I begravelsen sa presten at det største savnet er for de som mister barn og partner

[AnonymBruker]

På fredag var jeg i en begravelse til en kollega som døde av kreft.

Han etterlater seg samboer og en tenåring fra et tidligere forhold.

Presten sa i prekenen at det største savnet merkes for de etterlatte som har bodd sammen med eller vært i et forhold med den som dør, fordi  hverdagen blir helt annerledes enn den var før dødsfallet.

Det er én tallerken mindre på bordet, én tannbørste mindre på badet og den man delte kjærtegn og tanker med er borte, og man på lage seg et helt nytt liv alene.

Jeg har aldri tenkt over det sånn, men presten har jo helt rett.

Nå har jeg foreldre i live og jeg ser de maks tre ganger i året da vi bor i hver vår landsdel, og jeg snakker med min mor på telefonen maks én gang i uken, og tekster litt.

Da mine besteforeldre døde etter at jeg hadde flyttet bort, var det jo trist men det var ikke de jeg bodde sammen med/ snakket eller så hver dag, så savnet ble ikke så stort selv om jeg ikke kunne ringe til de lengre.

Jeg tror absolutt det verste tapet er å miste barn man bor med og partner som man har kontakt med daglig, elsker og ser hver dag og planlegger å bli gammel med.

Erfaringer?

Anonymkode: 0b316...3c2

[Sofakona]

Da mamma mister pappa begynte jeg selv å innse hvor tomt der ble for henne. Jeg bodde da med min mann..men jeg tenkte på at de i nesten 50 år hadde spist frokost sammen,dratt steder sammen, spise middag sammen, sett på tv sammen, sovet sammen og var der for hverandre hele tiden.

Plutselig måtte mamma spise frokost alene, lage middag bare til seg selv. Vaske bare sine klær ..dra steder alene..våkne opp på julaften alene..

Mistet pappa for 11 år siden og har tenkt slik nesten hver dag..man mister ikke bare person..men plutselig blir livet 1 mindre

[AnonymBruker]

Sorgen etter mamma er tyngst i situasjoner der hun var en naturlig del av det som skjedde. På besøk i barndomshjemmet, på familiehytta, eller når pappa er på besøk og en stol ved bordet er tom. 

Sorgen i hverdagen avtok raskt. Særlig på jobb kunne den bli glemt noen timer. For det var ikke situasjoner hun var en del av i og med at vi bodde langt unna hverandre. 

Det er også derfor tapet av et kjæledyr kan treffe hardere enn et menneske, fordi disse er en så stor del av din hverdag, og påminnelsen om sorgen er i det daglige, i alle rutiner. 

Det sagt. Man skal aldri måle sorg på den måten. Sorg er så utrolig individuelt og komplekst. Så slik sett synes jeg det er en noe uheldig uttalelse fra presten. 

Anonymkode: 424f2...1ea

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (1 minutt siden):

Da mamma mister pappa begynte jeg selv å innse hvor tomt der ble for henne. Jeg bodde da med min mann..men jeg tenkte på at de i nesten 50 år hadde spist frokost sammen,dratt steder sammen, spise middag sammen, sett på tv sammen, sovet sammen og var der for hverandre hele tiden.

Plutselig måtte mamma spise frokost alene, lage middag bare til seg selv. Vaske bare sine klær ..dra steder alene..våkne opp på julaften alene..

Mistet pappa for 11 år siden og har tenkt slik nesten hver dag..man mister ikke bare person..men plutselig blir livet 1 mindre

Ja det må være helt grusomt etter så mange år, men grusomt uansett om det er 5-16 eller 50 år.

Jeg har en venninne som mistet kjæresten sin etter 13 år sammen, og jeg har ikke forstått hvordan hun har hatt det etter at han døde, før jeg satt i kirken nå på fredag.

Jeg forstår mer hvordan min venninne har det og jeg tenker nå at jeg må være der mer for henne.

Ts

Anonymkode: 0b316...3c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sorgen etter mamma er tyngst i situasjoner der hun var en naturlig del av det som skjedde. På besøk i barndomshjemmet, på familiehytta, eller når pappa er på besøk og en stol ved bordet er tom. 

Sorgen i hverdagen avtok raskt. Særlig på jobb kunne den bli glemt noen timer. For det var ikke situasjoner hun var en del av i og med at vi bodde langt unna hverandre. 

Det er også derfor tapet av et kjæledyr kan treffe hardere enn et menneske, fordi disse er en så stor del av din hverdag, og påminnelsen om sorgen er i det daglige, i alle rutiner. 

Det sagt. Man skal aldri måle sorg på den måten. Sorg er så utrolig individuelt og komplekst. Så slik sett synes jeg det er en noe uheldig uttalelse fra presten. 

Anonymkode: 424f2...1ea

Presten snakket vel etter erfaring siden han snakker med de pårørende? Min kompis måtte avlive katten sin etter 15 år og han var knust, og sa at det var verre enn når hans gamle mor døde, som han ikke hadde ukentlig kontakt med.

Ts

Anonymkode: 0b316...3c2

[Gnå]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ja det må være helt grusomt etter så mange år, men grusomt uansett om det er 5-16 eller 50 år.

Jeg har en venninne som mistet kjæresten sin etter 13 år sammen, og jeg har ikke forstått hvordan hun har hatt det etter at han døde, før jeg satt i kirken nå på fredag.

Jeg forstår mer hvordan min venninne har det og jeg tenker nå at jeg må være der mer for henne.

Ts

Anonymkode: 0b316...3c2

Dette synes jeg du skal si til vennen din

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Presten snakket vel etter erfaring siden han snakker med de pårørende? Min kompis måtte avlive katten sin etter 15 år og han var knust, og sa at det var verre enn når hans gamle mor døde, som han ikke hadde ukentlig kontakt med.

Ts

Anonymkode: 0b316...3c2

Jeg sørget også mer over hunden min , enn moren min som var over 90 år da hun døde. 

Anonymkode: 1f6fe...480

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Sorgen etter mamma er tyngst i situasjoner der hun var en naturlig del av det som skjedde. På besøk i barndomshjemmet, på familiehytta, eller når pappa er på besøk og en stol ved bordet er tom. 

Sorgen i hverdagen avtok raskt. Særlig på jobb kunne den bli glemt noen timer. For det var ikke situasjoner hun var en del av i og med at vi bodde langt unna hverandre. 

Det er også derfor tapet av et kjæledyr kan treffe hardere enn et menneske, fordi disse er en så stor del av din hverdag, og påminnelsen om sorgen er i det daglige, i alle rutiner. 

Det sagt. Man skal aldri måle sorg på den måten. Sorg er så utrolig individuelt og komplekst. Så slik sett synes jeg det er en noe uheldig uttalelse fra presten. 

Anonymkode: 424f2...1ea

Jeg tror, helt personlig, at å miste hunden min vil være verre enn å miste foreldrene mine. Hunden har jeg rundt meg natt og dag, og jeg er alltid bevisst hennes eksistens. Når jeg er på kino og det f eks er en hund med i filmen, sitter jeg bare og venter på at hunden min skal bjeffe (hun bjeffer når hun ser hunder på tv)😅 Har omsorg for hunden min som om den skulle vært en baby. Barna mine kaller hunden for "lillesøster", litt for fleip. Hun er en stir del av familien. 

Foreldrene mine not so much. Har ganske stille og rolig fjernet meg litt fra dem, da de kjører et egoløp uten like. Hadde ikke merket veldig tydelig om en av dem døde, annet enn at kanskje den gjenlevende hadde søkt mer kontakt med meg. 

Anonymkode: 037ce...691

[Thjelp]

Såg dette når mamma mistet mannen sin/ min pappa.En mindre å dekke opp til, ingen som hjem etter endt turnus, holde hverdagen i sjakk alene med tre barn og alt som hører til. Bokstavelig talt ingen å lene seg på lengre. 

og jeg så det igjen nå når mamma døde og samboeren hennes er igjen. Begge har voksne barn, og siste årene var det de to. Jeg tror ensomheten er verre for nå for han enn den var for henne, for huset er helt tomt nå og det er ingen hjemme når han kommer hjem fra jobb. De var også bestevenner og gjorde så og si alt sammen.

Jeg mistet både mamma og bestevennen min når hun gikk bort. Mamma var min store trygge klippe her i livet, og ensomheten etter hun døde er tung. Jeg har samboer, og bor ikke hjemme, men hvem ringer jeg nå da liksom? 
 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg sørget også mer over hunden min , enn moren min som var over 90 år da hun døde. 

Anonymkode: 1f6fe...480

Jeg er i samme "båt".Moren min døde over 90 år gammel,hadde demens de siste år,så det var egentlig en lettelse da hun døde,hun kjente ikke igjen familien,osv.Det var verre å miste hunden,som jeg hadde hatt i mange år,det har jeg ikke kommet over enda,selv om det er snart et år siden.😪

Anonymkode: a2c69...69b

[TomBombadil]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

På fredag var jeg i en begravelse til en kollega som døde av kreft.

Han etterlater seg samboer og en tenåring fra et tidligere forhold.

Presten sa i prekenen at det største savnet merkes for de etterlatte som har bodd sammen med eller vært i et forhold med den som dør, fordi  hverdagen blir helt annerledes enn den var før dødsfallet.

Det er én tallerken mindre på bordet, én tannbørste mindre på badet og den man delte kjærtegn og tanker med er borte, og man på lage seg et helt nytt liv alene.

Jeg har aldri tenkt over det sånn, men presten har jo helt rett.

Nå har jeg foreldre i live og jeg ser de maks tre ganger i året da vi bor i hver vår landsdel, og jeg snakker med min mor på telefonen maks én gang i uken, og tekster litt.

Da mine besteforeldre døde etter at jeg hadde flyttet bort, var det jo trist men det var ikke de jeg bodde sammen med/ snakket eller så hver dag, så savnet ble ikke så stort selv om jeg ikke kunne ringe til de lengre.

Jeg tror absolutt det verste tapet er å miste barn man bor med og partner som man har kontakt med daglig, elsker og ser hver dag og planlegger å bli gammel med.

Erfaringer?

Anonymkode: 0b316...3c2

Hvor gammel er du? Jeg spør, for dette er helt åpenbart for mennesker som har levd som samboere med samme person i flere år. Jeg kan ikke se for meg hvor lite fungerende jeg hadde vært om kona mi døde. Hadde det ikke vært for barna våre, kunne jeg fort blitt suicidal i et slikt tilfelle.

Endret 11. februar av TomBombadil

[AnonymBruker]

TomBombadil skrev (6 minutter siden):

Hvor gammel er du? Jeg spør, for dette er helt åpenbart for mennesker som har levd som samboere med samme person i flere år. Jeg kan ikke se for meg hvor lite fungerende jeg hadde vært om kona mi døde. Hadde det ikke vært for barna våre, kunne jeg fort blitt suicidal i et slikt tilfelle.

Jeg er 47 år men har ikke opplevd så mange dødsfall helt tett på, og ikke hatt samboer eller barn.

Min veninne som nå har blitt alene sier hun maser på vennene om at de må komme på besøk, men nesten ingen stikker innom sier hun.

Ts

Anonymkode: 0b316...3c2

[TomBombadil]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er 47 år men har ikke opplevd så mange dødsfall helt tett på, og ikke hatt samboer eller barn.

Min veninne som nå har blitt alene sier hun maser på vennene om at de må komme på besøk, men nesten ingen stikker innom sier hun.

Ts

Anonymkode: 0b316...3c2

Man trenger da ikke å ha opplevd det for å ha tenkt litt over det. Synes det er spesielt at det er nesten tretti år siden du ble myndig, og dette er første gangen du tenker over det.

Siste avsnitt forstår jeg ikke helt sammenhengen med innlegget mitt.

[AnonymBruker]

Man skal ikke stille sorg opp mot sorg synes jeg så presten bomma litt. 
For mange stemmer det, men for andre stemmer det ikke.

Min pappa døde da jeg var 10, på tidspunktet var han og min mor separert, vi hadde ikke bodd sammen på nesten to år, det er lenge for et barn.

Jeg begynte ikke fullt ut å sørge over eller savne han før jeg ble voksen og virkelig forstod hvor mye av pappa jeg mista. Hvor lite jeg kjenner han og dermed meg selv, hvor mange anledninger og ting som bare ikke eksisterer fordi han ikke er mer.

 

Anonymkode: 1bf33...5db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.2.2024 den 13.53):

På fredag var jeg i en begravelse til en kollega som døde av kreft.

Han etterlater seg samboer og en tenåring fra et tidligere forhold.

Presten sa i prekenen at det største savnet merkes for de etterlatte som har bodd sammen med eller vært i et forhold med den som dør, fordi  hverdagen blir helt annerledes enn den var før dødsfallet.

Det er én tallerken mindre på bordet, én tannbørste mindre på badet og den man delte kjærtegn og tanker med er borte, og man på lage seg et helt nytt liv alene.

Jeg har aldri tenkt over det sånn, men presten har jo helt rett.

Nå har jeg foreldre i live og jeg ser de maks tre ganger i året da vi bor i hver vår landsdel, og jeg snakker med min mor på telefonen maks én gang i uken, og tekster litt.

Da mine besteforeldre døde etter at jeg hadde flyttet bort, var det jo trist men det var ikke de jeg bodde sammen med/ snakket eller så hver dag, så savnet ble ikke så stort selv om jeg ikke kunne ringe til de lengre.

Jeg tror absolutt det verste tapet er å miste barn man bor med og partner som man har kontakt med daglig, elsker og ser hver dag og planlegger å bli gammel med.

Erfaringer?

Anonymkode: 0b316...3c2

Jeg har ikke mistet en jeg bor med eller et barn heldigvis, men syns det var ganske tøft med andre også.

Min bestemor som var som en ekstra mamma når det var vanskelig hjemme noe det var ganske ofte.

Et søskenbarn jeg såg opp til som plutselig valgte livet bort.

En ung onkel som døde brått.

Tidligere klassekamerater som har gått bort i ung alder.

Det var ganske tøft det også, det kommer jo an på hvor mye kontakt man har med personene for da er det også flere settinger som gjør til at man tenker på de. Så tenker jeg det har litt med hvordan de går bort også. Så er det nok litt personavhengig 

 

Anonymkode: c79da...65c

[AnonymBruker]

Jeg trodde det var en selvfølge. Det er noe helt annet å miste noen som er en del av hverdagen din enn noen du snakker i telefonen med en gang i uken.

Anonymkode: 1e850...100

[Christina82]

Ryddet for brukerdebatt og avsporing. 

Christina82, mod

[AnonymBruker]

Jeg trur forskjellen ligger i at noen sorger blir enklere, mens andre graves man bare dyrere inn i, uansett hvor mange år det går. Og den siste sorgen, den man må leve med på et vis, men man er usikker hvordan, har jeg kun selv erfart med å miste far relativt tidlig(20 årene) og snakket med andre som har opplevd sorgen slik når de mistet ektefeller og barn. Men handler nok om ens egen personlighet og, hvordan en takler ting. Men jeg hadde aldri trodd at jul nr 7 etter min fars død skulle være værre enn første jula. Så feil kan man ta.

Anonymkode: 983e7...0db

[Daria]

At savnet er størst og mest merkbart når man mister noen som er en del av dagliglivet sitt er vel ganske naturlig - hver eneste dag har blitt helt annerledes.

Men sorg og savn er to forskjellige ting, og ingen av delene kan måles eller sammenliknes. Man kan kjenne på lettelse når en gammel og syk endelig får slippe og samtidig sørge dypt over alt som en gang har vært, og kjenne på et intenst savn i gitte situasjoner uten at hverken sorg eller savn er så fremtredende i det daglige. 

[Rem]

Vil påstå at sorg er veldig individuelt