Livet som ufør

[AnonymBruker]

Livet som ufør har vært svingende for min del. 

Jeg er opplagt for syk til å jobbe, så den sorgen måtte jeg først komme meg over.

Deretter ble jeg ufør, og jeg trodde det skulle være lettelse fordi jeg da havet innenfor "trygghet" fra AAP. Men da ble jeg rammet av "uføresorg", som jeg kaller det. En depressiv overgang etter at uføresøknaden er innvilget. Man får seg et sjokk og en sorg over det.

Men etter et halvt år kom jeg meg, og jeg begynte å "like" tilværelsen. Litt fordi jeg kjente at helsen stabiliserte seg fordi jeg slapp jobbpresset og usikkerheten på AAP, og kunne utelukkende fokusere på meg selv. 

Etter en stund kjente jeg at det sosiale kollapset. Jeg hadde ingen venner, kollegialet som jeg var vant med var borte, familien distanserte seg... og jeg ble bare meg. Følte meg ensom og forlatt. 

Prøvde så å ta meg i nakken og se framover. Jeg fylte dagene med håp for en inngang i arbeidslivet igjen, fordi formen hadde stabilisert seg så trodde jeg at jeg var på rett spor, og at det bare var snakk om tid for at jeg kunne gå ut i delvis jobb igjen.

Men så har jeg nylig, etter 3 år som uføretrygdet, fått meg en ny knekk igjen. Jeg har innsett at å komme i jobb er fjernt for meg. Stabilisering av form var ikke nok, og bedringen som jeg håpte på uteble. Så nå sliter jeg med å finne en "mening" med tilværelsen. Og ensomheten er, som følge av dårlig helse, selvfølgelig høyst reell enda. Og heller ikke det har en nær løsning. 

Har også innsett at livet rundt meg bare passerer. Karriere, jobbmulighetene, ambisjonene, kjøpekraft, aktivitet, sosiale begivenheter, natur, tur og kos har utgått fra livet mitt, mens jeg sitter i vinduene og ser på at andre lever dette med og rundt dette som den største selvfølge.

Så... Ned, ned, opp, ned, opp og ned har den mentale tilværelsen min vært. Mens helse er på status quo, det sosiale er på et bunnivå og økonomien er dårlig.

Ironisk nok så har jeg inntrykk av at folk som er i jobb "misunner" tilværelsen min. De aner ikke hva de snakker om.

Anonymkode: 46cf0...822

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Livet som ufør har vært svingende for min del. 

Jeg er opplagt for syk til å jobbe, så den sorgen måtte jeg først komme meg over.

Deretter ble jeg ufør, og jeg trodde det skulle være lettelse fordi jeg da havet innenfor "trygghet" fra AAP. Men da ble jeg rammet av "uføresorg", som jeg kaller det. En depressiv overgang etter at uføresøknaden er innvilget. Man får seg et sjokk og en sorg over det.

Men etter et halvt år kom jeg meg, og jeg begynte å "like" tilværelsen. Litt fordi jeg kjente at helsen stabiliserte seg fordi jeg slapp jobbpresset og usikkerheten på AAP, og kunne utelukkende fokusere på meg selv. 

Etter en stund kjente jeg at det sosiale kollapset. Jeg hadde ingen venner, kollegialet som jeg var vant med var borte, familien distanserte seg... og jeg ble bare meg. Følte meg ensom og forlatt. 

Prøvde så å ta meg i nakken og se framover. Jeg fylte dagene med håp for en inngang i arbeidslivet igjen, fordi formen hadde stabilisert seg så trodde jeg at jeg var på rett spor, og at det bare var snakk om tid for at jeg kunne gå ut i delvis jobb igjen.

Men så har jeg nylig, etter 3 år som uføretrygdet, fått meg en ny knekk igjen. Jeg har innsett at å komme i jobb er fjernt for meg. Stabilisering av form var ikke nok, og bedringen som jeg håpte på uteble. Så nå sliter jeg med å finne en "mening" med tilværelsen. Og ensomheten er, som følge av dårlig helse, selvfølgelig høyst reell enda. Og heller ikke det har en nær løsning. 

Har også innsett at livet rundt meg bare passerer. Karriere, jobbmulighetene, ambisjonene, kjøpekraft, aktivitet, sosiale begivenheter, natur, tur og kos har utgått fra livet mitt, mens jeg sitter i vinduene og ser på at andre lever dette med og rundt dette som den største selvfølge.

Så... Ned, ned, opp, ned, opp og ned har den mentale tilværelsen min vært. Mens helse er på status quo, det sosiale er på et bunnivå og økonomien er dårlig.

Ironisk nok så har jeg inntrykk av at folk som er i jobb "misunner" tilværelsen min. De aner ikke hva de snakker om.

Anonymkode: 46cf0...822

Og ja, det å misse ut av mulighet for kjæreste, familieliv, sex og samliv, nærhet og barn har vært en enorm byrde for meg underveis. At dette er og vil være utelukket i fremtiden har vært skikkelig vanskelig. 

Anonymkode: 46cf0...822

[AnonymBruker]

Jeg bor billig. Så det går an å leve ok. Bor du dyrt er det vrient. Om du har litt kapasitet, så kan jo litt frivillig arbeid gi litt mening

Anonymkode: 1e065...569

[AnonymBruker]

Lever veldig greit. Er høytfungerende ufør, så alt av kropp fungerer. Har brukt litt tid på å innrette meg som best jeg kan, billig bolig, sikre sosial omgang, teste ut hobbyer som kombinerer moro og sosial omgang, minske alt av kostnader uten å føle at jeg forsaker noe.

Når man får dette i havn, kan en leve svært så behagelig.

Anonymkode: 07d9d...2d8

[AnonymBruker]

Var nærmere 60 når jeg ble ufør, å jeg hadde da jobbet og bidratt i mange år. Synes ikke det var ille når jeg ble ufør.

Når det er sagt så er det såpass mye stigma rundt uføretrygdede i samfunnet, så jeg er veldig glad for at jeg kan svare at jeg ikke jobber lenger ved spørsmål om hva jeg jobber med, enn å måtte si at jeg er ufør. Er heller ingen som reagerer negativt når jeg sier at jeg nå er ufør da folk vet at jeg har jobbet i et hardt sliteryrke. Folk har forståelse for at jeg er ufør. 

Anonymkode: 2207a...3b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er på AAP, mulig det går mot ufør. Har minstesats nå, og vil ikke få noe mer enn minstesats dersom jeg blir ufør. Likevel er det 100 ganger bedre for meg å være utenfor arbeidslivet enn å stå i det, og jeg lever heller med minstesats resten av livet enn å tjene 500k i arbeidslivet. Sånn er det når psyken min slites i stykker rundt andre mennesker. 

Synes det er lett å være hjemme, finner ro her. Og så finner jeg ro og glede i naturen, uansett vær og vind. Det gir meg ro å være alene, og heldigvis finnes det nok av ting å finne på selv om man velger å være alene. Jeg klatrer, padler, går på ski, telter osv. Nok å finne på dersom man har fysikken til det (skjønner at ikke alle har det, altså).

Anonymkode: 61365...6e2

Har du venner og sosialt liv? Eller driver du med disse tingene alene? 

Anonymkode: 9ce51...420

[C8H10N4O2]

Er foreløpig fortsatt på aap, men er stygt redd for at det ender med ufør 🥺

Med det sagt, jeg er gift. Vi bor billig, om enn noe usentralt når jeg ikke kjører bil. Har hele livet trivdes i eget selskap, og føler aldri på ensomhet når jeg er alene. Men å kjenne på ensomhet i et rom fullt av folk, det er jeg ekspert på. Så å ikke ha folk rundt meg i hverdagen annet enn kona, går helt fint. Jeg har kontakt med en håndfull mennesker via sosiale medier.

Når det gjelder å få tida til å gå, så har jeg alltids et eller annet hobbyprosjekt gående. Ikke trenger jeg å bruke noe særlig penger på det heller, da jeg har samla meg opp både det ene og det andre av materiell siden tidlig tenår, så jeg finner som oftest noe jeg kan bruke i skapet 😊

På sikt håper jeg at jeg skal klare å være med i kor igjen, jeg måtte gi meg for et par år siden.

Når helsa er som den er, så prøver jeg å gjøre det beste ut av det, med den kapasiteten jeg har tilgjengelig. Hadde jeg foretrukket å være frisk nok til å stå i jobb? Helt klart!

[AnonymBruker]

Som ung med  Parkinsons sykdom kommer jeg til å bli delvis eller helt ufør. AAP-spøkelset er farlig nær …

Anonymkode: 2e81c...b65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som ung med  Parkinsons sykdom kommer jeg til å bli delvis eller helt ufør. AAP-spøkelset er farlig nær …

Anonymkode: 2e81c...b65

Man blir vel ikke bedre av Parkinsons, så kanskje det går under såkalt kurantsak som kan gi ufør nesten uten å ha vært innom AAP?

Anonymkode: 2207a...3b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Er ufør. Savner å jobbe, ha yrkesstolthet, kolleger, helger, og ikke minst nok penger. Noe å gå til om morgenen. Total isolasjon og ensomhet samt fattigdom var ikke det jeg drømte om da jeg sto på så hardt til alle eksamene jeg hadde på uni. Alt føles bortkastet. 

Anonymkode: cbf4b...81d

Det skjønner jeg. Men tenk på at du har fullført skole og har masse kunnskap og har lært mye. Det er godt å ha med seg i livet selv om du ikke er i jobb 

Anonymkode: 9ed9c...280

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Var nærmere 60 når jeg ble ufør, å jeg hadde da jobbet og bidratt i mange år. Synes ikke det var ille når jeg ble ufør.

Når det er sagt så er det såpass mye stigma rundt uføretrygdede i samfunnet, så jeg er veldig glad for at jeg kan svare at jeg ikke jobber lenger ved spørsmål om hva jeg jobber med, enn å måtte si at jeg er ufør. Er heller ingen som reagerer negativt når jeg sier at jeg nå er ufør da folk vet at jeg har jobbet i et hardt sliteryrke. Folk har forståelse for at jeg er ufør. 

Anonymkode: 2207a...3b6

Når du er over 60 er det liksom greit å ikke jobbe lengre. 
min far ble ufør 4 år før han skulle pensjonere seg. Tungt yrke og ryggen sa stopp. De aller fleste trodde sikkert han hadde pensjonert seg. 
Noen sliter med helsa i ung alder, andre senere i livet. Man kan ikke for det. 
Jeg er selv heldig som kan jobbe, men har slitt en del med angst og har vært en del sykmeldt i perioder oppgjennom åra. 
Har 100% empati og forståelse for de som er ufør pga psykiske plager. 

Anonymkode: 9ed9c...280

[AnonymBruker]

De fleste som blir uføre kommer fra tunge sliteryrker og blir uføre i høy alder. Kroppen sier stopp. 70% av alle uføre plages med slitasje i rygg, ledd og muskulatur. 
 

Dessuten er det mange uføre nå fordi medisinsk forskning har gått framover slik at mange som ville dødd i ung alder overlever. 
 

Å hetse, mobbe og stigmatisere uføre sier mye negativt om intelligensen til dem som gjør det. I gamle dager kalte vi dem idioter. 

Anonymkode: fbe6e...11a

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Er eneforsørger så har virkelig ikke råd til annet enn til barnet. Når var sist du kjøpte deg klær? Selv har jeg to bukser, og kun en langermet topp. En bh. Det er alt. Fordi jeg har ikke råd til annet enn til barnet. Da sier det seg selv at jeg ikke har råd til fritidsaktiviteter. Flyttet for et halvt år siden og sparer fortsatt for å få råd til støvsuger. 

Anonymkode: cbf4b...81d

Hvor i Norge bor du?

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerdebatt. 

Perelandra, mod. 

[exictence]

Forstår at det må være grusomt å være syk og ha smerter. Utenom at det må være forferdelig, er det da å gå hjemme som er vanskelig, eller det å leve på trygd?

[AnonymBruker]

exictence skrev (7 minutter siden):

Forstår at det må være grusomt å være syk og ha smerter. Utenom at det må være forferdelig, er det da å gå hjemme som er vanskelig, eller det å leve på trygd?

Det å ikke kunne  jobbe er det som er verst for meg.

Hadde verdens beste jobb.

Gå hjemme er ikke ett pro lem siden jeg gjør det for å leve. 

Selv har jeg en grei uføretrygd, så den overlever jeg greit på.

 

Anonymkode: 972a5...7f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.9.2023 den 1.27):

Jeg har faktisk ingenting å gå til. Ingen omgangskrets. Ingen å besøke. Ingen jobb å gå til. Har ikke råd til fritidaktiviteter. Du hjelper faktisk ikke med slike kommentarer. 

Anonymkode: cbf4b...81d

Bibliotek. Kirke. Frivilligsentralen. 

Anonymkode: 1788d...ff5

[AnonymBruker]

exictence skrev (22 minutter siden):

Forstår at det må være grusomt å være syk og ha smerter. Utenom at det må være forferdelig, er det da å gå hjemme som er vanskelig, eller det å leve på trygd?

Jeg har alltid trivdes hjemme og er "heldig" der. Det som er vanskeligst for meg her og nå (jeg er 34) er å se alle andre få barn. Jeg er for syk til å kunne tenke på det, og er ufrivillig barnløs. Det gjør så vondt, også fordi jeg ikke kan gjøre det som anbefales - å bruke tid på reise, være frivillig, hobbyer. Hva gjør jeg da? Prøver å unngå å tenke på det, helt til jeg får neste snap med søte barn.

Det er også kjipt å ha så lav inntekt. Ja, jeg er takknemlig, men det er lov å si at minstesum ikke er gøy. Jeg skulle så mye heller vært i jobb og tjent egne penger, jeg ble oppdratt til å være veldig selvstendig, og nå er jeg det motsatte. Det er utrolig kjipt å trenge hjelp til alt. 

Venner prater om jobb, barna, forfremmelse, ferier. Og her ligger jeg, år etter år, uten  å kunne komme meg ut av huset eller ha noe nytt å fortelle når de spør. Jeg blir i min egen boble om jeg vil eller ei.

Anonymkode: bbbe2...6d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Bibliotek. Kirke. Frivilligsentralen. 

Anonymkode: 1788d...ff5

Min overgriper bruker biblioteket daglig så der går jeg ikke. 

Anonymkode: cbf4b...81d

[C8H10N4O2]

exictence skrev (4 timer siden):

Forstår at det må være grusomt å være syk og ha smerter. Utenom at det må være forferdelig, er det da å gå hjemme som er vanskelig, eller det å leve på trygd?

Den kleine stemninga som oppstår når jeg får spørsmål fra folk jeg litt perifert hilser på, om hva jeg jobber med, og jeg svarer at jeg er hjemmeværende.

Det å føle seg ubrukelig og verdiløs, både når det gjelder arbeidskapasitet, og i relasjoner. Når hjernen først tar tak i de tankene, så er hullet ganske dypt og mørkt.

Drømmer og ønsker som blir knust. Jeg har for eksempel hverken barn eller førerkort, samt at jeg ikke har fått fullført fagbrevet jeg begynte på i voksen alder. Mye grunna helsa.

Sånn bare for å nevne noe.