Livet som ufør

[AnonymBruker]

C8H10N4O2 skrev (51 minutter siden):

Den kleine stemninga som oppstår når jeg får spørsmål fra folk jeg litt perifert hilser på, om hva jeg jobber med, og jeg svarer at jeg er hjemmeværende.

Det å føle seg ubrukelig og verdiløs, både når det gjelder arbeidskapasitet, og i relasjoner. Når hjernen først tar tak i de tankene, så er hullet ganske dypt og mørkt.

Drømmer og ønsker som blir knust. Jeg har for eksempel hverken barn eller førerkort, samt at jeg ikke har fått fullført fagbrevet jeg begynte på i voksen alder. Mye grunna helsa.

Sånn bare for å nevne noe.

Du kan svare at su har jobbet hardt hele livet, men så møtte du veggen og er ikke i arbeid i dag.

Men arbeid er ikke kun det livet handler om. Du kan få deg en hobby og prate om den. Etter du har sakt at du ikke er i arbeid i dag, kan du snakker videre om det du driver med. Du kan feks begynne på førerkortet, veldig greit å ha lappen. 

Anonymkode: 9ce51...420

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du kan svare at su har jobbet hardt hele livet, men så møtte du veggen og er ikke i arbeid i dag.

Men arbeid er ikke kun det livet handler om. Du kan få deg en hobby og prate om den. Etter du har sakt at du ikke er i arbeid i dag, kan du snakker videre om det du driver med. Du kan feks begynne på førerkortet, veldig greit å ha lappen. 

Anonymkode: 9ce51...420

Jeg pleier å si at jeg ikke jobber lenger å at kroppen sa stopp. Da skal det mye til for at det kommer flere spørsmål. 

Anonymkode: 2207a...3b6

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg pleier å si at jeg ikke jobber lenger å at kroppen sa stopp. Da skal det mye til for at det kommer flere spørsmål. 

Anonymkode: 2207a...3b6

Jeg pleier å si at jeg ikke jobber nå, jeg gidder ikke utbrodere noe mer for hvermannsen. 

Anonymkode: e2a6e...962

[C8H10N4O2]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Du kan svare at su har jobbet hardt hele livet, men så møtte du veggen og er ikke i arbeid i dag.

Men arbeid er ikke kun det livet handler om. Du kan få deg en hobby og prate om den. Etter du har sakt at du ikke er i arbeid i dag, kan du snakker videre om det du driver med. Du kan feks begynne på førerkortet, veldig greit å ha lappen. 

Anonymkode: 9ce51...420

Når folk spør hva jeg jobber med, så svarer jeg at jeg er hjemmeværende, og hva jeg har jobba med tidligere. Den kleine stemningen kommer ikke fra meg, men folk har en tendens til å bli satt litt ut fordi de forventer at en person på min alder er i jobb.  Jeg skylder ingen å forklare hvorfor jeg er hjemmeværende, og har heller ingen interesse av å legge ut om helsetilstanden min til hvermansen for eksempel ved et tilfeldig møte av en gammel bekjent på kjøpesenteret en lørdags formiddag, når jeg helst vil bli fortest mulig ferdig med det jeg skal.

Jeg har og massevis av hobbyer som jeg driver med litt sporadisk, men det er jo ikke det folk er på jakt etter når de spør hva jeg jobber med. Livet er ikke bare arbeid, du har rett i det. Men jeg føler det på meg allikevel, fordi samfunnet forventer inntektsgivende arbeid av folk mellom ca 18 og 62/67 år. Det er et stigma rundt det å være avhengig av statlige penger inn på konto hver måned "for å sitte på ræva".

Når det gjelder førerkort, ja, selvfølgelig er det veldig greit å ha lappen, men nå er det grunner til at jeg ikke har den, så det er ikke barebare å sette i gang. Og du vet det at det finnes helsetilstander som gjør at man mister førerretten?

 

 

[exictence]

C8H10N4O2 skrev (2 timer siden):

Den kleine stemninga som oppstår når jeg får spørsmål fra folk jeg litt perifert hilser på, om hva jeg jobber med, og jeg svarer at jeg er hjemmeværende.

Det å føle seg ubrukelig og verdiløs, både når det gjelder arbeidskapasitet, og i relasjoner. Når hjernen først tar tak i de tankene, så er hullet ganske dypt og mørkt.

Drømmer og ønsker som blir knust. Jeg har for eksempel hverken barn eller førerkort, samt at jeg ikke har fått fullført fagbrevet jeg begynte på i voksen alder. Mye grunna helsa.

Sånn bare for å nevne noe.

Det forstår jeg. 

Det at du føler deg verdiløs, er bare din egen følelse om det.

[C8H10N4O2]

exictence skrev (30 minutter siden):

Det forstår jeg. 

Det at du føler deg verdiløs, er bare din egen følelse om det.

Jeg vet. Men det blir fort sånn når angsten er sterkere enn fornuften 🙈

[AnonymBruker]

exictence skrev (29 minutter siden):

Det forstår jeg. 

Det at du føler deg verdiløs, er bare din egen følelse om det.

"Bare"? Ingen grunn til å bagatellisere følelsen. Den er ekte. Pur ekte. Og følelsen kommer av at vi lever i et samfunn som krever mer av deg, uansett hvor mye du sliter, enn å være på NAV. I mange tilfeller er det at man ikke jobber det eneste som betyr noe i møte med andre mennesker og samfunn generelt. De fleste som har trygd kjenner nettopp på dette. Og det betyr ikke at "feilen" med dette ligger hos de som er trygdet. 

Anonymkode: 46cf0...822

[C8H10N4O2]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

"Bare"? Ingen grunn til å bagatellisere følelsen. Den er ekte. Pur ekte. Og følelsen kommer av at vi lever i et samfunn som krever mer av deg, uansett hvor mye du sliter, enn å være på NAV. I mange tilfeller er det at man ikke jobber det eneste som betyr noe i møte med andre mennesker og samfunn generelt. De fleste som har trygd kjenner nettopp på dette. Og det betyr ikke at "feilen" med dette ligger hos de som er trygdet. 

Anonymkode: 46cf0...822

Takk for at du poengterer dette 💜

[AnonymBruker]

On 9/25/2023 at 11:09 PM, AnonymBruker said:

Man blir vel ikke bedre av Parkinsons, så kanskje det går under såkalt kurantsak som kan gi ufør nesten uten å ha vært innom AAP?

Anonymkode: 2207a...3b6

Det stemmer at man blir ikke bedre, siden det er en kronisk degenerativ nevrologisk sykdom, m.a.o. en alvorlig hjernesykdom.

Jeg har «trøstet» meg med at det nok ikke er den vanskeligste sykdommen å få delvis eller hel ufør for og at jeg ikke føler skam da jeg har hatt uflaks og ikke kan klandres for å ha fått sykdommen, men det er mager trøst.

Kravet til sykdommens alvorlighet forutsetter at det i kurantsaker skal innvilges 100 prosent uføretrygd. Om jeg får det til så ønsker jeg å fortsette å jobbe, men nok ikke 100% og «snuser» på midlertidig/varig lønnstilskudd før ufør. For at arbeidsgiver skal kunne søke om det tilskuddet må en ha brukt opp sykepengene. Uføregrad lavere enn 50% gir ikke økonomisk hjelp, verken fra NAV eller forsikring.

Anonymkode: 2e81c...b65

[exictence]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

"Bare"? Ingen grunn til å bagatellisere følelsen. Den er ekte. Pur ekte. Og følelsen kommer av at vi lever i et samfunn som krever mer av deg, uansett hvor mye du sliter, enn å være på NAV. I mange tilfeller er det at man ikke jobber det eneste som betyr noe i møte med andre mennesker og samfunn generelt. De fleste som har trygd kjenner nettopp på dette. Og det betyr ikke at "feilen" med dette ligger hos de som er trygdet. 

Anonymkode: 46cf0...822

Det forstår jeg.  Jeg mente ikke "bare", jeg kunne kuttet det ordet ut. Heldigvis forsto den jeg siterte det til.