Jeg er 16 år og utbrent, ingen forstår, snart ferdig

[AnonymBruker]

Kjære TS, 

Du må på en eller annen måte klare å begrense det du bruker kreftene dine på. 
Og til det trenger du hjelp!
Derfor må du fortelle hvordan du har det, til noen som faktisk kan hjelpe deg. 
Det letteste er jo hvis foreldrene dine kan hjelpe. For de er i en posisjon der de kan påvirke mye. 
Hvis ikke foreldrene forstår og hjelper, så finn noen på skolen som kan. Helsesøster, Lærer, Rådgiver eller noen som har mulighet til å gi deg gode råd. 

Du er ikke alene om å ha det slik som du beskriver. 
Alle er ikke i stand til å klare å prestere på så mange arenaer som du beskriver, uten å bli helt utbrent. 
Derfor må du slutte med noe av det du gjerne skulle gjort. 
Om det er å "holde maska hjemme", eller å "Være sprudlende overfor familie" eller om det er "Ikke dra så ofte på fester med venner". EKTE venner vil forstå! 

Det viktigste er å forstå at du ikke er den eneste som har det sånn. Og at det ikke er noe feil med deg. 
Det finnes hjelp, og foreldrene dine vil antagelig bare at du skal ha det best mulig. 
Gi dem muligheten til å hjelpe deg! 

Bare det å la dem få se "den ekte deg" og kunne være seg selv hjemme, vil antagelig hjelpe deg veldig. 
Se det for deg, å kunne komme hjem, slenge seg ned, og si "I dag er jeg bare sliten, jeg orker ingenting", og bli møtt av at det er greit. 

Anonymkode: f4b42...af2

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (På 20.3.2024 den 20.40):

Kjære deg..fra en mamma her..snakk med mamma din....vi vil bare deres beste...og om de tror du er deprimerte...så er ikke det farlig...for da vil de kunne hjelpe deg mer. Kansje du har blitt litt deprimerende av dette late som livet.

Jeg vet det ikke er lett, men gi litt faen i ting..vær den du vil...gjør det du vil. Du var bare dette livet. Ingen vil snu eller gjøre om livet en deg selv. 

Bare for at din familie har "store flotte" jobber..trenger ikke du ha en slik jobb...finn den veien og jobben som passer DEG...ikke din familie.

 

❤️ ja, det bør være veien å gå.

Anonymkode: 0f91c...7e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.3.2024 den 21.56):

Herregud for et ekkelt svar. Kjenner jeg blir kvalm av å lese dette. En 16-åring kommer her på kvinneguiden og spør om råd fordi hen sliter, og så er svaret ditt kort fortalt "du er BARE et barn. du vet ingenting. du er bortkjemt. Kjerp deg". Fyf for en oppførsel. Husker selv da jeg var 16 år gammel og slet psykisk. Forhold hjemme ga meg etterhvert depresjon og PTSD, og husker alt slitet livet ga meg. Utmattelse er ikke noe å kødde med. Det er noe som tærer på hele kroppen og sjela di. At svaret ditt til denne tenåringen er at "du må bare lære deg å håndtere livet", det synes jeg bare er helt ubegripelig. Jeg mener ikke at vi skal pakke folk inn i bobleplast, men hva med å vise litt medmenneskelighet? Har du ikke noe positivt å komme med her i gruppa, så bare stikk. Kjenner jeg blir helt oppgitt. Husker selv hvordan det var å slite dag og natt, samtidig som jeg måtte håndtere folk som deg som bare drog meg ned. Håper virkelig ikke du har barn. Beklager, men herregud jeg kjenner blodet koker. Vet hvor destruktiv folk som deg kan være på folk som virkelig sliter. 

 

TS, vit at du har all rett til å føle på det du føler. Vit at det er folk der ute som ikke gjør narr av det du føler og opplever. Utmattelse er vanskelig å leve med. Jeg håper virkelig du snakker med foreldrene dine. Hvis det er vanskelig for deg kan du vurdere om å ta dem med til psykologen din slik at hen kan hjelpe deg med å fortelle dem hvordan du har det, og hjelpe dem med å forstå. Du kan også snakke med en voksen på skolen din som du stoler på, som også kan ta denne samtalen med dine foreldre. Jeg vet du kanskje gruer deg, men slik du har det nå er ikke bra. Vet selv hvordan det er å vokse opp i en familie med høye krav. Dette kan gi mye unødvendig stress. Husker jeg stressa så mye at jeg slet med stort hårtap o.m. Den psykiske helsa henger mye sammen med den fysiske, og omvendt. 

 

Lykke til ❤️

Anonymkode: ea71d...c94

❤️ jeg skal snakke om det i helgen. Er også små redd hvordan de vil reagere at jeg vil ikke på hytta til uken, selv om jeg vet de elsker meg.

Anonymkode: 0f91c...7e2

[AnonymBruker]

Vimsepetra skrev (22 timer siden):

Jeg lurer på hva du frykter vil skje hvis de tror at du har depresjon? At de vil bli lei seg? At de blir sure fordi du ikke møter kravene deres? At de blir mer opptatt av hvordan det ser ut for andre?

 

Jeg hadde absolutt villet vite det hvis jenta mi hadde hatt det så vondt inni seg. Da er det lettere å forstå ting som skjer, og det er lettere å hjelpe.

Jeg liker ikke noen skal føle jeg er "stakkars og deprimert". Fordi da kan de tro at jeg er deprimert hver gang jeg er sliten og vil være i fred.  Alle er så vant til at jeg lager liv. Men vi skal snakke i helgen.

Anonymkode: 0f91c...7e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Datteren min på din alder satt plutselig en ettermiddag på sengen sin å hulket og skalv for noen måneder siden. Da brøt hun sammen og fortalte meg alt om hvordan hun hadde det.

Samme som med deg, forventninger fra alle hold, jobb, skole, lekser, venner, familie, trenere osv.

Da fylte jeg badekaret til henne, tente telys og lagde en god kopp te. Mens hun hvilte oppi dere ryddet jeg rommet hennes, brettet klær, støvsugde, vasket gulv og skiftet på senga. Mannen min gikk i butikken og handlet inn favorittmaten og favorittsnacksen hennes og lagde middag. Så spiste vi, pratet sammen og slappet av. Vi så en film sammen og jeg flettet håret og lakkerte neglene hennes.

Dagen etter så tok vi oss fri fra jobb og skole alle tre. Brukte så hele dagen på å lage en prioriterings liste. Jeg tror at dere unge idag får tredd så mye nedover hodene deres uten at dere kan kunsten å prioritere. Da føles det som at man lever i et evig kaos hvor man egentlig ikke får gjort noe som helst, så blir man sykt sliten og full av stress. Nå har vi sammen med jenta vår planlagt alt som skal gjøres, alt som bør gjøres og alt som kan gjøres, i den rekkefølgen.

Hun prioriterer derfor nå skole, trening og tid med kjernefamilien i ukedagene. Jobb en dag pr helg og i ferier. Venner Prioriteres også i helgene og ferier, samme med øvrig familie. I tillegg så ser hun jo vennene sine daglig på skolen og snakker med de på some. Hun har også lært seg å ikke lide sånn av FOMO slik at hun legger vekk telefonen når hun driver med skolearbeid.

Hun har fått det mye bedre nå etter at hun lærte seg denne prioriteringen og skjønner at hun ikke kan være med på alt, noen ganger må man si nei selvom man er redd at andre skal bli sur på en. Jeg tror det kan funke for deg også ❤️

Anonymkode: cd549...c44

Så snille dere er ❤️

 

Anonymkode: 0f91c...7e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dette er veldig lurt! Jeg har også en jente som har måttet trappe ned selv om hun ikke har hatt så krevende maske som deg, ts. 

Selv har jeg opplevd å tro at jeg tålte å klare alt. Det var skikkelig vanskelig i spesielt to år, men jeg trodde jeg klarte det. En dag sa det klikk i hodet mitt på vei til jobben. Jeg fikk feber og hodepine i en uke, jeg sov 16 timer i døgnet i 6 uker, jeg var 100% sykemeldt i et år og jeg klarte ikke å være alene med barna mine i 18 måneder. Jeg håper du tør å ta tak i deg selv før det går så langt for deg. Det er skummelt, ubehagelig og vondt, men det lønner seg i det lange løp og du vil få det bra igjen, både med deg selv og de fleste andre (de som ikke tåler at du ikke er der bare for dem men også har egne behov, vil du lære å tåle at ikke spiller så stor rolle). Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 82395...864

Ja, jeg har også fått nok. Er redd for å kollapse. Men håper det ordner seg nå som jeg har bestemt for å snakke om dette.

Anonymkode: 0f91c...7e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Kjære TS, 

Du må på en eller annen måte klare å begrense det du bruker kreftene dine på. 
Og til det trenger du hjelp!
Derfor må du fortelle hvordan du har det, til noen som faktisk kan hjelpe deg. 
Det letteste er jo hvis foreldrene dine kan hjelpe. For de er i en posisjon der de kan påvirke mye. 
Hvis ikke foreldrene forstår og hjelper, så finn noen på skolen som kan. Helsesøster, Lærer, Rådgiver eller noen som har mulighet til å gi deg gode råd. 

Du er ikke alene om å ha det slik som du beskriver. 
Alle er ikke i stand til å klare å prestere på så mange arenaer som du beskriver, uten å bli helt utbrent. 
Derfor må du slutte med noe av det du gjerne skulle gjort. 
Om det er å "holde maska hjemme", eller å "Være sprudlende overfor familie" eller om det er "Ikke dra så ofte på fester med venner". EKTE venner vil forstå! 

Det viktigste er å forstå at du ikke er den eneste som har det sånn. Og at det ikke er noe feil med deg. 
Det finnes hjelp, og foreldrene dine vil antagelig bare at du skal ha det best mulig. 
Gi dem muligheten til å hjelpe deg! 

Bare det å la dem få se "den ekte deg" og kunne være seg selv hjemme, vil antagelig hjelpe deg veldig. 
Se det for deg, å kunne komme hjem, slenge seg ned, og si "I dag er jeg bare sliten, jeg orker ingenting", og bli møtt av at det er greit. 

Anonymkode: f4b42...af2

Takk

Anonymkode: 0f91c...7e2

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

❤️ jeg skal snakke om det i helgen. Er også små redd hvordan de vil reagere at jeg vil ikke på hytta til uken, selv om jeg vet de elsker meg.

Anonymkode: 0f91c...7e2

Jeg er en av dem som var som deg som ung, som opplevde at mange forventet mye av meg, og det gjorde de i mange tilfeller, men det var fordi jeg hadde lært dem opp til det, og ikke satte grenser for meg selv. Det å sette grenser og akseptere at av og til skuffer man andre, og ikke minst seg selv (som ofte er vår hardeste kritiker) er ikke lett, men det å stå i det, gjør det litt lettere for hver gang. Og det er ofte sånn at om man gir andre realistiske forventninger til hva man kan få til og delta på, i stedet for å presse seg til bristepunktet for å tilfredstille «alle» opplever man som regel at andre også åpner opp om at de heller ikke får til alt alltid, og at det er greit å ikke mestre alt. 
 

Når det gjelder hytteturen - har du noen du kan være hos/sammen med slik at foreldrene dine fortsatt kan dra. Er det noen tilpassninger de kan gjøre for at hytteturen også blir hyggelig for deg? 

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (På 21.3.2024 den 23.17):

Jeg er en av dem som var som deg som ung, som opplevde at mange forventet mye av meg, og det gjorde de i mange tilfeller, men det var fordi jeg hadde lært dem opp til det, og ikke satte grenser for meg selv. Det å sette grenser og akseptere at av og til skuffer man andre, og ikke minst seg selv (som ofte er vår hardeste kritiker) er ikke lett, men det å stå i det, gjør det litt lettere for hver gang. Og det er ofte sånn at om man gir andre realistiske forventninger til hva man kan få til og delta på, i stedet for å presse seg til bristepunktet for å tilfredstille «alle» opplever man som regel at andre også åpner opp om at de heller ikke får til alt alltid, og at det er greit å ikke mestre alt. 
 

Når det gjelder hytteturen - har du noen du kan være hos/sammen med slik at foreldrene dine fortsatt kan dra. Er det noen tilpassninger de kan gjøre for at hytteturen også blir hyggelig for deg? 

Det gikk bra å droppe. De har jo blitt bekymret hva som har skjedd plutselig, men jeg er hjemme🙂. Ikke lett for dem å være streng mot meg, når jeg har vært så pliktoppfyllende.

Anonymkode: 0f91c...7e2