Utakknemlige barn - ensom i julen

[lillevill]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Fantastisk gave, barnet ditt har gjort et fantastisk valg i litt samråd med deg, sånn skal det gjøres 👍😅

 

Ts, lær litt av dette og stikk ned på kjøpesenteret og kjøp noe veldig fint fra ungene til deg, du har noen av de så budsjettet bør være bra! 💪

Anonymkode: 30b24...cdf

Hahaha nei jeg ordnet det selv, men barnet skal så klart få en stor klem som takk. 😅

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Kan jo hende far sitter alene og? Skal barna feire hvert år med mor fordi mor er alene? Det er mors ansvar å skaffe seg et nettverk. Ikke barna. Her syns jeg ts virker ekstremt egoistisk og jeg håper ikke hun viser disse følelsene for barna

Anonymkode: 1a392...550

Jeg sier ikke det, jeg sier at min 15 åring og mine bonusbarn hadde i det minste vist følelser og gitt meg en god klem og ønsket meg en riktig god jul. Mine barn og våre bonusbarn tar like mye hensyn til far som til mor.

Anonymkode: ee1a0...dcd

[AnonymBruker]

lillevill skrev (2 minutter siden):

Hahaha nei jeg ordnet det selv, men barnet skal så klart få en stor klem som takk. 😅

Haha ja jeg regnet med det var mest i regi av deg, jeg bare tullet😄 er helt enig med deg i alt du skriver, ingen av oss her har kommet noe vei av å sette oss ned og føle synd i oss selv og fordele skyld, vi må ta tak. 

Anonymkode: 30b24...cdf

[AnonymBruker]

lillevill skrev (11 minutter siden):

Vel Jeg har også en idiot eks som ikke greier å ordne gave til meg fra barnet. Så jeg kjøper selv. I år får jeg et smykkesett med øredobber fra barnet og meg. 🤣 Jeg har lært i livet at jeg ordner ting selv. Det er meg som tar vare på meg. Og ofte er det bare jeg som tenker på poden og. 

Jeg har mann og barn (ikke ex), og jeg kjøper også gjerne gave fra meg til meg og fra barna til meg! Synes det bare er fint - og mannen er virkelig ikke god på dette med gaver. I år har jeg kjøpt en familiegave som jeg selv har lyst på, til alle fra meg, men den er kjøpt helt etter eget ego og jeg gleder meg til å bruke den 😇

Anonymkode: 872a6...4ab

[AnonymBruker]

Dette med at barna ikke fikser en gave eller viser en omtanke før jul , er noe med oppdragelse å gjøre. Jeg er skilt med to barn, 19 og 21 nå¨, men de har så lenge jeg kan huske alltid kjøpt noe til jul til meg, og bursdag. Og de har alltid ring og sendt sms når de har feiret med pappan sin. Når de ikke feiret med meg, så fikk de penger til gave av pappan sin. Siste årene har de hatt jobber ved siden av skole og studier og da bruker de av egne penger.

Ikke fordi dem må kjøpe noe, men fordi dem vil. De er nå vokst opp med å vise omtanke for andre, de ser hvordan vi voksne er mot hverandre etc.  Av eksmannen  din kan du egentlig ikke forvente noe, han kunne kjøpt en liten ting på vegne av barna siden de er såpass unge, men igjen ikke noe du kan forvente.

Men at de tar telefon eller ringer tilbake, burde vært en selvfølge. Men de er vel med familie de ikke ser så ofte, så la de ha fokuset der,

Anonymkode: c4581...076

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvorfor har ikke du tatt ansvar og lagt til rette for at barne kunne ordne gave til deg under ditt samvær?

Du skulle for 2 ukers siden sagt «barn, nå tenkte jeg vi skulle reise på senteret og kjøpe litt julegaver. Dere får 500kr hver og det skal være en gave til meg og en gave til mormor. Så kan vi pakke inn før dere reiser på juleferie med pappa.»

Anonymkode: f1033...603

Dette har jeg også tenkt på mens jeg har lest tråden. Du må legge tilrette for at de skal kunne kjøpe gaver til deg. De er bare barn. Og det er ikke fars ansvar. 

Anonymkode: 8d017...101

[lillevill]

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg sier ikke det, jeg sier at min 15 åring og mine bonusbarn hadde i det minste vist følelser og gitt meg en god klem og ønsket meg en riktig god jul. Mine barn og våre bonusbarn tar like mye hensyn til far som til mor.

Anonymkode: ee1a0...dcd

Jeg vet at ts har en depresjon og at ting dermed kan virke mørkt. Jeg lurer på, hvordan er det å være barna i bildet her? Er de vant med foreldre som gir klemmer og som ønsker dem en fin tid når De skiller veier og drar til far? Er det vanlig i denne familien å ønske hverandre en god og koselig tid, når de skal til den andre forelderen? 

Jeg spør for jeg lurer på om barna kan streve litt med å stå i situasjonen og at det er sårt å si hade og god jul til mor når de vet at hun kommer til å være lei seg? 

[Gjest Motelvibes]

Vet det kan være vanskelig, men tenk på det som at du endelig får litt alenetid, kan kose deg uten stress og se gode filmer, en serie, lese en bok eller gjøre noe kreativt.
 

Neste år er det din tur til å ha barna, og dere kan ha en egen julekveld-feiring dere i jula, trenger ikke å være på julaften. 💝

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har mann og barn (ikke ex), og jeg kjøper også gjerne gave fra meg til meg og fra barna til meg! Synes det bare er fint - og mannen er virkelig ikke god på dette med gaver. I år har jeg kjøpt en familiegave som jeg selv har lyst på, til alle fra meg, men den er kjøpt helt etter eget ego og jeg gleder meg til å bruke den 😇

Anonymkode: 872a6...4ab

Dette er fint og sunt. Alle blir glade, du blir glade for din egen del og andre for din del. Kan jo være mannen skammer seg litt da eller? 🤣😅

[Example]

Slutt å legge ansvaret for din psykiske helse over på barna dine. De skal ikke føle noe skam over at de koser seg i jula sammen faren sin.

Å være ensom kan være ille, men det er ikke deres feil at det har blitt slik. Det er heller en konsekvens av at dere har gått fra hverandre. Det er en del av regnskapet når man skiller seg, kjernefamilien splittes og man kan risikere å være alene i høytider.

[lillevill]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Haha ja jeg regnet med det var mest i regi av deg, jeg bare tullet😄 er helt enig med deg i alt du skriver, ingen av oss her har kommet noe vei av å sette oss ned og føle synd i oss selv og fordele skyld, vi må ta tak. 

Anonymkode: 30b24...cdf

Ja jeg tror at mennesker som greier å snu på triste situasjoner og gjøre de om til noe gledelig er mer lykkelige i livet. Vi opplever alle ensomhet og tap i livet, vi mister alle noen. Men om vi greier å finne noe vi er takknemlig for eller om vi kan glede oss over små ting, som å gi, i større grad enn det å få, så blir vi mer glade i hverdagen. Det betyr nok veldig mye for ungene at mor er glad. Og Kansje merker hun at det er vanskelig for ungene å takle at hun er lei seg. Den største julegaven hadde nok vært om hun virkelig tok et skikkelig grep om depresjonen sin og får det bedre. Det er nok tøft for barn å se at deres mor ikke har det bra. Om jeg får lov å si det sånn. 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (3 minutter siden):

Dette er fint og sunt. Alle blir glade, du blir glade for din egen del og andre for din del. Kan jo være mannen skammer seg litt da eller? 🤣😅

Ikke sant! Nei, han skammer seg ikke, han skjønner nok faktisk ikke helt greia med dette gavekjøret. Han kan glemme bursdagen min også, men får jeg gave er det alltid noe veldig praktisk og billigste løsning som ikke helt treffer (fikk engang en hvit helt vanlig kjedelig badekåpe herremodell, for jeg ønsket med jo en badekåpe liksom). Har gitt litt opp etter 15 år, og sørger hellere for meg og mitt 😅

Men han blir nok glad for gaven, det er jeg sikker på ❤️

Anonymkode: 872a6...4ab

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hmm, det jeg reagerer mest på er at de fleste her virker ut som at dette er helt normalt?

Jeg tenker at barn I den alderen er gamle nok til å kunne huske på å gi sin mor en gave. Dette handler ikke om at barn blir påtvunget ansvar de ikke skal ha, men er det jeg vil kalle omtanke. 

Mulig jeg kommer fra en rar familie, men jeg husker jeg allerede i 7-8 års alderen begynte å planlegge hva jeg skulle gi til familien min. Det var gjerne ting jeg hadde laget, som trefigurer,  skjærefjøl o.l på skolen. Jeg syntes det var fint og gi, og jeg opplevde også at mine foreldre satte pris på det. 

Jeg tipper jeg var 8-9, og min søster 13-14. Da stod vi opp tidlig på morsdagen,  bakte bløtkake, og skrev og tegnet fine kort. Til vår mor. Jeg har aldri følt at det var ett krav, eller forventning, eller ett ansvar jeg ikke burde ha. Jeg husker det som en gledelig dag. Og vår mor ble selvsagt veldig glad. 

Det er litt skremmende om barn ikke skal kunne vise omtanke for sine foreldre,  før fylte 18 år,  for ellers blir det oppfattes som en belastning, og noe barnet vil lide stort av. Jeg lurer litt på hvor lite omtenksomme den oppvoksende generasjonen vil bli?

 

Anonymkode: 8a330...af6

Dette tenker jeg også. Sånn er jeg vant med ver også. Mye av juleforberedelsene mine er ikke bare å holde styr på mine gavelister, men  barnas også. 
Dvs de tar selv initiativ, har laget ting på skolen som de planlegger å gi til den og den, men jeg hjelper så de ikke glemmer noen. For oppdager fex minsten at han har glemt av gave til onkel på julaften, blir han opprørt…

Nå er det ikke sikkert ts sin familie er slik, det hadde vært interessant å vite historikken her. Hvis fex 15-åringen ikke har vært vant til å tenke på gave til mor/far i tidligere år kan man kanskje ikke forvente at hen plutselig begynner i år. 
 

Ønsker deg en fin jul, ts. Og håper depresjonen din slipper taket. Vi går mot lysere tider! ❤️✨

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Ok, så jeg er ikke lengre sammen med barnefar. Barna våre er 15, 12 og 10. Far har barna i julen og har reist vekk sammen med dem til besteforeldrene på en annen kant av landet for å feire jul.

 

Jeg er aleine og har hverken foreldre eller søsken. 

Hva hadde dine forventinger til barn og ex (var sammen i 17 år før brudd for 3 år siden) vært i julen?

Hadde du forventet å fått en liten gave/oppmerksomhet før de reiste? 

Hva hadde du forventet av dem når de vet du er helt aleine i julen for første gang? Og de vet du er deprimert.

 

Andre tips for å komme meg gjennom julen på en sunn og god måte?

Prøvde å ringe ungene 1 gang, men de svarer ikke eller har ikke tid. De fikk med seg et lass av gaver før de reiste. 

Anonymkode: 03d4d...e5e

Er du deprimert eller er du lei deg. Deprimert er en diagnose som man ikke skal kaste rundt seg. Det er normalt å

være lei seg

Anonymkode: 1a392...550

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Nei. Dette innlegget handler om inkludering, fars (manglende) barneoppdragelse om normal folkeskikk, om det å gi og ta og bare være et forbilde for ungene

Dere har vel stått for oppdragelsen begge to… ?

Du virker krevende. Etter et brudd er det viktig å komme seg videre. Ikke naturlig å fortsette å feire jul sammen, heller ikke å forvente at eks-svigers inviterer deg. Det kan jo også være at ungene trives bedre med far. 
Hvis han har klart å gå videre med livet og ikke forventer at andre skal være ansvarlig for hans lykke, kan det være han er enklere å være sammen med.

Husk også at et brudd er tøft for barna. Som forelder må derfor barnas følelser komme først i en sånn prosess.

De voksne må selv ta ansvar for å komme seg videre, og sikre egen lykke og et liv med innhold. Og ikke sulle seg så inn i sin egen stakkarslighet at det gir barna dårlig samvittighet.

Da kan du fort støte barna fra deg.

Og; takke for gaver er vanlig å gjøre etter de er åpnet, men samtidig kunne du vært med og bidratt til oppdragelsen ved å si; hva sier dere nå da? 
 Hvis dere ikke har lært dem opp til det er det jo ikke så lett for dem heller.

 

Anonymkode: 87f28...9bd

[AnonymBruker]

Ts her!

 

Takk og lov for at jeg er litt tykkhudet for makan til fordømmelse, synsing og manglende empati skal man lete lenge etter. Men igjen: dette er jo kvinneguiden. Hva annet kan jeg forvente? 😅

 

Jeg har på ingen måte hovedansvar hvor hvordan mine barn reagerer eller håndterer absolutt enhver situasjon. De er sine egne individer, og selv om de alltid takker for maten, er høflige hos meg +++ - betyr ikke det at de alltid vil oppføre seg slik. Mener du selv at dine egne 'mangler' og feil du gjør i hverdagen er dine foreldres skyld fordi de har oppdratt deg? 

Hvis dere som lirer av dere krasse kommentarer, bedømmelse og bedrevitenhet ikke skjønner at historien bak innlegget mitt er mye mer nyansert enn hva jeg har skrevet, er jeg oppriktig litt sjokkert. Bare fordi jeg mener barna mine har oppført seg utakknemlig i én situasjon, betyr ikke det at de alltid er det. Snakk om å virkelig lete etter feil hos noen og kritisere uten et snev av nyansering og fornuft. 

Ja, jeg mener å kjøpe alt barna peker på, bruke 1000vis av kroner i året på Roblocs og spill uten å forvente så mye som et takk tilbake, bidrar til å gjøre barn bortskjemt og ansvarsløse. Igjen; vi har det ikke slik hos meg, men jeg må forholde meg til at barna har det slik 50% av tiden hos far. 

At jeg er en mer mindre en dårlig mamma, usympatisk ++ Herregud, er det slik vi skal være mot hverandre i en situasjon der noen er nedfor og søker råd? Er det slik dere er i den virkelige verden også eller kun bak et trygt tastatur og skjerm?

Hva slags rollemodell vil du si DU er for dine barn, dine nærmeste ved å skrive slikt? Er du stolt? 

 

Jeg deler foreldreansvaret med min ex, og når de er hos han forventer jeg at han også oppdrar dem, veileder dem og viser hva han forventer.

Selv kunne jeg aldri ha gått innom min ex, hentet ett lass med gaver uten å minne barna mine på å si god jul, overlevere en liten hilsen og si takk. 

Jeg kunne heller aldri sittet tafatt og godtatt at noen feirer jul helt mutters aleine uten å strekke ut ei hånd. 

Jeg er stolt over barna mine. De er rause, høflige, flinke på skolen, en god venn for sine medelever +++ Men ja, jeg ble lei meg over måten ting skjedde på. Men jeg har da virkelig ikke ansvar eller skyld for absolutt alt ungene sier og gjør. De er da sitt eget individ.

 

Jeg mener at både barna og far har ansvar. Jeg kommer til å snakke med barna mine om dette når de kommer hjem, men uten at de skal kjenne på dårlig samvittighet eller lage en stor deal ut av dette. 

Og nei; Jeg kommer til å fortsette å hjelpe barna med å kjøpe en liten julegave til sin far. Bare fordi jeg aldri har fått tilbake, betyr ikke det at det må ta slutt. Der er en fin, raus ting og gjøre og viser ungene man kan gjøre noe fint for andre uten å absolutt alltid forvente noe tilbake.

Bare fordi jeg håper noen gjør det samme for meg, betyr ikke det at jeg tar det som en selvfølge. Jeg bærer overhodet ikke nag til noen for å hverken få gaver eller en juleinvitasjon.

Takk til dere som har forstått hva jeg har ment med innlegget, klart å lese mellom linjene og bare brukt sunn fornuft til å lese og tolke det jeg skrev. Takk ikke minst for tilbakemeldinger og forståelse over hverdagslivet for en 'alenemamma' som feirer sin første jul alene og kjenner på sorg, savn og en smule fortvilelse av manglende fornuft og ansvar fra sine ellers fornuftige barn ❤️ 😉

 

Anonymkode: 03d4d...e5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Ts her!

 

Takk og lov for at jeg er litt tykkhudet for makan til fordømmelse, synsing og manglende empati skal man lete lenge etter. Men igjen: dette er jo kvinneguiden. Hva annet kan jeg forvente? 😅

 

Jeg har på ingen måte hovedansvar hvor hvordan mine barn reagerer eller håndterer absolutt enhver situasjon. De er sine egne individer, og selv om de alltid takker for maten, er høflige hos meg +++ - betyr ikke det at de alltid vil oppføre seg slik. Mener du selv at dine egne 'mangler' og feil du gjør i hverdagen er dine foreldres skyld fordi de har oppdratt deg? 

Hvis dere som lirer av dere krasse kommentarer, bedømmelse og bedrevitenhet ikke skjønner at historien bak innlegget mitt er mye mer nyansert enn hva jeg har skrevet, er jeg oppriktig litt sjokkert. Bare fordi jeg mener barna mine har oppført seg utakknemlig i én situasjon, betyr ikke det at de alltid er det. Snakk om å virkelig lete etter feil hos noen og kritisere uten et snev av nyansering og fornuft. 

Ja, jeg mener å kjøpe alt barna peker på, bruke 1000vis av kroner i året på Roblocs og spill uten å forvente så mye som et takk tilbake, bidrar til å gjøre barn bortskjemt og ansvarsløse. Igjen; vi har det ikke slik hos meg, men jeg må forholde meg til at barna har det slik 50% av tiden hos far. 

At jeg er en mer mindre en dårlig mamma, usympatisk ++ Herregud, er det slik vi skal være mot hverandre i en situasjon der noen er nedfor og søker råd? Er det slik dere er i den virkelige verden også eller kun bak et trygt tastatur og skjerm?

Hva slags rollemodell vil du si DU er for dine barn, dine nærmeste ved å skrive slikt? Er du stolt? 

 

Jeg deler foreldreansvaret med min ex, og når de er hos han forventer jeg at han også oppdrar dem, veileder dem og viser hva han forventer.

Selv kunne jeg aldri ha gått innom min ex, hentet ett lass med gaver uten å minne barna mine på å si god jul, overlevere en liten hilsen og si takk. 

Jeg kunne heller aldri sittet tafatt og godtatt at noen feirer jul helt mutters aleine uten å strekke ut ei hånd. 

Jeg er stolt over barna mine. De er rause, høflige, flinke på skolen, en god venn for sine medelever +++ Men ja, jeg ble lei meg over måten ting skjedde på. Men jeg har da virkelig ikke ansvar eller skyld for absolutt alt ungene sier og gjør. De er da sitt eget individ.

 

Jeg mener at både barna og far har ansvar. Jeg kommer til å snakke med barna mine om dette når de kommer hjem, men uten at de skal kjenne på dårlig samvittighet eller lage en stor deal ut av dette. 

Og nei; Jeg kommer til å fortsette å hjelpe barna med å kjøpe en liten julegave til sin far. Bare fordi jeg aldri har fått tilbake, betyr ikke det at det må ta slutt. Der er en fin, raus ting og gjøre og viser ungene man kan gjøre noe fint for andre uten å absolutt alltid forvente noe tilbake.

Bare fordi jeg håper noen gjør det samme for meg, betyr ikke det at jeg tar det som en selvfølge. Jeg bærer overhodet ikke nag til noen for å hverken få gaver eller en juleinvitasjon.

Takk til dere som har forstått hva jeg har ment med innlegget, klart å lese mellom linjene og bare brukt sunn fornuft til å lese og tolke det jeg skrev. Takk ikke minst for tilbakemeldinger og forståelse over hverdagslivet for en 'alenemamma' som feirer sin første jul alene og kjenner på sorg, savn og en smule fortvilelse av manglende fornuft og ansvar fra sine ellers fornuftige barn ❤️ 😉

 

Anonymkode: 03d4d...e5e

Noe så selvmedlidende. 

Anonymkode: 913f7...dc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Og nei; Jeg kommer til å fortsette å hjelpe barna med å kjøpe en liten julegave til sin far. Bare fordi jeg aldri har fått tilbake, betyr ikke det at det må ta slutt. Der er en fin, raus ting og gjøre og viser ungene man kan gjøre noe fint for andre uten å absolutt alltid forvente noe tilbake.

Øh, dette er vel så feil som en kan si det, unnskyld meg ts men hele tråden din handler om alt du gjør og alt de rundt deg IKKE gjør. Kjøp gjerne gaver til eksen din og smell på en lapp fra barna, men kom ikke her og si at det er en helhjertet gave, for her sitter du og føler på alt du ikke får igjen for alt du gjør, og ting de gjør som du aldri hadde gjort osv. 

Du overser alle konkrete kloke innlegg her og velger fortsatt å kjøre samme løp, da ser vi deg nok her om et par år igjen, når barna skal feire med far og ingenting har forandret seg. 

Anonymkode: 30b24...cdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her!

 

Takk og lov for at jeg er litt tykkhudet for makan til fordømmelse, synsing og manglende empati skal man lete lenge etter. Men igjen: dette er jo kvinneguiden. Hva annet kan jeg forvente? 😅

 

Jeg har på ingen måte hovedansvar hvor hvordan mine barn reagerer eller håndterer absolutt enhver situasjon. De er sine egne individer, og selv om de alltid takker for maten, er høflige hos meg +++ - betyr ikke det at de alltid vil oppføre seg slik. Mener du selv at dine egne 'mangler' og feil du gjør i hverdagen er dine foreldres skyld fordi de har oppdratt deg? 

Hvis dere som lirer av dere krasse kommentarer, bedømmelse og bedrevitenhet ikke skjønner at historien bak innlegget mitt er mye mer nyansert enn hva jeg har skrevet, er jeg oppriktig litt sjokkert. Bare fordi jeg mener barna mine har oppført seg utakknemlig i én situasjon, betyr ikke det at de alltid er det. Snakk om å virkelig lete etter feil hos noen og kritisere uten et snev av nyansering og fornuft. 

Ja, jeg mener å kjøpe alt barna peker på, bruke 1000vis av kroner i året på Roblocs og spill uten å forvente så mye som et takk tilbake, bidrar til å gjøre barn bortskjemt og ansvarsløse. Igjen; vi har det ikke slik hos meg, men jeg må forholde meg til at barna har det slik 50% av tiden hos far. 

At jeg er en mer mindre en dårlig mamma, usympatisk ++ Herregud, er det slik vi skal være mot hverandre i en situasjon der noen er nedfor og søker råd? Er det slik dere er i den virkelige verden også eller kun bak et trygt tastatur og skjerm?

Hva slags rollemodell vil du si DU er for dine barn, dine nærmeste ved å skrive slikt? Er du stolt? 

 

Jeg deler foreldreansvaret med min ex, og når de er hos han forventer jeg at han også oppdrar dem, veileder dem og viser hva han forventer.

Selv kunne jeg aldri ha gått innom min ex, hentet ett lass med gaver uten å minne barna mine på å si god jul, overlevere en liten hilsen og si takk. 

Jeg kunne heller aldri sittet tafatt og godtatt at noen feirer jul helt mutters aleine uten å strekke ut ei hånd. 

Jeg er stolt over barna mine. De er rause, høflige, flinke på skolen, en god venn for sine medelever +++ Men ja, jeg ble lei meg over måten ting skjedde på. Men jeg har da virkelig ikke ansvar eller skyld for absolutt alt ungene sier og gjør. De er da sitt eget individ.

 

Jeg mener at både barna og far har ansvar. Jeg kommer til å snakke med barna mine om dette når de kommer hjem, men uten at de skal kjenne på dårlig samvittighet eller lage en stor deal ut av dette. 

Og nei; Jeg kommer til å fortsette å hjelpe barna med å kjøpe en liten julegave til sin far. Bare fordi jeg aldri har fått tilbake, betyr ikke det at det må ta slutt. Der er en fin, raus ting og gjøre og viser ungene man kan gjøre noe fint for andre uten å absolutt alltid forvente noe tilbake.

Bare fordi jeg håper noen gjør det samme for meg, betyr ikke det at jeg tar det som en selvfølge. Jeg bærer overhodet ikke nag til noen for å hverken få gaver eller en juleinvitasjon.

Takk til dere som har forstått hva jeg har ment med innlegget, klart å lese mellom linjene og bare brukt sunn fornuft til å lese og tolke det jeg skrev. Takk ikke minst for tilbakemeldinger og forståelse over hverdagslivet for en 'alenemamma' som feirer sin første jul alene og kjenner på sorg, savn og en smule fortvilelse av manglende fornuft og ansvar fra sine ellers fornuftige barn ❤️ 😉

 

Anonymkode: 03d4d...e5e

Hvorfor er du så fokusert på hva alle andre gjør og bruker så mye energi på å være misfornøyd? Men du skal fortsette i samme sporet? Du skal snakke med barna for de er ikke rause, men de er snille, rause og hyggelige med dem de er glad i? Og det er fars skyld når de ikke er det, men du skal snakke med barna og gi dem skylden? 

TS, å være martyr hjelper ikke noe. Du må oppriktige prøve å få det bedre gjennom å fokusere på og påvirke det du kan gjøre noe med: deg selv, og barna når de er hos deg (men de er egne personer, ikke tankelesere, husk det). Eksen er en eks, du må rett og slett gå videre i livet ditt. Å forvente gave fra ham er hinsides - dere skal jo liksom ha gått fra hverandre og leve hver sine liv? Å være bitter over at han ikke kjøper gave til deg fører ikke til noe som helst konstruktivt. Det er en urimelig forventning som aldri kommer til å gi deg noe positivt. Skal du gi gave må det være fordi det gir deg noe å gjøre det, ikke fordi du da kan tillate deg å bli bitter over at du ikke får noe i retur?

Neste gang han har barna til jul feirer du en annen dag med dine gaver og de fra din side av familien. Avslutt forholdet med eksen, det gjelder også julegaver og alle andre feiringer. 

 

Anonymkode: 872a6...4ab

[lillevill]

Ja det var ikke måte på hvor forferdelige svar du har fått, og hvor ille det er at noen mener at man som voksen selv tar ansvar for både depresjon og for å ha det bra. Jeg forstår virkelig at det er vondt, men at du kjøper gaver til dine barn og at de får robux er egentlig helt ordinært. Det er faktisk også ordinært å feire alene i blant og at noen ganger så må man mase på unger for å få dem til å takke. 

Og det er ingen her som vil deg vondt.

Men du mener tydeligvis empati er om vi bare stryker deg med hårene og ikke sier noe som helst som kan føles ut som en utfordring. Du vil helst at vi skal bare være enig i at du er offeret, ikke at du er en ansvarlig voksen som kan skape forandringer.  Noen ganger hjelper det mye mer å få en kommentar som åpner for nye perspektiv. Men jeg tror ikke du ønsker det?

Vil du helst tenke at det er bare far og barna som har noe ansvar for dine sårede følelser? Fordi de ikke er takknemlige nok? Du har ikke noe ansvar når det gjelder å regulere deg selv, gjøre noe fint for deg selv? 

Jeg skal være ærlig. Jeg har vært alene i jula før og jeg var jo trist på julekvelden. Men det må vi bare kjenne på, og så går det over, ihvertfall om du koser deg med noe du liker å drive med. 

I morgen skal jeg feire med min eks. Og jeg har skaffet gaver.  jeg stålsetter meg for å ikke få noen gaver av de andre tilbake, men det er ikke det jula handler om. Altså å Få. Man gir fordi man blir glad av å gi. Og det er ikke lite empatisk eller grusomt å mene.

Om jeg skulle gi eksen min ansvaret for min lykke så hadde jeg blitt riktig så miserabel for han ga meg aldri noe fint når vi var sammen heller. Mange juler har jeg sittet der og ikke fått noe fint. Det er vel ti år siden jeg innså at jeg måtte ordne ting til meg selv om jeg ville ha noe. 

Så gjør noe fint for deg selv. Kansje du kan dra på hotell og kose deg eller dra å spise på restaurant. Bare fordi du vil.