Kutte kontakt med datter

[AnonymBruker]

Enig med de som sier at her har det nok skjært seg allerede tidlig.
Kan hende alt hun vil er å bli elsket av sin far, og at hennes form for kontakt en det hun har lært seg at holder på han. Om far er nær sagt vekke (komme og gå som han vil - sett fra et barns øyne - selv om jobb er årsaken) de første 6-7 årene, for senere å forsvinne i en skilsmisse. Så er jo det fryktelig tungt for barn... faktum er at alle døtre ønsker at far skal elske dem over alt annet. Så tenk om han bare kunne gjort det i stedet? Men så er det vel slik da, at han neppe har lært hvordan han kan vise kjærlighet. Veldig mange, og sikkert særlig menn, oppvokst i tidligere generasjoner har med seg NULL kompetanse på å ha forhold til barna sine. Dessverre. Så de gjør så godt de kan, fordi de ikke kan bedre. Dette vet ikke barna. Høres jo ut som at far har jobbet med seg selv underveis her også i et forsøk på å bli bedre, men ikke sikkert han traff rett person til å lære ham det. Å gå i terapi kan bety hva som helst. Betyr ikke nødvendigvis at man kommer ut med det man egentlig trenger.

Så, jeg vill jo absolutt ikke anbefalt far å kutte ut sin datter, nesten tvert imot. Mye her tilsier at hun trenger ham masse og at alt hun vil er å ha et godt forhold der hun er trygg på sin far. At han ikke skal forlate henne igjen feks. Barn kan teste dette på alle mulige måter. Be han se på dette som enda en test på om han blir der. Han har gått for mange ganger, hun stoler ikke på at han er der. Og vil nå se hvor langt hun kan dra det før far forsvinner igjen. Forklar dette for han. Slik oppførsel forsvinner nok bare om hun blir trygg på han. Det kan potensielt hende at en samtale av en så enkel art som at: "Unnskyld at jeg ikke var der for deg da du var liten, unnskyld at jeg satte jobben foran deg - jeg trodde det var det rette for familien. Unnskyld at jeg forlot deg da jeg og mamma ikke kunne være sammen mer - men jeg går ikke fra deg en gang til." Om han klarer å si at han ser dette og at han har tenkt å bli, så kan det hjelpe utrolig mye. Kanskje hun ikke trenger å teste det lenger. 

Så nei, jeg ville ikke si at er ok å kutte forholdet til datter. Jeg ville heller gått for å reparerer det ved å bli i forholdet uansett om det er hardt. Han kan sette sine grenser i at han ikke vil bli snakket dritt til. F.eks si at "da kommer jeg til å avslutte samtalen, så kan vi snakkes en annen gang i stedet". Men ikke "hvis du snakker slik til meg ser du meg aldri igjen". Det tror jeg er hjerteknusende for henne. Han må si at han alltid vil være der, men at samtaler opphører om hun blir stygg og usaklig, fordi det trenger man heller ikke finne seg i. Men da får han ta opp tråden neste dag og prøver igjen. Og igjen, og igjen. Til hun ser at han mener det han sa om at han ikke går noe sted lenger.

Har en mistanke om at dette kan være enklere enn man skulle tro, men ansvaret ligger på far som alltid, den voksne skal ta ansvar for å være der for barna sine uansett. Og finne en måte å sette grenser på uten at det betyr at forholdet er over.

 

Anonymkode: d14fb...520

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2023 den 19.56):

Slik jeg tolker innleggene er far og mor skilt. Far har ikke vært en god far for henne, og nå kommer opprøret fra datteren. Far har ny samboer og ingen av de tåler datterens reaksjoner og krav. 
Far tåler lite motgang og vurderer å slå hånd av datteren sin. En datter han har sviktet i oppveksten. 
Stemor støtter far. 
Bli voksne!!

Anonymkode: b4e8d...251

Far har vært en god far på mange områder, men andre ikke. Som nevnt tidligere så har han oppsøkt hjelp der han kan. Både for datteren sin, seg selv og for samarbeidet mellom far og mor. 

Atferden til datteren har vært der fra hun var liten. Men selvsagt litt anerledes nå når hun er voksen. Hun er ikke sånn kun mot far. 

Far har tålt enormt med motgang. Nye kona støtter så langt hun kan både datteren og faren. Datteren ønsker ikke å nøste oppi noe. Ikke få hjelp, ikke prate, ikke ta til seg noe. 

Skal de ha en ok relasjon er far nødt å føye seg til datteren og gjøre alt hun sier og mener. Som tidligere skrevet, selv da er hun ikke fornøyd. De to relasjonene hun har i dag er helt uten motstand, derfor fungerer de. 

Også kommer jo også alle kommunikasjons utfordringer fra far i tillegg og all historikk. Mange år uten å sett hverandre sin har nok satt sine spor, både emosjonelt og andre områder. 

Ts

Anonymkode: 242d5...760

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Enig med de som sier at her har det nok skjært seg allerede tidlig.
Kan hende alt hun vil er å bli elsket av sin far, og at hennes form for kontakt en det hun har lært seg at holder på han. Om far er nær sagt vekke (komme og gå som han vil - sett fra et barns øyne - selv om jobb er årsaken) de første 6-7 årene, for senere å forsvinne i en skilsmisse. Så er jo det fryktelig tungt for barn... faktum er at alle døtre ønsker at far skal elske dem over alt annet. Så tenk om han bare kunne gjort det i stedet? Men så er det vel slik da, at han neppe har lært hvordan han kan vise kjærlighet. Veldig mange, og sikkert særlig menn, oppvokst i tidligere generasjoner har med seg NULL kompetanse på å ha forhold til barna sine. Dessverre. Så de gjør så godt de kan, fordi de ikke kan bedre. Dette vet ikke barna. Høres jo ut som at far har jobbet med seg selv underveis her også i et forsøk på å bli bedre, men ikke sikkert han traff rett person til å lære ham det. Å gå i terapi kan bety hva som helst. Betyr ikke nødvendigvis at man kommer ut med det man egentlig trenger.

Så, jeg vill jo absolutt ikke anbefalt far å kutte ut sin datter, nesten tvert imot. Mye her tilsier at hun trenger ham masse og at alt hun vil er å ha et godt forhold der hun er trygg på sin far. At han ikke skal forlate henne igjen feks. Barn kan teste dette på alle mulige måter. Be han se på dette som enda en test på om han blir der. Han har gått for mange ganger, hun stoler ikke på at han er der. Og vil nå se hvor langt hun kan dra det før far forsvinner igjen. Forklar dette for han. Slik oppførsel forsvinner nok bare om hun blir trygg på han. Det kan potensielt hende at en samtale av en så enkel art som at: "Unnskyld at jeg ikke var der for deg da du var liten, unnskyld at jeg satte jobben foran deg - jeg trodde det var det rette for familien. Unnskyld at jeg forlot deg da jeg og mamma ikke kunne være sammen mer - men jeg går ikke fra deg en gang til." Om han klarer å si at han ser dette og at han har tenkt å bli, så kan det hjelpe utrolig mye. Kanskje hun ikke trenger å teste det lenger. 

Så nei, jeg ville ikke si at er ok å kutte forholdet til datter. Jeg ville heller gått for å reparerer det ved å bli i forholdet uansett om det er hardt. Han kan sette sine grenser i at han ikke vil bli snakket dritt til. F.eks si at "da kommer jeg til å avslutte samtalen, så kan vi snakkes en annen gang i stedet". Men ikke "hvis du snakker slik til meg ser du meg aldri igjen". Det tror jeg er hjerteknusende for henne. Han må si at han alltid vil være der, men at samtaler opphører om hun blir stygg og usaklig, fordi det trenger man heller ikke finne seg i. Men da får han ta opp tråden neste dag og prøver igjen. Og igjen, og igjen. Til hun ser at han mener det han sa om at han ikke går noe sted lenger.

Har en mistanke om at dette kan være enklere enn man skulle tro, men ansvaret ligger på far som alltid, den voksne skal ta ansvar for å være der for barna sine uansett. Og finne en måte å sette grenser på uten at det betyr at forholdet er over.

 

Anonymkode: d14fb...520

Tusen takk for et godt og informativ innlegg. 

Jeg skal prøve å forklare, men litt komplisert. Det er vanskelig å forklare situasjonen, for den er og har vært helt vanvittig. Jeg tror ikke man skjønner det før man faktisk har vitnet til det eller står i det. 

Far jobbet dobbelt fordi mor ikke ønsket og ville jobbe. Skulle de ha mat på bordet, klær til barnet og et sted å bo var han nødt. Ikke noe han ønsket selv, men ja, her gikk de begge mye glipp av svært viktig tid. Og jobbene han hadde var ikke høytlønnet. Han har forklart dette til datteren i ettertid. 

Han kjempet hardt for å få hovedomsorgen. Gjorde alt han kunne for å se henne og skaffe henne, seg selv og mor hjelp. Men hun ville ikke være sammen med han tilslutt. Det var kun når far føyde seg for henne at det gikk. Hvis hun stjal, skulle ikke dette prates om. Hun skulle få det hun pekte på. Hun skulle bestemme hva de skulle gjøre i helgene som ofte kostet mye. Hvis ikke, ville hun ikke komme. Og mor støttet selvsagt datteren og det var sånn hun hadde det hos mor. Dette har de snakket om i ettertid. Og det kom frem mye bekymringsfullt moren hadde sagt, fra datteren. 

Far var ikke annet enn et skjelett av seg selv til slutt. Han ble sykemeldt, som han aldri har vært før, og venner og familie ble veldig bekymret og sa at det beste var nok nå å gi slipp på datteren og heller la henne komme til deg. 

Han kjempet frem til advokaten sendte brevet. Da hadde han ikke mer å gi. Han skrev en siste melding til henne at han var utrolig glad i henne, ønsket henne alt godt og hun alltid var velkommen på besøk eller å prate. Pappa er ikke sur på deg. Meldingen hadde aldri kommer frem. Men andre familiemedlemmer hadde formidlet dette til henne i senere tid. 

Ang kjærlighet er jeg enig og du er nok inne på noe. Det kan ha vært her mye har gått galt. 

Han er nok også redd for å miste henne samtidig som han ikke ser noe utvei. Han har vært tålmodig med henne i mange år nå. Og hun kommer og går, sier og gjør stygge og sårende ting. Kanskje som du sier, for å sjekke om han faktisk er der. Spørsmålet er vel hvor lenge dette skal pågå og hvor mye mer han klarer å stå i det. 

Det eneste jeg stusser over er at hun er sånn med andre også, inkl venner. For noen år siden samlet noen av vennene seg sammen med henne og hadde en alvors prat. At hun måtte skaffe hjelp, at hun behandlet vennene sine dårlig etc. Samtalen hadde gått veldig dårlig. Og hun virket ubrydd over å ha mister vennene sine. 

Alt er egentlig en haug med uheldige tilfeller og kombinasjoner. Far, datterens og morens personlighet og atferd krasjer, familiens tøffe situasjon når datteren var barn, at hjelpen hun fikk opphørte når de gikk fra hverandre etc etc. I tillegg virker det som noe annet alvorlig har skjedd som jeg nevnte tidligere, med svært unormal atferd. 

Jeg har selv er barn med ekstra utfordringer. Får ikke det barnet hjelp vil ting gå galt og falle ut. 

Jeg skal formidle til han mye av det du skrev neste gang vi ses og snakker om det. 

Ts 

Anonymkode: 242d5...760

[AnonymBruker]

Dette synes jeg du skal holde deg langt unna.

Anonymkode: b9dbd...1a1

[AnonymBruker]

Jeg mener det ikke vil være sunt for noen av dem. Jo mer du skriver og «forklarer» og begrunner, jo mer virker det som om dette er en dame med store psykiske og sosiale problemer, som har vist seg helt fra hun var liten. Hvis foreldrene hennes gir opp og kutter kontakten hvor fortapt er hun vel ikke da? Hvorfor skulle det være bedre og sunt for datteren at faren kutter kontakten? Hvorfor skulle det være bedre for faren? Vil han bli mindre bekymret, få mindre dårlig samvittighet? Hvordan skal han begrunne det overfor datteren, «jeg gir deg opp, du er håpløs, jeg blir syk av å være faren din, så jeg slutter med det».

Han må se framover, ikke bakover. Det spiller egentlig ingen rolle hvorfor det har blitt som det har blitt. Har faren oppsøkt hjelp, snakket med noen terapeut, familierådgivning alene? Hvis han ble sykmeldt av det hele, bør han jo gå til psykolog selv? Han må takle at hun blir sur, at han selv blir såret, han trenger verktøy til å stå i det selv, og tips til hvordan forholde seg til henne og hvordan ikke dukke under selv.
Hun høres helt forstyrret og særdeles hjelpetrengende ut, men mannen din trenger også hjelp.

Anonymkode: 84c69...056

[Liljerød]

Det høres ut som denne datteren trenger psykologhjelp, dersom det stemmer det du har beskrevet i denne tråden.

Det er ikke fars ansvar å hjelpe en psykisk syk datter til å bli frisk(ere). Kanskje kan han opprettholde et forhold til henne dersom hun samtidig får hjelp? Skjønner at dette er en vanskelig situasjon for alle involverte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg mener det ikke vil være sunt for noen av dem. Jo mer du skriver og «forklarer» og begrunner, jo mer virker det som om dette er en dame med store psykiske og sosiale problemer, som har vist seg helt fra hun var liten. Hvis foreldrene hennes gir opp og kutter kontakten hvor fortapt er hun vel ikke da? Hvorfor skulle det være bedre og sunt for datteren at faren kutter kontakten? Hvorfor skulle det være bedre for faren? Vil han bli mindre bekymret, få mindre dårlig samvittighet? Hvordan skal han begrunne det overfor datteren, «jeg gir deg opp, du er håpløs, jeg blir syk av å være faren din, så jeg slutter med det».

Han må se framover, ikke bakover. Det spiller egentlig ingen rolle hvorfor det har blitt som det har blitt. Har faren oppsøkt hjelp, snakket med noen terapeut, familierådgivning alene? Hvis han ble sykmeldt av det hele, bør han jo gå til psykolog selv? Han må takle at hun blir sur, at han selv blir såret, han trenger verktøy til å stå i det selv, og tips til hvordan forholde seg til henne og hvordan ikke dukke under selv.
Hun høres helt forstyrret og særdeles hjelpetrengende ut, men mannen din trenger også hjelp.

Anonymkode: 84c69...056

Han kommer aldri til å gi henne opp eller lukke dørene helt, men det går ikke så lenge ikke datteren får hjelp. 

Han har gått til 3 ulike psykologer - 2 private og en kommunalt, fvk (samtaler alene og en stund de prøvde å få med mor på samtaler), kurs både på fvk og privat og leser en del bøker om oppdragelse, kommunikasjon etc. over disse årene. 

Han har ikke oppsøkt hjelp fordi han ikke taklet at hun blir sur. Han har oppsøkt hjelp for å bli en bedre og flinkere far, møte datteren bedre, forstå, kunne hjelpe henne, kommunisere bedre med datteren, bedre kommunikasjon med mor etc. 

Jeg vet ihvertfall med meg selv at jeg hadde knekt sammen om mitt barn ikke ønsket å ha noe med meg å gjøre. At uansett hva jeg prøvde, hjalp det ikke. At man ser barnet sitt bli sykere og faller mer ut, men ikke får hjelp. 

Ts

Anonymkode: 242d5...760

[flusa]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2023 den 13.50):

Hun er 24. Hjernen hennes er ikke engang ferdig utviklet. Gi henne litt tid og avstand til å finne ut ting, men ikke vær barnslig og kutt kontakten🙄

Anonymkode: dcc07...823

Når er hjernen nok utviklet til å ha folkeskikk,mener du?

Hun legger ut stygge,usanne rykter om far,og ønsker å få alt til å gå etter hennes pipe.

Dette viser bare tegn til egoisme/umodenhet, og har ingenting å gjøre med at hun er et barn

 

Hun er 24 år, ikke 14.

[Mardina]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2023 den 18.33):

Hun høres ikke helt frisk ut

Anonymkode: 215fa...73f

Helt enig.... Og hvordan hun har klart å få seg kjæreste, sånn som hun er, er litt overraskende synes jeg 🤔 Han må være veldig tålmodig i så fall 🤔

Men jeg kan jo ta feil selvfølgelig 🤔

[AnonymBruker]

Liljerød skrev (7 minutter siden):

Det høres ut som denne datteren trenger psykologhjelp, dersom det stemmer det du har beskrevet i denne tråden.

Det er ikke fars ansvar å hjelpe en psykisk syk datter til å bli frisk(ere). Kanskje kan han opprettholde et forhold til henne dersom hun samtidig får hjelp? Skjønner at dette er en vanskelig situasjon for alle involverte.

Ja! 

Og det burde hun ha fått for veldig lenge siden. 

Han vil absolutt ha et forhold til henne hvis hun får hjelp. Bare det at hun hadde oppsøkt hjelp hadde vært et ekstremt stort steg i riktig retning. 

Det er veldig tøft for alle involverte. 

Ts

Anonymkode: 242d5...760

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2023 den 13.41):

Er han den beste pappaen? nei! Men han prøver og jobber mye med seg selv nettopp for å bli en bedre far etter datterens krav. Det har han nå insett at er umulig å oppnå. Jeg vet ikke om det bare er kommunikasjonen som stagnerer som gjør at det er slik. 

Han kutter ikke kontakten fordi han er en dårlig far uten selvinnsikt. Han kutter den pga det er ikke sunt for noen og det er ødeleggende. Det hun har gjort og sagt har hatt store konsekvenser for han. At han ikke har vært den beste faren har nok hatt store konsekvenser for henne også. 

Han er godt likt, har mange venner og familie. Datteren har samboeren sin og mor. Alle andre forhold har blitt ødelagt på veien. Årsaken vet jeg ikke annet enn to familiemedlemmer som fortalte at hun var umulig å forholde seg til. 

Komplisert 😬

Ts

Anonymkode: 242d5...760

Du er den nye samboeren til faren?

I så fall: Hvorfor skal du blande deg inn her. Tipper du er en del av problemet.

[AnonymBruker]

takinova skrev (11 minutter siden):

Du er den nye samboeren til faren?

I så fall: Hvorfor skal du blande deg inn her. Tipper du er en del av problemet.

Jeg er ikke nye samboer til far.

Far er gift med en dame han har vært lenge sammen med. 

Mardina skrev (19 minutter siden):

Helt enig.... Og hvordan hun har klart å få seg kjæreste, sånn som hun er, er litt overraskende synes jeg 🤔 Han må være veldig tålmodig i så fall 🤔

Men jeg kan jo ta feil selvfølgelig 🤔

Hun har vært i flere forhold. Når hun ikke er i forhold så bor hun hos mor. 

Hun prater lite om han, men jeg har møtt han noen ganger. Han fremstår som veldig sjenert, men snill. Hvordan det er når de er alene aner jeg ikke. Men dette forholdet har vart lengst. Hun har også vært sammen med andre som har vært helt anerledes. 

En ting jeg stusset over var at datteren fortalt meg at det var en hendelse hvor hun hadde blitt sint på sjefen til samboeren. Som hun sa selv "da sa jeg klart ifra hva jeg mente". Samboeren hadde ikke fast jobb der kun engasjement, så uka etter fikk han beskjed at de ikke hadde mer arbeid til han. Datteren mente dette var like greit.

 Ts

Anonymkode: 242d5...760

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for et godt og informativ innlegg. 

Jeg skal prøve å forklare, men litt komplisert. Det er vanskelig å forklare situasjonen, for den er og har vært helt vanvittig. Jeg tror ikke man skjønner det før man faktisk har vitnet til det eller står i det. 

Far jobbet dobbelt fordi mor ikke ønsket og ville jobbe. Skulle de ha mat på bordet, klær til barnet og et sted å bo var han nødt. Ikke noe han ønsket selv, men ja, her gikk de begge mye glipp av svært viktig tid. Og jobbene han hadde var ikke høytlønnet. Han har forklart dette til datteren i ettertid. 

Han kjempet hardt for å få hovedomsorgen. Gjorde alt han kunne for å se henne og skaffe henne, seg selv og mor hjelp. Men hun ville ikke være sammen med han tilslutt. Det var kun når far føyde seg for henne at det gikk. Hvis hun stjal, skulle ikke dette prates om. Hun skulle få det hun pekte på. Hun skulle bestemme hva de skulle gjøre i helgene som ofte kostet mye. Hvis ikke, ville hun ikke komme. Og mor støttet selvsagt datteren og det var sånn hun hadde det hos mor. Dette har de snakket om i ettertid. Og det kom frem mye bekymringsfullt moren hadde sagt, fra datteren. 

Far var ikke annet enn et skjelett av seg selv til slutt. Han ble sykemeldt, som han aldri har vært før, og venner og familie ble veldig bekymret og sa at det beste var nok nå å gi slipp på datteren og heller la henne komme til deg. 

Han kjempet frem til advokaten sendte brevet. Da hadde han ikke mer å gi. Han skrev en siste melding til henne at han var utrolig glad i henne, ønsket henne alt godt og hun alltid var velkommen på besøk eller å prate. Pappa er ikke sur på deg. Meldingen hadde aldri kommer frem. Men andre familiemedlemmer hadde formidlet dette til henne i senere tid. 

Ang kjærlighet er jeg enig og du er nok inne på noe. Det kan ha vært her mye har gått galt. 

Han er nok også redd for å miste henne samtidig som han ikke ser noe utvei. Han har vært tålmodig med henne i mange år nå. Og hun kommer og går, sier og gjør stygge og sårende ting. Kanskje som du sier, for å sjekke om han faktisk er der. Spørsmålet er vel hvor lenge dette skal pågå og hvor mye mer han klarer å stå i det. 

Det eneste jeg stusser over er at hun er sånn med andre også, inkl venner. For noen år siden samlet noen av vennene seg sammen med henne og hadde en alvors prat. At hun måtte skaffe hjelp, at hun behandlet vennene sine dårlig etc. Samtalen hadde gått veldig dårlig. Og hun virket ubrydd over å ha mister vennene sine. 

Alt er egentlig en haug med uheldige tilfeller og kombinasjoner. Far, datterens og morens personlighet og atferd krasjer, familiens tøffe situasjon når datteren var barn, at hjelpen hun fikk opphørte når de gikk fra hverandre etc etc. I tillegg virker det som noe annet alvorlig har skjedd som jeg nevnte tidligere, med svært unormal atferd. 

Jeg har selv er barn med ekstra utfordringer. Får ikke det barnet hjelp vil ting gå galt og falle ut. 

Jeg skal formidle til han mye av det du skrev neste gang vi ses og snakker om det. 

Ts 

Anonymkode: 242d5...760

Mm, selvsagt er det massevis av voksen-årsaker bak slikt. Eneste problem er at barna ikke skjønner det i alle den tiden de egentlig skulle dannet sterke bånd til en forelder som ikke var der... helt uavhengig av hvorfor. Så kanskje må man akseptere at dette er en av konsekvensene av alt som hendte i fortiden, og at man har en jobb å gjøre som kan være verdt innsatsen. Mange år igjen å ha det fint sammen  

Ang at noe annet har gått galt, ja, jeg har nylig lært meg litt om hva det gjør med barn å vokse opp i det de opplever er et kaotisk liv. Lite godt kommer ut av det, alt fra angst til andre psykiske problemer. Og antagelig da også diverse ugrei oppførsel. Og uten at du trenger å fortelle mer enn det som står her, så er dette 1000 x mer kaotisk oppvekst enn jeg selv hadde. Og er det da enda mer som har pågått så har hun jo ikke hatt det så lett.

En ting til jeg tenker her, er at far kanskje har glemt viktigheten av at barn skal være barn, ikke venner. Kan det være han har tatt seg for nær av datterens helt normale "avslag" feks i tenårene, og tatt det personlig? Hvilket vi nå har lært at er pri 1 som forelder, å aldri ta barnas oppførsel eller utsagn personlig eller la det trigge oss og dra oss inn i kamper med barn som faktisk bare er barn. Og som 24 år er hun faktisk ikke voksen enda. Hjernen er ikke ferdig koblet før vi er 25. Så hun er nær da, men hun er faktisk ikke 100% voksen i hodet sitt enda, og var det definitivt ikke for 5-10 år siden, som eksempel. Hvis han ble deprimert pga datters oppførsel kan det virke som om han tok det hele litt for personlig til å skulle være den sterke farsfiguren hun trengte. Og det igjen kan oppleves skummelt når den som skal være sterk, viser seg å ikke holde fortet som man skulle ønske, og som man trenger som barn. Misforstå dette rett, handler ikke om å ikke vise følelser og svakhet, men handler om at det må være bevisst og at man må være veldig bevisst på at foreldre skal være de trygge og sterke. Man kan sette grenser på en grei måte, men man kan ikke falle sammen som menneske fordi et barn i sine utallige faser mener at de ikke liker oss. Det må man klare å distansere seg fra. Og når man ikke klarer det... da blir det trøbbel. For den andre veien, er det veldig ødeleggende for båndet mellom foreldre og barn når den store og voksne begynner å oppføre seg likledes i kamp med barnet fordi man lot seg trigge. Dét går ikke spesielt bra. Så, kanskje noe slikt kan ha skjedd underveis her også, som tar tid å rette opp i. Men dette vet barn ingenting om, og vi kan ikke forvente at de skal ha forståelse for alt dette. 

Men, det kan jo også være at hun sliter psykisk grunnet så mange andre ting, at hennes dør ikke er særlig åpen. Jeg ville allikevel som forelder aldri sluttet å prøve. Jeg ville sendt en melding hver lørdag med beskjed om at jeg var glad i henne, uansett hva hun svarer, om hun svarer osv. Det viktige er at man viser at man alltid er der og ikke gir henne opp. Resten må kanskje ta den tiden det tar. 

Og, sist men ikke minst, høres jo ut som en ung jente som kan trenge noen å snakke med. Er det mulig å skaffe henne profesjonell hjelp? En familieterapeut kunne jo kanskje vært noe for både far og datter, hver for seg og sammen. Få litt hjelp til å nøste i nettopp alt det som kanskje gikk galt, men også hvordan det kan repareres. En ting er jeg som datter selv 100% sikker på - hun vil. Og som forelder til barn selv like sikker på at det vil egentlig han også. Kanskje de bare ikke vet hvordan. Å skylde på at personlighetene kræsjer og derfor kan man ikke snakke sammen, det blir litt dumt. Den tenker jeg kan legges vekk som unnskyldning. Betyr bare at begge trenger en annen og bedre måte å kommunisere på. Men at slikt også til en viss grad går i arv, fordi man lærer av det man ser når man vokser opp, uten tvil. Så om de begge har samme dårlige kommunikasjonsform, så klart det blir vanskelig... men, man kan lære nytt. Se om far kan være pådriver for å finne noen å snakke med for sin egen del, og så se om han kan få datteren med etterhvert. Kan også være en fin måte å vise at han mener alvor om at dette skal bli bedre  

 

 

Anonymkode: d14fb...520

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Mm, selvsagt er det massevis av voksen-årsaker bak slikt. Eneste problem er at barna ikke skjønner det i alle den tiden de egentlig skulle dannet sterke bånd til en forelder som ikke var der... helt uavhengig av hvorfor. Så kanskje må man akseptere at dette er en av konsekvensene av alt som hendte i fortiden, og at man har en jobb å gjøre som kan være verdt innsatsen. Mange år igjen å ha det fint sammen  

Det er sant. Men vanskelig å jobbe når hun ikke ønsker det. 

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ang at noe annet har gått galt, ja, jeg har nylig lært meg litt om hva det gjør med barn å vokse opp i det de opplever er et kaotisk liv. Lite godt kommer ut av det, alt fra angst til andre psykiske problemer. Og antagelig da også diverse ugrei oppførsel. Og uten at du trenger å fortelle mer enn det som står her, så er dette 1000 x mer kaotisk oppvekst enn jeg selv hadde. Og er det da enda mer som har pågått så har hun jo ikke hatt det så lett.

Ja, hun og familien skulle fått den nødvendige hjelpen mye tidligere. Helt klart har hun det ikke godt. Det er det ingen tvil om. 

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

En ting til jeg tenker her, er at far kanskje har glemt viktigheten av at barn skal være barn, ikke venner. Kan det være han har tatt seg for nær av datterens helt normale "avslag" feks i tenårene, og tatt det personlig? Hvilket vi nå har lært at er pri 1 som forelder, å aldri ta barnas oppførsel eller utsagn personlig eller la det trigge oss og dra oss inn i kamper med barn som faktisk bare er barn. Og som 24 år er hun faktisk ikke voksen enda. Hjernen er ikke ferdig koblet før vi er 25. Så hun er nær da, men hun er faktisk ikke 100% voksen i hodet sitt enda, og var det definitivt ikke for 5-10 år siden, som eksempel. Hvis han ble deprimert pga datters oppførsel kan det virke som om han tok det hele litt for personlig til å skulle være den sterke farsfiguren hun trengte. Og det igjen kan oppleves skummelt når den som skal være sterk, viser seg å ikke holde fortet som man skulle ønske, og som man trenger som barn. Misforstå dette rett, handler ikke om å ikke vise følelser og svakhet, men handler om at det må være bevisst og at man må være veldig bevisst på at foreldre skal være de trygge og sterke. Man kan sette grenser på en grei måte, men man kan ikke falle sammen som menneske fordi et barn i sine utallige faser mener at de ikke liker oss. Det må man klare å distansere seg fra. Og når man ikke klarer det... da blir det trøbbel. For den andre veien, er det veldig ødeleggende for båndet mellom foreldre og barn når den store og voksne begynner å oppføre seg likledes i kamp med barnet fordi man lot seg trigge. Dét går ikke spesielt bra. Så, kanskje noe slikt kan ha skjedd underveis her også, som tar tid å rette opp i. Men dette vet barn ingenting om, og vi kan ikke forvente at de skal ha forståelse for alt dette. 

Nja, både ja og nei. 

Han ble såret og lei seg når hun ikke ville ha kontakt. Når hun ikke fikk videre hjelp, da ting begynte å bli bedre. At mor ikke samarbeidet. Det var dette han knakk sammen av. Men han kan nok ta ting hun sier personlig også. Han har jobbet mye med det å være en trygg foreldre ovenfor datteren. Men det har også rent over. 

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Og, sist men ikke minst, høres jo ut som en ung jente som kan trenge noen å snakke med. Er det mulig å skaffe henne profesjonell hjelp? En familieterapeut kunne jo kanskje vært noe for både far og datter, hver for seg og sammen. Få litt hjelp til å nøste i nettopp alt det som kanskje gikk galt, men også hvordan det kan repareres. En ting er jeg som datter selv 100% sikker på - hun vil. Og som forelder til barn selv like sikker på at det vil egentlig han også. Kanskje de bare ikke vet hvordan. Å skylde på at personlighetene kræsjer og derfor kan man ikke snakke sammen, det blir litt dumt. Den tenker jeg kan legges vekk som unnskyldning. Betyr bare at begge trenger en annen og bedre måte å kommunisere på. Men at slikt også til en viss grad går i arv, fordi man lærer av det man ser når man vokser opp, uten tvil. Så om de begge har samme dårlige kommunikasjonsform, så klart det blir vanskelig... men, man kan lære nytt. Se om far kan være pådriver for å finne noen å snakke med for sin egen del, og så se om han kan få datteren med etterhvert. Kan også være en fin måte å vise at han mener alvor om at dette skal bli bedre  

Hun nekter all form for hjelp. Ingenting er hennes skyld og hun trenger ikke hjelp. Det er alle andre rundt henne som gjør. 

Når far gikk sist på fvk så ble hun tilbudt å være med på samtale eller komme dit på samtale uten far. Det var helt uaktuelt og skjønte ikke hva godt som kom ut av det ville vært. Hun oppfattet dette som at det var noe galt med henne, og det var det jo ikke. Selv om far forklarte hvorfor han tenkte dette kunne være fint for dem.  Akkurat samme svar som mor hadde gitt til far tilbake i tid når han prøvde å få til samtaler på fvk med både mor og han. 

Og det er dette som gjør alt mye vanskeligere og gjort alt mye mer utfordrende enn nødvendig. Det er mange som har tatt en prat med henne. Satt oss ned rolig, vist forståelse, vært åpen, lyttet og kommet med forslag om hjelp. Enten er selvinnsikten så lav at hun ikke evner å se det, eller så er ting for vanskelig å ta tak i. Eller begge deler. 

Eks (kun et eksempel). Om hun kjører bil og krasjer inn i din bil som står stille, hvor det uten tvil er hennes skyld, så er det din skyld. Bilen din stod i veien, den var feilparkert, hun måtte for at du ikke skulle kjøre på en annen etc, og derfor fortjente du det så du lærer neste gang. Så i grunn gjør jeg deg en tjeneste og du må betale for mine skader. Både mamma, kjørelæreren min og sensor sier jeg er den beste til å kjøre, så det sier seg selv at det ikke var min feil. Funker ikke det så kan hun godt finne på å si at det var du som krasjet i henne eller en annen som kjørte bilen hennes. 

Det hadde vært så innmari fint og flott om de begge kunne gå til samtaler sammen. 

Far er som sagt ikke perfekt. Han jobber fortsatt med seg selv og har fortsatt litt å jobbe med. Men så lenge datteren ikke ønsker inviduell hjelp eller hjelp sammen, og fortsetter slik hun gjør, så kan far være så perfekt som bare det uten at det hjelper. 

Også vil jeg si at du har mye bra å komme med og takk for at du skriver. Det med å skrive at han er glad i henne er jeg helt enig i forresten. 

Jeg har selv hatt en ekstrem tøff oppvekst og hjulpet flere som har hatt det. Så lenge man fornekter at man trenger hjelp og heller skyver det over på andre, kommer man seg ingen vei annet enn nedover. Det er en form for selvskading og selvsabotasje. Noen ganger blir det så tøft for de rundt, at de er nødt til å ta litt avstand.

Det er svært få som klarer å forholde seg til datteren nå. Selv om man selvfølgelig ønsker at hun oppsøker hjelp før det går så langt, så trengs det nok en real smell som hun kan lære av. Det virker som far står klar til å være der for henne da og som du sier, da må han vise det som eks meldinger hvor han skriver han er glad i henne. Men hun går nok til moren sin, som nok ikke er særlig hjelpsomt. 

Ts

Anonymkode: 242d5...760

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2023 den 20.05):

Hun skriver at far har prøvd terapi og enda flere ting, hvor langt skal man strekke seg for barnas issues?

Anonymkode: 8df68...a8a

Noen gager så er det ikke bra for foreldre å ha kontakt med barna sine, dette går selvsagt andre veien også.

Her høres det ut som at det ikke er bra at far og datter har kontakt. Datteren har jo tydeligvis problemer med å forholde seg til andre mennesker generelt siden nettverket hennes består av samboer og mor, samt at tidligere kjæreste mistet venner da han var i forhold med henne siden han ikke fikk lov til å ha kontakt med de. 

Ser ts skriver i tidligere innlegg at datteren ikke jobber. Er hun ufør da, og ev hvilken diagnose?

Anonymkode: 9faae...e56

[Reign]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2023 den 13.00):

Far har prøvd terapi, kurs og flere samtaler med datteren.

 

Motelvibes skrev (På 3.6.2023 den 13.06):

Man kutter ikke kontakt med barna sine fordi man selv er en dårlig far uten selvinnsikt. 

Uhm....?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Noen gager så er det ikke bra for foreldre å ha kontakt med barna sine, dette går selvsagt andre veien også.

Her høres det ut som at det ikke er bra at far og datter har kontakt. Datteren har jo tydeligvis problemer med å forholde seg til andre mennesker generelt siden nettverket hennes består av samboer og mor, samt at tidligere kjæreste mistet venner da han var i forhold med henne siden han ikke fikk lov til å ha kontakt med de. 

Ser ts skriver i tidligere innlegg at datteren ikke jobber. Er hun ufør da, og ev hvilken diagnose?

Anonymkode: 9faae...e56

Hun er går hverken på uføretrygd, aap eller sykemeldt. Hun hadde nok vært kvalifisert til det, men hun oppsøker ikke hjelp. Hun har jobbet litt her og der i kortere perioder og en stund gikk hun på dagpenger. Så har hun gått en periode på sosialstønad. Hun mottar bostøtte. I følge hun selv. 

Men når hun ikke har hatt kjæreste/samboer har hun bodd hos mor. 

Ts

Anonymkode: 242d5...760

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.6.2023 den 14.24):

Det virker som et eller annet har virkelig gått galt i tidlig barndom. Ikke at mor ikke fulgte opp/ikke hadde regler eller at far var til tider streng. Men noe virkelig traumatisk eller ødeleggende. 

Hele bildet er umulig å få frem. Det er så innmari mye unormale ting datteren har gjort  fra tidlig av. Og mye jeg ikke vil, kan eller har kapasitet til å forklare. 

Men noen ting: når hun er redd og må stå i det, blir hun som et lite barn/baby uten språk. Sier gagago med babystemme. Fniser og lager babylyder og forsvinner helt. Det går ikke an å prate med henne eller få kontakt. Man må støtte henne for å få henne bortover. Når faren er over blir hun normal igjen som om ingenting har skjedd. Og hun vil ikke snakke om det og holder seg da for ørene. Sånn kommer hun seg ofte ut av situasjoner jeg tror blir for belastende for henne, men for normale mennesker er helt vanlige ting. 

Plutselig kan hun begynne å krabbe rundt på gulvet og le uten at det har skjedd noe. 

Hun virker virkelighetsfjern. Språket er enkelt. Har generelt lav kunnskap om ting. Bruker andres setninger, ord og meninger i samtaler - altså andre som eks kjæresten som aldri gjør motstand. Da blir det også ofte til at hun kan motsi seg selv i samme setning. 

Når hun da ikke har fått hjelp til disse tingene, er voksen i dag, ikke oppsøker hjelp selv og i tillegg prøver å skjule dette ovenfor andre og seg selv er situasjonen ganske utfordrende. 

Skal far ha kontakt krever det mye av han, kanskje mer enn han klarer. Setter han sunne grenser er kontakten uansett kuttet over en stund, fra datterens side. Så kommer hun tilbake og lager et levend. Far setter grenser igjen. Og slik ruller det hele veien. 

Kanskje den dagen jenta får hjelp, så vil det løsne seg igjen. 

Ts

Anonymkode: 242d5...760

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tusen takk for et godt og informativ innlegg. 

Jeg skal prøve å forklare, men litt komplisert. Det er vanskelig å forklare situasjonen, for den er og har vært helt vanvittig. Jeg tror ikke man skjønner det før man faktisk har vitnet til det eller står i det. 

Far jobbet dobbelt fordi mor ikke ønsket og ville jobbe. Skulle de ha mat på bordet, klær til barnet og et sted å bo var han nødt. Ikke noe han ønsket selv, men ja, her gikk de begge mye glipp av svært viktig tid. Og jobbene han hadde var ikke høytlønnet. Han har forklart dette til datteren i ettertid. 

Han kjempet hardt for å få hovedomsorgen. Gjorde alt han kunne for å se henne og skaffe henne, seg selv og mor hjelp. Men hun ville ikke være sammen med han tilslutt. Det var kun når far føyde seg for henne at det gikk. Hvis hun stjal, skulle ikke dette prates om. Hun skulle få det hun pekte på. Hun skulle bestemme hva de skulle gjøre i helgene som ofte kostet mye. Hvis ikke, ville hun ikke komme. Og mor støttet selvsagt datteren og det var sånn hun hadde det hos mor. Dette har de snakket om i ettertid. Og det kom frem mye bekymringsfullt moren hadde sagt, fra datteren. 

Far var ikke annet enn et skjelett av seg selv til slutt. Han ble sykemeldt, som han aldri har vært før, og venner og familie ble veldig bekymret og sa at det beste var nok nå å gi slipp på datteren og heller la henne komme til deg. 

Han kjempet frem til advokaten sendte brevet. Da hadde han ikke mer å gi. Han skrev en siste melding til henne at han var utrolig glad i henne, ønsket henne alt godt og hun alltid var velkommen på besøk eller å prate. Pappa er ikke sur på deg. Meldingen hadde aldri kommer frem. Men andre familiemedlemmer hadde formidlet dette til henne i senere tid. 

Ang kjærlighet er jeg enig og du er nok inne på noe. Det kan ha vært her mye har gått galt. 

Han er nok også redd for å miste henne samtidig som han ikke ser noe utvei. Han har vært tålmodig med henne i mange år nå. Og hun kommer og går, sier og gjør stygge og sårende ting. Kanskje som du sier, for å sjekke om han faktisk er der. Spørsmålet er vel hvor lenge dette skal pågå og hvor mye mer han klarer å stå i det. 

Det eneste jeg stusser over er at hun er sånn med andre også, inkl venner. For noen år siden samlet noen av vennene seg sammen med henne og hadde en alvors prat. At hun måtte skaffe hjelp, at hun behandlet vennene sine dårlig etc. Samtalen hadde gått veldig dårlig. Og hun virket ubrydd over å ha mister vennene sine. 

Alt er egentlig en haug med uheldige tilfeller og kombinasjoner. Far, datterens og morens personlighet og atferd krasjer, familiens tøffe situasjon når datteren var barn, at hjelpen hun fikk opphørte når de gikk fra hverandre etc etc. I tillegg virker det som noe annet alvorlig har skjedd som jeg nevnte tidligere, med svært unormal atferd. 

Jeg har selv er barn med ekstra utfordringer. Får ikke det barnet hjelp vil ting gå galt og falle ut. 

Jeg skal formidle til han mye av det du skrev neste gang vi ses og snakker om det. 

Ts 

Anonymkode: 242d5...760

 

Men dess mer du forteller, dess mer tydelig blir det at det sannsynligvis ligger en diagnose i bunn her. Sånn høres det ut for meg i hvert fall.

Antakelig er all fokus på fars væremåter, oppdragelse, omsorg osv bare blindspor. At han jobbet mye da hun var liten også.

Mange barn har en foreldre som er fraværende, eller bor kun med en forelder, uten at de oppfører seg og reagerer slik som denne jenta.

Kan hun være lett psykisk utviklingshemmet?

Eller noe annet i den gaten. Autistisk?

Usikker på om hun fungerer dårlig nok, men veien til å skaffe henne hjelp kan være å prøve å få henne umyndiggjort og under vergemål.

En kan også melde bekymring til hennes fastlege, kommunehelsetjenesten.

Men vanskelig når en ikke er i posisjon til å få henne med på utredning 😕 

 

Anonymkode: b63ec...b70

[AnonymBruker]

Jeg tenker datteren nok bør ha minimalt med kontakt med dere, ja. 
Det bør de fleste voksne barn. Det et noen har født en gir null behov for kontakt i voksent liv. Da har man venner.

Jeg er også usikker på din logikk i at far er ulik mor fordi han er mann(!). Ammer mor barnet på 24? Utover det kommer jeg ikke på en eneste ting mor og far har ulike evner på fordi de er kvinner eller menn. Du velger hva du e god på. Om du velger å dyrke «maskuline» egenskaper? Ditt valg - ditt ansvar. Ikke bland hvorvidt du har pupper eller penis inn i det livsvalget. Å si «mitt kjønn gjør meg inkompetent på x» er bare vås. Ikke rart datteren velger å blåse av slikt tull.

For øvrig skriver du mye annet tull også. Et menneske behandler enkeltmennesker rundt seg med det nivået av forståelse de gjør seg fortjent til. Sier ens far mye tull? Da behandler man han som en tulling. Det er det eneste riktige. Å behandle en tulling som en person med forstand er nedlatende og overbærende. Slikt gjør man kun om det er tunge diagnoser inne i bildet og den voksne må behandles som uten ansvar for seg selv. Om en myndig person velger å være en tulling? Da ler og fnyser man av han eller henne.

Anonymkode: d0574...345

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

 

 

Men dess mer du forteller, dess mer tydelig blir det at det sannsynligvis ligger en diagnose i bunn her. Sånn høres det ut for meg i hvert fall.

Antakelig er all fokus på fars væremåter, oppdragelse, omsorg osv bare blindspor. At han jobbet mye da hun var liten også.

Mange barn har en foreldre som er fraværende, eller bor kun med en forelder, uten at de oppfører seg og reagerer slik som denne jenta.

Kan hun være lett psykisk utviklingshemmet?

Eller noe annet i den gaten. Autistisk?

Usikker på om hun fungerer dårlig nok, men veien til å skaffe henne hjelp kan være å prøve å få henne umyndiggjort og under vergemål.

En kan også melde bekymring til hennes fastlege, kommunehelsetjenesten.

Men vanskelig når en ikke er i posisjon til å få henne med på utredning 😕 

 

Anonymkode: b63ec...b70

Jeg har hatt mine mistanker ang lett psykisk utviklingshemmede eller ubehandlet traumer fra hun var liten. 

Far har hatt mistanker om autisme. Datteren vet ikke dette. Far ønsket utredning på det når hun var yngre og formidlet det til psykologen hun en kort tid gikk til. Men ble jo ikke noe mer ut av det og dermed ingen utredning. Skolen støttet far i utredning (ikke særskilt autisme, men generelt) og hjelp. Det ble satt inn mye ressurser på henne en kort periode før mor og datter flyttet. 

Hun klarer seg helt ok, men ikke som en normal person. 

Men blir bare spekulasjoner og vanskelig å vite. Kanskje en kombinasjon av flere ting. 

Ts

Anonymkode: 242d5...760