Er det noen andre her som har vokst opp med å få ekstremt mye kjeft fra en eller begge foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg har bikka 40 år, barndommen min er for lengst et tilbakelagt stadium. 
 

Likevel forfølger den meg. Igjen og igjen. 
 

Og hver gang den har gjort det, har jeg rista den av meg. Raka meg opp i ryggen, tørka snørr og tårer og gyvd løs på hverdagen som før. 
 

Så går det fint i ukevis, månedsvis og noen ganger årevis.

 

Så innhenter den meg igjen. 
 

Slår meg i bakken. Forteller meg at jeg ikke er verdt en dritt. At jeg burde ha fiksa livet bedre. At jeg ikke får til ting. At andre er mye bedre enn meg. 
 

Det vil ingen ende ta, dette tankekjøret. Sender meg ned i det dypeste mørket, hvor selveste døden virker som en bra løsning. Ingen ville vel savne meg likevel. 
 

Så kommer jeg til sans og samling. 
 

Barna mine, kjæresten min og hundene mine vekker meg til live. 
 

Jeg har vokst opp i et møblert hjem. Utenfra så vi ut som det perfekte hjem. Mamma var fantastisk. Varm og myk. Men dessverre for veik til å ta grep. Altfor avhengig av han som styrte hele skuta. Altfor kuet og hjernevasket til å tro at hun aldri ville klare seg selv. Én gang  ba hun om skilsmisse. Da var han iskald og beregnende i flere dager. Så skulle de kjøre og handle. Han kjørte selvfølgelig. Jeg vet ikke hva som gikk gjennom hodet hennes da han truet med å kjøre inn i en trailer på motorveien dersom hun ikke lovte å trekke skilsmissen tilbake.

De er fortsatt gift. 
 

Pappa var det jeg vil kalle en tyrann. Nå vet jeg at man skal være yderst forsiktig med å slenge rundt seg med slike beskrivelser. Og det er ikke et ord jeg tar lett på. 
 

I voksen alder har jeg fått et mer nyansert bilde av denne mannen jeg har kalt ‘pappa’ opp gjennom. Han hadde nok sitt å stri med. En prestisjefylt jobb høyt oppe i gradene i forsvaret. En utviklingshemmet datter (min lillesøster), en bror som på den tiden var alkoholisert og i tillegg disse normale bekymringene alle har (huslån, høye renter, tidsklemme etc). Og han kom fra en generasjon hvor det kanskje ikke fantes mye i verktøykassa merket ‘barneoppdragelse’. 

Jeg har gått på eggeskall hjemme i alle år. For bare  gudene visste når tyrannen våkna og helvete var løs. Den minste ting kunne utløse et helvete. Et helvete rettet direkte mot meg og hvor jeg ble stykkevis og delt partert i små fragmenter til det ikke var mer igjen av verken selvtillit eller verdighet. 
 

Så flytta jeg ut. Fikk avstand. Fikk utdannelse. 
 

I dag er jeg og familien min på besøk hos mine foreldre. Og så skjedde det igjen: jeg ble innhentet av fortiden. 
 

Tatt på senga. Overrumplet. Overveldet av følelser uten kontroll. 
 

En liten trigger var alt som skulle til. Pappa hevet stemmen mot mitt barn på 5 år. 
 

Jeg skjønner fortsatt ikke helt hva som skjedde. Jeg mistet fullstendig kontrollen over meg selv. Veldig ubehagelig. Krampegråt, skjelvinger og hyperventilering inntraff raskt. 
 

Jeg gikk ned i husets kjeller og overhørte mine foreldre ovenpå. Pappa som fortalte alle hvor hårsår jeg er. At såpass måtte jeg tåle. 
 

Lufta gikk ut av meg.

 

Det er som å si til en som akkurat har blitt voldtatt at ‘såpass må du tåle’. Fyttigrisen. 
 

Her og nå innser jeg at denne mannen er veldig syk og han kommer aldri til å ta ansvar for det han har gjort. 
 

Det er så trist. 
 

Kanskje er det flere som sitter på samme type erfaringer. Hvordan har dere klart dere i livet? Jeg vet at det ikke er en selvfølge at det skulle gå bra med meg. 

Anonymkode: 11561...f66

[AnonymBruker]

Jeg har hatt foreldre som kjeftet, bare litt innimellom, i kombinasjon med nesten total mangel på positive tilbakemeldinger. Ikke noe særlig dramatisk egentlig, helt normal oppvekst, trodde jeg. For meg var det (pluss litt genetikk) nok til at jeg ble syk som 30+ åring. Synes ikke det er rart i det hele tatt at du sliter med vanskelige tanker. Jeg ble mye bedre etter et års tid i terapi (kognitiv/metakognitiv terapi var det jeg fikk for min angstlidelse), anbefales på det sterkeste.

Anonymkode: b34a1...a16

[AnonymBruker]

Du fikk et angstanfall. Har du gått til psykolog noen gang?

Anonymkode: 99072...0d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du fikk et angstanfall. Har du gått til psykolog noen gang?

Anonymkode: 99072...0d6

Ikke bagatelliser dette nå. 

Anonymkode: 1805b...fb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har bikka 40 år, barndommen min er for lengst et tilbakelagt stadium. 
 

Likevel forfølger den meg. Igjen og igjen. 
 

Og hver gang den har gjort det, har jeg rista den av meg. Raka meg opp i ryggen, tørka snørr og tårer og gyvd løs på hverdagen som før. 
 

Så går det fint i ukevis, månedsvis og noen ganger årevis.

 

Så innhenter den meg igjen. 
 

Slår meg i bakken. Forteller meg at jeg ikke er verdt en dritt. At jeg burde ha fiksa livet bedre. At jeg ikke får til ting. At andre er mye bedre enn meg. 
 

Det vil ingen ende ta, dette tankekjøret. Sender meg ned i det dypeste mørket, hvor selveste døden virker som en bra løsning. Ingen ville vel savne meg likevel. 
 

Så kommer jeg til sans og samling. 
 

Barna mine, kjæresten min og hundene mine vekker meg til live. 
 

Jeg har vokst opp i et møblert hjem. Utenfra så vi ut som det perfekte hjem. Mamma var fantastisk. Varm og myk. Men dessverre for veik til å ta grep. Altfor avhengig av han som styrte hele skuta. Altfor kuet og hjernevasket til å tro at hun aldri ville klare seg selv. Én gang  ba hun om skilsmisse. Da var han iskald og beregnende i flere dager. Så skulle de kjøre og handle. Han kjørte selvfølgelig. Jeg vet ikke hva som gikk gjennom hodet hennes da han truet med å kjøre inn i en trailer på motorveien dersom hun ikke lovte å trekke skilsmissen tilbake.

De er fortsatt gift. 
 

Pappa var det jeg vil kalle en tyrann. Nå vet jeg at man skal være yderst forsiktig med å slenge rundt seg med slike beskrivelser. Og det er ikke et ord jeg tar lett på. 
 

I voksen alder har jeg fått et mer nyansert bilde av denne mannen jeg har kalt ‘pappa’ opp gjennom. Han hadde nok sitt å stri med. En prestisjefylt jobb høyt oppe i gradene i forsvaret. En utviklingshemmet datter (min lillesøster), en bror som på den tiden var alkoholisert og i tillegg disse normale bekymringene alle har (huslån, høye renter, tidsklemme etc). Og han kom fra en generasjon hvor det kanskje ikke fantes mye i verktøykassa merket ‘barneoppdragelse’. 

Jeg har gått på eggeskall hjemme i alle år. For bare  gudene visste når tyrannen våkna og helvete var løs. Den minste ting kunne utløse et helvete. Et helvete rettet direkte mot meg og hvor jeg ble stykkevis og delt partert i små fragmenter til det ikke var mer igjen av verken selvtillit eller verdighet. 
 

Så flytta jeg ut. Fikk avstand. Fikk utdannelse. 
 

I dag er jeg og familien min på besøk hos mine foreldre. Og så skjedde det igjen: jeg ble innhentet av fortiden. 
 

Tatt på senga. Overrumplet. Overveldet av følelser uten kontroll. 
 

En liten trigger var alt som skulle til. Pappa hevet stemmen mot mitt barn på 5 år. 
 

Jeg skjønner fortsatt ikke helt hva som skjedde. Jeg mistet fullstendig kontrollen over meg selv. Veldig ubehagelig. Krampegråt, skjelvinger og hyperventilering inntraff raskt. 
 

Jeg gikk ned i husets kjeller og overhørte mine foreldre ovenpå. Pappa som fortalte alle hvor hårsår jeg er. At såpass måtte jeg tåle. 
 

Lufta gikk ut av meg.

 

Det er som å si til en som akkurat har blitt voldtatt at ‘såpass må du tåle’. Fyttigrisen. 
 

Her og nå innser jeg at denne mannen er veldig syk og han kommer aldri til å ta ansvar for det han har gjort. 
 

Det er så trist. 
 

Kanskje er det flere som sitter på samme type erfaringer. Hvordan har dere klart dere i livet? Jeg vet at det ikke er en selvfølge at det skulle gå bra med meg. 

Anonymkode: 11561...f66

Kuttet ut begge mine nå skilte foreldre.

Ikke altfor mye kjeft,men totalt umodne emosjonellt og aldri foretatt,sett eller "brydd" seg om meg. Kun praktiske ting. Mat,klær,fikk lappen osv.

Anonymkode: 43e55...92e

[AnonymBruker]

Vokste opp med en mor som kjeftet og la skyld på oss barn, vi gjorde ikke noe riktig. Opplevde også at hun løy om oss for å ha historier å fortelle tanta vår. Husker at jeg var redd for hennes reaksjoner. Der er på ingen måte så ille som det du nevner ts, men man ser hvor lite som skal til for å lage sår og vonde minner.

Anonymkode: 1805b...fb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har hatt foreldre som kjeftet, bare litt innimellom, i kombinasjon med nesten total mangel på positive tilbakemeldinger. Ikke noe særlig dramatisk egentlig, helt normal oppvekst, trodde jeg. For meg var det (pluss litt genetikk) nok til at jeg ble syk som 30+ åring. Synes ikke det er rart i det hele tatt at du sliter med vanskelige tanker. Jeg ble mye bedre etter et års tid i terapi (kognitiv/metakognitiv terapi var det jeg fikk for min angstlidelse), anbefales på det sterkeste.

Anonymkode: b34a1...a16

Ts her. Opplever du reaksjoner når du er sammen med foreldrene dine? 

Anonymkode: 11561...f66

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke mye kjeft, men følte meg oversett og overlatt til meg selv. Fikk aldri positive tilbakemeldinger og hvis jeg spurte om noe ble jeg ydmyket. Gikk alltid på eggeskall fordi stemningen var konstant tung og dyster. Har i ettertid forstått at de slet med sitt, men som barn og ungdom visste jeg jo ikke det. Får alltid reaksjoner når jeg drar på besøk. Sover dårlig og går på eggeskall som jeg gjorde som barn og ungdom. Er derfor sjelden på besøk. De viser uansett liten interesse for barnebarna. 

Anonymkode: 0bb90...bbd

[AnonymBruker]

Jeg leste et sted at måten man snakker til barna sine blir stemmen de hører i hodet når de tenker. Jeg tror dette stemmer på mange måter.

Jeg vokste opp uten en far. Når jeg ser på forholdet til min samboer og hans far og mine søskenbarn og deres far så tenker jeg at i noen tilfeller så er det bedre å ikke ha en relasjon til et menneske som ikke gir deg noe positivt i dette livet, selv om de har skapt deg. 

Anonymkode: 50e41...286

[AnonymBruker]

Ja! Min far ble rasende for de minste ting. Her snakker vi ALT som ikke var perfekt. Ting som at jeg ikke greide å sykle bra på første forsøk da jeg skulle lære å sykle eller at det lå igjen en ting gjenglemt i stuen (fikk ikke ha noe på feil sted) så da ble den kastet i veggen eller knekt i to som lærepenge, alt selv i barnehage og barneskolealder. 

Min mor var ikke like ille, men fortsatt ikke vist stort til omsorg, ble lett sint og utålmodig. Var ofte snakk om at hun skulle gå i fra han, men aldri gjorde det og de er fortsatt sammen. I dag er hun ikke noe støttespiller heller nå som jeg sliter og jeg har ikke så mye kontakt med de. 

Det rare er å se de med barnebarna deres i dag (Har et mye eldre søsken med barn) og at de har evne til å behandle de som barn og vise tålmodighet og omsorg plutselig når det ikke var så lenge før de kom at jeg var et barn selv. Men det rareste er å se hvor liten en 5 eller 8 åring er og huske hvilke forventninger det ble satt til meg da jeg var like gammel. Eksempelvis forventet min far at jeg skulle vaske huset plettfritt aleine hver helg og klikket i vinkel om han fant støv noe sted, nå når jeg ser hvor liten en 7-8 åring er så skjønner jeg at det ikke er normale krav til et barn. Har også som voksen sett barn bli hjelpt med småting, vist tålmodighet mens de f.eks skal lære seg noe nytt eller hva nå enn som kan kalles omsorg og innsett at jeg aldri har opplevd det. 

Når dette var det jeg levde med hver dag, ikke bare en gang i blant, så er det ikke rart det satt sine spor og jeg sliter en del i dag. 

Anonymkode: 85c60...75f

[AnonymBruker]

Ja, jeg er også vokst opp med en tyrann av en far som kjeftet mye. Vi viste aldri hva eller hvorfor han klikket. Vi var også et såkalt møblert hjem, utad ihvertfall. Jeg var redd for min far, og jeg har ikke tall på alle de gangene vi gjemte oss i skogen og håpet at sinnet hans skulle gå over. Min mor tok oss aldri i forsvar og jeg hater hun for det. Jeg måtte bli over 40 år gammel før jeg klarte å stå opp for meg selv og bryte kontakten. Fortsatt sliter jeg med autoritære personer, og når folk blir sinte. 

Anonymkode: bf8d9...806

[AnonymBruker]

Ja. Hos meg sluttet ikke kjeftingen før mamma døde. Det er noen år siden nå. Jeg tolerer ikke at folk hever stemmen mot meg, eller kjefter. Jeg kutter de ut tvert. Det var mamma som var vanskelig. Pappa orket ikke og etterlot barna med henne tidlig. 

Anonymkode: bbba5...5d5

[AnonymBruker]

Ja, jeg kunne få kjeft for den minste lille ting. Hvis jeg for eksempel skulle koke grønnsaker til middag, så fikk jeg kjeft fordi jeg visstnok gjorde dette "feil" og burde gjøre noe helt annerledes. Så neste gang jeg skulle koke grønnsaker, så forsøkte jeg selvfølgelig å gjøre på den måten de mente var "korrekt" måte. Men da fikk jeg selvfølgelig kjeft fordi dette visstnok var helt feil det også. 

Hvis vi skulle se på film, og jeg skulle legge en DVD-plate i den spilleren, så trykte jeg på knappen på DVD-spilleren for å åpne  den greia filmen skulle ligge i. Deretter trykket jeg på den samme knappen en gang til, for å lukke den greia. Men så fikk jeg kjeft fordi dette visstnok skal ha vært feil. Jeg burde selvfølgelig brukt knappen på fjernkontrollen, når jeg skulle åpne og lukke den greia på spilleren. Men det var moren min som holdt denne fjernkontrollen, og hun nektet meg å bruke fjernkontrollen i det hele tatt - og hun nektet å trykke på denne knappen selv også. Men selv om jeg hadde trykt på knappene på fjernkontrollen (i stedet for å¨trykke på selve DVD--spilleren) så fikk jeg kjeft da også. 

Så det var jo veldig enkelt å "snu kappen etter vinden" bare for å finne noe man kunne gnåle om. Gjør man noe med metode 1, så fikk jeg kjeft fordi jeg burde gjort metode 2. Men senere forsøker jeg å bruke metode 2, og da får jeg kjeft fordi jeg heller burde brukt metode 1.   

Anonymkode: 8c6ef...cfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Pappa hevet stemmen mot mitt barn på 5 år. 

Dra hjem. Dette er ikke sunt for deg, og ikke for barnet ditt. Det er mer skadelig enn positivt for dere å være der. Bare dra hjem. Si fra (om du tør) at det ikke er hyggelig å være på besøk når han ikke klarer å oppføre seg som en voksen. Eller finn på en unnskyldning, så slipper du å hisse ham opp. Ikke dra det ut, bare pakk sammen og dra. 

Anonymkode: bb1ee...5c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts her. Opplever du reaksjoner når du er sammen med foreldrene dine? 

Anonymkode: 11561...f66

Nei. Tenker at ditt tilfelle nok er mer alvorlig.

Anonymkode: b34a1...a16

[AnonymBruker]

Pappa var en som kjeftet, mamma gjorde ikke det. Pappa kunne bli rasende også, for de minste/uforståelige ting. Det var innimellom tunge tider å leve i.

Kan ikke si at jeg er "skadet" av det, men jeg sliter med å forholde meg til pappa den dag i dag og går enda litt på tå hev rundt han, selv om det er mange år siden og alt virker OK mellom oss og vi har et greit forhold. Og av en merkelig grunn så klarer jeg nesten ikke se han i øynene når vi prater.

Fikk heller aldri anerkjennelse fra mine foreldre for positivt ting jeg gjorde. Så visste aldri om ting jeg gjorde eller sa var bra eller ikke. Men fikk momentant høre det hvis det var feil. 

Skal sies at jeg i voksen alder begynte å svare pappa når han hevet stemmen. Og det likte han ikke. Da ble han faktisk ydmyk. Og ironisk nok, så fikk han mer respekt for meg og har sluttet å heve stemmen mot meg. Innimellom når øyeblikkene kommer så bestemmer jeg meg for å være uenig med han og si imot selv om det er en fillesak. Jeg gjør det bevisst. Etter jeg begynte med dette så er jeg den eneste av barna deres han inkluderer rundt det mest sentrale i familien, blant annet arv og slikt. Og jeg er den eneste som tør å svare han skikkelig. 

Anonymkode: e7b92...381

[AnonymBruker]

Jeg går også på eggeskall ovenfor mine foreldre, og det gjør dessverre også mine barn, men heldigvis noe vi kan snakke om åpent sammen jeg og barna. Samt min mann. 

Jeg kan ikke si ekstremt mye kjeft, men jeg visste aldri når det plutselig eksploderte. Slik er det fremdeles også. 

Synes nesten det er ekstra vanskelig at de er veldig greie over 90% av tiden, for da blir vi så ugreie når vi tar avstand på grunn av dette. Jeg har tatt årsaken til det opp med dem, men siden de mener at de er så hjelpsomme og greie det meste av tiden (hvilket er sant) vil de ikke vedkjenne at de plutselige eksplosjonene utgjør et problem. Det gjør de så definitivt. Det å aldri vite når det bryter løs, fordi det skjer helt plutselig, medfører at man er nervøs for slikt hele tiden. Man blir aldri vant til slikt, og at de stort sett er veldig grei medfører en veldig ambivalens angående å være sammen med dem. I perioder har jeg klart å vektlegge det positive, men spesielt da mine barn også begynte å grue seg til å være sammen med mine foreldre klarte jeg ikke lenger å vektlegge det positive. 

Nå er vi delen av familien som skuffer. Som svikter nesten ved å begrense å være sammen med dem. Vi sårer dem er det som blir vektlagt. Alt de vil er å ha det hyggelig med oss. Liksom! Vel vi er fire stk som gruer oss til hver gang vi skal være med dem, og fire som puster lettet ut om det ikke ble noe krøll. Dessverre også fire stk som må trøste og støtte hverandre hver gang det har skjedd en urimelig eksplosjon, mens de to er fullstendig enige i at vi overreagerer. Det er ingen selvinnsikt eller selvkritikk i dette, og hvorfor vi begrenser det å tilbringe tid sammen med dem. 

Anonymkode: d2070...a1c

[AnonymBruker]

Kjeft, vold & psykisk terror

Anonymkode: c72b2...7a5

[AnonymBruker]

Ja. Men det var fordi jeg var en komplett idiot. 

Anonymkode: 90c68...ffb

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en veldig sint forelder og en mild. Konsekvensen for meg har vært at jeg skjønte i ung alder at jeg måtte passe på mine egne grenser.

Tror det har ført til at jeg er mer sta og kompromissløs enn folk som ikke har hatt  en så kjeftete forelder, jeg sliter egentlig litt med å tilpasse meg andre.

Anonymkode: 05a40...2c5