan forstå at vi må behandle hverandre varsomt fysisk - og vi forstår at vi bør snakke rolig, ta pauser dersom det holder på å gå mot krangel, vi jobber sammen og MED hverandre, ikke mot hverandre. Vi går sammen i terapi og hver for oss. 

Dette er et nydelig forhold, der vi begge er opptatt av å "lege hverandre". Vi opplever at vi ser hverandre, snakker godt sammen og forstår hvordan PTSD kan virke på oss. Jeg er lenger i helingsprosessen enn han, fordi det er nå 5 år siden jeg kom meg ut av forholdet jeg var i. Han har vært alene i 2 år og jobber intenst med ting. Syns han har kommet langt og jeg opplever at vi er et slikt par som drar hverandre opp når den ene er nede. Jeg er så lykkelig for å være sammen med en som forstår meg og traumene mine og i tillegg helt naturlig forstår hvordan jeg ønsker bli behandlet - og vice versa. 

Så ja takk til dem som har noen lunde LIKE traumer. Nei takk til for stor forskjeller og til dem som ikke bearbeider ting. 

 

Anonymkode: dfb98...be6

Meg som skrev dette. Har også vært sammen  med menn som ikke har opplevd det samme som meg. I begynnelsen viste de veldig forståelse da jeg fortalte om volden. Men på sikt kunne de virkelig ikke forstå hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, hvorfor jeg ble trigget, hvorfor jeg gråt lett eller hvorfor jeg tidvis var over eller under-aktivert. Det ble utrolig vanskelig for meg. jeg trenger en som kan forstå. 

Anonymkode: dfb98...be6

[AnonymBruker]

Ikke noe fasitsvar og det kommer an på mye. Eksen min hadde en normal barndom, men viste seg etterhvert å mangle empati og satte alltid sine egne behov først, etter at forholdet var etablert. Nåværende kjæreste har hatt en vond barndom, som meg, og har gjort mye dumt da han var yngre, men nå er han så utrolig trygg, stabil og reflektert og verdens beste støtte når man har en dårlig dag. Jeg sliter forøvrig ikke med oppveksten min sånn i hverdagen, men jeg kan slite med at jeg lar meg tråkke på og ikke ser min egen verdi i relasjoner med andre, så jeg blir værende i relasjoner som ikke er bra for meg. Dette kan igjen føre til mild/moderat depresjon. Heldigvis tror jeg at jeg har klart å velge rett partner denne gangen. 

Anonymkode: aa9c3...8fe

[AnonymBruker]

Like barn leker best...?

Jeg har masse traumer fra barndommen av, men har jobbet mye med meg selv og hvordan jeg fungerer i relasjoner.

Min erfaring er at alle har traumer, men i varierende grad.

De "vanlige" og "normale" har ofte traumer de ikke selv skjønner, det er min erfaring i forhold.

Å være sammen med en som har mye ubearbeidede traumer er katastrofe. Aldri mer.

Anonymkode: 1299d...646

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har ptsd og det hadde og en jeg var sammen med. Men pga vår ustabile psyke så funket ikke det så bra nei. Vi trodde og at vi kunne være bra for hverandre og støtte hverandre, men sannheten var at vi var ikke så sterke til å støtte hverandre. Så det passer ikke for meg nei. Jeg må ha en stabil mann.

Anonymkode: 4347c...902

At du har ptsd betyr ikke at du har ustabil psyke.

Tvert i mot, at du utviklet symptomer på PTSD viser jo bare at du har normale reaksjoner på unormale ting.

Anonymkode: 1299d...646

[DelvisPresley]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg har ptsd og angst, men fungerer i lederjobb og privat. Mannen har aldri slitt psykisk og er veldig stabil og jevn i humøret. For meg er det utelukkende positivt at han er trygg, rolig og stabil. Vi snakker og tilnærmet null om min fortid, og det synes jeg er bra. 

Anonymkode: 0c563...6b1

Men det er alltid den "veien". Aldri om en ressurssterk dame finner sammen med en mann med traumer.

[Vera]

Jeg vil si definitivt ikke. 

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (Akkurat nå):

Men det er alltid den "veien". Aldri om en ressurssterk dame finner sammen med en mann med traumer.

Definer ressurssterk.

For det finnes for f ikke noe mer ressursterkt enn en som har klart å overleve med barndom uten noe kjærlighet.

Anonymkode: 1299d...646

[AnonymBruker]

Psyken min har aldri blitt så trigget som da jeg datet en med psykiske utfordringer (agorafobi). Jeg har selv blant annet angst, men har alltid vært veldig tydelig på at jeg må eksponere meg for det jeg har angst for. Jeg er ikke angstfri, og kroppen lever noen ganger sitt eget liv, men jeg er veldig bestemt på å fortsette med eksponeringen.

Han jeg datet mente jeg ikke hadde "nok angst" eller var "psyk nok" dersom jeg stadig klarte å eksponere meg selv. Han var selv helt fastlåst, nektet plent å utfordre agorafobien. Jeg pushet, han ble pissed - slik holdt vi på i et år. Min egen psyke ble så trigget av alt med ham at jeg var et vrak da jeg til slutt takket for meg. Var dritt lei den "konkurransen" han kjørte på hvem som var psykest og hadde det verst. 

Den blinde kan ikke lede den blinde, da havner man i grøfta. 

Anonymkode: f8c7f...710

[AnonymBruker]

Handler om personlighet ,ikke fortid.

Jeg har 2 ekser fra helvete. 

Og 2 mer normale.

Alle ulike oppvekst,han som var snillest hadde den tøffeste barndom som barnehjemsbarn. 

Han jeg har nå har en trygg oppvekst. Men opplevd noen traumatiske ting i voksen livet/ung voksen.

Jeg?

Masse traumer..dps pasient på 4 året. Diagnoser. Men ressurssterk også..hus,bil,sparepenger,barn osv.

Har funnet mannen i mitt liv nå.

💖

Anonymkode: 3e3fa...d36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

De må ha empati også, det er et must, i tillegg til grei normal barndom. Å ha så kontrollerte ideer av hvordan ting skal være at man lar partner ig samboer sitte alene på julafta fordi den er ment på en spesiell gruppe mennesker, herregud. Da har man ikke mye empati, eller medfølelse. 

Anonymkode: 4a5f2...08c

Selvfølgelig kan de legge en hånd på meg å si "så fælt, ja det skjønner jeg var vondt.. " men du ser at de innerst inne ikke er i stand til å sette seg inn i  hvordan det fungerer. 

De lot seg nok styre av bestemte mødre. 

Men når jeg fortalte samboer om ting fra barndommen første gang, ting som er litt viktig å vite om. Så tok han seg en tur ut døra fordi det var sterk kost. Så kom han inn igjen og åpnet seg om lignende erfaring. Så snakket vi lenge om hvordan vi heller ønsker å gjøre det for våre barn. Bare det å kunne snakke sånn rundt det vanskeligste. 

Eller å kunne le av de psyke mødrene vi hadde, på en sånn nyte at vi fikk det ut og valgte å ikke la det gå inn på oss mer. Den gangen jeg fortalte eks om trusler, straff og juling så stirret han rart på meg å sa "huff.." han hadde vel ikke sjangs til å sette seg inn I hvordan det føles. Det verste han opplevde i barndommen var at faren hans ville at han gredde håret hver kveld. 

Anonymkode: 2b7a5...8e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Meg som skrev dette. Har også vært sammen  med menn som ikke har opplevd det samme som meg. I begynnelsen viste de veldig forståelse da jeg fortalte om volden. Men på sikt kunne de virkelig ikke forstå hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, hvorfor jeg ble trigget, hvorfor jeg gråt lett eller hvorfor jeg tidvis var over eller under-aktivert. Det ble utrolig vanskelig for meg. jeg trenger en som kan forstå. 

Anonymkode: dfb98...be6

Og da blir det som at man må unnskylde sine reaksjoner som egentlig er normale. Så føler man seg så unormal i det forholdet. Også følte jeg meg veldig lett som en belastning for den andre. 

Anonymkode: 2b7a5...8e8

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (4 timer siden):

Men det er alltid den "veien". Aldri om en ressurssterk dame finner sammen med en mann med traumer.

Hva legger du i ordet? 

Anonymkode: 2b7a5...8e8

[AnonymBruker]

Ingen sitter på fasiten, heller ikke denne influenceren. Man bør bli sammen med den man liker, den det er tosidig respekt og kommunikasjon som begge liker hverandre. 

Følg følelsene og lytt til hjertet. Selv er jeg sammen med en jeg stadig på ny og ny blir forelsket i selv om vært det før. Det kan gå måneder eller uker hvor vi gjør vårt eget, men så får vi mer tid til bare oss og da er det stadig som å bli nyforelsket. 🥰

Anonymkode: 9e012...8f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Like barn leker best...?

Jeg har masse traumer fra barndommen av, men har jobbet mye med meg selv og hvordan jeg fungerer i relasjoner.

Min erfaring er at alle har traumer, men i varierende grad.

De "vanlige" og "normale" har ofte traumer de ikke selv skjønner, det er min erfaring i forhold.

Å være sammen med en som har mye ubearbeidede traumer er katastrofe. Aldri mer.

Anonymkode: 1299d...646

Det stemmer ikke. Det vanlige er å ikke ha traumer.

Men man kan si at det er normalt å ha opplevd vanskelige ting, og at alle familier «har noe». Dette betyr likevel ikke at det oppstår et traume. 

Man skiller også mellom ulike traumer. Enkelttraumer (Type 1) kan gi ptsd. 
Komplekse, relasjonelle og utviklingstraumer (Type 2) kan også gi ptsd med tilleggssymptomer. 
Barn som blir utsatt for alvorlige type 2 traumer kan få en skjevutvikling både nevrologisk, emosjonelt og sosialt.

Anonymkode: f5d53...032