Separert, igjen..

[AnonymBruker]

Skriver egentlig bare for å blåse ut litt. Mann i slutten av 30åra her. Har vært med min kone i 18år nå, gift i 5. Vi skal nå inn i vår tredje separasjon. Og det samme skjer liksom gang etter gang, som et mareritt som går i syklus. Gjengangeren etter min mening at vi kanskje blir litt familie as og vell opptatt i jobb. Hun blir opptatt av venner og jeg klager på at hun "aldri" avtaler når hun er hjemme. Så alle disse gangene har konen ønsket avstand for å bli kjent med seg selv. Første gangen bodde vi 2 mnd fra hverandre men ble mye dating mellom oss og hang mye sammen uansett. 2 gangen ble det mye av det samme men det ble litt ekstra rot da det kom enda en mann inn i bildet. Nå oppfatter jeg det nesten som hun er i en form for livskrise, men i samme stil. Ønsker å finne ut hvem hun er uten meg. Hun sier hun elsker meg og er gla i meg. Men ønsker at vi skal leve selvstendige liv. Jeg ga henne et lite ultimatum, om at hvis vi ikke jobber sammen denne gang er det over for godt. Det tærer jo noe enormt det her. hvordan skal man igjen klare å bygge tillitt om hun vil tilbake. Jeg elsker henne over alt på jord. Hun er min lagspiller og hun er sterk hvor jeg er svak. Nå som ting kom fram i lyset har vi også vært mer kjærester siste uka en vi har vært på mange år. Jeg syns urolig synn på henne. Har ingen nevneverdig familie, og er mutters alene, sett bort fra noen venner. Hun får kjempe problemer økonomisk. Og har kanskje ikke helt stått på egene ben da jeg har vært der mye med matlaging økonomi ect.  Alle i rundt meg sier jeg må ta vare på meg selv nå. Og bli kjent med meg selv før jeg finner noen andre. Men jeg ønsker ikke å være alene. Eller dra på fylla med venner. Jeg ønsker å være en familie far, hvor jeg kan pusle hjemme, ordne middag, og pleie de rundt meg. Ønsker å dele livet med noen, men føler heller ikke jeg kan sitte på benken å vente på kona. Skjønner liksom ikke helt hvor jeg skal ta fatt denne gang. 

Anonymkode: f45e5...6c2

[AnonymBruker]

Avsnitt.

Anonymkode: c5123...839

[AnonymBruker]

Vær beinhard og ikke tilbring tid med henne, ikke date hverandre, ikke vær tilgjengelig og la henne virkelig kjenne på hvordan det er å være alene uten å ha deg i ryggen.

Men helt ærlig, så tror jeg ikke det kommer til å bli en varig forandring til det bedre, om dere bestemmer dere for å bli sammen igjen. 

Du kan fortsatt pusle på hjemme, være familiefar og ellers gjøre det du liker, enten det er som singel, sammen med henne, eller sammen med en ny en. Det er helt opp til deg.

Anonymkode: db976...46d

[Hulderen]

Da dere skulle være to måneder fra hverandre, hvorfor respekterte du ikke det? Hvorfor hadde dere kontakt og datet? 

Jeg skjønner at det er veldig slitsomt for deg å stadig oppleve dette. Men hvis du virkelig gir henne den avstanden hun ber om, så vil hun få tid til å finne seg selv og hva hun vil med livet. Da vil hun trolig ikke trenge flere separasjoner - hvis hun da kommer tilbake til deg. 
Kanskje ender det med at hun eller du ønsker å gjøre det slutt permanent. Men da vet dere det også. Det verste er denne vinglingen i mellom. 

Du nevner ikke om dere har barn. Hvis dere ikke har det, så trenger dere ikke å ta så mye hensyn, og det blir enklere med et fullstendig brudd. 

Endret 25. mars av Hulderen

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Skriver egentlig bare for å blåse ut litt. Mann i slutten av 30åra her. Har vært med min kone i 18år nå, gift i 5. Vi skal nå inn i vår tredje separasjon.

Og det samme skjer liksom gang etter gang, som et mareritt som går i syklus.

Gjengangeren etter min mening at vi kanskje blir litt familie as og vell opptatt i jobb. Hun blir opptatt av venner og jeg klager på at hun "aldri" avtaler når hun er hjemme. Så alle disse gangene har konen ønsket avstand for å bli kjent med seg selv.

Første gangen bodde vi 2 mnd fra hverandre men ble mye dating mellom oss og hang mye sammen uansett. 2 gangen ble det mye av det samme men det ble litt ekstra rot da det kom enda en mann inn i bildet.

Nå oppfatter jeg det nesten som hun er i en form for livskrise, men i samme stil. Ønsker å finne ut hvem hun er uten meg. Hun sier hun elsker meg og er gla i meg. Men ønsker at vi skal leve selvstendige liv.

Jeg ga henne et lite ultimatum, om at hvis vi ikke jobber sammen denne gang er det over for godt. Det tærer jo noe enormt det her. hvordan skal man igjen klare å bygge tillitt om hun vil tilbake. Jeg elsker henne over alt på jord. Hun er min lagspiller og hun er sterk hvor jeg er svak. Nå som ting kom fram i lyset har vi også vært mer kjærester siste uka en vi har vært på mange år.

Jeg syns urolig synn på henne. Har ingen nevneverdig familie, og er mutters alene, sett bort fra noen venner. Hun får kjempe problemer økonomisk. Og har kanskje ikke helt stått på egene ben da jeg har vært der mye med matlaging økonomi ect.

Alle i rundt meg sier jeg må ta vare på meg selv nå. Og bli kjent med meg selv før jeg finner noen andre. Men jeg ønsker ikke å være alene. Eller dra på fylla med venner. Jeg ønsker å være en familie far, hvor jeg kan pusle hjemme, ordne middag, og pleie de rundt meg. Ønsker å dele livet med noen, men føler heller ikke jeg kan sitte på benken å vente på kona. Skjønner liksom ikke helt hvor jeg skal ta fatt denne gang. 

Anonymkode: f45e5...6c2

Enten må du finne deg i vinglingen hennes eller gå videre. Er bedre med 50-50 enn usikkert 

[Gjest WhisperingWind]

«Finne seg selv»?

Man kan fint finne seg selv med en partner. Høres mer ut som om hun vil ha et frikort til å møte andre menn.

Er ikke synd i henne at hun ikke har familie og et dårlig økonomisk stilt om det blir skilsmisse. Det er hennes valg å da leve alene.

Når du sier dere er separert. Har dere da gjort det offisielt? I sekundet dere separeres og det er godkjent av statsforvalter splittes økonomien og hun må klare seg selv. Og om det skulle vise seg at det kun er pga det økonomiske hun skulle ville bli med deg; er det virkelig ekteskapet du ønsker deg?

For min del er det ikke noe enten eller. Man kjemper sammen eller en går fra hverandre. 
 

Hun elsker ikke deg. Ikke sånn en partner skal elske noen for da hadde hun kjempet for dere.

Endret 25. mars av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Var dere unge da dere traff hverandre? Har dere ikke hatt noen andre kjærester?

Anonymkode: edd0d...ed1

[AnonymBruker]

Hulderen skrev (8 timer siden):

Da dere skulle være to måneder fra hverandre, hvorfor respekterte du ikke det? Hvorfor hadde dere kontakt og datet? 

Jeg skjønner at det er veldig slitsomt for deg å stadig oppleve dette. Men hvis du virkelig gir henne den avstanden hun ber om, så vil hun få tid til å finne seg selv og hva hun vil med livet. Da vil hun trolig ikke trenge flere separasjoner - hvis hun da kommer tilbake til deg. 
Kanskje ender det med at hun eller du ønsker å gjøre det slutt permanent. Men da vet dere det også. Det verste er denne vinglingen i mellom. 

Du nevner ikke om dere har barn. Hvis dere ikke har det, så trenger dere ikke å ta så mye hensyn, og det blir enklere med et fullstendig brudd. 

Hvordan vet du at dette handler om respekt fra TS overfor kona? Det er jo kanskje kona som tok initiativ til å ville møtes og date osv? Da er det ikke lett for den som er forlatt (TS) og si nei. Man får jo forhåpninger.... Så å antyde at TS ikke har vært respektfull uten å vite noe mer, synes jeg er merkelig! 

Anonymkode: 841fe...c9f

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvordan vet du at dette handler om respekt fra TS overfor kona? Det er jo kanskje kona som tok initiativ til å ville møtes og date osv? Da er det ikke lett for den som er forlatt (TS) og si nei. Man får jo forhåpninger.... Så å antyde at TS ikke har vært respektfull uten å vite noe mer, synes jeg er merkelig! 

Anonymkode: 841fe...c9f

Siden det var hun som bad om to måneder for seg selv, så fant jeg det naturlig å anta at det var hun som tok kontakt. Stemmer det ikke, så klarer nok TS fint å svare det selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvordan vet du at dette handler om respekt fra TS overfor kona? Det er jo kanskje kona som tok initiativ til å ville møtes og date osv? Da er det ikke lett for den som er forlatt (TS) og si nei. Man får jo forhåpninger.... Så å antyde at TS ikke har vært respektfull uten å vite noe mer, synes jeg er merkelig! 

Anonymkode: 841fe...c9f

Ts her. Det stemmer veldig det du skrev her ja, jeg kom når hun var lei seg, jeg spurte om vi skulle spise lunch sammen, hun ville komme hjem og spise mat osv 

Anonymkode: f45e5...6c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Var dere unge da dere traff hverandre? Har dere ikke hatt noen andre kjærester?

Anonymkode: edd0d...ed1

Ts. Vi har begge hatt kjærester. Vi ble sammen i ung alder, fikk barn i starten på 20 årene. Pause nr 2 begynte jeg å date, hun bodde sammen med en annen, men kom tilbake når vi skulle dele innbo.

Anonymkode: f45e5...6c2

[AnonymBruker]

Det der er så typisk med ungdomskjærester som vokser opp sammen. De gamle mønstrene henger igjen. 

Dere vil nok bli bedre partnere neste gang. Mer voksne 

Anonymkode: 436a8...b37

[AnonymBruker]

Hun er nok glad i deg, ts, men elsker deg, det gjør hun ikke når hun stadig må ut og også vil "finne seg selv" med å rote med andre menn.

For meg høres det ut som om hun har store personlige problemer som hun trenger å bearbeide/behandling for.

Skulle dere hatt en sjanse til å få et stabilt liv sammen igjen så tror jeg hun må forplikte seg til den behandlingen hun trenger for hva enn som er hennes problemer OG dere begge må forplikte dere til parterapi.

Men mest trolig vil dette ikke gjøre nok, for som andre nevnte har dere nå gjentatt usunne mønster over flere år og til og med fått et mønster med disse separasjonene.

Faktum er at hun og du ønsker helt ulike liv nå. Du ønsker deg en fast partner som du kan skape et godt hjem med, en bestevenn og kjæreste som ønsker å tilbringe tid sammen og hvor dere ser hverandre. Det kan du tydeligvis ikke få av denne kvinnen, hun har andre ønsker.

Jeg synes du skal høre på dine venner og nære som sier at du nå må begynne å ta vare på deg selv. For det gjør du ikke godt nok når du fortsetter denne ustabile berg- og dalbanen. Denne kvinnen sier til deg at hun elsker deg, men vil dere skal "leve selvstendige liv" - det tolker jeg som at hun ønsker å ha et sted å bo, du skaper tydeligvis et godt hjem, og som du sier, hun har ikke familie eller økonomi. Så hun vil ha det økonomiske og det praktiske med deg - men hun vil leve sitt liv parallelt med ditt, ikke nødvendigvis med deg. Kan du leve med det?

Måten du stadig går tilbake til henne, enten det er hun som tar kontakt eller du, det er også et usunt mønster når dere egentlig ikke gjør noe for å ta tak i de virkelige problemene, når hun ikke vil gå i behandling for sine problemer, og dere ikke går i parterapi. Hvor mange flere separasjoner må til før du gjør noe med ditt usunne mønster i dette?

Jeg synes du skal ta kontakt med en fagperson for egen del, ev. snakke med en som står deg nær og som er fornuftig og oppegående og bryr seg, for jeg tror du trenger å sortere tanker og følelser også.

Det virker som om dere har et usunt hekt på hverandre, og slik dere holder på ødelegger dere bare hverandre på sikt.

Enten får hun og dere gå i terapi og parterapi, eller så bør dere avslutte for godt, for hvis ikke får du aldri det livet du ønsker deg.

Det er nok av gode, stabile kvinner der ute som ønsker det samme som deg som du kan få det godt med. Men da må du også ønske det selv, og ikke holde fast i gamle mønster hvor ingenting endrer seg annet enn at du blir mer og mer desillusjonert og mister troen på deg selv.

 

Anonymkode: e92a7...da1

[AnonymBruker]

Enten må dere ha et såkalt åpent forhold, eller så er det beste å gå hver deres vei. Nå splitter dere opp hver gang din kone føler behov for å «finne seg selv», og det er bare tullball🙃

Anonymkode: 924ec...194

[AnonymBruker]

du er "havnen" hun faller tilbake på fordi du er tilgjengelig, ikke fordi du er den rette. Jeg ville gjort meg utilgjengelig og gått videre uten henne, 

Anonymkode: 046ca...6c2

[Hjelpestikker]

På godt og vondt, skal et forhold vare i lengden så må begge parter føle at de er heldige, og at de har gjort et godt parti. Hvis du stadig går rundt med en tanke om at du kunne gjort litt bedre, eller i det minste kunne utforsket mulighetene dine, så vil den følelsen neppe forsvinne.

Det at andre også ville vært interessert i din partner, og at din partner også vet det, kan fungere som en påminner om at du er heldig. Sjalusi er jo aldri positivt for forholdet, så du må være trygg på at partner aldri agerer på dette, men vissheten om muligheten kan gjøre at mange (og særlig kvinner) er fornøyd med det de har.

Jeg tipper din kone regner med at du alltid sitter og venter på henne. Og kanskje har hun rett i det? Hun kan faktisk strekke det så langt som å treffe og innlede en relasjon med en annen mann mens dere har "pause", og komme tilbake til deg. Og når hun har gjort det en gang, hvorfor la det bli med det? 

Hun føler ikke hun har noe å miste i denne relasjonen, og kanskje skal hun begynne å føle på det. 

[AnonymBruker]

Ts igjen.skjønner alt dere skriver. Er uansett utrolig vanskelig å innse for vi har liksom hatt det så fint siden forrige brudd. Jeg klaget bare på at hun var mye borte, og ville ha beskjed i god tid, om hun skulle på spillkveld med kolleger feks. Men hva gjør jeg nå da. Jeg vil jo på et vis glemme følelsene for henne å starte på nytt men, Jeg vil ikke bo alene, når er rette tiden å treffe folk? Stakkars tenåringsjenta vil jo bli ned maset av sin far om å finne på noe. Når er det "tillatt" og være over henne og starte på nytt?

Anonymkode: f45e5...6c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ts igjen.skjønner alt dere skriver. Er uansett utrolig vanskelig å innse for vi har liksom hatt det så fint siden forrige brudd. Jeg klaget bare på at hun var mye borte, og ville ha beskjed i god tid, om hun skulle på spillkveld med kolleger feks. Men hva gjør jeg nå da. Jeg vil jo på et vis glemme følelsene for henne å starte på nytt men, Jeg vil ikke bo alene, når er rette tiden å treffe folk? Stakkars tenåringsjenta vil jo bli ned maset av sin far om å finne på noe. Når er det "tillatt" og være over henne og starte på nytt?

Anonymkode: f45e5...6c2

Ikke bruk din tenåringsdatter som erstatning for hennes mor. Dette har jeg satt mange eksempler på og det er ikke bra for noen.

Dra ut med kompiser.

Anonymkode: edd0d...ed1

[AnonymBruker]

Hvis det er tredje gang nå så må det bli siste gang og dere bør skilles. 

Anonymkode: 92494...34b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.3.2024 den 0.39):

Skriver egentlig bare for å blåse ut litt. Mann i slutten av 30åra her. Har vært med min kone i 18år nå, gift i 5. Vi skal nå inn i vår tredje separasjon. Og det samme skjer liksom gang etter gang, som et mareritt som går i syklus. Gjengangeren etter min mening at vi kanskje blir litt familie as og vell opptatt i jobb. Hun blir opptatt av venner og jeg klager på at hun "aldri" avtaler når hun er hjemme. Så alle disse gangene har konen ønsket avstand for å bli kjent med seg selv. Første gangen bodde vi 2 mnd fra hverandre men ble mye dating mellom oss og hang mye sammen uansett. 2 gangen ble det mye av det samme men det ble litt ekstra rot da det kom enda en mann inn i bildet. Nå oppfatter jeg det nesten som hun er i en form for livskrise, men i samme stil. Ønsker å finne ut hvem hun er uten meg. Hun sier hun elsker meg og er gla i meg. Men ønsker at vi skal leve selvstendige liv. Jeg ga henne et lite ultimatum, om at hvis vi ikke jobber sammen denne gang er det over for godt. Det tærer jo noe enormt det her. hvordan skal man igjen klare å bygge tillitt om hun vil tilbake. Jeg elsker henne over alt på jord. Hun er min lagspiller og hun er sterk hvor jeg er svak. Nå som ting kom fram i lyset har vi også vært mer kjærester siste uka en vi har vært på mange år. Jeg syns urolig synn på henne. Har ingen nevneverdig familie, og er mutters alene, sett bort fra noen venner. Hun får kjempe problemer økonomisk. Og har kanskje ikke helt stått på egene ben da jeg har vært der mye med matlaging økonomi ect.  Alle i rundt meg sier jeg må ta vare på meg selv nå. Og bli kjent med meg selv før jeg finner noen andre. Men jeg ønsker ikke å være alene. Eller dra på fylla med venner. Jeg ønsker å være en familie far, hvor jeg kan pusle hjemme, ordne middag, og pleie de rundt meg. Ønsker å dele livet med noen, men føler heller ikke jeg kan sitte på benken å vente på kona. Skjønner liksom ikke helt hvor jeg skal ta fatt denne gang. 

Anonymkode: f45e5...6c2

Jeg leser at det som oppstår i forkant av hennes ønske om separasjon er din misnøye med at hun er for mye ute med venner. Du sier også at du syns synd på henne fordi hun har nesten ikke familie og er mutters alene, bortsett fra noen få venner. Jeg synes ikke dette henger helt sammen. Kan det være at hun føler seg litt kvalt av deg, at hun ikke får være med venner, og at du kanskje ønsker at mer avhengig av deg? Er du sjalu? Misunnelig på hennes liv og venner?

Mulig jeg er farget av mitt eget forhold med en eks som stadig påpekte hvor alene jeg var, til tross for mange venner og familie. Som om han ønsket at jeg skulle tro jeg var alene i verden og avhengig av han. Han hadde et stort kontrollbehov og taklet ikke at jeg var ute med venner, og var veldig opptatt av å fortelle meg hvor ensom jeg var og hvor lite jeg klarte meg selv. Veldig sjalu. Nå vet jeg ingenting om deres forhold, men jeg fikk litt samme vibber i forhold til det uthevede i teksten din

Anonymkode: a37de...6b9