Skjønner godt at dere naturlig slanke mener at det bare er å ta seg sammen hvis man er overvektig

[Gregarious]

AnonymBruker skrev (På 18.2.2024 den 18.58):

Mennesker som er slanke er ikke det fordi vi ikke er sultne eller liker mat, men fordi man er bevist på hva man spiser, og tåler å være sulten. Samt har tankene på andre steder enn bare på mat. Ingen våkner opp å veier 120 kg. Jeg har selv måttet ta meg sammen i perioder, hvor jeg kjenner at buksa begynner å stramme litt vel mye. Problemet ligger i at overvektige mennesker lager unnskyldninger for seg selv, og når de merker vektøkning fortsetter de å trykke nedpå og drar heller å kjøper nye klær. Det er et valg man tar! 

Anonymkode: 5e183...7ae

Enda flere som lever i den tro at atferden er avkoblet kroppen sin.
At en må "bare ta seg sammen" er vel en av det mest misforståtte, men samtidig brukte frasene fra individer som mangler grunnleggende biologi-forståelse. 

Men det føles selvsagt meget bedre å kunne tilegne en kjemisk-attributt i sin egen kropp til en form for metafysisk viljestyrke. Slik kan en øke sitt eget selvbilde. At det ikke har noe som helst med den virkelighet en lever i er ikke så farlig...

 

[AnonymBruker]

Gregarious skrev (4 timer siden):

Enda flere som lever i den tro at atferden er avkoblet kroppen sin.
At en må "bare ta seg sammen" er vel en av det mest misforståtte, men samtidig brukte frasene fra individer som mangler grunnleggende biologi-forståelse. 

Men det føles selvsagt meget bedre å kunne tilegne en kjemisk-attributt i sin egen kropp til en form for metafysisk viljestyrke. Slik kan en øke sitt eget selvbilde. At det ikke har noe som helst med den virkelighet en lever i er ikke så farlig...

 

Men for mange funker det jo å «bare ta seg sammen»? Er jo mange som har vært overvektige som ikke er det lenger. «Ta seg sammen» har da gjerne innebært å endre spisevaner og/eller aktivitetsnivå.

Anonymkode: 815ae...2e8

[Gregarious]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men for mange funker det jo å «bare ta seg sammen»? Er jo mange som har vært overvektige som ikke er det lenger. «Ta seg sammen» har da gjerne innebært å endre spisevaner og/eller aktivitetsnivå.

Anonymkode: 815ae...2e8

Om vi snakker om sykelig overvekt og ikke bare de som har noen få kg ekstra så er det ekstremt få som oppnår normal vekt over tid. 
At for det også innebærer blant annet atferdsendring er klart, men da hadde de en biologi som gjorde dette mulig.
 

Noen mennesker klarer å få sin diabetes 2 i remisjon med blant annet endret kosthold, men om de lykkes er også helt avhengig om at det er biologisk en mulighet.   

Om en tar den indre kjemien til en overvektig person og flytter den over til en normalvektig såkalt "viljesterk" person så ville vedkommende blitt overvektig på 1-2-3.

En har utallige eksempler innen forskning som viser hvordan en kan styre atferden ved hjelp av endringer i hormoner og signalstoffer i hjernen. 

[Cola360]

Spis mindre. Beveg dere mer. 

[AnonymBruker]

Gregarious skrev (43 minutter siden):

Om vi snakker om sykelig overvekt og ikke bare de som har noen få kg ekstra så er det ekstremt få som oppnår normal vekt over tid. 
At for det også innebærer blant annet atferdsendring er klart, men da hadde de en biologi som gjorde dette mulig.
 

Noen mennesker klarer å få sin diabetes 2 i remisjon med blant annet endret kosthold, men om de lykkes er også helt avhengig om at det er biologisk en mulighet.   

Om en tar den indre kjemien til en overvektig person og flytter den over til en normalvektig såkalt "viljesterk" person så ville vedkommende blitt overvektig på 1-2-3.

En har utallige eksempler innen forskning som viser hvordan en kan styre atferden ved hjelp av endringer i hormoner og signalstoffer i hjernen. 

Jeg har gått ned fra bmi 30 til 19 ved å spise mindre og bevege meg mer. Trener nå styrke og løper, og går langt i marka vår/sommer/høst. Har holdt vekten i 5 år. Blodsukker har gått fra 56 til 32. Så joda, viljestyrke kan være nok! 

Anonymkode: b027a...eec

[Gregarious]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har gått ned fra bmi 30 til 19 ved å spise mindre og bevege meg mer. Trener nå styrke og løper, og går langt i marka vår/sommer/høst. Har holdt vekten i 5 år. Blodsukker har gått fra 56 til 32. Så joda, viljestyrke kan være nok! 

Anonymkode: b027a...eec

Hva tror du viljestyrke er?

[Forvirret23]

Jeg har vært den som levde på sjokolade og mc Donalds omtrent hele tiden jeg var ung. 
Gikk ut fra sykehuset med flat mage og det så ikke ut som jeg hadde født for noen timer siden. Var veldig undervektig, eide ikke sultfølelse, fikk hjelp av leger for å klare å holde den vekten min. Hadde altså en bmi på 15. 

Jeg ble syk og fikk medisiner, etter 3 måneder på de var det 10 kilo opp. Legene jublet og jeg ble egentlig bedre form og mindre syk. 
Nå 7 år senere er det ikke like gøy lenger, det er 10 kilo til og jeg nærmer meg overvekt. 
Jeg spiser egentlig veldig lite, mannen spiser fortsatt halve maten min når vi er ute å spiser, jeg har kuttet ut mye av junkfooden jeg elsker, og spiser mindre sjokolade. 
Lever på knekkebrød 4 stykk i løpet av dagen, 2 egg og 1 porsjon middag, vekta kryper fortsatt oppover. 
Jeg forstår virkelig frustrasjonen til de som sliter begge veier egentlig. Nei det er ikke så enkelt som å øke eller minske kaloriinntaket. Kropper er ikke like, og vi reagerer på forskjellige ting.

Jeg er frustrert nå, har tidligere i livet hatt spiseforstyrrelse og vekten min trigger dette.
I følge legene er dette ingen krise for jeg er ikke overvektig enda, for meg er det krise. 
Legene sier også at min kropp har aldri fått mat jevnt da den har sagt i fra og at jeg må lære kroppen at den får mat, da vil den skutte å spare og begynne å forbrenne normalt.

Dette stemmer jo heller   Ikke med det som sies er kalorier er alt. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2024 den 8.58):

Ja, men er ikke det problemet. Det andre ser på som overspising, gir knapt metthetsfølelse hos noen som er overvektige og sliter med dette. Det er jo ikke rart man ikke tenker at man overspiser, når man heller aldri kjenner seg mett? 

Jeg har for øvrig alltid visst at jeg spiser større porsjoner enn andre. Der andre ga seg fordi de ble mette, kunne jeg fortsette å spise uten å kjenne på noen metthetsfølelse, men det føltes jo ikke som overspising for meg. 

Anonymkode: 7a4ca...5b2

Men må målet være å bli mett?
Jeg er slank og det er sjelden jeg spiser til jeg kjenner at jeg er mett. Jeg spiser til jeg ikke er sulten lenger. For meg er det et trinn mellom sulten og mett, og der prøver jeg å stoppe. Jeg er ikke kun sulten eller mett. Mulig dette er en lek med ord, men det funker for meg

Anonymkode: f544e...50c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.2.2024 den 16.35):

Men må målet være å bli mett?
Jeg er slank og det er sjelden jeg spiser til jeg kjenner at jeg er mett. Jeg spiser til jeg ikke er sulten lenger. For meg er det et trinn mellom sulten og mett, og der prøver jeg å stoppe. Jeg er ikke kun sulten eller mett. Mulig dette er en lek med ord, men det funker for meg

Anonymkode: f544e...50c

Dette er også et skille jeg ikke kjenner meg igjen i. Når jeg skriver mett, mener jeg "ikke sulten".

 

Så har jeg stappmett på skalaen, men det er bare når maten er ekstremt god 😉

Anonymkode: 7a4ca...5b2

[AnonymBruker]

Gregarious skrev (På 25.2.2024 den 19.00):

Om vi snakker om sykelig overvekt og ikke bare de som har noen få kg ekstra så er det ekstremt få som oppnår normal vekt over tid. 
At for det også innebærer blant annet atferdsendring er klart, men da hadde de en biologi som gjorde dette mulig.
 

Noen mennesker klarer å få sin diabetes 2 i remisjon med blant annet endret kosthold, men om de lykkes er også helt avhengig om at det er biologisk en mulighet.   

Om en tar den indre kjemien til en overvektig person og flytter den over til en normalvektig såkalt "viljesterk" person så ville vedkommende blitt overvektig på 1-2-3.

En har utallige eksempler innen forskning som viser hvordan en kan styre atferden ved hjelp av endringer i hormoner og signalstoffer i hjernen. 

Du snakker som om alle overvektige har den samme indre kjemien. En indre kjemi som gjør det umulig å gå ned i vekt/holde seg normalvektig gjennom valg en tar i hverdagen?

har selv vært overvektig, bmi over 30, er nå normalvektig gjennom livsstilsendring. Mener du at den indre kjemien min endret seg? Eller at jeg fortsatt har den indre kjemien til en overvektig person (som da hadde gjort at jeg hadde blitt overvektig på 1-2-3 igjen)?

hva med de som har vært normalvektige hele livet, som kanskje har opplevd noe som gjorde at de sluttet å gi en innsats for å holde vekten og til slutt ender opp som sykelig overvektige. Endret kjemien seg plutselig (tilfeldigvis akkurat når personen opplevde noe og sluttet å ta vare på seg selv), eller skyldes vektoppgangen valgene en tar i hverdagen, altså livsstilen?

Anonymkode: 815ae...2e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Du snakker som om alle overvektige har den samme indre kjemien. En indre kjemi som gjør det umulig å gå ned i vekt/holde seg normalvektig gjennom valg en tar i hverdagen?

har selv vært overvektig, bmi over 30, er nå normalvektig gjennom livsstilsendring. Mener du at den indre kjemien min endret seg? Eller at jeg fortsatt har den indre kjemien til en overvektig person (som da hadde gjort at jeg hadde blitt overvektig på 1-2-3 igjen)?

hva med de som har vært normalvektige hele livet, som kanskje har opplevd noe som gjorde at de sluttet å gi en innsats for å holde vekten og til slutt ender opp som sykelig overvektige. Endret kjemien seg plutselig (tilfeldigvis akkurat når personen opplevde noe og sluttet å ta vare på seg selv), eller skyldes vektoppgangen valgene en tar i hverdagen, altså livsstilen?

Anonymkode: 815ae...2e8

Nå er ikke jeg den du spør, men jeg opplever at hvordan kroppen fungerer, godt kan endre seg over tid. Det er jo mye som påvirker hormonene i kroppen vår gjennom et langt liv, så hvorfor skulle ikke dette også gjelde faktorer som påvirker sultfølelse og dermed potensialet for overvekt?

For min del har nok kroppen alltid tendert mot overspising, men det gikk jo bra i veldig mange år. Så opplevde jeg at sultfølelsen min endra seg enda mer, og jeg klarte ikke å stå imot cravingsene. 

Jeg sier ikke at min opplevelse er gyldig for alle overvektige, jeg tenker overvektige er individer på lik linje med normalvektige. Noen kan ha problemer med hormonbalansen, noen kan overspise pga. psykiske problemer, noen er bare veldig, veldig glad i mat. Og skulle du sett, behandlingen for alle disse er neppe den samme. 

Anonymkode: 7a4ca...5b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.2.2024 den 16.35):

Men må målet være å bli mett?
Jeg er slank og det er sjelden jeg spiser til jeg kjenner at jeg er mett. Jeg spiser til jeg ikke er sulten lenger. For meg er det et trinn mellom sulten og mett, og der prøver jeg å stoppe. Jeg er ikke kun sulten eller mett. Mulig dette er en lek med ord, men det funker for meg

Anonymkode: f544e...50c

Det er her jeg tror noe av forskjellen ligger, og det som er poenget til ts. De fleste må må være bevisste på hva og hvor mye de spiser for ikke å gå opp i vekt, og må ta et aktivt valg om å ikke overspise. Men det er nok stor forskjell på hvor lett akkurat dette er.

For meg er det lite som heter "ikke sulten lengre". Når jeg blir ordentlig sulten får jeg ekstremt vondt i magen, som å bli slått hardt, vanskelig å stå oppreist osv. Det går forsåvidt over av å spise, men følelsen av sult går egentlig aldri over, med mindre jeg spiser så mye at jeg fysisk får vondt i magen igjen.

Problemet er at når jeg da bør stoppe mens jeg fortsatt er skikkelig sulten, så blir viljestyrken mot snacks veldig lav. Så jeg har ikke funnet noen god løsning, annet enn å kontinuerlig gå rundt å nekte meg mat. Altså, uansett hva jeg gjør tenker jeg dermed på maten jeg kunne ha spist, og hvor kjipt det er å ikke spise denne. Jeg føler meg ekstremt nede, og det letter bare de gangene jeg overspiser igjen. Men da får jeg jo dårlig samvittighet. Skulle ønske livet mitt handlet om noe annet enn mat.

Så ja, de fleste må såklart bruke viljestyrke for å ikke legge på seg. Mat er godt, særlig den usunne/kaloririke. Men vi som er overvektige bruker også viljestyrke, hele tiden, for å ikke bli enda større. Men vi har inntrykk av at de fleste normalvektige ikke tenker på mat absolutt hele tiden, aldri blir kvitt sulten, og kun er lykkelige når de spiser?

Merker hvertfall forskjell på meg og mannen min, han må også passe på å ikke spise for mye, være litt bevisst. Men for han er det relativt enkelt - han får kanskje litt lyst på noe dessert/ekstra mat, men har mer lyst til å være slank. Og så er det glemt, og han slapper av med andre ting. Mens hos meg er tanken på å spise der konstant, hele tida. Så jeg må ha viljestyrken igjen og igjen (og det blir ikke egentlig lettere over tid heller, en vanesak som noen tror, har jo kjempet mot dette i alle år og klarer å begrense meg nå, men det gjør jo at livet er ganske kjipt..)

Anonymkode: a5eb6...6b2

[Katten89]

Jeg vet ikke hva du definerer som "slank", men jeg har BMI på 23 uten å selv føle at jeg går rundt ekstremt sulten og fysen. Jeg spiser ordentlig mat, regelmessige måltider, nok protein, småspiser ikke mellom måltider, lite alkohol osv. 
Handler om gode vaner. Mange overvektige jeg ser på jobb lever på Burn og Monster hele arbeidsdagen og gud vet hva de spiser hjemme... Man må spise skikkelig mat! Og å motstå en potetgullpose handler jo om å ikke kjøpe den i første omgang. Ikke ha sånt liggende. Og klart man blir ulvesulten om man ikke spiser skikkelige måltider! 
Les boken til Marit Kolby. Mye er løst der. 
Mange overvektige prøver 1200 kalorier og knekkebrød med magre pålegg - diett fra 80- tallet som er dømt til å misslykkes. Energiunderskuddet blir for høyt og proteininnholdet for lavt. 
Om overvektige hadde skjønt å spise 3-4 måltider med ordentlig mat (kjøtt, fisk, egg, grønnsaker, potet osv) en ca 2500 kalorer om dagen og trent styrke for å bevare muskelmassen så hadde kroppsvekten normalisert seg og kroppen fått nok energi gjennom dagen. 

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (På 12.2.2024 den 16.44):

Er nok du som spiser mer. Forbrenningen er stabil mellom 20 og 60.

Anonymkode: 22d13...57c

Forbrenningen vil uansett falle noe når aktivitetsnivået faller, og man får mindre fart med årene. Det er vanskelig å redusere spising i takt med redusert aktivitet. Noen klarer det greit, mens andre sakte men sikkert går opp i vekt.

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg ikke er overvektig er jo at jeg alltid har tatt meg sammen. Det er også derfor jeg ikke er avhengig av eksempelvis tobakk, for det har jeg bevisst ikke prøvd. Hadde jeg tatt samme valg som overvektige gjør ville jeg vært overvektig selv! Spiser man aldri mer enn man forbrenner over tid vil man aldri måtte slanke seg.

Anonymkode: e8c8d...35d

[Majer]

Jeg tenker nesten alle enkelt kan gå ned i vekt. Det jeg derimot har stor forståelse for er at det er vanskelig å holde lavere vekt over tid. Jeg forstår altså folk som går opp igjen og er tykke, men jeg forstår ikke de som sier de har prøvd å gå ned og ikke engang har klart det for en kort periode. 

Et par ukers sykdom gjorde at jeg gikk ned 11 kg. I militæret gikk jeg ned 13 kg på tre uker. Jeg mener ikke at alle trenger å være så ekstreme, men har man overvekt så må man forstå at man må ned. Har man utfordringer med overvekt kan man eks gå ned i stillingsprosent på jobben. Det er tross alt viktigere å være relativt sunn enn å tjene penger

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Mens hos meg er tanken på å spise der konstant, hele tida

Anonymkode: a5eb6...6b2

Jeg tror på endring av vaner slik at man bruker mye tid  på noe som er uforenlig med spising. Å se på TV er farlig fordi det er lett å spise samtidig. Da er det mye bedre å gå tur , enten uten niste, eller med niste i planlagt porsjonsstørrelse. Sparke fotball er helt genialt, da er det umulig å spise. Hvis fokus er et annet sted, langt unna tallerkenen, så  er  det lettere  å unngå matlyst og spising mellom måltider.

Et annet triks er å notere ALT du spiser og drikker (unntatt vann og kaffe uten melk og sukker), hver minste rosin. Da blir det så styrete at du kanskje ikke gidder å åpne munnen for mat mer enn fire,fem ganger pr dag.

[AnonymBruker]

Dette stiller vel spørsmål ved den fri vilje.

Er det «jeg»-et som spiser for mye mat og blir feit? Er det «jeg»-et som klarer å styre seg og er slank?

Er det fornuftig å kritisere tjukkaser for at deres «jeg» velger å ha dårlig viljestyrke, og å skryte av naturlig slanke at de har valgt et jeg med bedre viljestyrke?

Eller er dette impulser som ble former i oss under oppdragelsen? Eller i genene våre? Eller i et komplekst samspill mellom bakterieflora, kosthold og miljø?

 

Si at en sunn livsstil er 50% fri vilje og 50% «ting som er utenfor vår kontroll». Kanskje det likevel er fornuftig å fokusere på den komponenten som er fri vilje siden genene våre uansett ikke lar seg endre?

Anonymkode: dca4a...057

[AnonymBruker]

Åh. Det er en evig diskusjon hjemme. Mamma er naturlig tynn, og har alltid spist det hun vil (sånn utover allergier) og kan ikke foran og bak på en kalori, mens jeg må jobbe konstant for å holde meg slank. Mange jeg kjenner er dog som meg; er de slanke, kan du banne på at de jobber for det.

Anonymkode: ab650...732

[QBee]

Synes dette var en fin innsikt ts, og samsvarer med min egen oppfatning (og noe forskning?) om at den naturlige appetittreguleringen til hver enkelt spiller en kjempestor rolle i hvor stor man blir i en verden med kalorioverflod.

Ser det utrolig godt ved å observere barna. Har tynne barn. Noen venner er overvektige. Mine barn elsker også McDonald’s, is, sjokolade. Men de spiser ikke opp. Og får de noe søtt før middag så orker de ikke middag. De regulerer inntaket av kalorier naturlig til et nivå som holder de slanke.

Dere som skriver at dere må jobbe for å holde dere slanke, er det vanskelig? Selvsagt er det sikkert det for NOEN. Men jeg har vært slank hele livet. Liker junk. Men fråtser jeg en kveld frister det med noe lett til middag dagen etterpå, og gjerne ingenting før det. Som 40 åring har jeg selvsagt gått opp et par kg innimellom, da «tar jeg meg sammen» og gjør ekstra gode valg for en periode. Det er IKKE vanskelig, og gjør absolutt nada med livskvaliteten min i den perioden. Anser meg som en av de naturlig slanke ts referer til, og langt mer «heldig» enn flink.