Uenighet om antall barn. En sorg.

[Lidis88]

Jeg har også en gutt og en jente som går i barnehage. Vi er helt enige om at vi er fornøyd med to barn, så her kan jeg skrive litt om hvordan jeg tenker

Yngstemann har nå blitt tre år og vi sover endelig sammenhengende på natta, hvis vi legger barna litt senere på kvelden sover de litt lengre på morgenen. Helt fantastisk å endelig få søvnen tilbake. Det er også veldig mye som handler om stresset med et nytt småbarn, og jeg er jo klar over at det går over, men jeg tror ikke vi hadde vært motivert for alt stresset en gang til, i tillegg til aktiviteter, lekser osv som skal følges opp hos eldre søsken. 

Både mannen og jeg er veldig glad i å trene, treffe venner, ha litt alenetid. Jeg tror at med tre barn hadde det sittet langt inne for den andre forelderen å være alene med alle barna, derfor tror jeg vi hadde begge blitt mindre rause på det området. Ikke bra. Det at de var tre barn tror jeg også hadde gjort det mye verre å få barnevakt. 

Når vi har to er det veldig enkelt å ha alenetid med det ene barnet, og jeg føler jeg får god kapasitet til å lære de å gå på ski, gå på fjellet, dotrening (på minste) osv. Jeg føler jeg har kontroll, med tre stykker tror jeg at det hadde føltes litt kaos, og vi hadde ikke fått fulgt de opp på samme måte. 

Vår eldste går siste år i barnehage og går allerede på tre aktiviteter i uken. Jeg ønsker at barna skal få gå litt på aktiviteter men aner ikke hvordan vi skulle klart det med tre barn. 

Med tre barn er det enda et barn som skal ha frokost, klær på, pakkes til, pusse tenner osv. Ser for meg at jeg hver dag ikke fikk tid til å børste mitt eget hår og bare kunne glemme å gå med rene og pene klær. 

Den eneste fordelen jeg ser med å evt få en til måtte være å øke sannsynligheten for å få barnebarn. Men det veier ikke opp for alle ulempene. 

[Ulrikke]

Den som ikke vil ha har vetorett i mitt hode.

Mannen min hadde allerede barn, ett mer enn han ønsket seg i utgangspunktet. Jeg hadde ikke barn, men ønsket meg to. Vi endte på ett barn. Og ja, jeg hadde et ganske stort ønske om to. Men man kan ikke tvinge på folk barn de ikke vil ha.

 

[AnonymBruker]

Lidis88 skrev (2 timer siden):

Jeg har også en gutt og en jente som går i barnehage. Vi er helt enige om at vi er fornøyd med to barn, så her kan jeg skrive litt om hvordan jeg tenker

Yngstemann har nå blitt tre år og vi sover endelig sammenhengende på natta, hvis vi legger barna litt senere på kvelden sover de litt lengre på morgenen. Helt fantastisk å endelig få søvnen tilbake. Det er også veldig mye som handler om stresset med et nytt småbarn, og jeg er jo klar over at det går over, men jeg tror ikke vi hadde vært motivert for alt stresset en gang til, i tillegg til aktiviteter, lekser osv som skal følges opp hos eldre søsken. 

Både mannen og jeg er veldig glad i å trene, treffe venner, ha litt alenetid. Jeg tror at med tre barn hadde det sittet langt inne for den andre forelderen å være alene med alle barna, derfor tror jeg vi hadde begge blitt mindre rause på det området. Ikke bra. Det at de var tre barn tror jeg også hadde gjort det mye verre å få barnevakt. 

Når vi har to er det veldig enkelt å ha alenetid med det ene barnet, og jeg føler jeg får god kapasitet til å lære de å gå på ski, gå på fjellet, dotrening (på minste) osv. Jeg føler jeg har kontroll, med tre stykker tror jeg at det hadde føltes litt kaos, og vi hadde ikke fått fulgt de opp på samme måte. 

Vår eldste går siste år i barnehage og går allerede på tre aktiviteter i uken. Jeg ønsker at barna skal få gå litt på aktiviteter men aner ikke hvordan vi skulle klart det med tre barn. 

Med tre barn er det enda et barn som skal ha frokost, klær på, pakkes til, pusse tenner osv. Ser for meg at jeg hver dag ikke fikk tid til å børste mitt eget hår og bare kunne glemme å gå med rene og pene klær. 

Den eneste fordelen jeg ser med å evt få en til måtte være å øke sannsynligheten for å få barnebarn. Men det veier ikke opp for alle ulempene. 

Takk for veldig gode perspektiv som jeg tar med meg! 

Anonymkode: ec539...43f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en familie hvor hun egentlig ønsket 3 barn, men endte på 2 pga mannen var helt tydelig på at det var nok. De er en skikkelig fin familie. Dama i det forholdet har forsonet seg med at det ble slik, nyter livet med de to hun har og går ikke lengre rundt med noe ønske om flere. Den er lagt helt død liksom. Tror du må jobbe med å akseptere at det blir to, og skrive en liste over alt det positive du kommer på med at dere stoppet på 2. Jeg har 3 barn og kan se maaange fordeler med 2 kontra 3 altså😅 Her var 3. mann den vanskeligste mtp trass og adferd, den som gjorde at jeg nesten ble utbrent, måtte gå ned i stillingsprosent for å fungere å hjemmebane, ikke plass til ekstra venner med i bilen, osv... Så nyyyt 2 barn

Anonymkode: f103e...0b1

[AnonymBruker]

Det er nytteløst å fortelle «verden» at man ønsker seg flere barn når man allerede har. Du har allerede fått kjenne på de ondsinnede kommentarene ser jeg 😔 det er en skam og man er visstnok utakknemlig for de barna man har og for ikke å snakke om alle de som ikke kan få barn. Det jeg likevel vil du skal vite er at du ikke er alene. Jeg har vært der du er, og vurderte faktisk forholdet til samboer når diskusjonen stod på som verst. Jeg har også to barn. At han ikke i det hele tatt vurderte det, fikk meg til å se han i et nytt lys. Jeg hadde nok noen rasjonelle tanker igjen, siden jeg ikke gjorde noe drastisk da, og frem til han steriliserte seg, ba jeg om at «uhell» skulle skje. Jeg vil si at det at han snippet seg har nok vært en stor faktor for at jeg stort sett er tilfreds med at det ble to, for da er liksom «alt håp ute». Mannen og jeg har også funnet felles interesser, så tenker at det sånn sett er fint at ungene begynner å bli eldre og at vi kan finne litt mer tilbake til hverandre som par 😊 det jeg vil råde deg til, er rett og slett tillate deg å sørge over det, men samtidig finne «det fine» i hverdagen sånn som livet ditt er nå, med de barna du har 😊 enda kan jeg få det inderlige ønsket, men den varer ikke så lenge, før jeg finner det gode med å være oss 4, og at vi kan følge opp de to vi har, uten at det skal gå utover oss som par. Samtidig så må jeg innrømme at jeg synes det blir mer og mer krevende, jo eldre barna blir. Blir tilstedeværelse og oppfølging på andre måter enn med yngre barn 😊 

 

Men, du er ikke alene om ønsket 💛

Anonymkode: d4563...291

[AnonymBruker]

Sjansen for at dere i det hele tatt holder sammen er vel under 50%, så er du villig til å eventuelt bli alenemor til 3, halvparten (antagelig mer) av tiden?

Anonymkode: 9498f...2b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sjansen for at dere i det hele tatt holder sammen er vel under 50%, så er du villig til å eventuelt bli alenemor til 3, halvparten (antagelig mer) av tiden?

Anonymkode: 9498f...2b5

For en innstilling

Anonymkode: 72baf...d0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg kjenner en familie hvor hun egentlig ønsket 3 barn, men endte på 2 pga mannen var helt tydelig på at det var nok. De er en skikkelig fin familie. Dama i det forholdet har forsonet seg med at det ble slik, nyter livet med de to hun har og går ikke lengre rundt med noe ønske om flere. Den er lagt helt død liksom. Tror du må jobbe med å akseptere at det blir to, og skrive en liste over alt det positive du kommer på med at dere stoppet på 2. Jeg har 3 barn og kan se maaange fordeler med 2 kontra 3 altså😅 Her var 3. mann den vanskeligste mtp trass og adferd, den som gjorde at jeg nesten ble utbrent, måtte gå ned i stillingsprosent for å fungere å hjemmebane, ikke plass til ekstra venner med i bilen, osv... Så nyyyt 2 barn

Anonymkode: f103e...0b1

Takk for svar! Ser absolutt at vi rekker over mer med de to vi har. Tanken som kommer tilbake er vel at man angrer ikke på de barna man får, selv om de er travle. Men ser også at det er veldig mye som er lettere med to enn tre. 

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det er nytteløst å fortelle «verden» at man ønsker seg flere barn når man allerede har. Du har allerede fått kjenne på de ondsinnede kommentarene ser jeg 😔 det er en skam og man er visstnok utakknemlig for de barna man har og for ikke å snakke om alle de som ikke kan få barn. Det jeg likevel vil du skal vite er at du ikke er alene. Jeg har vært der du er, og vurderte faktisk forholdet til samboer når diskusjonen stod på som verst. Jeg har også to barn. At han ikke i det hele tatt vurderte det, fikk meg til å se han i et nytt lys. Jeg hadde nok noen rasjonelle tanker igjen, siden jeg ikke gjorde noe drastisk da, og frem til han steriliserte seg, ba jeg om at «uhell» skulle skje. Jeg vil si at det at han snippet seg har nok vært en stor faktor for at jeg stort sett er tilfreds med at det ble to, for da er liksom «alt håp ute». Mannen og jeg har også funnet felles interesser, så tenker at det sånn sett er fint at ungene begynner å bli eldre og at vi kan finne litt mer tilbake til hverandre som par 😊 det jeg vil råde deg til, er rett og slett tillate deg å sørge over det, men samtidig finne «det fine» i hverdagen sånn som livet ditt er nå, med de barna du har 😊 enda kan jeg få det inderlige ønsket, men den varer ikke så lenge, før jeg finner det gode med å være oss 4, og at vi kan følge opp de to vi har, uten at det skal gå utover oss som par. Samtidig så må jeg innrømme at jeg synes det blir mer og mer krevende, jo eldre barna blir. Blir tilstedeværelse og oppfølging på andre måter enn med yngre barn 😊 

 

Men, du er ikke alene om ønsket 💛

Anonymkode: d4563...291

Takk for perspektivet og forståelsen. Ja, det er sårt! Men godt å høre at du har klart å forsone deg. Det er jo det jeg må jobbe med også. Samboer har heldigvis vært lydhør, men samtidig tydelig. Og en ev. tvil har nok vært mest ønsketenkning fra min side. Ønsker også at mannen skal sterilisere seg på sikt sånn at jeg slipper å gå og håpe på et uhell som du sier. 

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Sjansen for at dere i det hele tatt holder sammen er vel under 50%, så er du villig til å eventuelt bli alenemor til 3, halvparten (antagelig mer) av tiden?

Anonymkode: 9498f...2b5

Hadde aldri blitt mer enn 50% med den fantastiske mannen jeg har, men holder uansett en knapp på å holde sammen livet ut. Føles ut som den rette 50%. 
 

TS

Anonymkode: ec539...43f

[AnonymBruker]

Er egentlig enig med samboeren din. Dere vet hva dere har, men ikke hvordan tida framover blir. Barna dere har nå er små, og når de kommer opp i skolen blir Det mer krevende med lekser, aktiviteter og de er lengre oppe på kvelden. Dere får ikke tid til annet. 
I tillegg vet du ikke hvordan barna dine blir i skoletiden, om de får dysleksi, utfordringer som krever mye av dere. 
Dere kan også få et barn som ikke er frisk. Dette er jo svartmaling og trenger overhode ikke bli slik. De fleste får ikke alle disse utfordringene, men det er alltid en sjanse. 
Dere har vært foreldre i kort tid, og etterhvert som de blir større og dere eldre vil dere kjenne mer og mer på at dere trenger egentid. Bekymringene for barna starter først når de kommer opp i skolen. 
2 barn er bra, og nyt det du har. Du har jobb i mange år fremover. 
vet du hvorfor du ønsker så sterkt et barn til? 

Anonymkode: db8f7...89a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Sjansen for at dere i det hele tatt holder sammen er vel under 50%, så er du villig til å eventuelt bli alenemor til 3, halvparten (antagelig mer) av tiden?

Anonymkode: 9498f...2b5

Og halvparten av alle ekstrakap holder sammen 😀 jeg og min mann har vært sammen i 23 år. Flotte ungdommer har vi. 

Anonymkode: db8f7...89a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er egentlig enig med samboeren din. Dere vet hva dere har, men ikke hvordan tida framover blir. Barna dere har nå er små, og når de kommer opp i skolen blir Det mer krevende med lekser, aktiviteter og de er lengre oppe på kvelden. Dere får ikke tid til annet. 
I tillegg vet du ikke hvordan barna dine blir i skoletiden, om de får dysleksi, utfordringer som krever mye av dere. 
Dere kan også få et barn som ikke er frisk. Dette er jo svartmaling og trenger overhode ikke bli slik. De fleste får ikke alle disse utfordringene, men det er alltid en sjanse. 
Dere har vært foreldre i kort tid, og etterhvert som de blir større og dere eldre vil dere kjenne mer og mer på at dere trenger egentid. Bekymringene for barna starter først når de kommer opp i skolen. 
2 barn er bra, og nyt det du har. Du har jobb i mange år fremover. 
vet du hvorfor du ønsker så sterkt et barn til? 

Anonymkode: db8f7...89a

Takk for svar! Helt sant at vi ikke vet hva som ev. kommer. Vet egentlig ikke hvorfor jeg har så sterkt ønske om et barn til, men har bare en følelse av at familien ikke er helt «ferdig» og har bare gode følelser når jeg ser for meg å få en ny person rundt bordet og inn i familien. 

Anonymkode: ec539...43f

[AnonymBruker]

Det hadde jeg også slitt med å akseptere. Det er lov å kjenne på sorg og skuffelse selv om du har 2 fine barn fra før. Er det helt umulig å påvirke han?

Anonymkode: 149b0...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sjansen for at dere i det hele tatt holder sammen er vel under 50%,

Unøyaktig, sjansen er 48,5 prosent. Trådens alvor fordrer nøyaktighet. 

Anonymkode: f8f5a...ad8

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for svar! Helt sant at vi ikke vet hva som ev. kommer. Vet egentlig ikke hvorfor jeg har så sterkt ønske om et barn til, men har bare en følelse av at familien ikke er helt «ferdig» og har bare gode følelser når jeg ser for meg å få en ny person rundt bordet og inn i familien. 

Anonymkode: ec539...43f

Tror du det er bare en siste «krampetrekning»? Det høres merkelig ut, men vi ville kun ha ett barn. Endte med to. Og likevel, så sier kroppen: «Du skal aldri være gravid igjen. Vil du ikke ha en liten til?». Som er helt sykt, for NEI, aldri i livet om jeg rasjonelt vil ha tre barn, men hva er galt med meg? Jeg sier ikke samme er for deg, men jeg tror hjernen, hormoner og kroppen spiller oss et enormt puss til tider  

Anonymkode: 16cdf...0c1

[AnonymBruker]

Vi er i litt samme situasjon, så jeg forstår deg. Her har vi ett barn og mannen er helt ferdig, han snakker om å steralisere seg. Jeg kunne godt tenke meg ett til, føler at noe mangler. Men jeg aksepterer at han er ferdig og støtter han i det, selv om det er vanskelig for meg. Prøver å tenke på alt det positive og fint vi tre har det sammen. 

Anonymkode: 51f58...bfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Så heller enn å fokusere på at du er heldig som har en god familie som fungerer så velger du å pleie sorgen over at du ikke får en til? Og forventer at KG sine brukere skal rpdgi deg til hvordan du kan tvige gjennom dine ønsker over hans og familiens? Sjarmerende.. 

Anonymkode: 4c88e...5d4

Ja, DU er ihvertfall sjarmerende... 🙄

Anonymkode: 5e19c...096

[AnonymBruker]

Men hva skjer om du etger 3. barnet føler på ønske om enda en da? For det er jo ikke gitt at ønsket om flere barn stopper opp med nr 3. skal du gå å sørge da også? For det blir veldig slitsomt om du hele tiden skal gå å tenke på det som ikke blir, fremfor det du har. 

Anonymkode: 87578...1b0

[AnonymBruker]

Her på KG og ellers i samfunnet er det nå mote å ikke ville ha barn. Her inne er det noen som legger ut aggressive kommentarer mot alt som har med familie og barn å gjøre. Hadde dette vært for noen tiår siden, hadde du fått massiv støtte fra kvinnegjengen. Så koselig med stor familie! På grunn av helsa kunne jeg ikke få mer enn to, men skulle gjerne ha hatt tre minst ❤️

Anonymkode: 5e19c...096

[AnonymBruker]

Jeg ville i hvert fall overlatt ansvaret for prevensjon helt og fullstendig til ham. Han kan jo sterilisere seg. Med aktiv barneønske syns jeg det er feil at du skal i tillegg ta hormoner (dersom du tar ppillen). Du får si til ham at du ikke stoler på deg selv. Uhell skjer jo, ikke sant.

Anonymkode: fc911...0b3

[Pås]

Jeg hadde to også helt perfekte barn (voksne nå) og lurte litt på om vi skulle går for nummer tre. Vi gjorde det ikke, av to grunner:

- jeg ville ikke ha flere barn enn at jeg kunne takle situasjonen selv om jeg skulle bli alene

- følte litt at det var å utfordre skjebnen, siden de vi allerede hadde var så bra: "ber du om enda mer?"

Mannen min lot det være opp til meg, men jeg er fremdeles glad for valget vi tok.