Dere som har partner med ADHD

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

For mindre enn ett år siden trengte man bare en attest fra lege. Nå trenger man attest fra lege pluss hva det er som gir ekstrautgifter. 

Drittenkelt og hovedgrunnen til at jeg lot meg utrede i voksen alder. Det er nesten 10 000 skattefrie kroner i året. 

Anonymkode: 326c0...de9

Husk kvitteringer. Trenger ikke for søknad til barn, men til voksne.

Anonymkode: 4e7e7...49f

[AnonymBruker]

Vart litt travelt 🙈.

Har litt tid nå.

1. Du kan ikke endra han, det er ein funksjonsnedsettelse. Det du/dere bør satsa på er å gjera det så optimalt som det går. Mitt tips er å ha låge forventningar sånn at du ikkje blir knust. Målet her er heilt vanlig evne til å bo i eit hus, til og med det virker til tider å vere litt mykje å be om 😵‍💫.  Det er og vanskelig å vita kva er ein uvane og kva er svikt i merksemd. Eg tenkjer f.eks det å setta inn tomme melkekartongar i kjøleskapet er ein uvane og latskap. At hans måte å støvsuga på er å dra den kjapt over gulvet i 3.min utan å bruka augo er lidelsen. Alt kjedelig blir gjort fort og svært dårlig, etterfulgt av fornærmelse om eg ytre meg etterpå. Han klarer faktisk ikkje konsentrera seg noko særlig om vasking. Han greie f.eks ikkje vaska dusjen, det blir ikke reint. Eg orker ikkje læra han opp, det er lettare å ta det sjølv. Det han i ok grad får til å gjera bruker  han ekstremt lang tid på, f.eks skifta på senger tar han 2 timar. Eg gjer det på 20.minutter (5 rom). 

2. Sjå det gode i han. Min er f.eks ein flink kjærlig tilstedeværende tullepappa. Han leser mykje bøker til dei, er flink å setta seg ned med dei. Han er kjærlig og morsom. Min er også veldig flink å laga mat. Han er god mental støtte og god å snakka med når ting er litt stress. Han er veldig snill. Eg elsker han og vi har mange felles interesser. 

3. Avklar forventningar. Er min heima ein heil dag er det opplagt at man tar ut av oppvaskmaskinen f.eks. Den trenger ikkje å stå til eg kjem trøtt heim frå jobb. 

4. Mange mannfolk har heilt anna standard når det kjem til rot, det er ikkje alltid vår måte som er rett. Så lenge det ikkje er helseskadelig så må man kanskje senka krava.

5. Ha mindre ting, kvitt deg med ting. Oppvasken kan ikkje rekka opp til taket om man ikkje har 30 fat f.eks. Folk har for mykje ting som regel! 

6. Gi litt meir faen rett og slett, sist jul meldte eg meg heilt ut av hans greier. Han gjorde ikkje ein drit til tross for påminnelser. Det var ikkje mitt problem at hans familie ikkje fekk gåver. Det er ikkje eg som skal ordna alt til alle heile tida.

Eg bake tre sorter, ikkje sju. Henger ikkje opp julelys, ellers henge dei til neste jul..

Man må ikkje på alle møter. Man må ikkje vere med i SU. Man må ikkje vere med på alle kampar. 

7. Det hender eg får "anfall" og hiver alt rotet i ein avfallspose. Så ut i garasjen. Om ingen sorterer det innan ein månad forsvinner det. 

8. Det som fungerer best for meg er å rett og slett ikkje bruka energi på ein del ting. Eg kan velja å ha det koselig med han eller vi kan krangla om rot. Det siste er heilt poengløst.

Anonymkode: 0adf6...f98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Vart litt travelt 🙈.

Har litt tid nå.

1. Du kan ikke endra han, det er ein funksjonsnedsettelse. Det du/dere bør satsa på er å gjera det så optimalt som det går. Mitt tips er å ha låge forventningar sånn at du ikkje blir knust. Målet her er heilt vanlig evne til å bo i eit hus, til og med det virker til tider å vere litt mykje å be om 😵‍💫.  Det er og vanskelig å vita kva er ein uvane og kva er svikt i merksemd. Eg tenkjer f.eks det å setta inn tomme melkekartongar i kjøleskapet er ein uvane og latskap. At hans måte å støvsuga på er å dra den kjapt over gulvet i 3.min utan å bruka augo er lidelsen. Alt kjedelig blir gjort fort og svært dårlig, etterfulgt av fornærmelse om eg ytre meg etterpå. Han klarer faktisk ikkje konsentrera seg noko særlig om vasking. Han greie f.eks ikkje vaska dusjen, det blir ikke reint. Eg orker ikkje læra han opp, det er lettare å ta det sjølv. Det han i ok grad får til å gjera bruker  han ekstremt lang tid på, f.eks skifta på senger tar han 2 timar. Eg gjer det på 20.minutter (5 rom). 

2. Sjå det gode i han. Min er f.eks ein flink kjærlig tilstedeværende tullepappa. Han leser mykje bøker til dei, er flink å setta seg ned med dei. Han er kjærlig og morsom. Min er også veldig flink å laga mat. Han er god mental støtte og god å snakka med når ting er litt stress. Han er veldig snill. Eg elsker han og vi har mange felles interesser. 

3. Avklar forventningar. Er min heima ein heil dag er det opplagt at man tar ut av oppvaskmaskinen f.eks. Den trenger ikkje å stå til eg kjem trøtt heim frå jobb. 

4. Mange mannfolk har heilt anna standard når det kjem til rot, det er ikkje alltid vår måte som er rett. Så lenge det ikkje er helseskadelig så må man kanskje senka krava.

5. Ha mindre ting, kvitt deg med ting. Oppvasken kan ikkje rekka opp til taket om man ikkje har 30 fat f.eks. Folk har for mykje ting som regel! 

6. Gi litt meir faen rett og slett, sist jul meldte eg meg heilt ut av hans greier. Han gjorde ikkje ein drit til tross for påminnelser. Det var ikkje mitt problem at hans familie ikkje fekk gåver. Det er ikkje eg som skal ordna alt til alle heile tida.

Eg bake tre sorter, ikkje sju. Henger ikkje opp julelys, ellers henge dei til neste jul..

Man må ikkje på alle møter. Man må ikkje vere med i SU. Man må ikkje vere med på alle kampar. 

7. Det hender eg får "anfall" og hiver alt rotet i ein avfallspose. Så ut i garasjen. Om ingen sorterer det innan ein månad forsvinner det. 

8. Det som fungerer best for meg er å rett og slett ikkje bruka energi på ein del ting. Eg kan velja å ha det koselig med han eller vi kan krangla om rot. Det siste er heilt poengløst.

Anonymkode: 0adf6...f98

Takk for fine innspill!

Jeg krever ikke at ting skal være perfekt og føler ikke at jeg legger lista altfor høyt. Men jeg tror jeg innimellom savner mer engasjement for å finne gode mestringsstrategier fra hans side(alarmer eller kalender på telefonen, apper, kurs, andre ting) og at det lett blir "stakkars meg". Jeg innser jo at det blir verre av adhden også. 

Ser også her i tråden at noen kommer med gode ideer til ting som virker, mens andre helst vil at jeg skal være mer forståelsesfull som jeg tolker som at jeg bare burde ta alt husarbeidet selv og la han spille Playstation hele dagen uten dårlig samvittighet fordi det er så synd på han... 

Tenker at jeg definitivt kan ta mer husarbeid og alt sånn enn han, men det må være noe hjelp i å ha en partner også. 

Anonymkode: b3848...e39

[AnonymBruker]

On 9/6/2023 at 11:00 PM, AnonymBruker said:

Og motsatt. 

Når en person vokser opp med adhd får hen høre at hen er "feil" hele tiden. Hver dag, hver uke, hver måned. Mange, mange, mange tusenvis av ganger får vi høre det. Av lærere, av foreldre, av idretten, av venner, alle vi omgir oss med. 

Vi er rare og vi tar oss ikke sammen. Om og om igjen. 

Hva tror du det fører til? At hele din eksistens blir hakket på av alle konstant? 

Angst, depresjon og komplekse traumer. 

Så hvordan skal man kommunisere til en partner at en er skada av et liv med konstant mobbing? At mas og krav, lister og husarbeid er vanskelig å håndtere med en psyke som har blitt så grundig ødelagt? 

Ja, det er tøft at det er fælt for andre at jeg er som jeg er. Jeg vet da det. Det er det eneste jeg hører om meg selv. 

Si ikke si det der. 

 

Anonymkode: 326c0...de9

Jeg er fullt klar over at det skader selvfølelsen å få konstant kritikk/korrigering, og at diagnosen gjerne kommer med flere tilleggsutfordringer. 

Men i en likeverdig, gjensidig relasjon må empati, tålmodighet og forståelse må gå begge veier. Vi uten ADHD har også bagasje, kan oppleve angst/depresjon, tynnslitt psyke og utbrenthet, særlig knyttet til å ta altfor mye ansvar i årevis. Vi skal tåle og forstå, gjerne uten å ha lov til å uttrykke frustrasjon heller, fordi da tråkker vi på selvfølelsen.

Anonymkode: eff09...3cc

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for fine innspill!

Jeg krever ikke at ting skal være perfekt og føler ikke at jeg legger lista altfor høyt. Men jeg tror jeg innimellom savner mer engasjement for å finne gode mestringsstrategier fra hans side(alarmer eller kalender på telefonen, apper, kurs, andre ting) og at det lett blir "stakkars meg". Jeg innser jo at det blir verre av adhden også. 

Ser også her i tråden at noen kommer med gode ideer til ting som virker, mens andre helst vil at jeg skal være mer forståelsesfull som jeg tolker som at jeg bare burde ta alt husarbeidet selv og la han spille Playstation hele dagen uten dårlig samvittighet fordi det er så synd på han... 

Tenker at jeg definitivt kan ta mer husarbeid og alt sånn enn han, men det må være noe hjelp i å ha en partner også. 

Anonymkode: b3848...e39

Ja det har du rett i. ADHD er ikkje ein unnskyldning for å ikkje dra sin del av lasset. Det er ikkje rart at kvinner er slitne med 100 prosent jobb, mesteparten av ansvaret for barna, middag, handling, rydding, vasking, organisering og planlegging. 

Eit tips eg fekk var å "streika" dvs gjera like lite som han. Det vart heilt krise her i løpet av eit par dagar. Eg var miserabel, men han  hadde det heilt fint. Eg satt meg ned og spelte data også mens rotet bygde seg opp. Fungerte ikkje eit sekund her. Eg vil ikkje leve i eit rotehøl. 

Det vi prøver nå er å vaska saman på sundagar og har satt opp vaskelista for litt likare fordeling. Har lite tro på det, men viktig å ikkje gi opp. 

Anonymkode: 0adf6...f98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er fullt klar over at det skader selvfølelsen å få konstant kritikk/korrigering, og at diagnosen gjerne kommer med flere tilleggsutfordringer. 

Men i en likeverdig, gjensidig relasjon må empati, tålmodighet og forståelse må gå begge veier. Vi uten ADHD har også bagasje, kan oppleve angst/depresjon, tynnslitt psyke og utbrenthet, særlig knyttet til å ta altfor mye ansvar i årevis. Vi skal tåle og forstå, gjerne uten å ha lov til å uttrykke frustrasjon heller, fordi da tråkker vi på selvfølelsen.

Anonymkode: eff09...3cc

Helt enig! Akkurat sånn føler jeg det lett blir. 

Anonymkode: b3848...e39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Takk for fine innspill!

Jeg krever ikke at ting skal være perfekt og føler ikke at jeg legger lista altfor høyt. Men jeg tror jeg innimellom savner mer engasjement for å finne gode mestringsstrategier fra hans side(alarmer eller kalender på telefonen, apper, kurs, andre ting) og at det lett blir "stakkars meg". Jeg innser jo at det blir verre av adhden også. 

Ser også her i tråden at noen kommer med gode ideer til ting som virker, mens andre helst vil at jeg skal være mer forståelsesfull som jeg tolker som at jeg bare burde ta alt husarbeidet selv og la han spille Playstation hele dagen uten dårlig samvittighet fordi det er så synd på han... 

Tenker at jeg definitivt kan ta mer husarbeid og alt sånn enn han, men det må være noe hjelp i å ha en partner også. 

Anonymkode: b3848...e39

Kan ikke dere sette dere ned å prate om fordelinger? Dere kan jo bestemme om dere vil fordele faste oppgaver, eller rullere på ting. Sånn som med oss så er samboer veldig flink og gira på å lage middager fra bunn, så de dagene han gjør det (blir mange dager det altså 😅) - da tar jeg meg av f.eks støvsuging, vasking av gulv og tørke støv o.l. 

Klesvasken tar han når jeg er lat, men jeg har egentlig gitt beskjed om at den kan han holde seg unna - for uansett hvor mange ganger jeg sier det så vasker han ting sammen. Jeg blir litt gærn av det, men har ikke så mye å si alt i alt. 

Nå har jo dere barn også, er det ikke noe samboeren din er flink til og som han kanskje syntes er litt gøy som han kan gjøre? Lage matpakke, legge ungene m.m. Det finnes mange muligheter, men man er faktisk nødt til å være flinke på kommunikasjon - så her føler jeg egentlig ikke ADHD er hovedproblemet, men heller dere to som en enhet, men det er bare min tolkning. 

Anonymkode: f2297...9db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan ikke dere sette dere ned å prate om fordelinger? Dere kan jo bestemme om dere vil fordele faste oppgaver, eller rullere på ting. Sånn som med oss så er samboer veldig flink og gira på å lage middager fra bunn, så de dagene han gjør det (blir mange dager det altså 😅) - da tar jeg meg av f.eks støvsuging, vasking av gulv og tørke støv o.l. 

Klesvasken tar han når jeg er lat, men jeg har egentlig gitt beskjed om at den kan han holde seg unna - for uansett hvor mange ganger jeg sier det så vasker han ting sammen. Jeg blir litt gærn av det, men har ikke så mye å si alt i alt. 

Nå har jo dere barn også, er det ikke noe samboeren din er flink til og som han kanskje syntes er litt gøy som han kan gjøre? Lage matpakke, legge ungene m.m. Det finnes mange muligheter, men man er faktisk nødt til å være flinke på kommunikasjon - så her føler jeg egentlig ikke ADHD er hovedproblemet, men heller dere to som en enhet, men det er bare min tolkning. 

Anonymkode: f2297...9db

Hjelper ikke å være enig om fordeling hvis det ikke blir gjort i praksis. Han er enig i at ting må gjøres og at han skal gjøre ting, men når alt kommer til alt så gjør han det ikke. Fordi han er sliten og skal ta det "seinere" noe som aldri skjer. Eller fordi han glemte det ut. Eller fordi han ikke kom seg i gang. 

Anonymkode: b3848...e39

[AnonymBruker]

Høres ut som mannen din egentlig bruker diagnose som unnskyldning Ts. 

Jeg har ADHD. Mannen min har ikke det. Likevel er det jeg som er "the default parent", som står for alt av organisering, planlegging og alt som hører med. Holder styr på legetimer til ungene, foreldremøter, dugnader, fotballkamper, treninger, frisørtimer, innkjøp av utstyr, bursdager, gaver, smøre matpakke og holde ting på stell i hjemmet. Det krever vanvittig mye mentalt av meg og det er lett å bli overveldet når man jobber fulltid i tillegg, men jeg kunne aldri brukt min diagnose som unnskyldning. Jeg har måtte lære meg hva som fungerer for meg.

Lister er helt nødvendig, jeg har liste og notat for alt! Hver en minste ting. Med påminnelse. Jeg har måtte lage meg en rutine med å gå gjennom listene mine også noen ganger daglig for å være sikker på at jeg ikke har glemt noe. Tillater meg heller ikke å utsette ting. Hvis jeg setter meg i sofaen med tlf for å slappe av litt etter jobb, så vet jeg at sjansen er stor for at jeg ikke klarer å gjøre stort mer resten av dagen. Først når ungene er i seng så fokuserer jeg på avslapning og egentid. Søvn er også ekstremt viktig, naturligvis for alle mennesker men spesielt med adhd. 

Anonymkode: 70b50...f1b

[AnonymBruker]

Jeg har ikke ad-hd og må også slappe av litt å dagtid om jeg jobber kveld. Klarer ikke stå på hele dagen slik jeg klarer på ettermiddagen om jeg jobber dagtid. 

Ellers kjenner jeg meg igjen. Eksmannen har ad-hd, og det var mangel på struktur. 

Anonymkode: 0f512...5d4

[AnonymBruker]

Han må genuint ha lyst til å endra noko sjølv, du kan ikkje endra han. 

Han må sjølv ta tak i ting og prøva tiltak. 

Anonymkode: 0adf6...f98