Gå til innhold

Hva sier jeg til min bonusdatter som henger fast i sin avdøde mors eiendeler


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Min kjæreste døde for 1 år siden, og på det året som har gått har jeg ryddet, sortert, solgt, gitt bort og kastet ting som jeg ikke skulle beholde som minne, fordi jeg har flyttet.

Jeg klarte ikke  å fortsette å bo i boligen etter at hun var borte.

Hun hadde et barn fra tidligere forhold, og jenta som nå er snart 16 har fått alt av affeksjonsverdier.

I året som har gått har jenta spurt om og om igjen om hvor det har blitt av morens ting.

Jeg gjentar meg selv og sier at hun har fått det som moren ønsket hun skulle beholde, og ramser opp 100 ting som ble gitt til datterens far og samboer og at de har lagret dette, og at hun selv har vært til stede da tingene ble delt ut og at hun har fått være med å bestemme hva hun ønsket å beholde.

Er klar over at følelsene forandrer seg og at det er normalt å ombestemme seg i en sånn situasjon.

Jeg har gitt datteren til min kjæreste mange ting som jeg selv ønsket å beholde som minne, men har tenkt at det er viktig at datteren får beholde det som minnet om sin mor, likevel fortsetter jenta å spørre og vil ha alt.

Jeg har ting som minner meg om min avdede kjæreste som pyntefigurer, bøker, gitaren hennes (datteren fikk den andre) og jeg har tatt vare på litt klær som henger i skapet.

Jeg har også tatt vare på favoritparfymen hennes og noen smykker som jeg gav til kjæresten min.

På kjøkkenet har jeg fremdeles kjøkkenmaskiner vi kjøpte sammen, og litt forskjellig krus og glass som kjæresten min allerede hadde da jeg ble sammen med henne.

Nå har jenta begynt å spørre hvorfor jeg har stekespaden som hun gav til sin mor for 6 år siden og som jeg hjalp henne å kjøpe, og hun lurer på hvor morens undertøy er hen, hvorfor jeg har to mummikopper i skapet som moren hadde før jeg kom inn i livet deres, hvorfor jeg har tatt vare på noen bøker som tilhørte moren og hvorfor jeg har en gammel parfyme som lukter som henne stående i skapet på badet.

Jeg sier da at jeg har gitt henne 90% av alle ting etter moren inkludert mummikopper, parfymer, smykker osv, men at jeg vil beholde disse tingene som et minne etter tross alt 12 år sammen.

Jeg sier da til jenta at hun ble spurt flere ganger i løpet av det siste året om hun kunne tenke seg forskjellige ting, men enten sa hun nei eller så fikk jeg ikke noe svar.

Jeg prøver å fortelle henne at vi ikke kan ta vare på smitt og smule etter hennes mor, og at jeg også har behov for å beholde litt.

Hun å bestemte utformingen på gravsteinen, men etter at den kom opp på graven ble hun veldig misfornøyd og mente at hun burde fått lov til å bestemme enda mer hvordan steinen skulle være.

Jeg sa da at selvfølgelig skulle hun fått lov til det, men da burde hun ha sagt det der og da.

Jeg er bekymret for jenta og tenker at hun burde hatt noen profesjonelle å snakke med, men jeg vil ikke blande mig bort i vad hennes far og samboer tenker.

Er også slitsomt for meg å bli mistenkt for å å ha tatt ting fra moren som jenta skulle hatt.

Er dette normal oppførsel etter å ha mistet noen som står en nær når man er så ung? Har noen tips til meg?

 

Anonymkode: 78ba4...66c

  • Liker 2
  • Hjerte 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Her må du trå veldig varsomt. 
hvis du har vært i livet til denne jenten nesten hele hennes liv tenker jeg du på mange måter også er som en far for henne. Hvorfor da ikke dele på mange av disse tingene? 
likevel er det hun som står din kjæreste nærmest- uansett hvordan du vrir og vender på det. 
Og lovmessig er det vel faktisk din bonusdatter som har førsterett på alt som har tilhørt mor. - også de tingene du har beholdt. 
Det har gått litt tid og kanskje begynner hun nå å forstå omfanget av tapet. Da er det naturlig at disse tingene også plutselig får en ny betydning. 
Kan du sette deg med og ta en ordentlig prat m henne om dette på en rolig og vennlig måte? 
Hvorfor har hun ikke fått tilbud om sorggruppe? 
Å miste mor i så ung alder er et enormt traume og hun bør definitivt få hjelp. 
kan du snakke med henne om dette?

Anonymkode: 30f62...9c1

  • Liker 9
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Her må du trå veldig varsomt. 
hvis du har vært i livet til denne jenten nesten hele hennes liv tenker jeg du på mange måter også er som en far for henne. Hvorfor da ikke dele på mange av disse tingene? 
likevel er det hun som står din kjæreste nærmest- uansett hvordan du vrir og vender på det. 
Og lovmessig er det vel faktisk din bonusdatter som har førsterett på alt som har tilhørt mor. - også de tingene du har beholdt. 
Det har gått litt tid og kanskje begynner hun nå å forstå omfanget av tapet. Da er det naturlig at disse tingene også plutselig får en ny betydning. 
Kan du sette deg med og ta en ordentlig prat m henne om dette på en rolig og vennlig måte? 
Hvorfor har hun ikke fått tilbud om sorggruppe? 
Å miste mor i så ung alder er et enormt traume og hun bør definitivt få hjelp. 
kan du snakke med henne om dette?

Anonymkode: 30f62...9c1

Så du mener at jeg skal gi fra meg hver minste lille ting slik at jeg ikke skal få lov til å ha noen minner etter min samboer?

Jeg har snakket med hennes far og han sier at de har fylt et helt loftsrom og en kjellerbod med ting etter hennes mor, og at de ikke kan ta imot mer og at datteren aldri kommer til å se på halvparten av tingene, men hun har en idé om at hun vil ta vare på alt og jeg forstår jenta.

Det var skrevet testamente og der skrev min avdøde samboer at jeg har råderett over hennes eiendeler, fordi det ble bestemt på forhånd hva datteren skulle få, likevel har jeg gitt jenta ting som min avdøde kjæreste ønsket at jeg skulle beholde.

ts

Anonymkode: 78ba4...66c

  • Hjerte 31
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Her må du trå veldig varsomt. 
hvis du har vært i livet til denne jenten nesten hele hennes liv tenker jeg du på mange måter også er som en far for henne. Hvorfor da ikke dele på mange av disse tingene? 
likevel er det hun som står din kjæreste nærmest- uansett hvordan du vrir og vender på det. 
Og lovmessig er det vel faktisk din bonusdatter som har førsterett på alt som har tilhørt mor. - også de tingene du har beholdt. 
Det har gått litt tid og kanskje begynner hun nå å forstå omfanget av tapet. Da er det naturlig at disse tingene også plutselig får en ny betydning. 
Kan du sette deg med og ta en ordentlig prat m henne om dette på en rolig og vennlig måte? 
Hvorfor har hun ikke fått tilbud om sorggruppe? 
Å miste mor i så ung alder er et enormt traume og hun bør definitivt få hjelp. 
kan du snakke med henne om dette?

Anonymkode: 30f62...9c1

Ja det er med meg hun snakker om moren, men hun sier hun ikke tenker så mye på henne lenger, men jeg tror at dette er en slags sorgreaksjon på hennes bortgang.

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så du mener at jeg skal gi fra meg hver minste lille ting slik at jeg ikke skal få lov til å ha noen minner etter min samboer?

Jeg har snakket med hennes far og han sier at de har fylt et helt loftsrom og en kjellerbod med ting etter hennes mor, og at de ikke kan ta imot mer og at datteren aldri kommer til å se på halvparten av tingene, men hun har en idé om at hun vil ta vare på alt og jeg forstår jenta.

Det var skrevet testamente og der skrev min avdøde samboer at jeg har råderett over hennes eiendeler, fordi det ble bestemt på forhånd hva datteren skulle få, likevel har jeg gitt jenta ting som min avdøde kjæreste ønsket at jeg skulle beholde.

ts

Anonymkode: 78ba4...66c

Det er bare hennes måte å klamre seg til en ny bit av moren sin på. Faren min døde for et år siden, ett år er ikke lenge. Noe av det tyngste jeg måtte var å sortere tingene hans, kaste det som ikke var brukbart, beholde noe, gi bort resten. Alle tingene han hadde skaffet seg, som betydde noe for ham, en del av ham i dem, skjønner du? Det er sorg som taler. 

Jeg fyllte opp hele huset mitt med hans ting, først nå i det siste har jeg begynt å kaste en del av det.

Ikke gi henne tingene, snakk med henne om sorgen. 

Anonymkode: 67cae...4c9

  • Liker 9
  • Hjerte 1
  • Nyttig 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok en sorgreaksjon, ja.

Er det sånn at du solgte morens hjem under et år etter dødsfallet? I så fall er det veldig forståelig at jenta sliter med å la ting gå, det må føles som moren har blitt fullstendig borte. Ikke bare livet hennes, men hjemmet hemmes, lukten hennes, alt.

Tror jeg hadde rådet deg til å ta ting i roligere tempo i utgangspunktet. Skjønner at det er kjipt å bo i leiligheten etter at ens kjæreste har gått bort, men for sørgende barn/ungdom kan det være viktig å få beholde hjemmet en stund, kjenne morens nærvær i rommene og sørge i disse omgivelsene. Man trenger vel ikke rydde og fordele alt av mummikopper og bøker umiddelbart etter et sånt tap. Det burde skjedd litt og litt.

Anonymkode: 697c9...c8e

  • Liker 1
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er bare hennes måte å klamre seg til en ny bit av moren sin på. Faren min døde for et år siden, ett år er ikke lenge. Noe av det tyngste jeg måtte var å sortere tingene hans, kaste det som ikke var brukbart, beholde noe, gi bort resten. Alle tingene han hadde skaffet seg, som betydde noe for ham, en del av ham i dem, skjønner du? Det er sorg som taler. 

Jeg fyllte opp hele huset mitt med hans ting, først nå i det siste har jeg begynt å kaste en del av det.

Ikke gi henne tingene, snakk med henne om sorgen. 

Anonymkode: 67cae...4c9

Ja jeg skjønner, for det er akkurat det jeg har gjort etter at min samboer gikk bort.

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Det er nok en sorgreaksjon, ja.

Er det sånn at du solgte morens hjem under et år etter dødsfallet? I så fall er det veldig forståelig at jenta sliter med å la ting gå, det må føles som moren har blitt fullstendig borte. Ikke bare livet hennes, men hjemmet hemmes, lukten hennes, alt.

Tror jeg hadde rådet deg til å ta ting i roligere tempo i utgangspunktet. Skjønner at det er kjipt å bo i leiligheten etter at ens kjæreste har gått bort, men for sørgende barn/ungdom kan det være viktig å få beholde hjemmet en stund, kjenne morens nærvær i rommene og sørge i disse omgivelsene. Man trenger vel ikke rydde og fordele alt av mummikopper og bøker umiddelbart etter et sånt tap. Det burde skjedd litt og litt.

Anonymkode: 697c9...c8e

Det var vårt felles hjem vi kjøpte sammen.

Jenta ønsket ikke lenger å bo i leiligheten og derfor kunne fortsette samværet, og jeg klarte ikke å bo der hverken økonomisk eller mentalt, derfor begynte jeg altfor tidlig å sortere og pakke ser jeg nå i ettertid.

Alt var veldig traumatisk og vondt for meg og jeg ble som en robot som bare gjorde det jeg måtte gjøre.

Ifølge faren sin gap hun ikke engang sett på tingene de har fått etter moren, så jeg tror hun er forvirret og ikke vet hva de har mottatt.

Skal oppfordre henne til å skrive en liste over det de har lagret av morens ting, slik at hun lettere får oversikten over hva hun har fått.

Ts

 

Anonymkode: 78ba4...66c

  • Hjerte 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper du tuller. DU har beholdt smykker og parfymer? For det første - hva skal du med det? For det andre så er det faktisk datteren som arver alt. Ja, alt. Alt. Ikke 90%, men alt.

Anonymkode: 86ca9...86c

  • Liker 10
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min kjæreste døde for 1 år siden, og på det året som har gått har jeg ryddet, sortert, solgt, gitt bort og kastet ting som jeg ikke skulle beholde som minne, fordi jeg har flyttet.

Jeg klarte ikke  å fortsette å bo i boligen etter at hun var borte.

Hun hadde et barn fra tidligere forhold, og jenta som nå er snart 16 har fått alt av affeksjonsverdier.

I året som har gått har jenta spurt om og om igjen om hvor det har blitt av morens ting.

Jeg gjentar meg selv og sier at hun har fått det som moren ønsket hun skulle beholde, og ramser opp 100 ting som ble gitt til datterens far og samboer og at de har lagret dette, og at hun selv har vært til stede da tingene ble delt ut og at hun har fått være med å bestemme hva hun ønsket å beholde.

Er klar over at følelsene forandrer seg og at det er normalt å ombestemme seg i en sånn situasjon.

Jeg har gitt datteren til min kjæreste mange ting som jeg selv ønsket å beholde som minne, men har tenkt at det er viktig at datteren får beholde det som minnet om sin mor, likevel fortsetter jenta å spørre og vil ha alt.

Jeg har ting som minner meg om min avdede kjæreste som pyntefigurer, bøker, gitaren hennes (datteren fikk den andre) og jeg har tatt vare på litt klær som henger i skapet.

Jeg har også tatt vare på favoritparfymen hennes og noen smykker som jeg gav til kjæresten min.

På kjøkkenet har jeg fremdeles kjøkkenmaskiner vi kjøpte sammen, og litt forskjellig krus og glass som kjæresten min allerede hadde da jeg ble sammen med henne.

Nå har jenta begynt å spørre hvorfor jeg har stekespaden som hun gav til sin mor for 6 år siden og som jeg hjalp henne å kjøpe, og hun lurer på hvor morens undertøy er hen, hvorfor jeg har to mummikopper i skapet som moren hadde før jeg kom inn i livet deres, hvorfor jeg har tatt vare på noen bøker som tilhørte moren og hvorfor jeg har en gammel parfyme som lukter som henne stående i skapet på badet.

Jeg sier da at jeg har gitt henne 90% av alle ting etter moren inkludert mummikopper, parfymer, smykker osv, men at jeg vil beholde disse tingene som et minne etter tross alt 12 år sammen.

Jeg sier da til jenta at hun ble spurt flere ganger i løpet av det siste året om hun kunne tenke seg forskjellige ting, men enten sa hun nei eller så fikk jeg ikke noe svar.

Jeg prøver å fortelle henne at vi ikke kan ta vare på smitt og smule etter hennes mor, og at jeg også har behov for å beholde litt.

Hun å bestemte utformingen på gravsteinen, men etter at den kom opp på graven ble hun veldig misfornøyd og mente at hun burde fått lov til å bestemme enda mer hvordan steinen skulle være.

Jeg sa da at selvfølgelig skulle hun fått lov til det, men da burde hun ha sagt det der og da.

Jeg er bekymret for jenta og tenker at hun burde hatt noen profesjonelle å snakke med, men jeg vil ikke blande mig bort i vad hennes far og samboer tenker.

Er også slitsomt for meg å bli mistenkt for å å ha tatt ting fra moren som jenta skulle hatt.

Er dette normal oppførsel etter å ha mistet noen som står en nær når man er så ung? Har noen tips til meg?

 

Anonymkode: 78ba4...66c

Da ville jeg sagt noe som at mamma bor ikke i alle tingene. Mamma bor inni hjertet ditt og alle minnene dere hadde sammen. Jeg vet at mamma ville blitt glad om du finner deg selv og lever et godt liv. 

Vi har begge mistet mammaen din som vi var så glad i. Jeg har også behov for å ha noe etter henne som vekker noen spesielle følser og minner hos meg, på samme måte det gjør hos deg. Men vi kan ikke ha absolutt alt, jeg tror ikke mamma heller hadde tenkt det. 

Finn frem et album og mimre litt om hendelser  hun kanskje ikke husker alt av. 

Mulig hun føler du tar mamma litt vekk med tingene. Og da kan det være fint å lurt å få det frem at det gjør du ikke. 

Mammaen min bor iallefall i mitt hjerte like sterkt ennå 13 år etter. 

Anonymkode: 698ab...995

  • Liker 3
  • Hjerte 6
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Smykkene kunne du ha gitt til datteren ikke den nye kjæresten Wtf. 

Anonymkode: 39cd9...4a3

  • Liker 8
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Smykkene kunne du ha gitt til datteren ikke den nye kjæresten Wtf. 

Anonymkode: 39cd9...4a3

Det er smykker han ga til den avdøde kjæresten. Det er gaver som han ga, sikkert mye minner i hvordan han ga dem og hvorfor. Hvorfor skal ikke han ha rett til å beholde de? Står ikke noe om ny kjæreste. 

Anonymkode: 91688...4bc

  • Liker 22
  • Hjerte 3
  • Nyttig 15
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg håper du tuller. DU har beholdt smykker og parfymer? For det første - hva skal du med det? For det andre så er det faktisk datteren som arver alt. Ja, alt. Alt. Ikke 90%, men alt.

Anonymkode: 86ca9...86c

Det ble skrevet testamente som beskrev hva som skal arves.

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

  • Liker 5
  • Hjerte 5
  • Nyttig 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Da ville jeg sagt noe som at mamma bor ikke i alle tingene. Mamma bor inni hjertet ditt og alle minnene dere hadde sammen. Jeg vet at mamma ville blitt glad om du finner deg selv og lever et godt liv. 

Vi har begge mistet mammaen din som vi var så glad i. Jeg har også behov for å ha noe etter henne som vekker noen spesielle følser og minner hos meg, på samme måte det gjør hos deg. Men vi kan ikke ha absolutt alt, jeg tror ikke mamma heller hadde tenkt det. 

Finn frem et album og mimre litt om hendelser  hun kanskje ikke husker alt av. 

Mulig hun føler du tar mamma litt vekk med tingene. Og da kan det være fint å lurt å få det frem at det gjør du ikke. 

Mammaen min bor iallefall i mitt hjerte like sterkt ennå 13 år etter. 

Anonymkode: 698ab...995

Kloke ord du skrev her.

Før moren gikk bort laget hun 6 album til datteren og det har hun fått.

Jeg har ingen album men jeg har noen bilder som ligger på harddisken, så de må jeg få fremkalt.

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Smykkene kunne du ha gitt til datteren ikke den nye kjæresten Wtf. 

Anonymkode: 39cd9...4a3

Les innlegget før du svarer.

Jeg har ingen ny kjæreste, og datteren har fått plukket ut alle de smykkene hun ønsket.

Jeg har tatt vare på det som jenta ikke ville ha, og det er smykker som jeg ga til kjæresten min.

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

  • Liker 7
  • Hjerte 24
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvem er det som formelt takket nei til disse tingene? Jenta er ikke myndig, så hvordan kunne hu  si i fra seg dette? Hvem var vergen hennes? Hvorfor ble ikke tingene satt på lager til jenta fikk tenkt seg om og blitt litt eldre?

Hadde far til mitt barn dødd hadde jeg ikke hivd ut tingene etter han det første året for min egen skyld men satt barnets behov først.

Anonymkode: 9f074...f27

  • Liker 5
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er smykker han ga til den avdøde kjæresten. Det er gaver som han ga, sikkert mye minner i hvordan han ga dem og hvorfor. Hvorfor skal ikke han ha rett til å beholde de? Står ikke noe om ny kjæreste. 

Anonymkode: 91688...4bc

Fordi jenta er livsarving og ikke myndig en gang

Anonymkode: 9f074...f27

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvem er det som formelt takket nei til disse tingene? Jenta er ikke myndig, så hvordan kunne hu  si i fra seg dette? Hvem var vergen hennes? Hvorfor ble ikke tingene satt på lager til jenta fikk tenkt seg om og blitt litt eldre?

Hadde far til mitt barn dødd hadde jeg ikke hivd ut tingene etter han det første året for min egen skyld men satt barnets behov først.

Anonymkode: 9f074...f27

Faren hennes er vergen.

Jenta har fått så mange ting etter moren at faren har fylt en loftstue og en bod, så hun har vel fått 90 % av morens ting.

Faren, hans samboer og jenta hentet tingene.

Ts

Anonymkode: 78ba4...66c

  • Liker 4
  • Hjerte 2
  • Nyttig 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en sorgreaksjon ja. Du har vært raus og skal ikke nødvendigvis gi bort "smitt og smule". Sorgen hennes blir ikke mindre av det. Om du har en ok dialog med jentas far så send han en melding og si at du er bekymret for jenta. Hør hva han tenker og foreslå at hun får en profesjonell og snakke.med.

Anonymkode: c369f...941

  • Liker 4
  • Nyttig 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At en på 16 mister mor eller far er et stort traume å leve videre med. Det "høres" ut som om moren her var syk en tid, siden testamente ble skrevet.
Jenta bør snakke med noen som kan hjelpe henne å sette ord på hva hun føler og hvordan hun har det. Siden du tydeligvis har kontakt med jentas far, så ville jeg spurt han om hun får hjelp fra det offentlige. Helsesykepleier på skolen er et sted hun trygt kan be om hjelp. De som jobber der har alle muligheter til å skaffe annen hjelp hvis hun trenger det. 
Kanskje du også trenger "noen" som kan følge deg litt videre på veien. Det finnes sorggrupper de fleste steder som kan være godt for deg også. En føler seg veldig ensom i sorgen sin. Sorggrupper vet jeg har hjulpet mange videre i livet. Sorg tar lang tid og er slitsomt å leve med.  Sender deg de varmeste tanker.

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...