Har du noen gang opplevd at du har fått "tegn" på at du burde gå videre med noe i livet?

[AnonymBruker]

Når jeg sier tegn, så kan det jo tolkes som fysiske manifestasjoner av det man tenker seg som Gud, Universet eller en spirituell kraft. Men også bare f.eks en sterk magefølelse på at du må ta noen grep eller steg i livet. 

Ofte kommer man jo til slike realisasjoner gjennom refleksjon, eller oppdagelser, og man tar selv målrettede grep, men jeg lurer på om du f.eks har opplevd det mer som at "lyset går opp for deg" og du ser tydelig at du måtte ta bestemte steg fremover, om det var et forhold som måtte ta slutt, et bosted du måtte flytte fra, et jobbskifte, hva som helst, kan også være små ting. 

Vil du dele din opplevelse med meg, både på det indre og ytre planet, hva skjedde? 

Anonymkode: 22119...a6d

[AnonymBruker]

Var kanskje dumt tidspunkt på døgnet å spørre. Så tar denne frem igjen. 

Anonymkode: 22119...a6d

[AnonymBruker]

Ja, jeg har opplevd det flere ganger. Det er egentlig ikke så dramatisk, mer sånn at «dette fungerer jo ikke, eneste løsning er å flytte og det må egentlig skje nå». 

Skjer typisk med ting jeg kanskje egentlig ikke har så lyst til, men hvor hjernen og rasjonalitet plutselig tar over og sier sitt. 

Anonymkode: 2355e...527

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, jeg har opplevd det flere ganger. Det er egentlig ikke så dramatisk, mer sånn at «dette fungerer jo ikke, eneste løsning er å flytte og det må egentlig skje nå». 

Skjer typisk med ting jeg kanskje egentlig ikke har så lyst til, men hvor hjernen og rasjonalitet plutselig tar over og sier sitt. 

Anonymkode: 2355e...527

I hvilken form har det kommet? 

Og har det hendt at du liksom har egentlig fått beskjeden mange ganger men ikke lyttet? 

Anonymkode: 22119...a6d

[lille_fiol]

Jeg har det. Mest i jobbsammenheng, i den ene jobben min gikk så mange timer av døgnet til en jobb jeg ikke likte,gråt ofte når jeg kom hjem, toppet seg når jeg fikk intense stressmareritt om at jeg drukna i basseng og mista tenner, pleier aldri å ha mareritt ellers, etter det sa jeg opp.

Når jeg holdt på med masteren min fikk jeg en knekk, tror jeg var utbrent og gikk inn i en livskrise. Jeg gikk til hypnoterapeut og følte for første gang på flere år, så jeg ting klart. Etter endt master la jeg hele jobbsøkingen på hylla,var så utmatta av å prestere døgnet rundt og tanken på å kjempe meg til en jobb jeg ikke ville ha fikk meg til å miste all motivasjon.

Har nå en lavlønna jobb som jeg trives veldig godt i,hadde aldri trodd at jeg skulle trives med det,men har lært at jeg er et ganske enkelt menneske,liker rutiner og lite ansvar, å ha gode kollegaer jeg kan le med betyr alt, og så er jobben meningsfull. Plutselig var ikke lønn eller prestisje jobber jeg kan vise stolt frem på cv og til venner og familie viktig lengre, men d satt langt inne å komme dit.

 

[AnonymBruker]

lille_fiol skrev (1 time siden):

Jeg har det. Mest i jobbsammenheng, i den ene jobben min gikk så mange timer av døgnet til en jobb jeg ikke likte,gråt ofte når jeg kom hjem, toppet seg når jeg fikk intense stressmareritt om at jeg drukna i basseng og mista tenner, pleier aldri å ha mareritt ellers, etter det sa jeg opp.

Når jeg holdt på med masteren min fikk jeg en knekk, tror jeg var utbrent og gikk inn i en livskrise. Jeg gikk til hypnoterapeut og følte for første gang på flere år, så jeg ting klart. Etter endt master la jeg hele jobbsøkingen på hylla,var så utmatta av å prestere døgnet rundt og tanken på å kjempe meg til en jobb jeg ikke ville ha fikk meg til å miste all motivasjon.

Har nå en lavlønna jobb som jeg trives veldig godt i,hadde aldri trodd at jeg skulle trives med det,men har lært at jeg er et ganske enkelt menneske,liker rutiner og lite ansvar, å ha gode kollegaer jeg kan le med betyr alt, og så er jobben meningsfull. Plutselig var ikke lønn eller prestisje jobber jeg kan vise stolt frem på cv og til venner og familie viktig lengre, men d satt langt inne å komme dit.

 

Så fantastisk at du deler  

Anonymkode: 5665e...929

[AnonymBruker]

Jeg jobba gjennom vikarbyrå på en vaskejobb jeg egentlig syns var ganske deilig. Begynte grytidlig, så en morgen i første kaffepause gikk jeg ut og så sola stå opp. Da fikk jeg en veldig sterk følelse av at noe talte til meg, på en måte med min egen stemme bare at det her var noe annet enn en tanke, og sa: «det er jo ikke det her jeg egentlig skal drive med. Jeg skal søke xxx studie». Den dagen gikk jeg hjem og søkte opp studiet og oppdaga at det var dagen før søknadsfristen gikk ut. Så jeg søkte og begynte å studere den høsten, og studietiden ble en skikkelig blomstringstid for meg. 
 

Jeg så en annonse om et hus til salgs, og bildet var av fasaden der det var en veldig fin liten veranda. Der «så» jeg katten min ligge på rekkverket og sole seg, og da sa jeg til samboeren jeg hadde da at «der skal vi bo».  Vi gikk og så på huset utenfor utenom visning og hele gressplenen var full av markjordbær - noe jeg lenge hadde følt var et slags tegn for meg om at noe var bra for meg. Et par dager etterpå var huset vårt. Markjorbærene kom ikke tilbake årene etterpå. 
 

Jeg har sikkert flere sånne, jeg tror nesten alle mine store livsavgjørelser har blitt tatt på den måten 🙈følelsene er liksom for sterke til å unngå å handle på det. 

Anonymkode: ee33a...24c

[AnonymBruker]

lille_fiol skrev (1 time siden):

Jeg har det. Mest i jobbsammenheng, i den ene jobben min gikk så mange timer av døgnet til en jobb jeg ikke likte,gråt ofte når jeg kom hjem, toppet seg når jeg fikk intense stressmareritt om at jeg drukna i basseng og mista tenner, pleier aldri å ha mareritt ellers, etter det sa jeg opp.

Når jeg holdt på med masteren min fikk jeg en knekk, tror jeg var utbrent og gikk inn i en livskrise. Jeg gikk til hypnoterapeut og følte for første gang på flere år, så jeg ting klart. Etter endt master la jeg hele jobbsøkingen på hylla,var så utmatta av å prestere døgnet rundt og tanken på å kjempe meg til en jobb jeg ikke ville ha fikk meg til å miste all motivasjon.

Har nå en lavlønna jobb som jeg trives veldig godt i,hadde aldri trodd at jeg skulle trives med det,men har lært at jeg er et ganske enkelt menneske,liker rutiner og lite ansvar, å ha gode kollegaer jeg kan le med betyr alt, og så er jobben meningsfull. Plutselig var ikke lønn eller prestisje jobber jeg kan vise stolt frem på cv og til venner og familie viktig lengre, men d satt langt inne å komme dit.

 

Takk for at du deler. Glad for deg at du har fått det bedre! 

Jeg kjenner meg en del igjen i situasjonen din faktisk. Holder på med utdannelse til et prestisjeyrke og er utmatta og i permisjon. Nå drømmer jeg om å bli vaskedame. 

Var det tydelig for deg mens det stod på at det var dette tegnene handlet om, hva du trengte å gjøre liksom? Og var det mer enn fysiske "tegn", f.eks da du gikk til hypnoterapeut, var det ting du la merke til i omgivelsene f.eks? 

Jeg føler jeg driver og får beskjeder, men jeg vet ikke hva det er meningen jeg skal endre på. Lurer på om det er at jeg burde flytte. Avbryte utdannelsen helt. Aner ikke. 

TS

Anonymkode: 22119...a6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg jobba gjennom vikarbyrå på en vaskejobb jeg egentlig syns var ganske deilig. Begynte grytidlig, så en morgen i første kaffepause gikk jeg ut og så sola stå opp. Da fikk jeg en veldig sterk følelse av at noe talte til meg, på en måte med min egen stemme bare at det her var noe annet enn en tanke, og sa: «det er jo ikke det her jeg egentlig skal drive med. Jeg skal søke xxx studie». Den dagen gikk jeg hjem og søkte opp studiet og oppdaga at det var dagen før søknadsfristen gikk ut. Så jeg søkte og begynte å studere den høsten, og studietiden ble en skikkelig blomstringstid for meg. 
 

Jeg så en annonse om et hus til salgs, og bildet var av fasaden der det var en veldig fin liten veranda. Der «så» jeg katten min ligge på rekkverket og sole seg, og da sa jeg til samboeren jeg hadde da at «der skal vi bo».  Vi gikk og så på huset utenfor utenom visning og hele gressplenen var full av markjordbær - noe jeg lenge hadde følt var et slags tegn for meg om at noe var bra for meg. Et par dager etterpå var huset vårt. Markjorbærene kom ikke tilbake årene etterpå. 
 

Jeg har sikkert flere sånne, jeg tror nesten alle mine store livsavgjørelser har blitt tatt på den måten 🙈følelsene er liksom for sterke til å unngå å handle på det. 

Anonymkode: ee33a...24c

Takk for at du deler! 

Var det alltid tydelig for deg hva det var meningen du skulle gjøre med disse tegnene, og følte du at det var noe i din sinnstilstand som gjorde at du var så mottagelig for å ha tillit til dem og handle på dem? Jeg føler at jeg har sånn motstand mot å handle, at jeg får sterkere og sterkere signaler fordi jeg ikke lytter verken til kroppen eller tegn. Så lurer på om det er noe jeg burde gjøre for å "se ting klarere". 

TS

Anonymkode: 22119...a6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for at du deler! 

Var det alltid tydelig for deg hva det var meningen du skulle gjøre med disse tegnene, og følte du at det var noe i din sinnstilstand som gjorde at du var så mottagelig for å ha tillit til dem og handle på dem? Jeg føler at jeg har sånn motstand mot å handle, at jeg får sterkere og sterkere signaler fordi jeg ikke lytter verken til kroppen eller tegn. Så lurer på om det er noe jeg burde gjøre for å "se ting klarere". 

TS

Anonymkode: 22119...a6d

I de eksemplene jeg skrev om var det veldig tydelig. Jeg gjorde ingenting spesielt for å stole på dem, jeg var vel mest bare ung og tenkte ikke så langt. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men det å følge tegnene og de små dyttene jeg får opplevde jeg at ble vanskeligere og vanskeligere med alderen. Det har i hvert fall vært sånn for meg. Jeg måtte gå på en skikkelig smell før jeg begynte å ta sånt på alvor igjen. Nå er jeg i ganske bra flow med disse tingene. Måtte lære meg å lytte the hard way. 
 

Det som er, er at du egentlig har alle svarene inni deg på hva tegnene betyr. Du må kanskje bare sette deg ned og i stillhet lytte innover. Meditasjon er bra for å høre. Motstanden handler nok om hva du tror at andre vil tenke, hva du har lært at har verdi osv., mens det du egentlig dras mot er jo det du egentlig bør gjøre. Pass på så du ikke trosser det her så lenge at du går på en smell sånn jeg gjorde. 

Anonymkode: ee33a...24c

[AnonymBruker]

Vil du dele hva det er du opplever som tegn, Ts? 

Anonymkode: ee33a...24c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

I de eksemplene jeg skrev om var det veldig tydelig. Jeg gjorde ingenting spesielt for å stole på dem, jeg var vel mest bare ung og tenkte ikke så langt. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men det å følge tegnene og de små dyttene jeg får opplevde jeg at ble vanskeligere og vanskeligere med alderen. Det har i hvert fall vært sånn for meg. Jeg måtte gå på en skikkelig smell før jeg begynte å ta sånt på alvor igjen. Nå er jeg i ganske bra flow med disse tingene. Måtte lære meg å lytte the hard way. 
 

Det som er, er at du egentlig har alle svarene inni deg på hva tegnene betyr. Du må kanskje bare sette deg ned og i stillhet lytte innover. Meditasjon er bra for å høre. Motstanden handler nok om hva du tror at andre vil tenke, hva du har lært at har verdi osv., mens det du egentlig dras mot er jo det du egentlig bør gjøre. Pass på så du ikke trosser det her så lenge at du går på en smell sånn jeg gjorde. 

Anonymkode: ee33a...24c

Ja, jeg er mye redd. Ikke for at jeg skal miste verdi, men for å miste alle rundt meg, for å ta feil, for å fucke til livet mitt. Har aldri hatt noe særlig indre kompass, og føler det er det som vokser seg større i meg nå for tiden. 

Jeg har allerede gått på smellen 😅 Og vært i den en stund. Og det var først da jeg gjorde det at jeg begynte å lytte til hva både kroppen sa og hva jeg sa inni meg. Men strever. Skal forsøke dette å sette meg i stillhet og lytte innover. 

Er ikke så ung, men strevde som yngre, og begynte å studere sent. 

TS

Anonymkode: 22119...a6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vil du dele hva det er du opplever som tegn, Ts? 

Anonymkode: ee33a...24c

F.eks er det at jeg begynner å kjenne mer energi etter å ha vært veldig utmattet i en lang periode, trener mer, beveger meg mer, men når det gjelder det studiet jeg gikk på så kan jeg bare nevne det, tenke på det, høre om det eller åpne en bok og jeg får intens hodepine og visner i kroppen. Psykologen jeg snakker med innimellom mener at det er for tidlig, at jeg fysisk begynner å komme tilbake men at jeg kognitivt ikke er helt der. Samtidig greier jeg jo å lese andre vanskelige ting som handler om noe helt annet. Jeg lurer på om det er et tegn på at det er faktisk ikke dette jeg skal drive med. (Er jo også mulig psykologen har rett naturligvis). 

Et annet tegn er i bosituasjonen min at han jeg bor med stadig gjør litt ukarakteristiske ting som går veldig negativt utover meg. Og virker ikke å lære. Jeg tenker det er et tegn på at det er på tide å finne seg en annen plass å bo. Og dessuten at en etter en av hvitevarene i leiligheten slutter å fungere. 

Greia er at jeg aner ikke hva jeg skal gjøre i stedet. Kanskje det er noe med å ha tillit til at prosessen blir til om jeg begynner å gå. 

TS

Anonymkode: 22119...a6d

[AnonymBruker]

En annen ting, og dette kan jo være at jeg bare burde gå til legen med, men jeg har begynt å få en veldig merkelig trykkende følelse på venstre øret. Jeg hører helt fint, men det er samtidig som at jeg ikke hører. Jeg har også fått en merkelig hodepine. I begynnelsen da jeg var utmattet hadde jeg kronisk spenningshodepine i 5 måneder. Så har det vært av og på. Og jobbet det bort. Nå er det tilbake, men på en annen måte, uten at de vanlige øvelsene fungerer. Jeg lurer på om det forsøker å si meg at noe i livet mitt ikke fungerer. 

TS

Anonymkode: 22119...a6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, jeg er mye redd. Ikke for at jeg skal miste verdi, men for å miste alle rundt meg, for å ta feil, for å fucke til livet mitt. Har aldri hatt noe særlig indre kompass, og føler det er det som vokser seg større i meg nå for tiden. 

Jeg har allerede gått på smellen 😅 Og vært i den en stund. Og det var først da jeg gjorde det at jeg begynte å lytte til hva både kroppen sa og hva jeg sa inni meg. Men strever. Skal forsøke dette å sette meg i stillhet og lytte innover. 

Er ikke så ung, men strevde som yngre, og begynte å studere sent. 

TS

Anonymkode: 22119...a6d

Huff, føler med deg! Men den smellen gjør kanskje at du tvinges til å få kontakt med ditt indre kompass. Det er brutalt, men kanskje vil det gjøre livet rikere og mer i tråd med den du er på sikt. 
 

Det er nok ikke sånn at du noen gang blir helt sikker på hvordan det vil gå om du velger sånn eller sånn. Så litt av poenget er å stole på at det ordner seg til det beste for deg om du lytter til det du opplever som sterke tegn og dragning mot saker. Jeg tror det er sånn det funker. Jeg blir fremdeles redd og veier mye for eller imot, men så koker det ned til hva slags liv man vil leve. Ekte og autentisk fra hjertet, eller mer kaldt uttenkt og ut fra frykt. 

Anonymkode: ee33a...24c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Huff, føler med deg! Men den smellen gjør kanskje at du tvinges til å få kontakt med ditt indre kompass. Det er brutalt, men kanskje vil det gjøre livet rikere og mer i tråd med den du er på sikt. 
 

Det er nok ikke sånn at du noen gang blir helt sikker på hvordan det vil gå om du velger sånn eller sånn. Så litt av poenget er å stole på at det ordner seg til det beste for deg om du lytter til det du opplever som sterke tegn og dragning mot saker. Jeg tror det er sånn det funker. Jeg blir fremdeles redd og veier mye for eller imot, men så koker det ned til hva slags liv man vil leve. Ekte og autentisk fra hjertet, eller mer kaldt uttenkt og ut fra frykt. 

Anonymkode: ee33a...24c

Jeg tror du har rett der. Jeg opplever allerede at livet har mer mening. Det er tungt og tomt og jeg er mye alene, men før var alt en flukt, et evig jag etter ting jeg begynner å innse at jeg kanskje aldri ønsket. Jeg tror absolutt denne knekken har endret livet mitt til det bedre. Nå gjelder det bare å lytte og finne ut hvor jeg skal gå. 

Takk for beskrivelsen. Jeg har nok en uvane der at jeg liksom skal "spå" fremtiden og "bli sikker" før jeg handler. Sånn fungerer ikke livet. En annen tanke som jeg har fått i det siste er at "er det egentlig reelt at hvis du går feil, hvis du fucker det til så finnes det ingen vei tilbake", jeg trenger å tillate meg å prøve og feile litt. Ta sjansen på at kanskje jeg bommer, men jeg trenger å bevege meg tror jeg. 

Jeg har tatt et valg om at jeg vil leve "kjærlighetsorientert" ikke "fryktorientert". Men enklere sagt enn gjort. For jeg fortsetter med uvanen om å overtenke alt. Jeg tror du har så rett, det handler om å gå for noe, satse, ta steget, stole på livet. 

TS

Anonymkode: 22119...a6d

[AnonymBruker]

Har det på lignende måte, TS. Bare at jeg har fått ganske klare tegn, men så har jeg ignorert dem så lenge at jeg nå er helt handlingslammet. For min del gjelder det flytting til en annen by. Har blitt deprimert av jobben og stedet jeg bor på, og finner ikke energien til å ta meg sammen og flytte eller søke nye jobber. Fornuften blander seg alltid og gjør at jeg tviler på det jeg egentlig vet er rett for meg.

Følger med for råd her ♥️

Anonymkode: 7fe8e...439

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

F.eks er det at jeg begynner å kjenne mer energi etter å ha vært veldig utmattet i en lang periode, trener mer, beveger meg mer, men når det gjelder det studiet jeg gikk på så kan jeg bare nevne det, tenke på det, høre om det eller åpne en bok og jeg får intens hodepine og visner i kroppen. Psykologen jeg snakker med innimellom mener at det er for tidlig, at jeg fysisk begynner å komme tilbake men at jeg kognitivt ikke er helt der. Samtidig greier jeg jo å lese andre vanskelige ting som handler om noe helt annet. Jeg lurer på om det er et tegn på at det er faktisk ikke dette jeg skal drive med. (Er jo også mulig psykologen har rett naturligvis). 

Et annet tegn er i bosituasjonen min at han jeg bor med stadig gjør litt ukarakteristiske ting som går veldig negativt utover meg. Og virker ikke å lære. Jeg tenker det er et tegn på at det er på tide å finne seg en annen plass å bo. Og dessuten at en etter en av hvitevarene i leiligheten slutter å fungere. 

Greia er at jeg aner ikke hva jeg skal gjøre i stedet. Kanskje det er noe med å ha tillit til at prosessen blir til om jeg begynner å gå. 

TS

Anonymkode: 22119...a6d

Det er jo litt sammensatt når man har blitt veldig syk i en jobb eller et studie, du forbinder nok sykdom med selve studiet. Det blir som at det er farlig med det du holdt på med når du ble syk. Det blir jo litt som når man har kasta opp av å spise en bestemt ting, så blir man kvalm av å tenke på den tingen lenge etterpå. Jeg tenker at du ikke trenger å ta noen valg på dette nå hvis du ikke er frisk nok til å begynne på igjen med noe. Så du trenger egentlig ikke ta stilling til det akkurat nå. Men det kan jo være at noe må endres, når du gikk på en smell med det livet du hadde. Du kan nok ikke forvente å gjøre som før. 
 

Det med bosituasjonen. Hvitevarer som ble skaffa på samme tid, har en tendens til å ryke omtrent samtidig. Bare sånn for å komme med litt naturlige forklaringer her. Men føles det som tegn, så er det tegn. Det høres i hvert fall ut som at du er moden for forandring av noe slag. 
 

 

Anonymkode: ee33a...24c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har det på lignende måte, TS. Bare at jeg har fått ganske klare tegn, men så har jeg ignorert dem så lenge at jeg nå er helt handlingslammet. For min del gjelder det flytting til en annen by. Har blitt deprimert av jobben og stedet jeg bor på, og finner ikke energien til å ta meg sammen og flytte eller søke nye jobber. Fornuften blander seg alltid og gjør at jeg tviler på det jeg egentlig vet er rett for meg.

Følger med for råd her ♥️

Anonymkode: 7fe8e...439

Setningen jeg uthevet er helt sånn som meg. Jeg våger ikke å ha tillit til intuisjonen min, og til meg selv. Til at "det kan gå bra for meg". Til syvende og sist tror jeg det er et valg, å ta valget om at "nå tar jeg sjansen". For meg handler det mye om at jeg er redd for å gå fremover. Jeg er redd for å gi slipp på det som er, for å se hva som kan bli. Jeg tviholder på nåtiden, og fortiden. 

Når du sier klare tegn, er det at tegnene er klare på hva de handler om? For jeg føler også at jeg har fått klare tegn i form av at "det er et eller annet jeg ikke trives med, det er et eller annet som skje", men at de er uklare med tanke på hva som må skje. 

TS

Anonymkode: 22119...a6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er jo litt sammensatt når man har blitt veldig syk i en jobb eller et studie, du forbinder nok sykdom med selve studiet. Det blir som at det er farlig med det du holdt på med når du ble syk. Det blir jo litt som når man har kasta opp av å spise en bestemt ting, så blir man kvalm av å tenke på den tingen lenge etterpå. Jeg tenker at du ikke trenger å ta noen valg på dette nå hvis du ikke er frisk nok til å begynne på igjen med noe. Så du trenger egentlig ikke ta stilling til det akkurat nå. Men det kan jo være at noe må endres, når du gikk på en smell med det livet du hadde. Du kan nok ikke forvente å gjøre som før. 
 

Det med bosituasjonen. Hvitevarer som ble skaffa på samme tid, har en tendens til å ryke omtrent samtidig. Bare sånn for å komme med litt naturlige forklaringer her. Men føles det som tegn, så er det tegn. Det høres i hvert fall ut som at du er moden for forandring av noe slag. 
 

 

Anonymkode: ee33a...24c

Ja, det er det. For alt kan ha en naturlig forklaring. Men jeg har bare den "følelsen" av at livet og kroppen forsøker å fortelle meg noe. At det er noe utover at jeg er utmattet og sliten som ikke stemmer. 

TS

Anonymkode: 22119...a6d