Bør en med traumer helst bli sammen med en med lik bakgrunn ?

[AnonymBruker]

Følger en influenser på snapchat som har hatt en traumatisk barndom. Hun mener det er best å finne en kjæreste som også har opplevd traumatiske ting. Hun dater nå en "gjøk" som også har hatt en tøff barndom. Hun tenker at man da har bedre forståelse for hverandre. Man forstår da mer av hva den andre har gått igjennom og hvordan det har påvirket livet. Jeg har motsatt erfaring. Hva tror dere? 

Anonymkode: 0374a...344

[AnonymBruker]

Jeg har ptsd og angst, men fungerer i lederjobb og privat. Mannen har aldri slitt psykisk og er veldig stabil og jevn i humøret. For meg er det utelukkende positivt at han er trygg, rolig og stabil. Vi snakker og tilnærmet null om min fortid, og det synes jeg er bra. 

Anonymkode: 0c563...6b1

[AnonymBruker]

Tja. Generelt vil jeg si at en med traumatisk bakgrunn passer best med enten en annen som har bearbeidet mye, eller en "vanlig" person som er tålmodig, trygg og raus. 

Anonymkode: 59a3f...4be

[AnonymBruker]

Jeg har ptsd og det hadde og en jeg var sammen med. Men pga vår ustabile psyke så funket ikke det så bra nei. Vi trodde og at vi kunne være bra for hverandre og støtte hverandre, men sannheten var at vi var ikke så sterke til å støtte hverandre. Så det passer ikke for meg nei. Jeg må ha en stabil mann.

Anonymkode: 4347c...902

[Rosa Dartle]

Jeg har så troa på å finne en som har beina godt plantet til jorda i stedet. Jeg har for mye issues selv til at det ville funket sammen med en med tilsvarende traumer. Har såvidt prøvd, og det gikk dårlig. Har i mange år vært sammen med en som ikke hadde opplevd noe spesielt (kun mistet en gammel hund). Det føles utrolig trygt og godt å være med en som står så stødig og ikke har med seg masse bagasje. Det er dog viktig at personen har empati og muligheter for å sette seg inn i andres situasjon.

Men her i huset har det aldri vært rom for å «dyrke» traumer, smerter eller såre barndomsminner. Det var først da jeg ble sammen med ham at jeg fikk det så stabilt at jeg kunne studere, få meg en jobb jeg har kunnet holde ved og generelt fått det A4-livet jeg ønsket meg.

[svartkatt]

Nei.. det er kanskje bedre for noen.. og kanskje det kommer an på hva man har opplevd for noen.. enten det er lignende ting eller forskjellige. Men det kommer sikkert an på hvordan man tenker og bearbeider ting. 

[AnonymBruker]

Nei, No, Nein, Non, Ei, 

Anonymkode: 23956...af7

[Gjest anonym 45679]

Nei, tror man fort kan dyrke "sorgen" med å møte noen med tilsvarende ballast. 

[AnonymBruker]

Her er det ingen fasit. Jeg tror at uansett bakgrunn handler det mer om evner og vilje fra begges side til å kommunisere, være rause og tåle hverandre.

Jeg har k-ptsd, kjip barndom, mindre heldig med foreldra og hele den rekka. Mannen min har bagasje han også, men hadde en skikkelig god og trygg oppvekst, verdens beste mor, gode rammer og er trygg i og på seg selv.

Jeg er veldig obs på å ikke traumadumpe, han skal ikke måtte ta ansvar for eller bære mine byrder. Pga oppveksten er jeg litt for flink til å passe på så selv om jeg ikke har hemmeligheter for han så skjer det at det dukker opp ting han ikke visste og at jeg ikke tenker over at er nytt og vanskelig for han å få innblikk i. Da må jeg tåle hans reaksjoner og han må tåle min historie for at vi begge skal kunne ha det bra både alene og sammen. Det som for meg er bearbeida minner er for han brikker han ikke ante at mangla. At han har erfaring med at livet ikke er rosenrødt hjelper, men det har også konsekvenser i form av at han selv har sårbarheter.

For eksempel har jeg merkedagstriggere, vi har aldri diskutert de i detalj, han vet at de elsisterer, han kjenner kanskje ikke historien. Etter ti år sammen så har han trukket konklusjoner her og der som ikke alltid stemmer og da rivner virkeligheten litt for han når det kommer frem ny informasjon. Det gjør rett og slett vondt for oss begge å bli kjent med slike ting og det kan bli for mye for mange.

Anonymkode: 16778...3df

[AnonymBruker]

Om noen tilfeldig har samme problemer så er det vel greit, men det er vanskelig nok å i det hele tatt finne noen i dette landet. Om man skal legge enda en ting til "kravene" blir det jo helt umulig.

Anonymkode: 33ae5...fab

[AnonymBruker]

Man må ikke noe. Har k-ptsd og slitt med traumatiske opplevelser/ettervirkninger nesten hele livet, men er med noen stikk motsatt av meg. Kunne sikkert fungert med noen med lignende bakgrunn, men man må ha kjemi. Jeg går ikke etter noen som er lik meg, men noen jeg fungerer med og er forelsket i uansett bakgrunn.

Anonymkode: ee388...c07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Følger en influenser på snapchat som har hatt en traumatisk barndom. Hun mener det er best å finne en kjæreste som også har opplevd traumatiske ting. Hun dater nå en "gjøk" som også har hatt en tøff barndom. Hun tenker at man da har bedre forståelse for hverandre. Man forstår da mer av hva den andre har gått igjennom og hvordan det har påvirket livet. Jeg har motsatt erfaring. Hva tror dere? 

Anonymkode: 0374a...344

Svaret er nei. Dette har de forsket på. Best sjanse for varig forhold har en med noe annet enn trygg tilknytning sammen med en som har trygg tilknytning.

Anonymkode: 08d6d...c69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Følger en influenser på snapchat som har hatt en traumatisk barndom. Hun mener det er best å finne en kjæreste som også har opplevd traumatiske ting. Hun dater nå en "gjøk" som også har hatt en tøff barndom. Hun tenker at man da har bedre forståelse for hverandre. Man forstår da mer av hva den andre har gått igjennom og hvordan det har påvirket livet. Jeg har motsatt erfaring. Hva tror dere? 

Anonymkode: 0374a...344

Jeg vil si nei. Motsatt.

Jeg har mye traumer. Skulle jeg vært sammen med en lik hadde det blitt kaos, jeg trenger en trygg og rolig mann. Livserfaring må han ha,noen tøffe opplevelser ,men ikke mange traumer nei.

Fant en slik💝💝

Anonymkode: 3e3fa...d36

[knooters]

Jeg vil si "ja" - gitt at man har et konstruktivt forhold til sine issues.

Det kommer jo også an på hvordan den andre parten må tilpasse seg. "Traumer" betyr jo ikke nødvendigvis at man blir psykotisk og utilregnelig, men hvis man havner der at man i praksis må være psykiater for å håndtere det hele, er det jo åpenbart bedre med noen som kan relatere - sammenliknet med noen som blir usikker og trekker seg unna. Hvis ikke folk vet hvordan de skal håndtere den type problematikk, er jo det i seg selv turnoff. Selv om det ikke er noe vondt i personen, er det jo også det med å lukke øynene og se for seg at man kan håndtere det som kommer.

[AnonymBruker]

knooters skrev (22 minutter siden):

Jeg vil si "ja" - gitt at man har et konstruktivt forhold til sine issues.

Det kommer jo også an på hvordan den andre parten må tilpasse seg. "Traumer" betyr jo ikke nødvendigvis at man blir psykotisk og utilregnelig, men hvis man havner der at man i praksis må være psykiater for å håndtere det hele, er det jo åpenbart bedre med noen som kan relatere - sammenliknet med noen som blir usikker og trekker seg unna. Hvis ikke folk vet hvordan de skal håndtere den type problematikk, er jo det i seg selv turnoff. Selv om det ikke er noe vondt i personen, er det jo også det med å lukke øynene og se for seg at man kan håndtere det som kommer.

Det store flertallet med tidligere traumer er mennesker som fungerer fint i jobb og relasjoner, men i svært nære relasjoner som parforhold, så kan det bli merkbart. 

Anonymkode: 08d6d...c69

[Gjest WhisperingWind]

Nei. Jeg tror det handler mer om hva moraler, verdier og livssyn å gjøre. Mitt første forhold var med en fyr fra en flott og stabil familie. Vi hadde det kjempefint sammen. Selv har jeg null familie, er barnevernsunge, opplevd mye dritt og traumer.

Men jeg har også klart å bruke de erfaringene til å få en sterk psyke, vokst som menneske og har latt erfaringene gi meg noe positivt fremfor å la de knekke meg.

Mitt andre forhold var også med en fra vanilje bakgrunn. Jeg var den sterke og stabile. Han var usikker og livredd for å miste meg og ble bare en levende nikkedukke som ikke hadde egne meninger.

Han jeg giftet meg med hadde noe ymse fra barndommen. Etterhvert kom det mer og mer frem at han endte opp med å skylde på alle andre og verden og ble mer og mer bitter. Så ble skilsmisse til slutt.

Han jeg er sammen med nå hadde en ganske tøff barndom. Og har opplevd stor livskrise i voksen alder. Han har derimot gjort som meg. Vokst på erfaringene og jobbet med seg selv for å komme styrket ut av det. Ingen «stakkars meg» holdning eller «verden skylder meg holdning»

 

[AnonymBruker]

Mja

Er en kvinne m mange traumer fra barn/ ungdom. Fattigdom og psykiatri  - måtte ordne opp og ta ansvar hjemme fra altfor ung alder. 

Er ikke bitter  - men har en annen  forståelse  av verden  rundt meg enn en med udramatisk  oppvekst.

Min nåværende  samboer ( igjennom 10 år)er desverre  blitt som et " barn" i forholdet.

Lener seg på meg, vil at jeg skal korrigere hans oppførsel ( blir fort sint/ frustrert) . Sier han beundrer  meg og jeg er hans klippe. Men liker ikke prate om psykiske problemer " og sånt". ( har familiemedlem som jeg har følgt til dps  feks)

Vi har nok er skjevt forhold  pga forskjellene. Han er en medvinds  person - kan ikke regne med han som emosjonell  støtte i motbakke. 

Anonymkode: 030b7...6f8

[AnonymBruker]

Nei, bare hvis begge har kommet langt i healingen. Eller så tror jeg det blir et ganske dårlig forhold, rett og slett. 

Anonymkode: 551a2...386

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Følger en influenser på snapchat som har hatt en traumatisk barndom. Hun mener det er best å finne en kjæreste som også har opplevd traumatiske ting. Hun dater nå en "gjøk" som også har hatt en tøff barndom. Hun tenker at man da har bedre forståelse for hverandre. Man forstår da mer av hva den andre har gått igjennom og hvordan det har påvirket livet. Jeg har motsatt erfaring. Hva tror dere? 

Anonymkode: 0374a...344

Jeg har datet to menn med perfekt barndom og de hadde veldig lite forståelse for mine ting. Blant annet var det normalt for de å feire jul med kun familie, selv etter 2 år samboerskap. Så det var mange år jeg feiret jul alene fordi jeg ikke hadde noen å reise til. 

Det var så mange ting som var typisk A4 som jeg aldri hadde opplevd, så jeg falt veldig utenfor. Eller så opplevde jeg at A4 familiene så veldig rart på ting som var normalt for meg. At jeg ikke har kontakt med en side av familien så tenkte svigers at det var noe rart med meg. De så rart på meg da jeg fortalte om ting som skjedde i min barndom. Så det verste for meg er å være sammen med noen som ikke er i stand til å forstå. 

Så traff jeg en som har samme barndom som meg. Ting faller seg mer naturlig på de fleste områder. 

Anonymkode: 2b7a5...8e8

[AnonymBruker]

Dette snakket jeg om med psykologen min, jeg har cptsd etter en fæl oppvekst, har bearbeidet mye og fungerer greit i dag. Hun mente at skulle jeg ha en partner må det være en empatisk trygg fyr med bena planta godt på jorda, noe annet ville trigge og åpne sår. Og det har jeg forsåvidt forsøkt og fått bekreftet ja.. 

Anonymkode: 4a5f2...08c