Jeg er 16 år og utbrent, ingen forstår, snart ferdig

[AnonymBruker]

Hei🙂

Jeg har lest her lenge og har valgt å skrive for andre gang.

Jeg har lovet mamma at jeg skal bli med på et arrangement i morgen. Jeg angrer at jeg lovet. Hun forventer nå, siden det er viktig for henne.

Jeg føler meg helt tom for energi og vet vil skuffe mamma stort i morgen, siden jeg ikke har ork.

Det jeg bruker energi på er mangt. Jeg har fokus på å gjøre det bra på skolen. I familien vår er alle høyt utdannede og mine foreldre er topp-direktører. Selv om det går bra på skolen, så sliter det meg ut.

Det er endel fester og press. Jeg må bruke tid med venner og være der. Ellers kan jeg virke arrogant.

Uansett hvor trøtt jeg er sørger jeg for å smile til foreldre, og lager til og med frokost til dem når jeg står opp gry tidlig. Gir dem klem og er høflig. De elsker meg derfor mye, men så øker dette også deres forventninger til meg.

Jeg har selvtillit og anses som "pen" og er velstelt. Det er forventninger til at jeg skal smile og være søt.  Hvis jeg er litt annerledes, begynner alle å lure på om noe er galt.

Besteforeldre, tanter og onkler forventer jeg skal være sprudlende, hvis jeg ikke er det, så går ryktene hva som har skjedd. Jeg passer på å sende gratulasjoner osv. til alle.

Jeg føler meg ferdig og gråter. Jeg har klart å skjule alt hittil. Jeg har i hemmelig vært hos lege og psykolog. De sier at jeg har stengt følelser inne, satt min komfort til side, vist alltid falskt gladhet, selv om jeg er trist, at kroppen har nå sagt nok.

Men ingen vil forstå siden jeg er såkalt priviligert barn som ikke jobber en gang. Hva driver jeg med? Lever i sus og dus, drar på ferier og fester. Det er slik de  andre og mine foreldre ser på meg.

Så nå er jeg redd for hva som vil skje i morgen.  Jeg vil heler ikke noen skal tro jeg sliter psykisk.  Men er redd jeg vil ende opp med å gråte og lage spetakkel. 

 

 

 

Anonymkode: 0f91c...7e2

[AnonymBruker]

Vis mammaen ditt dette innlegget. Hun er glad i deg for den du er, ikke det du gjør. ❤️ 

Anonymkode: f17ba...622

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vis mammaen ditt dette innlegget. Hun er glad i deg for den du er, ikke det du gjør. ❤️ 

Anonymkode: f17ba...622

Enig med denne. En mamma vil forstå, hjelpe deg ❤️

Anonymkode: b1686...dc8

[iNord]

la mammaen din lese dette som du skriver. ❤️ håper du kan få det bedre, og mer avslappet. du må ikke bli verken direktør eller lege, det bør de forstå og respektere. du må heller ikke være sprudlende glad, eller den perfekte datter til en hver tid. sender deg en stor klem.

[Baktus]

sliten , ikke utbrent ? 16-åringer vil vel oppleve absoulutt alt som er mulig å oppleve på kortst mulig tid, der bare penger er limiten, slik var det ihvertfall med oss, da blir man sliten innimellom og gjerne er det første steget mot å bli et hakk voksnere, roe ned , få litt perspektiv.. ikke vet jeg..

[AnonymBruker]

Det er noe dysfunksjonelt med familier der normale følelser som slitenhet, tristhet, sinne, frustrasjon osv. ikke er akseptabelt eller ‘normalt’. 
Alle har slike følelser og kommer de ikke ut blir vi som en trykk-koker til slutt. Det er usunt og kan endre opp med at følelsene ikke lengre er friske, fordi de over lang lang tid har blitt undertrykt. 
 

Kjære deg❤️ Det du kjenner på er helt normalt. Det at familie, venner og nettverk kanskje ikke vil akseptere disse følelsene er ikke normalt. 
Har du noen i familien du kan snakke med og som kan hjelpe deg? 

Anonymkode: e5302...571

[AnonymBruker]

Er det virkelig så krevende å smile og være høflig? Blir et menneske utbrent av det? Jeg klarer ikke å få tak i hva du sliter med? 

Anonymkode: f2c7b...31c

[AnonymBruker]

Det kan være nyttig for deg å ta kontakt med helsesykepleier på skolen din så kan du få veiledning ift veien videre

Akkurat for i morgen kan du si at du har veldig hodepine og må være hjemme

Anonymkode: ab2e3...be5

[AnonymBruker]

Alle har en psykisk helse, og vi alle tåler ytre press på ulikt vis. Derfor kan noen mene at du ikke burde være utbrent, fordi du lever et privilegert liv. Men det å ha er privilegert liv er overhodet ikke ensbetydende med å ikke bli utbrent. 

Hva skjer om du ikke står opp grytidlig og lager frokost? Hva skjer om andre oppfatter deg som arrogant? Hva så om noen lager rykter og undrer seg over om noe har skjedd med deg? 
 

Du er den viktigste personen i ditt liv, ikke alle de andre. Derfor må du ta vare på deg selv, og gjøre ting som er riktig for deg og din helse. Jeg har vært utbrent, og det gikk så langt at jeg ble alvorlig deprimert før jeg fikk hjelp (og det fordi en venn av meg så hvilken vei det gikk, og «tvingte» meg til å kontakte psykolog). En stor del av hvorfor jeg ble utbrent, var fordi jeg satt meg selv og mine behov sist, brydde meg alt for mye om hva andre mente og sa om meg (noe som endte med at jeg sa ja til alt mulig). Det tok flere år før jeg ble bra igjen. 
 

 

Anonymkode: 450da...af2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er det virkelig så krevende å smile og være høflig? Blir et menneske utbrent av det? Jeg klarer ikke å få tak i hva du sliter med? 

Anonymkode: f2c7b...31c

Så du smiler og er høflig hele dagen, både på jobb og hjemme selv? Du har det aldri vondt eller vanskelig? Må være fantastisk å være deg, men det er altså ikke normalt.

Anonymkode: ab2e3...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er det virkelig så krevende å smile og være høflig? Blir et menneske utbrent av det? Jeg klarer ikke å få tak i hva du sliter med? 

Anonymkode: f2c7b...31c

Det kan for mange føles svært slitsomt å alltid føle presset med å prestere. Vi har alle et toleransevindu og vi trenger alle å bli akseptert for at vi noen ganger er utenfor vinduet. At vi er litt trist og lei, frustrert, sint, irritert mm. Ingen av oss er bare smilende glansbilder og det trenger vi aksept, og annerkjennelse for. Ingen klarer å holde maska 24/7 og være snill, god, flink, bra og best hele tiden. Vi er ikke roboter. Og ender vi opp som roboter er det langt mer skremmende…. 

Anonymkode: e5302...571

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hei🙂

Jeg har lest her lenge og har valgt å skrive for andre gang.

Jeg har lovet mamma at jeg skal bli med på et arrangement i morgen. Jeg angrer at jeg lovet. Hun forventer nå, siden det er viktig for henne.

Jeg føler meg helt tom for energi og vet vil skuffe mamma stort i morgen, siden jeg ikke har ork.

Det jeg bruker energi på er mangt. Jeg har fokus på å gjøre det bra på skolen. I familien vår er alle høyt utdannede og mine foreldre er topp-direktører. Selv om det går bra på skolen, så sliter det meg ut.

Det er endel fester og press. Jeg må bruke tid med venner og være der. Ellers kan jeg virke arrogant.

Uansett hvor trøtt jeg er sørger jeg for å smile til foreldre, og lager til og med frokost til dem når jeg står opp gry tidlig. Gir dem klem og er høflig. De elsker meg derfor mye, men så øker dette også deres forventninger til meg.

Jeg har selvtillit og anses som "pen" og er velstelt. Det er forventninger til at jeg skal smile og være søt.  Hvis jeg er litt annerledes, begynner alle å lure på om noe er galt.

Besteforeldre, tanter og onkler forventer jeg skal være sprudlende, hvis jeg ikke er det, så går ryktene hva som har skjedd. Jeg passer på å sende gratulasjoner osv. til alle.

Jeg føler meg ferdig og gråter. Jeg har klart å skjule alt hittil. Jeg har i hemmelig vært hos lege og psykolog. De sier at jeg har stengt følelser inne, satt min komfort til side, vist alltid falskt gladhet, selv om jeg er trist, at kroppen har nå sagt nok.

Men ingen vil forstå siden jeg er såkalt priviligert barn som ikke jobber en gang. Hva driver jeg med? Lever i sus og dus, drar på ferier og fester. Det er slik de  andre og mine foreldre ser på meg.

Så nå er jeg redd for hva som vil skje i morgen.  Jeg vil heler ikke noen skal tro jeg sliter psykisk.  Men er redd jeg vil ende opp med å gråte og lage spetakkel. 

 

 

 

Anonymkode: 0f91c...7e2

Da sier du i fra om at du er sliten. Ingen er perfekte, heller ikke du. Ingen klarer å stå på og være 100% hele tiden. 

Du sier at du har selvtillit, da synes jeg at du må våge å si fra hvordan du føler, og hva du synes. Du har rett til å gjøre det.

Noen kan reagere negativt på det, men det er helt ok. Ingen klarer å gå gjennom et liv med å alltid please alle andre, ingen burde engang gjøre det heller, men heller tenke at en gjør så godt en kan og av og til strekker en rett og slett ikke til, og det er helt greit! 

Si fra, på en fin måte. 

Det er helt ok å være uenig, en trenger ikke bli uvenner av den grunn. 

Hvorfor bry seg om hva alle andre tenker? Hva godt kommer det ut av å fordømme seg selv av den grunn? 

Vær din egen bestevenn.

Anonymkode: 29ad2...bc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er det virkelig så krevende å smile og være høflig? Blir et menneske utbrent av det? Jeg klarer ikke å få tak i hva du sliter med? 

Anonymkode: f2c7b...31c

Når det siste man føler for er å smile så er det faktisk ganske krevende... 

 

Anonymkode: 29ad2...bc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er det virkelig så krevende å smile og være høflig? Blir et menneske utbrent av det? Jeg klarer ikke å få tak i hva du sliter med? 

Anonymkode: f2c7b...31c

Det er neppe problemet. Det virker heller som at ts til enhver tid føler hun må være perfekt, og det er vel egentlig problemet med dagen samfunn. En skal være perfekt på alle områder,egentlig glad jeg vokste opp før Internett var noe alle hadde. 

Anonymkode: 2de70...f3d

[Sparkling_Pink]

Jeg slet endel med å finne innpass i verden som tenåring, mine foreldre hadde i sin uperfekthet rom for meg. Jeg var arrogant, rar, potte sur om morgene, kranglet, lynskarp og hadde utbrudd på størrelse med Yelowstone. Jeg var ikke engang sikker på at foreldrene mine elsket meg. Men det gjorde de og gjør fremdeles. Min far er fremdeles særs kry når jeg har en god utdanningsmessig bragd unnagjort, noe som har vært et stressmoment. Han selv er høyst middelmådig. Det er ingenting som heter fravær hos min mor, og det er noe plagsomt det og.

Du behøver ikke være enkel og elskverdig, det er en plass til deg og dine følelser i verden. Du er tenåring, hormonell og skal være rebell. Du er gammel nok til å utvise hensyn til dine egne følelser, begynn i dag, så slipper du kanskje å bli utbrent over lang tid.

Etterhvert finner du mennesker som støtter deg som du er, som skjønner når du stormer, som står opp for deg når du møter motgang og som du kan være helt uperfekt med.

[Ginny]

Kjære TS! Si fra til mammaen din! 
Jeg lover deg at foreldrene dine elsker deg ikke fordi du lager frokost, men fordi du er barnet deres! Frokost er skikkelig trivelig, men det er ikke det som avgjør om man elsker noen. 

Du må velge bort noe her, du må velge å gjøre det som er rett for deg, ikke alle andre. Bare du lever ditt liv, og du skal ikke gjøre det for de andre. Du skal hvertfall ikke kjenne så mye på press fra de rundt deg at du sliter deg fullstendig ut! 

Prøv å snakk med foreldrene dine. Som forelder selv ville det vært helt grusomt om ungen min gikk rundt å bar på det her helt alene og var fortvilet fordi h*n trodde jeg ikke ville elske h*n hvis jeg ikke fikk servert frokost eller smilte og sprudlet hele tiden. Det er ingen som sprudler hele tiden! Men at de lurer på om noe er galt hvis du ikke gjør det betyr jo bare at de bryr seg om deg, ikke at det kreves at du sprudler! 

Ja vel så kanskje du er mer privilegert enn mange andre, men din psykiske helse er like viktig. Det du opplever er det du opplever, og du kjenner jo helt klart på noen forventninger som ikke er helt sunne, og kanskje ikke helt det de rundt deg forventer heller men mer det du tror de forventer. 

Snakk med foreldrene og vennene dine, og ta vare på deg selv ❤️

[AnonymBruker]

Lurer på når smilingen og "pleasingen" begynte for deg. På et eller annet punkt må du også fohåpentligvis ha vært et barn som sa tydelig fra om skuffelser og frustrasjoner. Hvordan ble standardene for oppførsel hevet så høyt?

Du fortjener mennesker rundt deg som ønsker å kjenne deg på godt og vondt. Og antakelig ønsker familien din egentlig å kjenne deg, hvis du utfordrer dem litt? Ikke bare at du skal være behagelig og praktisk brikke.

Anonymkode: fc9e9...82f

[AnonymBruker]

Baktus skrev (14 timer siden):

sliten , ikke utbrent ? 16-åringer vil vel oppleve absoulutt alt som er mulig å oppleve på kortst mulig tid, der bare penger er limiten, slik var det ihvertfall med oss, da blir man sliten innimellom og gjerne er det første steget mot å bli et hakk voksnere, roe ned , få litt perspektiv.. ikke vet jeg..

Hun sier at lege og psykolog sier at kroppen nå har sagt nok. Jeg har forstått det slik at nettopp utbrenthet er kroppens måte å si fra på?

- Uansett om det er utbrenthet eller "bare" sliten, så mangler hun krefter og søker hjelp og råd her.

Anonymkode: 48c5d...734

[Vimsepetra]

Hvordan gikk det med deg i går, ts?

[AnonymBruker]

Jeg tror at du bør ta deg en tur til fastlegen. Som utbrent klarer man ofte ikke å dusje eller komme seg ut av sengen i starten. Mulig at du er på vei dit, men ta tak nå før det går så langt. Psykolog er nok lurt, dersom du ikke finner støtte i familie. 

Anonymkode: 8c2f6...7f7