I begravelsen sa presten at det største savnet er for de som mister barn og partner

[AnonymBruker]

Daria skrev (1 minutt siden):

At savnet er størst og mest merkbart når man mister noen som er en del av dagliglivet sitt er vel ganske naturlig - hver eneste dag har blitt helt annerledes.

Men sorg og savn er to forskjellige ting, og ingen av delene kan måles eller sammenliknes. Man kan kjenne på lettelse når en gammel og syk endelig får slippe og samtidig sørge dypt over alt som en gang har vært, og kjenne på et intenst savn i gitte situasjoner uten at hverken sorg eller savn er så fremtredende i det daglige. 

Jeg møtte enken til min avdøde kollega på butikken i dag, og hun fortalte at hun har mistet bærebjelken i livet sitt og nå har livet rast sammen.

Hun spiser ikke, sover ikke og vet ikke hvilken dag eller hva klokken er, og fokuserer kun på at barna skal ha mat og rene klær fortalte hun.

Hun bryr seg ikke om hva hun har på seg eller å pusse tennene eller dusje. Alt er meningsløst og tomt.

Hadde hun ikke hatt barna nå hadde hun fullstendig gitt opp fortalte hun

ts

Anonymkode: 0b316...3c2

[Daria]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg møtte enken til min avdøde kollega på butikken i dag, og hun fortalte at hun har mistet bærebjelken i livet sitt og nå har livet rast sammen.

Hun spiser ikke, sover ikke og vet ikke hvilken dag eller hva klokken er, og fokuserer kun på at barna skal ha mat og rene klær fortalte hun.

Hun bryr seg ikke om hva hun har på seg eller å pusse tennene eller dusje. Alt er meningsløst og tomt.

Hadde hun ikke hatt barna nå hadde hun fullstendig gitt opp fortalte hun

ts

Anonymkode: 0b316...3c2

Jaha, og...? Hun sørger, det høres helt normalt ut. Jeg skjønner ikke helt hva du argumenter mot/for her, eller hvorfor du føler deg kallet til å deles hennes sorg med verden. 

[DelvisPresley]

Å miste en forelder som barn kan ødelegge hele livet. Mister man noen som voksen så er man bedre rustet til å takle det.

[AnonymBruker]

On 2/11/2024 at 1:53 PM, AnonymBruker said:

På fredag var jeg i en begravelse til en kollega som døde av kreft.

Han etterlater seg samboer og en tenåring fra et tidligere forhold.

Presten sa i prekenen at det største savnet merkes for de etterlatte som har bodd sammen med eller vært i et forhold med den som dør, fordi  hverdagen blir helt annerledes enn den var før dødsfallet.

Det er én tallerken mindre på bordet, én tannbørste mindre på badet og den man delte kjærtegn og tanker med er borte, og man på lage seg et helt nytt liv alene.

Jeg har aldri tenkt over det sånn, men presten har jo helt rett.

Nå har jeg foreldre i live og jeg ser de maks tre ganger i året da vi bor i hver vår landsdel, og jeg snakker med min mor på telefonen maks én gang i uken, og tekster litt.

Da mine besteforeldre døde etter at jeg hadde flyttet bort, var det jo trist men det var ikke de jeg bodde sammen med/ snakket eller så hver dag, så savnet ble ikke så stort selv om jeg ikke kunne ringe til de lengre.

Jeg tror absolutt det verste tapet er å miste barn man bor med og partner som man har kontakt med daglig, elsker og ser hver dag og planlegger å bli gammel med.

Erfaringer?

Anonymkode: 0b316...3c2

Mora mi var en veldig stor del av mitt liv, og mine barns liv. De var sammen med henne fra de var 5 6 år, først nesten hver helg, så ca 3 måneder i året. Feks i ferier, helger, hverdagen. Hun ventet dem på skolen, eller hentet dem i bhg osv. Hun var lege, jeg er farmasøyt, vi snakket også profesjonelt sammen om temaer. Jeg ringte henne daglig ofte flere ganger bare for å snakke. Så selv om vi bodde ikke i samme hus, var hun en stor del av mitt liv. Selv da hun ble alvorlig syk, sa hun "du vil se, alt vi bli ok, ikke bekymre deg,det blir ok". Hun så vel hvor skrekkslagen jeg var. Hun er dypt savnet, vi har innsett alle sammen hvor stor del hun var av livet vårt. Sikkert sagt dette her mange ganger men når jeg opplevde det, er det helt annerledes. 

Uansett den enorme sorgen og tomrommet vi alle har følt, jeg føler meg blessed at vi hadde en så nær relasjon. At barna har opplevd den kjærligheten. Det ga dem en helt unik dimensjon.

Anonymkode: afb15...5be

[AnonymBruker]

Moren til svigerfar ble fullstendig knust da han døde. Hun mistet all livsglede, og har nå ventet på døden i over seks år. Hun vil ikke leve mer og det har hun vært åpen om siden hun mistet ham, men har et sterkt hjerne og klart sinn. Han hadde ikke bodd hjemme på over 40 år, og på andre siden av landet de siste 35 årene. Hun hadde for lengst mistet mannen sin, og det var en helt annen sorg, sier hun. Like dyp, smertefull, men da var det tomheten som var verst. Som du skriver i HI: en tannbørste mindre osv. Med barnet var det sjela som ble revet ut.

Ens sorg er ingen annens lik, heller ikke hvor mye eller hvordan man sørger over de ulike relasjonene. 

Jeg har ikke mistet verken mann eller samboer, men jeg kan se for meg at det er dypden i relasjonene som avgjør hvor mye man sørger. Si et barn, de fleste av oss gjør alt for barna sine. Bare det at de er barna våre, gjør at vi føler en dyp relasjon overfor dem. Det er derimot ikke alle som har den slags dyp relasjon til partner. Mens andre har lignende dyp relasjon til partner. Den akutte sorgen kan muligens føles lignende, men den langvarige sorgprosessen vil muligens forløpe seg annerledes, avhengig av relasjon.

Sorg er så vanskelig, og ikke minst uforutsigbart.

Anonymkode: 9321a...427