Er det noen andre her som har vokst opp med å få ekstremt mye kjeft fra en eller begge foreldre?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg leste et sted at måten man snakker til barna sine blir stemmen de hører i hodet når de tenker. Jeg tror dette stemmer på mange måter.

Jeg vokste opp uten en far. Når jeg ser på forholdet til min samboer og hans far og mine søskenbarn og deres far så tenker jeg at i noen tilfeller så er det bedre å ikke ha en relasjon til et menneske som ikke gir deg noe positivt i dette livet, selv om de har skapt deg. 

Anonymkode: 50e41...286

Det er vondt å tenke på. For den følelsen jeg fikk av at jeg alltid gjorde noe feil sitter i enda. Jeg kan gjøre 1000 ting bra på jobb, og den ene ubetydelige lille ting som kunne vært bedre gjør at den følelsen av å ha gjort noe forferdelig feil kommer tilbake.

Husker jeg hadde tatt oppvasken, og min mor stod opp og demonstrativt vasket opp på nytt, fordi jeg vistnok hadde brukt for mye såpe. Jeg var 5 år, og hadde vært alene hele dagen mens hun sov etter nattevakt, prøvde å gjøre noe snilt. Blikket hennes mens hun sto der å vasket opp mens jeg stod å følte meg dum, husker jeg så godt. 

Anonymkode: 1805b...fb7

[Andrine&]

Jeg har lik oppvekst å har ikke kontakt med mine foreldre, hvorfor skal jeg sitte å være redd for «hva skjer nå.. og ikke minst mine barn skal ikke ha kontakt med sånne drittsekker. Husk på at hvis du tar barna dine med til de menneskene viser du de at det de gjør er greit, dvs at du gir barna dine vranglære slik at de vil få en gal opplevelse av hva som er rett og galt senere i livet å på den måten blir de utsatt for å akseptere dårlig behandling fra andre. 
Selvom din mor ikke kjefter så er hun like ille siden hun ikke har gått i fra denne mannen å beskyttet dere. 
 

Jeg er nå etter mange år fortsatt redd i mitt egent hjem, jeg tørr ikke lage høye lyder som kan irritere andre, jeg rydder etter de andre for å unngå kjeft, jeg overyter hele tiden til de jeg bor sammen med. Jeg ser frem til den dagen jeg kan bo alene for det å ha andre folk i huset gjør at jeg automatisk er på vakt. Jeg er for gammel til at jeg tror dette kan gå over. Jeg et for redd for å forlate hjemmet men samtidig veldig redd hjemme, har utviklet ocd tendenser og et sterkt kontrollbehov, lyder jeg ikke kjenner igjen gir meg panikkanfall. 
 

Kom deg bort!

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en far som omtrent løp etter meg i rent sinne, i store deler av barndommen min. Men jeg var en kjapp liten flis, så det var sjelden han fikk tak i meg  .  Har ikke tatt skade av det. 

Anonymkode: e6da8...f44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg leste et sted at måten man snakker til barna sine blir stemmen de hører i hodet når de tenker. Jeg tror dette stemmer på mange måter.

Jeg vokste opp uten en far. Når jeg ser på forholdet til min samboer og hans far og mine søskenbarn og deres far så tenker jeg at i noen tilfeller så er det bedre å ikke ha en relasjon til et menneske som ikke gir deg noe positivt i dette livet, selv om de har skapt deg. 

Anonymkode: 50e41...286

Dette tror jeg på, men også kroppsspråk blir vesentlig del av dette. Min mor hadde det med å himle med øynene, eller se på meg som hun avskydde meg, veldig ofte. Noe hun forøvrig gjør fremdeles også, bare hun er det minste uenig i noe. Dette påvirket mitt selvbilde i mange år. Altså når din egen mor synes du er idiot og ikke verdt en dritt er det vel vanskelig å ikke bli påvirket av slikt. Jeg har jobbet mye med å fjerne hennes stemme og syn på meg, og kommet ganske langt i det, men det har vært bevisst jobbing med å dempe hennes "stemme" i årevis. Som tenåring og ung kvinne var det veldig ofte hennes stemme jeg hørte i hodet. Altså ikke bare i ord, men kroppsspråket også. 

Nå er det mest irrasjonelle raseriutbrudd jeg har mest utfordringer med å takle. Der er dessverre begge mine foreldre nesten like ille. Min mor noe oftere, men min far klikker dersto mer når han eksploderer, og enda mer plutselig. Man aner fred og ingen fare, kan sove for den saks skyld, og så er det plutselig en enorm eksplosjon. Sist lå jeg, mann og datter og sov. Vi hadde tatt farvel med mine foreldre på kvelden, fordi de skulle avgårde fra hytta svært tidlig. Jeg hadde imidlertid sagt at han kunne banke lett på døra om morgenen, så ville jeg stå opp OM jeg var våken og ikke for trøtt. Både jeg og min mann bråvåknet av at min far dundret aggressivt på døra og skrek i raseri. Det var slikt sjokk at vi alle hadde hoppet ut av senga før vi egentlig oppfattet hva som skjedde, og trodde det måtte være brann eller noe slikt. Neida, han hadde bare klikket uten at vi egentlig skjønte hvorfor da vi fikk summet oss heller. Han hadde visst hatt lyst til å vise oss noe. Ikke noe viktig og vesentlig, men... ja slik er han dessverre bare. 

Ja jeg tror du har rett. Noen er det egentlig best å ikke ha relasjon til, men det er også noe vanskelig å kutte familie helt ut. 

Anonymkode: d2070...a1c

[AnonymBruker]

Når et barn opplever noe traumatisk, så klarer man ikke å vokse videre fra dette før man har akseptert hva som har skjedd og innse at man ikke kan forandre fortiden.

Anonymkode: 8c6ef...cfa

[AnonymBruker]

Dette kan jeg kjenne igjen. Jeg synes det er fint å kunne dele slike erfaringer nå i påsken. Det er mange der ute som gleder seg til å tilbringe kvalitetstid sammen med den nærmeste familien. For slike som oss, kan det være sårt. Jeg har som deg minner fra en barndom med en kontrollerende mor. Hun har nok hatt stålkontroll på økonomi og karriere, samtidig som hun var alene med meg. Hun brukte veldig mye energi på jobben sin. Jeg har minner fra at hun sov mye hjemme, da jeg var barn. Ellers kunne det være rydding , kjefting, dramascener og kontroll. Min far har aldri fått til å sette grenser for henne. Han flyttet etterhvert inn igjen til henne. Jeg vokste opp og flyttet ut.

Noen ganger når jeg sover, har jeg mareritt om at hun raser rundt og kjefter på meg, mens han er unnvikende og veksler mellom å støtte henne eller holde seg unna. Dette er vonde barndomsopplevelser som sitter i. Jeg har hatt en gjennomgang på dette mentalt etter at mine besteforeldre døde. Jeg var glad i mine bestemødre på begge sider. Men når jeg tenker over det, så var det aldri noen som støttet meg som barn. Både far og bestemødre, sendte meg jo gang på gang tilbake til despoten min mor.

Jeg har bestemt at jeg skal tillate meg selv å ta oppgjøret, og være forbannet på alle som var unnvikende, og som sendte meg tilbake til min mor, hver gang jeg hadde vært på besøk. Hvordan kan det ha seg at de kan gå slik og late som de ikke ser? En hel slekt som bare dekker over, sender kort og gaver, og later som alt er i orden. Det er nesten som alle ser på deg som despotens eiendom, når man er liten. De verner om seg selv, mens barnet skal tåle alt mulig. Dette gjør at jeg tillater meg å forstå at også de gjorde store feil da jeg vokste opp. Alle de som skulle være min familie, og som ikke var min mor. Jeg fikk aldri beskyttelse, men måtte etterhvert skape beskyttelse rundt meg selv. Dette har jeg gjort ved gradvis gjennom mange år å bryte bånd, samtidig som jeg etablerer bånd til folk som er verdt det, og som kan støtte meg. Mine venner.

Jeg reiser aldri på besøk til mine foreldre. Holder bare overflatisk kontakt. Jeg skjermer ungene fra å oppleve sine besteforeldre. Min mor er fortsatt selvopptatt, kald, konfronterende og dramatisk. Min far er krypende og underdanig. Dette er ikke noe å se på for barna.

Nå i påsken lager jeg det fint her hjemme hos meg selv. Vi går turer, lager god mat og gjennomfører alle påsketradisjonene her hos meg. Det er koselig.

Hvorfor besøker du dine foreldre?

 

Anonymkode: 2d6f4...5a7

[AnonymBruker]

Vokste opp med en far som kjeftet, eksploderte, terroriserte, slo oss barna og også våre kjæledyr mens vi prøvde å beskytte dem i armene våres. Han tvang oss også til å slå hverandre. Skrek oss inn i ørene, slo 2 år gamle søster hardt i kinnet så hun falt ned fra stolen og stod med stor kjøkkenkniv på håndleddet og truet oss med å kutte og ta livet sitt. Og mye, mye mer.

Kjenner meg litt igjen i den ene brukeren som fortalte at hun i voksen alder begynte å stå imot og kjefte tilbake på faren sin. Jeg begynte med dette året før jeg flyttet hjemmefra og idag er jeg voksen, gift og har barn og jeg og min familie er de eneste av mine søsken som han inkluderer og respekterer. 

Kjenner også igjen det at han behandler barnebarna med slik varme, tålmodighet og ømhet vi aldri fikk. Interessant og lurer på hvorfor det ofte er slik?

Han vet at han ikke kan være respektløs mot meg, for da tar jeg med familien og drar rett hjem og prater ikke med han igjen før jeg får et unnskyld og en endring. 

Til gjengjeld har jeg fått diagnosen kompleks ptsd og borderline, men er så og si frisk nå og har vært det noen år.

 

TS, du er mor nå. Ikke finn deg i dårlig behandling fra han, pakk sakene og dra rett hjem selv om du kjenner den dårlige samvittighet gnage. Kroppen og hodet ditt er i fight or flight og da må du VEKK! Ikke bli værende på slagmarken mens du er trigget. Allier deg med mannen så han kan pakke for deg så det eneste du trenger er å gå ut døren.

Anonymkode: 3ac95...22a

[AnonymBruker]

Jeg er fast medlem, men trykker anonym nå fordi det blir for personlig.

 

Først av alt trådstarter: Kanskje ta kontakt med en god gestaltterapeut til å begynne med? Google det og undersøk litt. 
Fortell også dette til din fastlege, se hva hun eller han ønsker å hjelpe deg med. Kanskje du blir henvist til psykolog.

 

Min historie er laaangt fra din og andres her, men ønsker å dele. Jeg vokste opp med en mor og en far med høyt konfliktforhold. Mest var det mamma som var temperamentfull og følte både pappa og oss barna var i veien for henne. Hun opplevdes ofte bitter og kalla oss barna for bortskjemte fordi vi hadde hatt 1 hjem og ikke flere som hun hadde.

Vi , eller spesielt meg, ble hun ofte irritabel på dersom jeg gjorde husarbeid for dårlig - i hennes øyne. Og husker meg selv som 8 åring få kjeft fra mamma fordi gulvet ikke ble rent nok . Da kunne jeg holde meg unna - og hun gjøre det selv , siden det lå dritt igjen i hjørnene.

Jeg turte nesten aldri å ha venner på besøk , fordi jeg var redd hun skulle kjefte på meg. Det skjedde nesten aldri, men nervesystemet mitt orka ikke skammen, så vi var helst utforbi å lekte.

Da jeg var 9 år fortalte jeg mamma at jeg hadde et urinuhell da jeg var ute å lekte og fikk kjeft fordi det var styrere for henne.

Hun var nesten alltid sur og sint på pappa da vi var på ferie. Alt var galt og ting han sa irriterte henne.

Da de hadde hatt en skikkelig krangel og pappa for på dør, satt hun ute å røyka intenst og ba meg gå vekk - da jeg skulle skjekke inn hos henne. Da jeg spurte henne om de skulle skilles, ble hun høgrøsta og sur på spørsmålet.

Da jeg kom fra skolen, håpte jeg alltid på at mamma hadde seinvakt på sykehuset sånn at jeg bare var alene med pappa. Ikke at jeg og pappa hadde så veldig nært forhold, men han kjefta ikke.

Jeg har senere i tenåra følt mye på ensomhet. Hadde likte nære venner på barne og ungdomskolen fordi jeg passa dårlig inn. Fikk lite hjelp av foreldene mine til å takle dette. Jeg burde egentlig bytta skole.

Det kom seg dog etter jeg fikk barn, og de har vært mye på tilbudsida etter det - så det veier jo selvsagt opp. Mime barn har ikke opplevd min mor som kjeftesmelle , og min far er mer tilstede for de enn han var for meg. 

Vet ikke hvor jeg ville med dette, men kanskje det hjelper litt å lese at ikke alt er bra i alle hjem, og at barneåra er skjøre og man sitter igjen med små og store sår allesammen. 

 

Anonymkode: c8628...4ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.3.2024 den 22.59):

Jeg går også på eggeskall ovenfor mine foreldre, og det gjør dessverre også mine barn, men heldigvis noe vi kan snakke om åpent sammen jeg og barna. Samt min mann. 

Jeg kan ikke si ekstremt mye kjeft, men jeg visste aldri når det plutselig eksploderte. Slik er det fremdeles også. 

Synes nesten det er ekstra vanskelig at de er veldig greie over 90% av tiden, for da blir vi så ugreie når vi tar avstand på grunn av dette. Jeg har tatt årsaken til det opp med dem, men siden de mener at de er så hjelpsomme og greie det meste av tiden (hvilket er sant) vil de ikke vedkjenne at de plutselige eksplosjonene utgjør et problem. Det gjør de så definitivt. Det å aldri vite når det bryter løs, fordi det skjer helt plutselig, medfører at man er nervøs for slikt hele tiden. Man blir aldri vant til slikt, og at de stort sett er veldig grei medfører en veldig ambivalens angående å være sammen med dem. I perioder har jeg klart å vektlegge det positive, men spesielt da mine barn også begynte å grue seg til å være sammen med mine foreldre klarte jeg ikke lenger å vektlegge det positive. 

Nå er vi delen av familien som skuffer. Som svikter nesten ved å begrense å være sammen med dem. Vi sårer dem er det som blir vektlagt. Alt de vil er å ha det hyggelig med oss. Liksom! Vel vi er fire stk som gruer oss til hver gang vi skal være med dem, og fire som puster lettet ut om det ikke ble noe krøll. Dessverre også fire stk som må trøste og støtte hverandre hver gang det har skjedd en urimelig eksplosjon, mens de to er fullstendig enige i at vi overreagerer. Det er ingen selvinnsikt eller selvkritikk i dette, og hvorfor vi begrenser det å tilbringe tid sammen med dem. 

Anonymkode: d2070...a1c

Ta opp mobilen og film (uten at de ser det) neste utbrudd. Tror det kan virke ganske sterkt å se seg selv utenfra. Men de må ikke merke det, for da vil de bare bli provosert pga filming og har liksom en god grunn. Avtal med din mann og sørg for at en av dere tar oppmerksomhet mens den andre filmer diskret. Lydopptak kan være nok.

Anonymkode: e970d...c99

[AnonymBruker]

Ja, vokste opp med å få ekstremt mye kjeft av mine steforeldre. Jeg har flere halvsøsken og de var gullungene. 

Det preger meg psykisik som voksen. Jeg har blitt en usikker, nervøs person som er livredd for å gjøre noe feil. 

Anonymkode: 6a7aa...914

[AnonymBruker]

Ja, vært mye stikk, kommentarer og generelt mye dårlig stemning i rommet. 

 

Reagerer nok sterkere på kommentarer fra andre enn det jeg trenger å gjøre. 

Er bevisst på triggerne, men vanskelig når man er sliten osv 

Anonymkode: 2cc7e...9cd

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en far som stort sett alltid var sint. Vi gikk som du beskriver på eggeskall hele tiden. Utad var han svært sympatisk og godt likt, engasjert og vi vokste opp i et møblert hjem. Moren min sa lite til ingenting, tok oss aldri i forsvar. Kjeft var en del av hverdagen, kallenavn, ris, dro oss i armen, trusler om vold, urimelige harde og uforutsigbare straffer for bagateller og ingen rom for å ha følelser. Det har selvfølgelig preget meg. Aller mest er jeg ekstremt var på alle som hever stemmen og hvis noen sier navnet mitt. Jeg liker ikke at folk nærmer seg meg fysisk uten forvarsel og tydelig foranledning. Jeg snakker med min far innimellom og vi har et sånt forhold der vi deler høflighetsfraser. Jeg blir sliten av å være med ham over tid, men ønsker mine barn skal ha et godt forhold til ham.

Jeg reagerte heldigvis med sinne ganske tidlig. Truet han med å ringe barnevernet hvis han så mye som la en finger på meg da jeg var 12-13 år. Det roet ikke sinnet hans, men jeg følte jeg fikk kontroll på situasjonen og var ikke noe særlig redd etter den episoden. Det var heller ingen trusler om fysisk vold etter det. 

Når min far hever stemmen til eller rundt mine barn ber jeg ham om å holde kjeft. Jeg sier klart og tydelig ifra om at de er mine barn og jeg håndterer situasjonen slik jeg ønsker. Han får beskjed om å ligge unna oppdragelsen og irettesettelse av mine barn. Når han uttrykker holdninger jeg ikke ønsker å videreføre til mine barn sier jeg rett ut at slik som du tenker er ikke riktig for meg og slik ønsker ikke jeg at vi ser på andre mennesker. Det koster meg enormt mye energi å være rundt ham, men prøver å gi barna et godt forhold til sin morfar.

Anonymkode: 55f3d...c2c

[AnonymBruker]

Ikke akkurat kjeft, men hadde en emosjonelt umoden mor. Hun behandlet meg som en venninne hun kunne betro seg til om alt, som at hun var forelsket i en annen mann og ikke minst få meg til å tro at faren min var den slemme. Alltid veldig opptatt av utseende og vekt, jeg ble anorektiker i tenårene og hun syntes det var stas jo mindre jeg veide. For jeg passet jo aldri inn i de klærne hun brukte uansett for hun var jo så mye tynnere. Lærerne hadde foreldrene mine på bekymringssamtale og hun syntes det var bare morsomt. Jeg ble heldigvis frisk helt på egenhånd, men har hele livet hatt et spesielt forhold til kropp og utseende.

Gjorde jeg noe feil så ble hun forbanna og ropte og skrek, jeg ble livredd selv om hun aldri slo meg mer enn et par ganger i løpet av oppveksten.

Ble manipulert og hele tiden satte hun seg i en offerrolle. Når jeg ble voksen ble hun verre og verre... Har ikke kontakt med henne lengre og takk gud for det. Fikk angstanfall hyppig av å ha kontakt med henne.

Anonymkode: 9832c...c9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ble manipulert og hele tiden satte hun seg i en offerrolle. Når jeg ble voksen ble hun verre og verre... Har ikke kontakt med henne lengre og takk gud for det. Fikk angstanfall hyppig av å ha kontakt med henne.

Anonymkode: 9832c...c9c

Jeg har også oppdaget at jeg fikk angstanfall av å ha kontakt med familien. Interessant at andre har det slik også. Jeg ble helt normaltfungerende etter at jeg kuttet ut begge boreldrene mine. Aldri hatt psykolog. Tror mange holder ut med familien, og går til psykolog, selv om de kunne blitt helt frisk på egenhånd av å bryte de destruktive båndene. Her bør det folkeopplysning til!!

Anonymkode: 2d6f4...5a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.3.2024 den 11.06):

Ta opp mobilen og film (uten at de ser det) neste utbrudd. Tror det kan virke ganske sterkt å se seg selv utenfra. Men de må ikke merke det, for da vil de bare bli provosert pga filming og har liksom en god grunn. Avtal med din mann og sørg for at en av dere tar oppmerksomhet mens den andre filmer diskret. Lydopptak kan være nok.

Anonymkode: e970d...c99

Vet ikke om jeg våger det. De vedkjenner at de "har temperament ", men jeg overdriver og er visst veldig ugrei når jeg fortelle at dette påvirker meg veldig og gjør meg nervøs rundt dem, fordi da veier jeg dem på en slags slem vekt, som ignorerer at de er gode, greie og hjelpsomme det meste av tiden. Hvilket er sant, og som medfører at jeg har taklet og prøvd å takle utbruddene det meste av livet, til jeg bare ikke klarte å takle det greit nok lenger, og begynte å grue meg til å snakke med dem og være sammen med dem, og kjenne på at jeg er nervøs rundt dem hele tiden. 

Ovenfor venner som kjenner til dette kan jeg fleipe litt med det, men det er en utrolig sår og vanskelig situasjon, mye fordi jeg gjerne vil og føler at jeg burde veie de gode sider ved dem tyngst, men bare ikke klarer det lenger. Mine foreldre vil jo gjerne være en bauta i livet vårt, til glede og støtte, men det er dessverre blitt slik at jeg tenker at er det en ting jeg kan stole på angående min familie er det at de klarer å gjøre en vond situasjon verre. For mange av utbruddene har jo kommet akkurat når jeg har vært sårbar og trengt gode ord og støtte. Eller det er de utbruddene som har rammet verst må jeg vel si. Utbruddene kan komme i alle situasjoner, men jeg antar at årsaken til at jeg utviklet en slags angst for å være sammen med dem, og ikke lenger klarte å holde fast i at de gode sider veier opp for dette, kommer av utbruddene som kom da jeg var mest sårbar. Jeg har en kronisk sykdom som medfører at jeg innimellom sliter veldig med smeter som tar veldig på. Kan nevne noen eksempler;

Å fortelle dem om min sykdom var i seg selv forferdelig utmattende, for de kranglet og argumenterte mot, og jeg måtte i samråd med psykolog sette av to dager til å være innstilt på å forklare mine foreldre hvordan min helsesitusjon er, uansett motangrep, fordi jeg ikke klarte å ta hensyn til og konsekvenser av min egen helse på grunn av redsel for mine foreldres reaksjoner. Jeg klarte å stå i dette, kun på grunn av avtalen med psykolog, men ser selvfølgelig galskapen ved å være så redd for å fortelle mine foreldre ærlig om helse at jeg måtte ha støtte av psykolog for å klare det. 

Vi var på slektsamling, og jeg møtte ikke til frokost fordi en slik helg tar veldig på meg, siden jeg ikke har lyst til å vise at jeg har smerter og er redusert, men er smilende og aktivt med. Jeg sto imidlertid opp for å ta farvel med alle før de reiste, selv om jeg var veldig dårlig, og min mor skjelte meg ut foran hele slekta for at jeg ikke hadde møtt til frokost. Ingen spørsmål om hvorfor før hun skjelte løs, foran alle. Jeg klarte likevel å gå rundt og ta farvel til alle på hyggelig måte, før jeg gikk tilbake til rommet og knakk sammen. 

Jeg var fryktelig lei meg fordi noe jeg var veldig glad i, og som hadde stor verdi, var blitt ødelagt, min far ringte og jeg så satt ut av situasjonen at jeg fortalte ham hvor lei meg jeg var, og istedenfor noen gode ord fant han da visst ut at situasjonen var en god anledning til å skjelle meg ut. På grunn av situasjonen jeg sto I hadde jeg tatt telefonen på høytaler (trengte begge hender), og min sønn var tilstede for å hjelpe meg med å "redde stumpene". Selv om mine barn dessverre har fått med seg mine foreldres urimelighet på mange måter var det en "høydare" på oppførsel som var et stort sjokk for min sønn. Selv tenåringen forsto hvor ufattelig og direkte sjokkerende det var å angripe slik i en allerede vond situasjon, og oppi at dette var så urimelig og vondt følte jeg også en inderlig skam på vegne av min far. Jeg skjønte at min sønn aldri kunne se på min far på samme måte igjen. At det min far sa var for drøyt til at hans barnebarn noen gang kom til å glemme det. Den allerede vonde situasjonen ble grusom, på så mange måter. "Den gode morfars" maske raknet fullstendig, og uopprettelig. Da jeg fikk summet meg til å avslutte samtalen var min sønn grå i ansiktet og bare stammet frem (han stammer normalt aldri) "Haaan lyver jo!" Tiraden jeg fikk var blant annet utskjelling og benektelse av en situasjon barna selv hadde opplevd, og at jeg ødela hans alderdom ved å påstå ting som ikke hadde skjedd. At min far valgte DEN situasjonen å ta dette opp i var dessuten... jeg klarer ikke skjønne det! Det blir litt "Ja nå er hun allerede lei seg, så da passer det vel greit å ta opp annet dritt også. Dagen er jo uansett ødelagt." Ingen omtanke for at i en allerede vond situasjon passer det absolutt ikke. 

De er klar over sitt "temperament", men mener at det gode i dem skal veie opp for det, så jeg tror ikke at et opptak av utbruddene vil gjøre noe godt, bare provosere. De er klar over dette, men mener det ikke bør være et problem mellom oss. De blåser ut og er ferdig, og slik bør jeg også takle det. Mener de oppriktig. Uansett hvor urimelig og ondskapsfullt det i situasjonen er. "Folk sier ting i sinne de ikke egentlig mener!", sier de bare, og så skal dette være greit. 

Anonymkode: d2070...a1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har også oppdaget at jeg fikk angstanfall av å ha kontakt med familien. Interessant at andre har det slik også. Jeg ble helt normaltfungerende etter at jeg kuttet ut begge boreldrene mine. Aldri hatt psykolog. Tror mange holder ut med familien, og går til psykolog, selv om de kunne blitt helt frisk på egenhånd av å bryte de destruktive båndene. Her bør det folkeopplysning til!!

Anonymkode: 2d6f4...5a7

I mitt tilfelle så kunne jeg aldri si meningen min for da fikk moren min raserianfall, hennes meninger var alltid "fasiten" og helvete var løst om man prøvde si noe imot. Hver gang jeg har vært i nærheten av å kjenne denne triggeren at jeg er uenig med henne men ikke tør å si hva jeg mener så ble jeg helt skjelven, høy puls og greide ikke si noe som helst. Til slutt fikk jeg samme reaksjon bare å se navnet hennes poppe opp i innboksen på feks messenger eller sms, høy puls og uvel. Redd for hva hun skulle anklage meg for nå eller guilt-trippe meg.

Jeg har det så mye bedre uten kontakt men hun sender av og til meldinger enda og jeg kontrollerer reaksjonen mer og mer ved å ignorere.

Det mest slitsomme med å kutte kontakt er andre familiemedlemmer som ikke forstår. Som mener man liksom kan ha litt kontakt eller bagatelliserer opplevelsene jeg har hatt eller hvordan hun får meg til å føle meg. De forstår ikke om jeg åpner for kontakt så tolker moren min det som vi et tilbake der vi var før og begynner rett på å ringe og sende meldinger hele tiden..

Anonymkode: 9832c...c9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har også oppdaget at jeg fikk angstanfall av å ha kontakt med familien. Interessant at andre har det slik også. Jeg ble helt normaltfungerende etter at jeg kuttet ut begge boreldrene mine. Aldri hatt psykolog. Tror mange holder ut med familien, og går til psykolog, selv om de kunne blitt helt frisk på egenhånd av å bryte de destruktive båndene. Her bør det folkeopplysning til!!

Anonymkode: 2d6f4...5a7

Du har sikkert rett, og jeg har mindre og mindre omgang med mine foreldre på grunn av situasjonen, men jeg klarer ikke bryte helt. Dette med at de også er gode og greie gjør at det virker urimelig av meg å kutte dem fullstendig ut, selv om situasjonen er slik at det er KUN ovenfor min familie jeg kjenner på følelser som nok defineres som angst. Jeg har ikke slike følelser ovenfor noen andre. Klump i magen, hjertebank og problemer med å få sove fordi jeg gruer meg slik. At jeg også har dårlig samvittighet for dette hjelper ikke på. Jeg føler veldig på at jeg burde takle det bedre, siden de egentlig er glad i meg og oss, og ønsker oss alt godt. Å mene godt er imidlertid ikke nødvendigvis å gjøre godt, og dess mer jeg trekker meg unna dess mer virker det som deres frustrasjon øker, slik at mindre og mindre fører til at de eksploderer. Så har jeg dårlig samvittighet for det også, og tenker at dersom jeg hadde vært flinkere til å i det minste late som at jeg ikke påvirkes av deres utbrudd så ville ting blitt bedre. 

Jeg skulle nesten ønske de generelt var så ugreie at jeg kunne kutte dem helt ut uten dårlig samvittighet, men realiteten er at selv om de påvirker meg slik er de for det meste kjærlige og greie. På en helg sammen er det stort sett "bare" maks ett utbrudd, kanskje to. Før jeg begynte å reagere veldig kunne vi til og med ha en helg uten noen slike innimellom, men at jeg reagerer sterkere nå virker å trigge at det kommer oftere. Så da føles det også litt som min skyld at ting er blitt mer edgy. Deres sårhet ved at jeg holder meg så mye borte fra dem øker problemet når vi er sammen. 

Du har rett, men jeg klarer ikke å rettferdiggjøre det å kutte dem helt ut. De har også mange fine sider, og ikke minst gode intensjoner. 

Anonymkode: d2070...a1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.3.2024 den 19.40):

Ja! Min far ble rasende for de minste ting. Her snakker vi ALT som ikke var perfekt. Ting som at jeg ikke greide å sykle bra på første forsøk da jeg skulle lære å sykle eller at det lå igjen en ting gjenglemt i stuen (fikk ikke ha noe på feil sted) så da ble den kastet i veggen eller knekt i to som lærepenge, alt selv i barnehage og barneskolealder. 

Min mor var ikke like ille, men fortsatt ikke vist stort til omsorg, ble lett sint og utålmodig. Var ofte snakk om at hun skulle gå i fra han, men aldri gjorde det og de er fortsatt sammen. I dag er hun ikke noe støttespiller heller nå som jeg sliter og jeg har ikke så mye kontakt med de. 

Det rare er å se de med barnebarna deres i dag (Har et mye eldre søsken med barn) og at de har evne til å behandle de som barn og vise tålmodighet og omsorg plutselig når det ikke var så lenge før de kom at jeg var et barn selv. Men det rareste er å se hvor liten en 5 eller 8 åring er og huske hvilke forventninger det ble satt til meg da jeg var like gammel. Eksempelvis forventet min far at jeg skulle vaske huset plettfritt aleine hver helg og klikket i vinkel om han fant støv noe sted, nå når jeg ser hvor liten en 7-8 åring er så skjønner jeg at det ikke er normale krav til et barn. Har også som voksen sett barn bli hjelpt med småting, vist tålmodighet mens de f.eks skal lære seg noe nytt eller hva nå enn som kan kalles omsorg og innsett at jeg aldri har opplevd det. 

Når dette var det jeg levde med hver dag, ikke bare en gang i blant, så er det ikke rart det satt sine spor og jeg sliter en del i dag. 

Anonymkode: 85c60...75f

Måten du beskriver din far høres ut eksakt ut som hvordan min mor var. Vanvittige krav til oss som barn. Når hun ikke kritiserte eller latterligjorde oss, som var daglig, overså hun oss.

Vi ble bl.a. kommandert til å rengjøre huset på samme måten som du beskriver. Jeg var redd henne.   

Har barn selv nå. Og det er så tydelig hvor dysfunksjonell oppførselen hennes var. Og desverre fremdeles er.

Gode tanker til deg, TS. Jeg er selv hjemme på ferie nå og i natt sov jeg lite og veldig dårlig. Ble hjemsøkt av minner og vonde drømmer hele natta etter å ha besøkt min mor denne ferien.

Anonymkode: cc1d1...1a4

[AnonymBruker]

Selv kuttet kontakt med begge foreldrene mine. Jeg vokste opp i et dysfunksjonell familie, der jeg som barn ble utsatt for psykisk vold og mild fysisk forhold. Min far var meget aggressiv og løp etter meg når jeg lei meg eller sint. Jeg låste meg inn på rommet mitt en gang og da truet han med å slå inn døra om jeg ikke åpnet. Jeg ble også dratt i ørene opp trappa. Min mor kalte meg hore om jeg gikk i korte skjørt eller trange kjoler. De trodde aldri på meg, selv om jeg satt med sannheten. 

Jeg har slitt veldig hele livet med vonde tanker og sliter veldig med tillit i romantiske relasjoner. Jeg sliter videre med ubesluttsomhet og har lav selvfølelse. Jeg tror ofte at alt som skjer her i livet, er min feil.  Jeg blir overrasket og får nesten tårer i øynene om noen er snille mot meg. Jeg hadde ikke overlevd uten mine nære venner fra videregående. 

Jeg kunne fortalt mye mer, men da jeg kuttet kontaktet med begge mine foreldre følte jeg meg endelig fri. Det var hardt å bryte kontakten med min mor, jeg har alltid trodd vi var nære, men fant ut etterhvert at jeg ikke kan stole på henne. Hun kritiserte også min rolle som mor, gikk bak ryggen min og gir meg diagnoser i hytt og pine, selv om jeg har bevist for henne at jeg ikke har det. 

Jeg orker ikke negativitet i mitt liv lengre. Jeg vil bare være i fred. 

Anonymkode: 46dff...ba8

[AnonymBruker]

I mange tilfeller ender offeret opp med å bli en overgriper selv. Her virker det som om at du er "våken". Du ser problematikken du er vokst opp med. Du har gjennomskuet fin far. Du er klok. 

Jeg håper du finner styrke til å irettesettelse din far kraftig og dersom du blir møtt dårlig eller du eller din familie blir behandlet dårlig så er det bedre å kutte kontakten. 

Jeg er oppvokst med noe av det samme. Kuing istedenfor oppdragelse. Jeg hadde så mye husarrest ofte kun fordi jeg stilte spørsmålstegn ved noe. Dersom jeg fortsatte å stille spørsmål ble husarrest økt med dager og noen ganger flere ekstra uker.

Det var også et evig samvittighetskjør, manipulasjonsforsøk og straff uten å egentlig vite hvorfor jeg fikk straff. Heldigvis så var foreldrene mine skilt og min far så at det var min mor og stefar som var problemet, så jeg kunne prate med han og han kunne debriefe meg. Selv om jeg er bevisst og ser situasjonen så har dette preget meg i ungdommen og mitt voksne liv. Jeg tror ikke helt på at jeg er verdt å være glad i. Jeg kan være selvutslettende. 

Anonymkode: d3204...5e7