Hva sier jeg til min bonusdatter som henger fast i sin avdøde mors eiendeler

[AnonymBruker]

Belima skrev (37 minutter siden):

At en på 16 mister mor eller far er et stort traume å leve videre med. Det "høres" ut som om moren her var syk en tid, siden testamente ble skrevet.
Jenta bør snakke med noen som kan hjelpe henne å sette ord på hva hun føler og hvordan hun har det. Siden du tydeligvis har kontakt med jentas far, så ville jeg spurt han om hun får hjelp fra det offentlige. Helsesykepleier på skolen er et sted hun trygt kan be om hjelp. De som jobber der har alle muligheter til å skaffe annen hjelp hvis hun trenger det. 
Kanskje du også trenger "noen" som kan følge deg litt videre på veien. Det finnes sorggrupper de fleste steder som kan være godt for deg også. En føler seg veldig ensom i sorgen sin. Sorggrupper vet jeg har hjulpet mange videre i livet. Sorg tar lang tid og er slitsomt å leve med.  Sender deg de varmeste tanker.

Jeg er helt enig med deg, og sendte faktisk i kveld en sms til faren der jeg skrev at hun spør så mye etter morens ting og hva som har skjedd med de, og at jeg er bekymret for henne og at hun kanskje hadde hatt godt av å snakke med noen som kan sorgarbeid.

Fikk til svar at de "hadde alle verktøyene de trengte, og at jeg ikke trengte å bekymre meg".🤔

Tror ikke faren liker at jeg blander meg, men hun snakker nok ikke om dette hjemme hos faren og samboer, så de har kanskje et annet inntrykk av henne? 

Jeg begynner i sorggruppe på mandag for de som har mistet partneren til kreft.

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

[Maskinfører]

Husk at hun er din kjærestes kjøtt og blod du kom bare inn i morens liv det er ikke så rart at hun er opphengt i dette jeg har ikke kastet en eneste ting etter pappa som gikk bort i Desember 2023 78 år gammel stolen pappa sovnet inn i på sykehjemmet står i stua har klærne han sovnet inn i ligger i en pose i gangen (Uvasket) vi stod hverandre nær og jeg hadde bare han 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du i alle fall ikke skal gå mot dine egne ønsker om å beholde. Det endrer ikke sorgen hennes. Du er absolutt ikke urimelig som vil ta vare på noe etter din kjæreste. ❤️ 

Jenta er heldig som har deg å snakke med om dette. Og det er dumt at far og samboer ikke tar det på alvor. 

Anonymkode: d5716...b2a

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å skrive dette i en tone som ikke høres kvass ut, for det er ikke ment slik, for jeg skjønner at dette er din sorg også, men....

Du har masse eiendeler som moren til datra eide før du ble sammen med henne, ting du kaller smitt og smuler (kopper og kar), men hvis det er så viktig for deg å komme deg videre osv, hvorfor kan ikke hun få det? Hun har tross alt mistet sin mor. Jeg forstår at du vil beholde noe (men var dere sammen 1 år eller lengre uoffisielt?) For jeg syns det høres litt trist ut at ikke datter skal få minner av sin mor, men (og unnskyld fremtoningen), hennes 1årigr kjæreste skal sitte med masse, og kunne velge og vrake i ting? 

Jeg forstår at dette er svært vondt for deg, men forsøk å se dette fra datras sted. Du var "mammas nye kjæreste" og sitter og tviholder på mammas mummikopper og annet dill, som kanskje har betydd mye for henne.

Kanskje er hun redd for å glemme moren sin og glemme hvordan hun var.

Uansett, trist situasjon. Jeg har ikke svar eller råd, men jeg hadde nok vært utrolig såret og frustrert om jeg var i jentas situasjon. 

💖 Lykke til til begge.

Anonymkode: c6892...397

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (8 minutter siden):

Husk at hun er din kjærestes kjøtt og blod du kom bare inn i morens liv det er ikke så rart at hun er opphengt i dette jeg har ikke kastet en eneste ting etter pappa som gikk bort i Desember 2023 78 år gammel stolen pappa sovnet inn i på sykehjemmet står i stua har klærne han sovnet inn i ligger i en pose i gangen (Uvasket) vi stod hverandre nær og jeg hadde bare han 

Ingenting etter hennes mor er kastet, utenom det som var ødelagt.

Jenta har fått 90% av det som moren eide og 10% beholder jeg.

Selv om jenta hadde fått hver en knappenål som tillhörte moren, så hadde hun nok fortsatt å spurt tror jeg.

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg sliter med å skrive dette i en tone som ikke høres kvass ut, for det er ikke ment slik, for jeg skjønner at dette er din sorg også, men....

Du har masse eiendeler som moren til datra eide før du ble sammen med henne, ting du kaller smitt og smuler (kopper og kar), men hvis det er så viktig for deg å komme deg videre osv, hvorfor kan ikke hun få det? Hun har tross alt mistet sin mor. Jeg forstår at du vil beholde noe (men var dere sammen 1 år eller lengre uoffisielt?) For jeg syns det høres litt trist ut at ikke datter skal få minner av sin mor, men (og unnskyld fremtoningen), hennes 1årigr kjæreste skal sitte med masse, og kunne velge og vrake i ting? 

Jeg forstår at dette er svært vondt for deg, men forsøk å se dette fra datras sted. Du var "mammas nye kjæreste" og sitter og tviholder på mammas mummikopper og annet dill, som kanskje har betydd mye for henne.

Kanskje er hun redd for å glemme moren sin og glemme hvordan hun var.

Uansett, trist situasjon. Jeg har ikke svar eller råd, men jeg hadde nok vært utrolig såret og frustrert om jeg var i jentas situasjon. 

💖 Lykke til til begge.

Anonymkode: c6892...397

Datter sitter med 90% av det som var igjen etter moren. Noe må faktisk samboer få sitte igjen med. De var sammen i 12 år! Hvor tar du det fra at det er så viktig for ham å komme videre. 

Anonymkode: d5716...b2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Datter sitter med 90% av det som var igjen etter moren. Noe må faktisk samboer få sitte igjen med. De var sammen i 12 år! Hvor tar du det fra at det er så viktig for ham å komme videre. 

Anonymkode: d5716...b2a

Beklager, jeg så bare 1 ikke 12. Jeg misforstod litt i HI, for eks at "ga smykker til kjæresten din" osv stusset jeg veldig over. Og trodde stekespaden var 6 år gammel og også før TS kom inn i bilde? 

Det var litt vanskelig å følge infoen i HI. Hvis de var sammen i 12 år ville jeg jo sagt partner for eks... 

Anonymkode: c6892...397

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg sliter med å skrive dette i en tone som ikke høres kvass ut, for det er ikke ment slik, for jeg skjønner at dette er din sorg også, men....

Du har masse eiendeler som moren til datra eide før du ble sammen med henne, ting du kaller smitt og smuler (kopper og kar), men hvis det er så viktig for deg å komme deg videre osv, hvorfor kan ikke hun få det? Hun har tross alt mistet sin mor. Jeg forstår at du vil beholde noe (men var dere sammen 1 år eller lengre uoffisielt?) For jeg syns det høres litt trist ut at ikke datter skal få minner av sin mor, men (og unnskyld fremtoningen), hennes 1årigr kjæreste skal sitte med masse, og kunne velge og vrake i ting? 

Jeg forstår at dette er svært vondt for deg, men forsøk å se dette fra datras sted. Du var "mammas nye kjæreste" og sitter og tviholder på mammas mummikopper og annet dill, som kanskje har betydd mye for henne.

Kanskje er hun redd for å glemme moren sin og glemme hvordan hun var.

Uansett, trist situasjon. Jeg har ikke svar eller råd, men jeg hadde nok vært utrolig såret og frustrert om jeg var i jentas situasjon. 

💖 Lykke til til begge.

Anonymkode: c6892...397

Før du svarer meg må du lese hovedinnlegget skikkelig slik at du får med deg alle detaljer, og så må du lese svarene jeg har gitt før du uttaler deg, for her var det mye misforståelse.

Jeg og hennes mor var sammen i 13,5 år og bodde i sammen i 12 år.

Jeg hadde ikke /har ikke behov for å komme meg videre i full fart, men jeg måtte flytte ut av felles bolig fordi det var uhyggelig for meg å bo der dessuten klarte jeg ikke de økonomiske utgiftene, da jeg ble alene med et ganske stort boliglån.

Jenta har fått 90% av alle eiendeler til moren og det som er kastet er noen ødelagte møbler, et par gummistøvler som tok inn vann og litt andre ting som jenta aldri har vist intresse. 

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ingenting etter hennes mor er kastet, utenom det som var ødelagt.

Jenta har fått 90% av det som moren eide og 10% beholder jeg.

Selv om jenta hadde fått hver en knappenål som tillhörte moren, så hadde hun nok fortsatt å spurt tror jeg.

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

Ikke ment som kritikk men tips 😉 men da er det jo ingen sak kondolerer forresten ☹️❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Beklager, jeg så bare 1 ikke 12. Jeg misforstod litt i HI, for eks at "ga smykker til kjæresten din" osv stusset jeg veldig over. Og trodde stekespaden var 6 år gammel og også før TS kom inn i bilde? 

Det var litt vanskelig å følge infoen i HI. Hvis de var sammen i 12 år ville jeg jo sagt partner for eks... 

Anonymkode: c6892...397

Sitat

Nå har jenta begynt å spørre hvorfor jeg har stekespaden som hun gav til sin mor for 6 år siden og som jeg hjalp henne å kjøpe

Tror det hadde blitt litt enklere dersom folk i denne tråden tok seg tid til å lese skikkelig. Det er vel ingen logikk i at ts skal ha hjulpet datteren med å plukke ut en gave til mor, dersom ts ikke var i livet til mor...?

Ts, først av alt kondolerer. Vet du om det er datter eller far som har råderett over hva som skjer med de gjenværende tingene? Dersom det er far og han har sagt at de ikke skal ha det/har plass, og datteren allerede har mottatt de tingene hun selv ville ha, så ser jeg ingenting i veien med at du beholder noen ting, du også. Det var tross alt partneren din gjennom 13 år, selvsagt er det helt forståelig at du har et ønske/behov om å beholde enkelte ting fra henne. ❤️

Anonymkode: 3879c...cba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tror det hadde blitt litt enklere dersom folk i denne tråden tok seg tid til å lese skikkelig. Det er vel ingen logikk i at ts skal ha hjulpet datteren med å plukke ut en gave til mor, dersom ts ikke var i livet til mor...?

Ts, først av alt kondolerer. Vet du om det er datter eller far som har råderett over hva som skjer med de gjenværende tingene? Dersom det er far og han har sagt at de ikke skal ha det/har plass, og datteren allerede har mottatt de tingene hun selv ville ha, så ser jeg ingenting i veien med at du beholder noen ting, du også. Det var tross alt partneren din gjennom 13 år, selvsagt er det helt forståelig at du har et ønske/behov om å beholde enkelte ting fra henne. ❤️

Anonymkode: 3879c.

Det var skrevet testamente og i det står det at jeg har råderett over min samboers eiendeler, fordi det som datteren skulle ha av affeksjonsverdier var allerede valgt ut av moren.

Jeg har likevel gitt datteren mange ting som min samboer ønsket at jeg skulle beholde som minne.

Når jenta begynner å etterlyse kasseroller, stekespader og gamle tekrus som hun aldri har brydd seg om tidligere, synes jeg det har gått litt for langt, og da må jenta snakke med en profesjonell om dette.

Jeg bodde med hennes mor daglig i over 12 år og jenta var her 50%, så litt må jeg få beholde synes jeg.

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

[AnonymBruker]

Fra ei som selv har mistet moren min, betraktelig mye tidligere. Tanken har slått meg at jeg er nærmest takknemlig for å ha mistet henne så tidlig, kontra som tenåring - åh fy søren så tungt det må være. 
 

Sterke kondolanser til deg, datteren og øvrige❤️ Sorgen er tung å bære, men heldigvis blir vi sterkere og sorgen føles lettere å bære som tiden går. Hjerte mitt gråter på deres vegne. 
 

Jeg vil tørre å påstå at ja, dette er en sorgreaksjon og UTEN TVIL burde hun fått hjelp til å bearbeide og snakke om følelser og tanker! 
 

Trist at far og hans samboer ikke holder dialog med deg, men kanskje du kunne snakket med samboeren? Kan være hun er mer åpen for dialog rundt jenta. 
 

Utover det, forhold til ting: Jeg husker jeg var mye sint på øvrig familie over hvor lite som var igjen etter mamma. Så å få gjennomgått hva hun faktisk har fått, kan være en god ide! Nå vet jeg ikke hvorvidt dere har bodd i leiligheten deres gjennom de 12 årene, men regner med det er noen år. Det kan kjennes som et stort tap for jenta, dette er hjemmet til moren hennes. Men ville absolutt ha snakket med henne om det, forklart det tekniske rundt det om hvorvidt du hadde fått økonomiske vansker og hvor tøft det var for deg å bo gjennom det økonomiske stresset blant annet. Kan være hun vil være for ung til å forstå det, men det er viktig at hun vet hun ikke står alene i sorgen. 

Du har nok uten tvil vært en viktig omsorgsperson for henne, gjennom store deler av oppveksten. Ikke stopp med det, trur det vil være godt for dere begge å fortsette relasjon dere alt har og kan bygge videre på❤️ Dette vil nok også hjelpe henne å holde seg nær moren, ved at hun vet moren var veldig glad i deg. Hvertfall ikke dytt henne bort, dere har begge mistet noe stort i livet. Snakk om sorgen, minner, ting, lag avtaler der dere gjør noe, snakk om godt og vondt, snakk om døden, om urettferdighet, så fremst hun ønsker det selvfølgelig. Gjerne også spør henne hva hun egentlig ønsker, vil hun du skal være der for henne eller handlet det kun om tingene? Avklar relasjonen, da blir det også lettere å håndtere for man vet mer om forventningene. 
 

1 år med en sorg for en slik tilknytting er langt fra lang tid, jeg gråter enda over mamma som døde for 19 år siden og det er enda ganger jeg savner å kunne snakke med henne når ting blir vanskelig.

Om hun ikke har noen å snakke med, så er det støttegrupper for barn og ungdom som du selv kan ringe inn til. Eventuelt om hun selv ønsker å være med til sorggruppen din, for å se hva det innebærer. Inviter henne med eller anbefal henne direkte❤️
 

 

 

Anonymkode: d7f61...ce4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Fra ei som selv har mistet moren min, betraktelig mye tidligere. Tanken har slått meg at jeg er nærmest takknemlig for å ha mistet henne så tidlig, kontra som tenåring - åh fy søren så tungt det må være. 
 

Sterke kondolanser til deg, datteren og øvrige❤️ Sorgen er tung å bære, men heldigvis blir vi sterkere og sorgen føles lettere å bære som tiden går. Hjerte mitt gråter på deres vegne. 
 

Jeg vil tørre å påstå at ja, dette er en sorgreaksjon og UTEN TVIL burde hun fått hjelp til å bearbeide og snakke om følelser og tanker! 
 

Trist at far og hans samboer ikke holder dialog med deg, men kanskje du kunne snakket med samboeren? Kan være hun er mer åpen for dialog rundt jenta. 
 

Utover det, forhold til ting: Jeg husker jeg var mye sint på øvrig familie over hvor lite som var igjen etter mamma. Så å få gjennomgått hva hun faktisk har fått, kan være en god ide! Nå vet jeg ikke hvorvidt dere har bodd i leiligheten deres gjennom de 12 årene, men regner med det er noen år. Det kan kjennes som et stort tap for jenta, dette er hjemmet til moren hennes. Men ville absolutt ha snakket med henne om det, forklart det tekniske rundt det om hvorvidt du hadde fått økonomiske vansker og hvor tøft det var for deg å bo gjennom det økonomiske stresset blant annet. Kan være hun vil være for ung til å forstå det, men det er viktig at hun vet hun ikke står alene i sorgen. 

Du har nok uten tvil vært en viktig omsorgsperson for henne, gjennom store deler av oppveksten. Ikke stopp med det, trur det vil være godt for dere begge å fortsette relasjon dere alt har og kan bygge videre på❤️ Dette vil nok også hjelpe henne å holde seg nær moren, ved at hun vet moren var veldig glad i deg. Hvertfall ikke dytt henne bort, dere har begge mistet noe stort i livet. Snakk om sorgen, minner, ting, lag avtaler der dere gjør noe, snakk om godt og vondt, snakk om døden, om urettferdighet, så fremst hun ønsker det selvfølgelig. Gjerne også spør henne hva hun egentlig ønsker, vil hun du skal være der for henne eller handlet det kun om tingene? Avklar relasjonen, da blir det også lettere å håndtere for man vet mer om forventningene. 
 

1 år med en sorg for en slik tilknytting er langt fra lang tid, jeg gråter enda over mamma som døde for 19 år siden og det er enda ganger jeg savner å kunne snakke med henne når ting blir vanskelig.

Om hun ikke har noen å snakke med, så er det støttegrupper for barn og ungdom som du selv kan ringe inn til. Eventuelt om hun selv ønsker å være med til sorggruppen din, for å se hva det innebærer. Inviter henne med eller anbefal henne direkte❤️
 

 

 

Anonymkode: d7f61...ce4

Takk for gode tips.

Trist at du også har opplevd å miste din nærmeste.

Hun ønsket ikke å være leiligheten og var litt lettet da jeg flyttet ut faktisk, men det er tingene hun har hengt seg opp i.

Hun sier at faren og samboer har sagt at hun bare må snakke med de om moren, men det hadde vært bedre andre veien, altså at de tar initiativ til prat.

Vi to kjente moren best og kan snakke om alt som har skjedd, selv om det er mye hun ikke har opplevd siden hun kun var her halve tiden. 

Håper hun følger rådet mitt om å se gjennom det hun har fått med seg av morens ting, istedenfor at det bare ligger lagret hos de.

Hun ønsker ikke støttegrupper for ungdommer.

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

[Supermerry]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er nok en sorgreaksjon, ja.

Er det sånn at du solgte morens hjem under et år etter dødsfallet? I så fall er det veldig forståelig at jenta sliter med å la ting gå, det må føles som moren har blitt fullstendig borte. Ikke bare livet hennes, men hjemmet hemmes, lukten hennes, alt.

Tror jeg hadde rådet deg til å ta ting i roligere tempo i utgangspunktet. Skjønner at det er kjipt å bo i leiligheten etter at ens kjæreste har gått bort, men for sørgende barn/ungdom kan det være viktig å få beholde hjemmet en stund, kjenne morens nærvær i rommene og sørge i disse omgivelsene. Man trenger vel ikke rydde og fordele alt av mummikopper og bøker umiddelbart etter et sånt tap. Det burde skjedd litt og litt.

Anonymkode: 697c9...c8e

Jeg forstår det velmenende i det du skriver, om å ikke selge bolig osv. Likevel har TS' stedatter far og annen familie mens vi ikke vet hva TS har av støtte rundt seg - kanskje ingen?. Glem heller ikke at stedatteren er i en alder hvor hun er på vei UT fra familien og inn i sitt eget, voksne liv og eventyr. Mens TS og avdøde kone sannsynligvis var hverandres hovedpersoner i livet, og hadde trodd det skulle være slik mange tiår til. Kanskje var stedatters mor TS' store kjærlighet, kanskje er det ikke så mange andre å støtte seg på, kanskje opplever TS at det er umulig å tenke på en annen partner noensinne, ihvertfall ikke på minst 20 år, eller kanskje har ikke TS økonomi til å beholde felles bolig lenger; kanskje har dette nesten fulle året med eget økonomisk ansvar for felles bolig allerede vært for mye...

Jeg synes det er fint, riktig og viktig at man tar hensyn - stort hensyn - til barna. Likevel opplever jeg at etter den mer brutale,militære dispilinen som ofte preget barneoppdragelse for hundre år siden, har det gått altfor langt den andre veien: at barna har blitt de nye "gudene" som har blitt for bortskjemt og tatt FOR mye hensyn til: som om det ikke finnes noen andre rundt dem som også trenger å få ha plass i livet. Jeg opplever det TS skriver om at stedatteren - som forståelig sørger voldsomt (men det gjør nok TS også) at stedatteren kanskje er et barn av denne nye "forgudelsen" av barn, selv om stedatteren selvfølgelig ikke kan noe for dette. Jeg mener han bør gi henne mange ting etter moren (selv om han har fått råderett over gjenstandene), beholde alle gjenstandene han selv trenger/evt dele med henne på noen av dem hvis de begge "trenger" gjenstandene, og forøvrig gi henne rom og plass til å snakke, mens han selv også tar vare på seg selv og ikke kun er en voksenperson for stedatteren, men også skaper nødvendig rom og avstand til omsorgsoppgavene slik at han kan bearbeide, leve i og etterhvert mestre bedre sin egen sorg. Det er ikke bare stedatteren som har mistet den viktigste i livet: det har han også gjort. Stedatteren er barn og kan ikke hjelpe ham. Han kan hjelpe henne. Men utover det, har han rett på rom for egen sorg og bearbeidelse.

 

 

[Mt3]

Hennes oppførsel er nok en del av sorgreaksjonen etter tapet av en kjær mor, og du skal så absolutt ikke gi henne de få eiendelene og minnene du har tatt vare på. Men heller forklare at du også setter veldig stor pris på å få lov til å ha gjenstander rundt deg som minner deg om din kjære. 

Om du fortsatt ønsker god kontakt med datteren så si det til henne klart og tydelig (du har helt sikkert gitt uttrykk for at hun alltid er velkommen, men det er ikke alltid en tenåring lytter til slikt). Mulig du kan be henne ta med seg en av albumene så dere kan mimre sammen, dere har jo vært i hverandres liv i 12år. 

Godt mulig hun later som om at alt er helt i orden hjemme hos far og stemor, det er jo ikke like lett å snakke om en som valgte bort far eller som far valgte bort. En får håpe hun etterhvert finner rom til å prøve å snakke med noen profesjonelle om sorgen.

Endret 22. februar av Mt3

[AnonymBruker]

Supermerry skrev (3 minutter siden):

Jeg forstår det velmenende i det du skriver, om å ikke selge bolig osv. Likevel har TS' stedatter far og annen familie mens vi ikke vet hva TS har av støtte rundt seg - kanskje ingen?. Glem heller ikke at stedatteren er i en alder hvor hun er på vei UT fra familien og inn i sitt eget, voksne liv og eventyr. Mens TS og avdøde kone sannsynligvis var hverandres hovedpersoner i livet, og hadde trodd det skulle være slik mange tiår til. Kanskje var stedatters mor TS' store kjærlighet, kanskje er det ikke så mange andre å støtte seg på, kanskje opplever TS at det er umulig å tenke på en annen partner noensinne, ihvertfall ikke på minst 20 år, eller kanskje har ikke TS økonomi til å beholde felles bolig lenger; kanskje har dette nesten fulle året med eget økonomisk ansvar for felles bolig allerede vært for mye...

Jeg synes det er fint, riktig og viktig at man tar hensyn - stort hensyn - til barna. Likevel opplever jeg at etter den mer brutale,militære dispilinen som ofte preget barneoppdragelse for hundre år siden, har det gått altfor langt den andre veien: at barna har blitt de nye "gudene" som har blitt for bortskjemt og tatt FOR mye hensyn til: som om det ikke finnes noen andre rundt dem som også trenger å få ha plass i livet. Jeg opplever det TS skriver om at stedatteren - som forståelig sørger voldsomt (men det gjør nok TS også) at stedatteren kanskje er et barn av denne nye "forgudelsen" av barn, selv om stedatteren selvfølgelig ikke kan noe for dette. Jeg mener han bør gi henne mange ting etter moren (selv om han har fått råderett over gjenstandene), beholde alle gjenstandene han selv trenger/evt dele med henne på noen av dem hvis de begge "trenger" gjenstandene, og forøvrig gi henne rom og plass til å snakke, mens han selv også tar vare på seg selv og ikke kun er en voksenperson for stedatteren, men også skaper nødvendig rom og avstand til omsorgsoppgavene slik at han kan bearbeide, leve i og etterhvert mestre bedre sin egen sorg. Det er ikke bare stedatteren som har mistet den viktigste i livet: det har han også gjort. Stedatteren er barn og kan ikke hjelpe ham. Han kan hjelpe henne. Men utover det, har han rett på rom for egen sorg og bearbeidelse.

 

 

Tusen takk for kloke ord!😥

Akkurat sånn har jeg det, og jeg har ingen rundt meg som støtter meg, siden hennes venner har forduftet.

Jeg var den som måtte ordne opp etter dødsfallet uten hjelp fra hennes familie, måtte sette meg selv til side og fokusere på praktiske ting og alt det administrative.

Jeg må holde masken og late som alt er greit.

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

[Supermerry]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tusen takk for kloke ord!😥

Akkurat sånn har jeg det, og jeg har ingen rundt meg som støtter meg, siden hennes venner har forduftet.

Jeg var den som måtte ordne opp etter dødsfallet uten hjelp fra hennes familie, måtte sette meg selv til side og fokusere på praktiske ting og alt det administrative.

Jeg må holde masken og late som alt er greit.

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

Ojojoj. Huff så forferdelig det må være.  Kanskje prøve - hvis stedatteren krever mer enn du synes du kan imøtekomme - å huske at din avdøde kone sannsynligvis elsket datteren like naturlig og nødvendig og intenst som planter elsker solen, og i et evt. bedre sted vil føle seg trygg og glad over å vite at du gjør det du kan for å hjelpe datteren hennes nå. Samtidig som hun sikkert elsket deg, og ville ha ønsket at du ordnet livet ditt etter henne slik at det fungerer best mulig for deg, som var mannen hun valgte og elsket. Du må finne balansen; din stedatter er barn og kan ikke finne balansen. Gi henne rom, gi henne ting (ikke alle tingene; du har også krav på dem), snakk med henne når og hvis hun vil. Hyl og skrik og bearbeid det du trenger også, uten at hun skal være del i det. Som jeg skrev over: du kan hjelpe henne. Hun kan ikke hjelpe deg; hun er et barn. Men din sorg er like mye verdt som hennes; kanskje mer, avhengig av hvilket perspektiv man bruker. Du har mistet din livsledsager; hun har mistet moren sin, som hun uansett ville ha flyttet fra om kun noen få år. Hyl, gråt, vær deprimert, finn andre kvinner som ikke når henne til støvlene men som kan få de triste tankene bort noen timer. Sorg forsvinner aldri, men blir lettere å håndtere over tid. Ønsker deg alt, alt godt. Pass på deg selv.

[Karelia]

Takk til deg TS for at du er så tålmodig og raus mot stedatteren din som åpenbart sliter. Men nå skal du ikke gi henne flere ting, for dette handler ikke om tingene, men om bunnløs sorg og et desperat forsøk på å holde mamman sin nær ❤

Du har forsøkt å formidle din bekymring til jentas far, og du har vært mye mer involvert og engasjert enn noen kan kreve. Nå skal du ta deg av din egen sorg, gi deg selv rom til å bearbeide det som har skjedd, og fylle på dine egne batterier av livsglede og håp for fremtiden.

Du skal ikke gi jenta flere ting, men om du orker kan du gi henne noe mye større; mamman hennes. Jeg mistet pappa da jeg var 5 år og mamma i godt voksen alder, og ingenting varmer hjertet mitt mer enn når noen rundt meg snakker om dem i hverdagen, forteller meg ting jeg ikke visste fra før, deler et minne, eller lar meg ta del i deres sorg. Det er hjerteskjærende vondt og veldig, veldig godt på samme tid. Og verdens beste terapi å vite at de aldri blir glemt ❤

Ønsker deg alt godt, og sender deg varme tanker i sorgen ❤❤❤

[AnonymBruker]

Hun maser om ting som er uviktige fordi du har kvittet deg med så mye. Hun vil ha det som er igjen, om det så er den brukte tannbørsten. Det er en reaksjon på tapet og på at du solgte og kvittet deg med mye. Hjemmet og tingene forsvant for fort for henne. Sorg tar lang tid og reaksjonene kommer etterhvert. Hun er 16 år. Bare gi henne resten av morens ting. Måten du omtaler det på er som det uansett er uviktige ting for deg, som om hun er opphengt i det osv. Det er hun sikkert, og hun kommer nok ikke til å beholde tingene for alltid, men akkurat nå er det det hun trenger. Uviktige ting er også minner. Hun skulle nok ha fått vært mer med på prosessen og få gått igjennom alt, men hun var ikke klar da det ble gjort. Hun er et barn som har mistet moren. Du er voksen og klarer å se at tingene bare er ting. De betyr mer for henne enn de gjør for deg og hvis ikke, når du kvittet deg med hjemmet og tingene må du prøve å rette opp i det som ble feil. Det er det moren ville ønsket. Hun kunne ikke vite at det skulle bli feil, hun skrev sikkert det testamentet for at dere ikke skulle krangle, det er hovedsaken. Ikke at du beholder kjeler og mumikopper. 

Anonymkode: 94725...b29

[Grytidig]

Jeg tenker det er en naturlig del av sorgprosessen å spørre / etterspørre sånne ting. Og ett år er virkelig(!!!!!) ikke lang tid. Det er ikke før nå hun klarer å tenke klart igjennom ting. Jeg tror hele dette første året er mye fortrengt hos jenta, og hun trenger mye bekreftelser på spørsmål. Samme spm om igjen og om igjen. Til det sitter. En form for sjokk. Det er en del av bearbeidelsen. Gi jenta rom til dette! ikke bekymre deg, ikke gjør en sak ut av det. Bare ta imot spm og beskjeder, gi hun tid. Det første året er unntakstilstand. Du kan nesten regne dette nye/2.året som det første året hennes uten mor, snu arket.