Uenighet om antall barn. En sorg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Oi! Hvor leser du dette?

TS

Anonymkode: ec539...43f

 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

I overskriften din, ….. en sorg! 

Anonymkode: 9f418...bca

Dette.. Du skriver det selv, det er ikke tolkning. 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ikke bry deg om slike kommentarer. Noen må bare komme med oppgulp.

Jeg skjønner at du synes det er vanskelig å ikke få flere barn. Som du sier så fungerer det fint hos dere. Hvorfor risikere å "ødelegge" det dere har. Du vet jo aldri hva dere får. Jeg vet om folk som fikk flere enn det ene siste barnet. Jeg vet om folk som fikk et barn som krevde en del ekstra enn det de så for seg. 

Som du sier så har dere det bra nå, nyt det. 

Vi har to vi også, og jeg har flere ganger tenkt at vi kanskje burde slå til for å få ett tredje. Men jeg er egentlig glad for at vi ikke gjorde det for minstemann har nå i småtrinnet på skolen vist det at han trenger mye mer oppfølgning enn vi forespeilte. 

I perioder så har vi et barn boende her mens den eneste forelderen barnet har er på jobb, offshore. Det blir litt mye kjenner jeg så det er godt når vedkommende er hjemme fra jobb.

Stol på at samboern din vet hva han orker, og sa han at han vil ha det som dere har det så respekter det. 

Du burde ikke sørge over et liv som ikke engang har vært.

Anonymkode: e4ac5...e58

Det å lese hva TS skriver er ikke "oppgulp" men jeg skjønner at når man konfronteres med sine egne meninger og følelser kan det oppleves ubehagelig fordi man tror det man selv føler er mer berettigett en det andre føler og tenker. 

Anonymkode: 4c88e...5d4

[Lilypond]

TS, jeg har det omtrent som deg. Vi har en gutt og en jente med 2 år i mellom. Vi snakket om 2-3 før vi begynte å få barn, etter 2 ønsket han å gi seg mens mitt ønske økte til 4.

Send meg gjerne en pm. Vit at det ER en sorg å ikke få de barna man ønsker, men det er en veldig personlig sorg, og du møter gjerne forståelse kun hos de som står i det samme.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Så heller enn å fokusere på at du er heldig som har en god familie som fungerer så velger du å pleie sorgen over at du ikke får en til? Og forventer at KG sine brukere skal rpdgi deg til hvordan du kan tvige gjennom dine ønsker over hans og familiens? Sjarmerende.. 

Anonymkode: 4c88e...5d4

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Dette.. Du skriver det selv, det er ikke tolkning. 

Det å lese hva TS skriver er ikke "oppgulp" men jeg skjønner at når man konfronteres med sine egne meninger og følelser kan det oppleves ubehagelig fordi man tror det man selv føler er mer berettigett en det andre føler og tenker. 

Anonymkode: 4c88e...5d4

Ja, jeg skriver at det er en sorg og det står jeg for. Men skriver ingen steder at jeg ikke er glad for at jeg har en god familie eller at jeg ønsker råd om hvordan jeg skal tvinge mine ønsker gjennom. Tvert imot. At jeg pleier sorgen er jeg heller ikke enig i, men det er noe jeg prøver å jobbe meg gjennom. 

 

Lilypond skrev (3 timer siden):

TS, jeg har det omtrent som deg. Vi har en gutt og en jente med 2 år i mellom. Vi snakket om 2-3 før vi begynte å få barn, etter 2 ønsket han å gi seg mens mitt ønske økte til 4.

Send meg gjerne en pm. Vit at det ER en sorg å ikke få de barna man ønsker, men det er en veldig personlig sorg, og du møter gjerne forståelse kun hos de som står i det samme.

Takk! Sender deg kanskje en melding. Fint å møte forståelse selv om jeg forstår at det for mange oppfattes som en «utakknemlig» følelse. 
 

Noen andre påpekte at det kanskje er hormoner som tuller også, utelukker virkelig ikke det, vi er jo laget for å få barn. Men samtidig føles det helt rasjonelt også, og som noe jeg har tenkt mye på om er mulig for oss.

 

TS

Anonymkode: ec539...43f

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Unøyaktig, sjansen er 48,5 prosent. Trådens alvor fordrer nøyaktighet. 

Anonymkode: f8f5a...ad8

Nei, det er faktisk over 60 prosent sjanse for at de skal holde sammen (dersom de er gift, lavere sjanse hvis de er samboere). 

https://www.ssb.no/befolkning/barn-familier-og-husholdninger/statistikk/ekteskap-og-skilsmisser/artikler/faerre-separasjonar-enn-pa-40-ar

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det på lignende måte. Vi har to barnehagebarn. Å få barn er det fineste og mest spennende jeg har opplevd, og jeg ville veldig gjerne ha fått oppleve det én gang til i livet. For mannen min er det helt uaktuelt.

Det var en skikkelig sår følelse ei god stund. Nå er min yngste snart 4, og den eldste 5,5, og jeg har det veldig bra med at det ble to barn, selv om jeg fortsatt hadde vært helt med på en til om mannen plutselig ombestemte seg.

For å snu tanker og følelser bort fra ønsket om et barn til, hjalp det for meg å fokusere på hvor heldig jeg var som hadde fått to. Vi var ufrivillig barnløse i flere år, og fikk den første vha. IVF, så at jeg var heldig og at det ikke var noen selvfølge, lå alt langt fremme i bevisstheten min.

Ellers lyttet jeg til mannens argumenter fremfor å fokusere på mine egne. Men først og fremst lyttet jeg til det at han ikke ville og ikke ønsket en babytid til. Og at han var redd en til ville velte lasset for ham, og gjøre ham til en dårligere far for de to vi hadde. Det var et argument uten gyldige motargumenter. Alt det praktiske hadde jeg liksom lett løsninger på, og jeg kjente jo at det ikke ville veltet lasset for meg. Men mannen min er også noe av det jeg et takknemlig for i livet, og han kom med to barn, i mine øyne verdens to beste barn. 

Anonymkode: 0b24f...6a4

[AnonymBruker]

Er det ikke litt typisk? Leser jo av og til om at antall fødsler går ned, og at det er mennene som ikke ønsker flere.

Vi har også to, delvis pga min helse. Jeg sørger litt i perioder, mens han er veldig fornøyd.

Anonymkode: ecdf3...6f6

[AnonymBruker]

Savner du det å være gravid? Fødselen? Babytiden? Rart å tenke på at du ikke skal ha baby igjen? 

Anonymkode: db8f7...89a

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Vi har to flotte barn. En gutt og en jente som begge går i barnehagen. Jeg føler at et barn til hadde gjort vår familie komplett, og at vi har både mentale og økonomiske ressurser til å ivareta et barn til. Plass i huset har vi også. Bilen måtte sikkert ha blitt oppgradert da. 
 

Samboer føler seg fornøyd og vil at vi skal bruke den tiden og energien vi har på de to vi allerede har. 
 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal akseptere det, for det må jeg jo. Blir så lei meg og kjenner meg hele kroppen og hjertet at jeg ønsker et barn til. 
 

Vil gjerne høre fra andre hvordan dere har forsont dere med det å ikke få flere barn når det er et så stort ønske. Kanskje dere har noen innsiktsfulle argumenter for hvorfor samboeren min har helt rett? 
 

 

Anonymkode: ec539...43f

Kos dere med de to dere har. Og husk å være tredjemann i en søskenflokk ikke alltid er det gøyeste i verden

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Vi har to flotte barn. En gutt og en jente som begge går i barnehagen. Jeg føler at et barn til hadde gjort vår familie komplett, og at vi har både mentale og økonomiske ressurser til å ivareta et barn til. Plass i huset har vi også. Bilen måtte sikkert ha blitt oppgradert da. 
 

Samboer føler seg fornøyd og vil at vi skal bruke den tiden og energien vi har på de to vi allerede har. 
 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal akseptere det, for det må jeg jo. Blir så lei meg og kjenner meg hele kroppen og hjertet at jeg ønsker et barn til. 
 

Vil gjerne høre fra andre hvordan dere har forsont dere med det å ikke få flere barn når det er et så stort ønske. Kanskje dere har noen innsiktsfulle argumenter for hvorfor samboeren min har helt rett? 
 

 

Anonymkode: ec539...43f

Jeg hadde også lyst på en til, mannen sa nei. Nr 2 var bare babyen, hele greia var veldig hormonell, sånn 1 år siden siste fødsel liksom. Glad han sa nei. Hadde senere en periode mellom prevensjon pga bivirkninger av den ene typen, ble overbevist om at jeg hadde klart å bli gravid - og ble LIVREDD. Tenkte på hvor fint vi hadde det. Ro og harmoni, fine unger som hadde det fint sammen, barn som la seg greit om kveldene, endelig litt tid sammen igjen han og jeg, samtidig hadde begge rukket å startet på litt aktiviteter en gang i uka, og vi var begge tilbake i full jobb, og livet gikk akkurat opp liksom. Med muligheten for å følge en hver ved behov for det. Føltes som en hårfin linje vi balanserte på - og da så jeg hvor utrolig stor risiko for at et barn til ikke ville gjøre vår familie særlig godt. Og det hvis det var en frisk fin normal baby. Men hva ville skje om det kom et multi-handicapet barn? Et sykt barn? Bare 6 mnd kolikk ville vært katastrofe for de to barna jeg allerede hadde å ta meg av, og gud forby noe mer langvarig. HELDIGVIS var jeg ikke gravid, men jeg hadde utvilsomt lært meg å være sykt glad for å ha to friske fine barn og akkurat nok tid til å ta meg av dem, selv når de skal ut på alle sine aktiviteter og morsomheter etterhvert. Ja, tre kunne sikkert hatt glede av hverandre som voksne - kanskje... men så har jeg en mor med fire søster, der forholdet er brutt mellom minst tre av dem, bare krangling - i alle år. Særlig etter de ble voksne. Så har også sett hvordan mange barn ikke nødvendigvis blir en harmonisk gjeng som voksne. Kanskje nettopp fordi to foreldre aldri var nok til å ta seg godt av alle sammen. 

Så jeg vet ikke, men prøv å tenke på risikoen for at et neste barn blir veldig sykt og trenger all deres hjelp i resten av sitt liv - går det fortsatt opp - og er det fortsatt ok for de to du allerede har - dersom det skulle skje? Hvis du oppriktig mener det, så forstår jeg at det blir vanskelig for deg, da har du ekstremt lyst på flere barn. Mange klarer nok da å være veldig glad for at man har fått to friske barn, så kan man heller faktisk bruke den ekstra tiden enten på barna man har, eller på seg selv, forholdet, venner, sosialt, hobbyer osv. Jeg tenker at tid pleier man å klare å fylle  

Nå er barna snart 6 og 8 år, begge har flere aktiviteter de ønsker å drive med som gir dem stor glede, det føles superdeilig at det ikke er noe problem, hverken økonomisk eller tidsmessig, og at begge kan få den samme oppfølgingen og aldri måtte føle seg nedprioritert. Jeg synes 2 barn er helt perfekt. Det hadde sikkert gått med flere, tidsmessig, men kvaliteten i oppfølgingen fra oss foreldre ville ikke blitt den samme. Og det er nok steder i samfunnet nå man får beskjed om at man ikke er så viktig, eller at det ikke er tid til en, så jeg tenker at det er fint at vi har tid til barna vi har fått. Det skader dem neppe.
 

Anonymkode: 6a116...71b

[Hjelpestikker]

Kan forstå deg, TS. 

Innlegg som dette virker for mange litt provoserende, og det sier nok litt om tiden (og landet) vi lever i. Norske kvinner får stadig færre barn, og de med tre eller mer er i et lite mindretall. Norge er nok ikke spesielt "barnevennlig", spesielt holdningsmessig. I tillegg vil du jo ha en del kvinner som ønsker seg barn men ikke har, eller har ett og ikke får to, og for dem vil problemstillingen ikke vekke særlig sympati (forståelig nok).

De jeg kjenner med tre barn har måttet omrokkere livet sitt noe. En av partnere - som regel mor - har sagt farvel til karriere en del år, og enten valgt en stilling med veldig gode betingelser, eller jobbet mye mindre. De har måttet tenke annerledes om boforhold. Å kjøpe bil er nesten umulig, da det norske markedet er så begrenset, og de må ta det som er. Og med tre barn kan du rett og slett ikke skille deg, så ekteskapet må være bunnsolid.

Det er nok problemstillingene over som bekymrer mannen din. Kanskje har dere også hatt noen tøffe småbarnsperioder? Skal dere ha en sjans på en til, må dere nok ha en ærlig samtale om det, og bekymringene det medfølger. 

Det tredje barnet forlenger småbarnstilværelsen og setter økonomi og tid under press. Men det er klart at de gror til, og med voksne barn er det ofte jo flere, jo bedre. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner veldig godt følelsen, og det er ikke lett. Selv har vi "bare" ett barn, og mannen ønsker ikke flere. Jeg skulle gjerne hatt ett, kanskje to til. Vi hadde aldri noen avtale om x antall barn, jeg var bare veldig naiv og antok at han selvfølgelig ville ha flere enn 1 ("selvfølgelig vil man gi barnet sitt søsken" liksom) - men nei, han synes det er nok med en. Så da blir det sånn, dessverre. Vi er ikke veldig unge heller, så innen han evt. skulle ha ombestemt seg er jeg for gammel sikkert. 

Misforstå meg rett, jeg er så utrolig takknemlig for vårt flotte barn. Mange kan ikke få barn, og jeg føler meg så ufattelig heldig. Men jeg vil nok alltid føle at jeg ikke fikk alle de barna jeg ønsket meg, selv om jeg er kjempeglad for det ene jeg fikk. 

Anonymkode: 265ee...902

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt ts. Her fikk jeg trumfet igjennom med nr 3. Jeg var tidlig åpen om at jeg ønsket en stor familie. Han ville se an, men 2 ville han ha til å begynne med.

Da nr 2 begynte i bhg startet samtalen om nr 3. Da hadde han bestemt seg for at han ikke ønsket flere barn. 
Jeg syns det var utrolig tungt og vanskelig. Jeg måtte selvfølgelig respektere det, og valgte å gjøre som mange her skriver nemlig å prøve å se fremover.

Sorgen gikk ikke over. Jeg tror jeg gikk inn i en liten depresjon. Jeg følte at livet mitt var ukomplett. En manglet.

Jeg tok opp samtalen innimellom for å se om han hadde endret mening. Men han ville ikke. 

Tror han til slutt innså at jeg var ulykkelig. Jeg prøvde så godt jeg kunne å komme videre uten å presse han, men det var sårt.

En dag sa han at vi kunne prøve på nr 3. Men da var jeg tydelig på at jeg ikke ønsket flere barn om han ikke var helhjertet med på det. Så vi bestemte oss for å vente å ta opp tråden litt senere. Men ikke lange tiden etterpå kom han å sa at han virkelig ville ha en til og at vi skulle prøve. 

Nr 3 kom og jeg følte virkelig at familien vår ble komplett. Jeg ønsket ikke flere barn etter det. Jeg klarte å se fremover. Mannen min har også hvert ærlig på at han er sjeleglad for at vi valgte å få nr 3. For vår del var det brikken som manglet. Folk kan skrive det de vil, men det kan bli en langvarig sorg og ikke noe man bare kan se forbi om man virkelig ønsker ett barn til. Det er en prosess.

Uansett hvor mange barn man har så har man faktisk lov til å sørge over barn man kanskje velger bort. 

Vi syns ikke det har hvert vanskelig med 3 barn. Forholdet vårt har aldri hvert bedre. Vi har hvert sammen i 20 år.  

Ungene får all den oppmerksomheten de trenger. De går på aktiviteter, er sosiale, har et godt forhold til hverandre, egne soverom osv. Syns det er rart at mange skriver at nr 3 velter lasset for mange.

Sannsynligheten for å få et handikappet barn er også lavt. Man kan da ikke gå rundt å tenke slik. Og hva fremtiden bringer vet man aldri. For alt du vet er det nr 3 som blir den «normale».  

Angående egentid. Det har vi hatt når vi ønsker. Jeg klarte fint å passe ungene om mannen hadde planer og omvendt. Skulle vi noe sammen har vi heldigvis gode besteforeldre som kom å passet på. Har heller aldri hatt problemer med å rekke å dusje, spise osv. Ser dette er ting som er nevnt i tråden. 

Så ts. Jeg forstår deg veldig godt. Du har all rett til å føle det du føler 🩷 Om dette er noe du virkelig ønsker skader det faktisk ikke å gjøre som meg. Nemlig å ta opp samtalen iblant uten press. Kanskje han ombestemmer seg. Kanskje du ombestemmer deg. Det er lov å kjenne på en sorg. Å det er kun vi som har opplevd lignende som kan forstå det. Det er mange som enkelt retter pekefingeren så fort man har andre behov enn dem selv. Man har knapt lov å ønske noe hvis man har et godt liv.

Lykke til 🩷

Anonymkode: 6af87...cde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Forstår deg veldig godt ts. Her fikk jeg trumfet igjennom med nr 3. Jeg var tidlig åpen om at jeg ønsket en stor familie. Han ville se an, men 2 ville han ha til å begynne med.

Da nr 2 begynte i bhg startet samtalen om nr 3. Da hadde han bestemt seg for at han ikke ønsket flere barn. 
Jeg syns det var utrolig tungt og vanskelig. Jeg måtte selvfølgelig respektere det, og valgte å gjøre som mange her skriver nemlig å prøve å se fremover.

Sorgen gikk ikke over. Jeg tror jeg gikk inn i en liten depresjon. Jeg følte at livet mitt var ukomplett. En manglet.

Jeg tok opp samtalen innimellom for å se om han hadde endret mening. Men han ville ikke. 

Tror han til slutt innså at jeg var ulykkelig. Jeg prøvde så godt jeg kunne å komme videre uten å presse han, men det var sårt.

En dag sa han at vi kunne prøve på nr 3. Men da var jeg tydelig på at jeg ikke ønsket flere barn om han ikke var helhjertet med på det. Så vi bestemte oss for å vente å ta opp tråden litt senere. Men ikke lange tiden etterpå kom han å sa at han virkelig ville ha en til og at vi skulle prøve. 

Nr 3 kom og jeg følte virkelig at familien vår ble komplett. Jeg ønsket ikke flere barn etter det. Jeg klarte å se fremover. Mannen min har også hvert ærlig på at han er sjeleglad for at vi valgte å få nr 3. For vår del var det brikken som manglet. Folk kan skrive det de vil, men det kan bli en langvarig sorg og ikke noe man bare kan se forbi om man virkelig ønsker ett barn til. Det er en prosess.

Uansett hvor mange barn man har så har man faktisk lov til å sørge over barn man kanskje velger bort. 

Vi syns ikke det har hvert vanskelig med 3 barn. Forholdet vårt har aldri hvert bedre. Vi har hvert sammen i 20 år.  

Ungene får all den oppmerksomheten de trenger. De går på aktiviteter, er sosiale, har et godt forhold til hverandre, egne soverom osv. Syns det er rart at mange skriver at nr 3 velter lasset for mange.

Sannsynligheten for å få et handikappet barn er også lavt. Man kan da ikke gå rundt å tenke slik. Og hva fremtiden bringer vet man aldri. For alt du vet er det nr 3 som blir den «normale».  

Angående egentid. Det har vi hatt når vi ønsker. Jeg klarte fint å passe ungene om mannen hadde planer og omvendt. Skulle vi noe sammen har vi heldigvis gode besteforeldre som kom å passet på. Har heller aldri hatt problemer med å rekke å dusje, spise osv. Ser dette er ting som er nevnt i tråden. 

Så ts. Jeg forstår deg veldig godt. Du har all rett til å føle det du føler 🩷 Om dette er noe du virkelig ønsker skader det faktisk ikke å gjøre som meg. Nemlig å ta opp samtalen iblant uten press. Kanskje han ombestemmer seg. Kanskje du ombestemmer deg. Det er lov å kjenne på en sorg. Å det er kun vi som har opplevd lignende som kan forstå det. Det er mange som enkelt retter pekefingeren så fort man har andre behov enn dem selv. Man har knapt lov å ønske noe hvis man har et godt liv.

Lykke til 🩷

Anonymkode: 6af87...cde

Hvor stor ble aldersforskjellen? Vi har veldig lik situasjon hvor han har gått med på å prøve nr 3, men aldersforskjellen gir meg tvil...

Anonymkode: 224c2...23a

[AnonymBruker]

Kjære deg, ts! Jeg forstår deg godt. Her vil ikke mannen ha flere pga ytre faktorer som gjør der krevende med flere barn. Men jeg kjenner ofte på en sorg over barnet jeg har drømt om , men ikke får♥️ Mine er eldre enn dine og jeg er 36, så gir nok snart opp♥️

Anonymkode: 9eb51...06f

[AnonymBruker]

Høres ut som han mener dere ikke har overskudd til en til, mens du mener dere har det.

Foreslår da at du går i fellen og tar over flere av hjemmets oppgaver. Da er det en mulighet for at dette skjer: 1. Han får mer overskudd og føler han har kapasitet til en unge til. 2. Du innser hvor mye jobb det kan være og er fornøyd med antallet dere har. Ulempen med dette er at du risikerer å sitte med mer arbeid, uten at noen endrer mening.

 

Anonymkode: 2d5db...e4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Her fikk jeg trumfet igjennom med nr 3.

Uetisk. 

Anonymkode: f8f5a...ad8

[AnonymBruker]

Jeg ville satt meg ned med samboer og laget en konkret og detaljert liste over hvorfor han ikke vil ha et barn til. Og etterpå sett om det var mulig å gjøre noe med hvorfor han ikke vil ha et barn til.

Kanskje at en går ned til redusert stilling, hushjelp en gang i uka, etc kan gjøre at han suer seg villig likevel.

Må ellers si jeg forstår samboeren din. Vi har to barn og kunne aldri i verden tenke oss et barn til. Føler det er så mye jobb med de vi allerede har. 

 

Anonymkode: 6f7a9...f90

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (15 timer siden):

Kos dere med de to dere har. Og husk å være tredjemann i en søskenflokk ikke alltid er det gøyeste i verden

Det kan jeg forsikre deg om at det ikke er for de to andre heller😅

Jeg skjønner deg godt, ts. Vi hadde ikke snakka så mye om antall barn, men jeg tenkte minst to. Da nummer to kom var det som du beskriver, en følelse av ikke å være ferdig. Det var en som "mangla" Muligens fordi jeg er vokst opp med to søsken selv. Det var ikke noe press på min mann, men han visste om min følelse. 

Det endte med at det for min mann ikke var så viktig om det var tre eller to. Da ble det tre, ettersom det var viktigere for meg med tre, enn for han med to. De er relativt tette, med 4,5 år mellom.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er følelsen du har om at det er noe som mangler, reell. Uansett hvor glad man skal være for de to man har osv. Ta tida til hjelp, men om følelsen ikke blir mindre, så kan det være greit å snakke med noen helt utenforstående for å få noen råd om hvordan du kan håndtere det. Det er ikke sånn at alle følelser bare går over, og mannen din har ikke monopol på å føle som han gjør og at du da skal legge til side dine følelser (som det virker som enkelte her tenker.)

Anonymkode: 64281...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

og mannen din har ikke monopol på å føle

Denne påstanden forstod jeg ikke. 

Anonymkode: f8f5a...ad8

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvor stor ble aldersforskjellen? Vi har veldig lik situasjon hvor han har gått med på å prøve nr 3, men aldersforskjellen gir meg tvil...

Anonymkode: 224c2...23a

Er ofte positivt med stor aldersforskjell.