Kutte kontakt med datter

[AnonymBruker]

Motelvibes skrev (1 minutt siden):

Usikkerhet bunner jo i barndommen. Tror datteren er forsømt og derfor er forholdet således. Narsissistiske trekk? Da sitter man ikke sjenert i et hjørne og gjemmer seg vekk….

Eller det motsatte at hun har hatt en dårlig barndom sånn at hun ikke har blitt sett for så i voksen alder vil at faren skal være der for henne og hun bruker det imot faren. Samt at hun er skilsmissebarn som kan sette sine spor

Anonymkode: 5c7b2...398

[Sunnys]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det stokker seg helt i kommunikasjonen mellom datter og far. Far orker ikke mer kontakt. Datteren er 24 år og bor for seg selv med samboer. 

Hun har mange krav til hvordan far skal være og gjøre og sammenligner far med mor. Kravene kan han ikke innfri fordi han ikke er den samme personen som mor (og han er mann), kravene endrer srg etter hennes behov/humør etc. Når han ikke innfrir disse kravene blir hun sur og gjør og sier ting som sårer. 

På far sin side kan han virke litt uinteressert. Han kom ofte med råd og tips, som selvsagt er velmente men kan oppfattes feil, men ble etterhvert bedre til å støtte og lytte i stede. Han kan være streng i tonefallet når han blir engasjert. Det kan oppfattes som at han er sint selv om han ikke er det. 

Han har ikke tålmodighet til å sitte å høre på henne i lang tid, da kommunikasjonen fra hennes side er ganske ensporig, overfladisk og lite innhold. Men der er de ganske like, for sånn kan far være også. De har bare veldig ulik interesse og syn på ting. 

En annen ting som er ganske likt med de to, de er dårlige på å se andre. Og der krasjer det virkelig. Far er mer mottakelige for kritikk og endringer på dette området, mens datter har ikke kommet dit enda. Begge har en kommunikasjon som kan virke litt ovenfra og ned. Far gjør dette når han blir engasjert. Datter når hun er irritert eller sur. Begge er livredde for å tape ansikt. 

Forholdet bare stagnerer/blir verre. Det virker som de ikke har godt av hverandre. Far har prøvd terapi, kurs og flere samtaler med datteren. Det som gjør at han ikke ønsker mer kontakt er at hun gjør stygge ting mot far, sier stygge/usanne ting, setter ut usanne rykter og uansett hva han gjør er det ikke bra nok selv om han har blitt flinkere. For at forholdet skulle fungert måtte han gå på eggskall og gjøre og si det datteren mener er riktig. Helt umulig. 

Men han ønsker selvsagt å holde dørene åpne og prøve igjen senere. 

Det er jo mye meninger om det å kutte kontakt med barna sine. Selv skulle det veldig mye til for at jeg i det heletatt hadde vurdert det, men jeg har et helt annet forhold til mine barn. I dette tilfellet er det kanskje sunt for begge? Ihvertfall en periode? Hva tenker dere? 

 

Anonymkode: 242d5...760

Hvem er du i bildet? Stemor?

[AnonymBruker]

Slik jeg tolker innleggene er far og mor skilt. Far har ikke vært en god far for henne, og nå kommer opprøret fra datteren. Far har ny samboer og ingen av de tåler datterens reaksjoner og krav. 
Far tåler lite motgang og vurderer å slå hånd av datteren sin. En datter han har sviktet i oppveksten. 
Stemor støtter far. 
Bli voksne!!

Anonymkode: b4e8d...251

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Er du fars nye partner, og datteren skilsmissebarn?

For dette kan høres veldig ut som resultatet av en far med dårlig samvittighet for at datteren fikk splittet familien sin.

Og et barn som aldri ble grensesatt noe særlig, og fikk det meste slik hun ville - fordi foreldrene ikke hadde hjerte til å si nei.

Far behøver jo ikke kutte henne ut.

Det far seriøst må slutte med er å spille etter hennes fløyte. At alt skal foregå på hennes premisser.

Sett noen regler - så får hun selv bestemme om hun vil forholde seg til dem og dere eller ikke.

Slutt på å spørre etter penger. Vil han gi henne økonomisk støtte så få det inn i ordnete former, f.eks et beløp til jul og sommer.

Slutt på ferieturer. Ikke normalt at barn oppi 20-årene med samboer skal på familieferie. Inviter heller med til hytta eller kortere dagsturer i nærområdet.

Slutt på baksnakking, løgn og rykter. Denne er vanskelig, fordi far kan ikke kontrollere henne. Men signaliser veldig tydelig at det er uakseptabelt, og far vil trenge en pause fra henne om han hører slikt igjen.

Gaver - ingen kan kreve gaver. Gi beskjed i forkant av neste anledning at det er greit å bytte, hun får med byttelapp. Men ingen surmuling eller snakk om pris/feil gave el.l. Da blir det ikke gave neste gang.

Kan ikke kreve av noen at de sitter barnevakt. Men ønsker hun mye hjelp selv, er det helt innafor og si at det forventes at hun hjelper familien sin tilbake.

Osv osv

Det meste av dette er jo bare basic oppdragelse, som burde vært påbegynt for tyve år siden.

Så vær klar over at å bli møtt med krav og endringer nå som voksen vil være tøft for henne. Så ta det litt etter litt.

 

Anonymkode: b63ec...b70

Dette er litt komplisert, men skal prøve å forklare så godt jeg kan. 

Normale grenser har far satt fra hun var liten. Fra hun ble født til hun var ca 6-7 år jobbet far mye, hadde 2 jobber for å forsørge familien. Når de fikk bedre økonomi ble han en større del av oppdragelsen enn før. 

Fra den tid av ble det trøbbel. Han hadde normale og oppegående krav og grenser. Som gjøre lekser, smake på maten, være høflig, litt husarbeid, snakke sammen, svare høflig, være ærlig, ikke lyve og stjele osv. Men dette ble veldig dårlig mottatt av datteren. Men far var også streng på disse tingene og når han formidlet det. Men snill og omtenksom ellers og gjorde ekstremt mye for datteren sin. Skolen reagere på både atferden hennes, den sosiale omgangen med andre og at hun hang langt etter faglig og mentalt. 

Far ordnet samtaler med psykolog, helsesøster og ekstra hjelp på skolen og etter skolen. Samt at han satt med henne å gjorde lekser hver eneste dag. Han ordnet også turer med andre foreldre og  barna deres i klassen, eks hytteturer, tusenfryd etc, og inviterte hjem osv slik at hun skulle bli mer trygg sosialt. Ting gikk litt fremover. 

Når mor og far skilte lag eskalerete det hele. 

Mor flyttet et stykke unna og hadde hovedomsorgen. Så alt av hjelp opphørte. Far tok kontakt med både den gamle skolen, helsesøster og psykolog for å få sendt over papirene til den nye skolen slik at hun kunne få hjelp videre der. Mor og datter mente det var far som var problemet, så når de nå hadde flyttet var ikke behovet der mer. Datteren kom ikke videre enn ungdomsskolen. 

På samvær med far trivdes ikke datteren. Det ble stor frustrasjon på begge kanter. Hun følte seg ikke hørt og sett. Klagde på grenser og alt far gjorde. Far følte han snakket til en vegg som forsvant mer og mer. Han oppsøkte da hjelp til seg selv og fvk til han og mor. 

Men svarene var de samme overalt. Mor har ikke grenser, mens far har grenser. Da blir det skjevt. Og fikk beskjed om å fortsette med det han gjorde. En dag vil det snu. Men han fikk også råd, tips og trening hvordan han skulle kommunisere bedre med datteren. Datteren motsatte seg all form for samtale med far og en fagperson. 

Han prøvde en stund å gå på eggskall og hverken sette krav eller ha regler hjemme. Da gikk det bra en stund. 

Det ble mindre og mindre samvær. Tilslutt fikk far et brev fra en advokat at datteren ikke ønsket å se han mer og hvis han motsatte seg dette måtte han gå via retten. 

Årene gikk og de fikk kontakt igjen. Gikk veldig bra i starten, så ble det bare verre og verre. Han har sagt ifra om alle disse tingene du ramser opp, satt ned foten, hatt flere samtaler med henne om dette. Og da forsvinner hun mer og mer, likt som når hun var yngre. 

Ts

 

Anonymkode: 242d5...760

[AnonymBruker]

Sett grenser og hold de. Å kutte kontakt er barnslig og overdramatisk.

Anonymkode: 23800...721

[AnonymBruker]

Motelvibes skrev (6 timer siden):

Man kutter ikke kontakt med barna sine fordi man selv er en dårlig far uten selvinnsikt. 

Hun skriver at far har prøvd terapi og enda flere ting, hvor langt skal man strekke seg for barnas issues?

Anonymkode: 8df68...a8a

[frivis]

Jeg hadde nok ventet til hjernebarken var ferdigutviklet før jeg tok stilling til om det var håp om noe bedre. Synd at de mangler ydmykhet, noe som svært mange mennesker dessverre gjør. Når man ikke lenger er lydhør for å ta i mot kritikk, så er det game over.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette er litt komplisert, men skal prøve å forklare så godt jeg kan. 

Normale grenser har far satt fra hun var liten. Fra hun ble født til hun var ca 6-7 år jobbet far mye, hadde 2 jobber for å forsørge familien. Når de fikk bedre økonomi ble han en større del av oppdragelsen enn før. 

Fra den tid av ble det trøbbel. Han hadde normale og oppegående krav og grenser. Som gjøre lekser, smake på maten, være høflig, litt husarbeid, snakke sammen, svare høflig, være ærlig, ikke lyve og stjele osv. Men dette ble veldig dårlig mottatt av datteren. Men far var også streng på disse tingene og når han formidlet det. Men snill og omtenksom ellers og gjorde ekstremt mye for datteren sin. Skolen reagere på både atferden hennes, den sosiale omgangen med andre og at hun hang langt etter faglig og mentalt. 

Far ordnet samtaler med psykolog, helsesøster og ekstra hjelp på skolen og etter skolen. Samt at han satt med henne å gjorde lekser hver eneste dag. Han ordnet også turer med andre foreldre og  barna deres i klassen, eks hytteturer, tusenfryd etc, og inviterte hjem osv slik at hun skulle bli mer trygg sosialt. Ting gikk litt fremover. 

Når mor og far skilte lag eskalerete det hele. 

Mor flyttet et stykke unna og hadde hovedomsorgen. Så alt av hjelp opphørte. Far tok kontakt med både den gamle skolen, helsesøster og psykolog for å få sendt over papirene til den nye skolen slik at hun kunne få hjelp videre der. Mor og datter mente det var far som var problemet, så når de nå hadde flyttet var ikke behovet der mer. Datteren kom ikke videre enn ungdomsskolen. 

På samvær med far trivdes ikke datteren. Det ble stor frustrasjon på begge kanter. Hun følte seg ikke hørt og sett. Klagde på grenser og alt far gjorde. Far følte han snakket til en vegg som forsvant mer og mer. Han oppsøkte da hjelp til seg selv og fvk til han og mor. 

Men svarene var de samme overalt. Mor har ikke grenser, mens far har grenser. Da blir det skjevt. Og fikk beskjed om å fortsette med det han gjorde. En dag vil det snu. Men han fikk også råd, tips og trening hvordan han skulle kommunisere bedre med datteren. Datteren motsatte seg all form for samtale med far og en fagperson. 

Han prøvde en stund å gå på eggskall og hverken sette krav eller ha regler hjemme. Da gikk det bra en stund. 

Det ble mindre og mindre samvær. Tilslutt fikk far et brev fra en advokat at datteren ikke ønsket å se han mer og hvis han motsatte seg dette måtte han gå via retten. 

Årene gikk og de fikk kontakt igjen. Gikk veldig bra i starten, så ble det bare verre og verre. Han har sagt ifra om alle disse tingene du ramser opp, satt ned foten, hatt flere samtaler med henne om dette. Og da forsvinner hun mer og mer, likt som når hun var yngre. 

Ts

 

Anonymkode: 242d5...760

Ah, så var litt inne på det, men bommet visst også litt.

Men det koker ned til skilsmisse og oppdragelse - selv om problemet nok var mer at mor ikke fulgte opp.

Huff, for en trasig situasjon 😕 

Far trenger jo uansett ikke aktivt kutte henne ut av livet sitt.

Det holder jo at han setter normale, sunne grenser for seg selv - så får det være opp til henne å velge å forholde seg til det, og opptre voksent eller ikke.

Han kan uansett ikke kjøpe hennes kjærlighet, hverken for penger eller å gå tå hev rundt henne. Stort sett bare eskalerer kravene om en begynner å gi lillefingeren.

Anonymkode: b63ec...b70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Slik jeg tolker innleggene er far og mor skilt. Far har ikke vært en god far for henne, og nå kommer opprøret fra datteren. Far har ny samboer og ingen av de tåler datterens reaksjoner og krav. 
Far tåler lite motgang og vurderer å slå hånd av datteren sin. En datter han har sviktet i oppveksten. 
Stemor støtter far. 
Bli voksne!!

Anonymkode: b4e8d...251

Sånn tolker jeg også det men hvordan skal noe sånt løses egentlig?

Anonymkode: 5c7b2...398

[totti_1]

Motelvibes skrev (7 timer siden):

Man kutter ikke kontakt med barna sine fordi man selv er en dårlig far uten selvinnsikt. 

This.

[Motelvibes]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Eller det motsatte at hun har hatt en dårlig barndom sånn at hun ikke har blitt sett for så i voksen alder vil at faren skal være der for henne og hun bruker det imot faren. Samt at hun er skilsmissebarn som kan sette sine spor

Anonymkode: 5c7b2...398

Da er det isåfall reaktiv abuse, altså en reaksjon på hans oppførsel som han bare kan takke seg selv for.

[Motelvibes]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hun skriver at far har prøvd terapi og enda flere ting, hvor langt skal man strekke seg for barnas issues?

Anonymkode: 8df68...a8a

Terapi hjelper ikke narsissister.

[Motelvibes]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Eller det motsatte at hun har hatt en dårlig barndom sånn at hun ikke har blitt sett for så i voksen alder vil at faren skal være der for henne og hun bruker det imot faren. Samt at hun er skilsmissebarn som kan sette sine spor

Anonymkode: 5c7b2...398

Det har hun isåfall sin fulle rett til å gjøre. Er man en egoistisk og neglisjerende forelder, slår det tilbake før eller senere.

[AnonymBruker]

Motelvibes skrev (22 minutter siden):

Terapi hjelper ikke narsissister.

Trodde ikke narsissister oppsøkte hjelp? Er ikke det litt av poenget, å unngå terapi/psykolog? For da er det stor sannsynlighet for å bli avslørt? Og at det aldri er dem det feiler noe?

Ingen av disse to er narsissister. Datter har mange narsisstiske trekk, men har nok ikke narsisstisk personlighetsforstyrrelse, uten å vite sikkert, for jeg er hverken psykolog eller utredet henne. 

Utifra den infoen du har fått her synes jeg konklusjonen dine er ganske fascinerende og i utgangspunktet ganske irrelevant, lite hjelpsomt og forstyrrende. Mest fordi du konkluderer såpass bastant, ikke kan forklare noe, ikke stiller spørsmål og det virker som du konkluderer etter dine egne erfaringer, noe som i såfall er veldig leit at du har opplevd.

Å si at en person er narsissist og neglisjerer barnet sitt, ikke bare det men reaktiv abuser. Med såpass lite info. Fascinerende. Jeg tenker det er godt vi har fagfolk til å sette diagnoser. 

Jeg setter pris på ulike synspunkter, innspill og tanker. Det er lærerikt og nyttig. Kom gjerne med noe som kan bidra til dette i stede. 

Ts

Anonymkode: 242d5...760

[Motelvibes]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Trodde ikke narsissister oppsøkte hjelp? Er ikke det litt av poenget, å unngå terapi/psykolog? For da er det stor sannsynlighet for å bli avslørt? Og at det aldri er dem det feiler noe?

Ingen av disse to er narsissister. Datter har mange narsisstiske trekk, men har nok ikke narsisstisk personlighetsforstyrrelse, uten å vite sikkert, for jeg er hverken psykolog eller utredet henne. 

Utifra den infoen du har fått her synes jeg konklusjonen dine er ganske fascinerende og i utgangspunktet ganske irrelevant, lite hjelpsomt og forstyrrende. Mest fordi du konkluderer såpass bastant, ikke kan forklare noe, ikke stiller spørsmål og det virker som du konkluderer etter dine egne erfaringer, noe som i såfall er veldig leit at du har opplevd.

Å si at en person er narsissist og neglisjerer barnet sitt, ikke bare det men reaktiv abuser. Med såpass lite info. Fascinerende. Jeg tenker det er godt vi har fagfolk til å sette diagnoser. 

Jeg setter pris på ulike synspunkter, innspill og tanker. Det er lærerikt og nyttig. Kom gjerne med noe som kan bidra til dette i stede. 

Ts

Anonymkode: 242d5...760

Les deg opp på det, det ville ha «fascinert» deg… 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er han den beste pappaen? nei! Men han prøver og jobber mye med seg selv nettopp for å bli en bedre far etter datterens krav. Det har han nå insett at er umulig å oppnå. Jeg vet ikke om det bare er kommunikasjonen som stagnerer som gjør at det er slik. 

Han kutter ikke kontakten fordi han er en dårlig far uten selvinnsikt. Han kutter den pga det er ikke sunt for noen og det er ødeleggende. Det hun har gjort og sagt har hatt store konsekvenser for han. At han ikke har vært den beste faren har nok hatt store konsekvenser for henne også. 

Han er godt likt, har mange venner og familie. Datteren har samboeren sin og mor. Alle andre forhold har blitt ødelagt på veien. Årsaken vet jeg ikke annet enn to familiemedlemmer som fortalte at hun var umulig å forholde seg til. 

Komplisert 😬

Ts

Anonymkode: 242d5...760

Jeg var også såkalt umulig å forholde meg til da jeg var barn og ung, det var i hvert fall den historien foreldrene mine fortalte andre og det ble trodd på.

Jeg ble imidlertid utsatt for emosjonell omsorgssvikt og til tider fysisk vold hjemme. Hadde ikke en god barndom rett og slett. Det var det ingen som så. 
 

Mulig datteren er bitter eller sliter etter en dårlig barndom og nå på klønete vis forsøker å kreve ting av han for å få rettet opp i dette på ett eller annet vis. Men hva vet jeg? Mulig jeg tar fullstendig feil. Men de har nok fullstendig ulike versjoner av dette, og kanskje er sannheten et sted midt i mellom.

Uansett, som mor selv, så mener jeg at man aldri kutter kontakten med barna sine. Synes det er helt horribelt at man i det hele tatt kan tenke tanken, og mener dette sier nok om hva slags far han er og har vært.

Anonymkode: 4ea32...213

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg var også såkalt umulig å forholde meg til da jeg var barn og ung, det var i hvert fall den historien foreldrene mine fortalte andre og det ble trodd på.

Jeg ble imidlertid utsatt for emosjonell omsorgssvikt og til tider fysisk vold hjemme. Hadde ikke en god barndom rett og slett. Det var det ingen som så. 
 

Mulig datteren er bitter eller sliter etter en dårlig barndom og nå på klønete vis forsøker å kreve ting av han for å få rettet opp i dette på ett eller annet vis. Men hva vet jeg? Mulig jeg tar fullstendig feil. Men de har nok fullstendig ulike versjoner av dette, og kanskje er sannheten et sted midt i mellom.

Uansett, som mor selv, så mener jeg at man aldri kutter kontakten med barna sine. Synes det er helt horribelt at man i det hele tatt kan tenke tanken, og mener dette sier nok om hva slags far han er og har vært.

Anonymkode: 4ea32...213

Veldig trist det du har opplevd ❤️ Jeg skjønner veldig godt hva du mener med det du skriver. Ikke bare blir du utsatt for omsorgssvikt og alt som hører til, men foreldrene dine gir deg et stempel og tar ifra deg en stemme. Uhyre stygt gjort. Håper det går bra med deg nå. 

Ingen kan vite hva datteren tenker og føler annet enn det hun har sagt. Det er ikke umulig du er inne på noe her. At nå føler hun at hun kan stå opp for seg selv, samtidig veldig usikker og ikke helt vet hvordan det gjøres. For det er ikke bare pappen sin hun gjør og oppfører seg slik mot. Det er venner, familie og kjærester også. Men det kommer jo fra et sted. 

Far har alltid stått på. Jobbet for å få hjelp til både han og henne. Han har på ingen måter gjort alt riktig. Jeg satt der med begge to når han kom med en oppriktig unnskyldning til datteren for ting som han innså var feil han gjorde tidligere. Ingen "men" eller forklaring. Bare en ren unnskyldning. 

Han går heller ikke rundt å sier hun er et umulig barn eller umulig å forholde seg til, til andre. Det er kun meg og en til han i blant snakker om dette. Vi som kjenner begge to ser. Andre vet ikke og har ikke noe med det å gjøre.

Men vi som kjenner begge to ser jo hvor utfordrende datteren faktisk er, det er det ingen tvil om. Så lenge ting er som de er kommer far ingen vei med datteren, det er klin umulig. Ingen kommer noen som helst vei med henne med mindre man er enig i alt hun gjør og sier, sier de riktige tingene, ja hopper når man sier hopp. Hvis ikke gjør hun det hun kan for å lage et helvete. Setter man da ned foten for dette, eskalerer det bare enda mer. Det er en grunn til at veldig få orker å ha et forhold til henne.

Det virker som hun prøver å holde en maske eller skjule hvem hun egentlig er, og med en gang noen gjør noe som kan være en indikasjon på at man ser bak denne masken, støter hun disse ifra seg. 

Jeg kunne heller aldri kuttet kontakten med barna mine. Men vi har et helt annet forhold. Barna mine er ikke slik. Jeg er trygge på dem og de trygge på meg. Jeg kan sette ned foten og vite at det er greit, i tillegg ha støtte rundt meg i det jeg gjør. Noen ganger får jeg kjeft eller trassing i retur, helt normalt. De vet vi har regler og aksepterer dette tross de prøver å strekke strikken.

Men å håndtere et barn med masse utfordringer, men hun ikke får den nødvendige hjelpen, ikke helt riktig kommunikasjonsform og ingen støtte fra den andre foreldren, heller motarbeide, tror jeg kan være vanskelig å stå i og vanskelig for andre å forstå. 

De fleste tenker at man ikke kutter kontakten bortsett fra i ekstreme tilfeller. Men er ikke dette ekstremt? 

Men som tidligere nevnt, han ønsker å holde døren åpen. Han tenker ikke at de aldri skal prates eller treffes igjen. Men at ting må endre seg først. I mens jobber han med seg selv og håper etterhvert datteren også gjør det. 

Ts

Anonymkode: 242d5...760

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ah, så var litt inne på det, men bommet visst også litt.

Men det koker ned til skilsmisse og oppdragelse - selv om problemet nok var mer at mor ikke fulgte opp.

Huff, for en trasig situasjon 😕 

Far trenger jo uansett ikke aktivt kutte henne ut av livet sitt.

Det holder jo at han setter normale, sunne grenser for seg selv - så får det være opp til henne å velge å forholde seg til det, og opptre voksent eller ikke.

Han kan uansett ikke kjøpe hennes kjærlighet, hverken for penger eller å gå tå hev rundt henne. Stort sett bare eskalerer kravene om en begynner å gi lillefingeren.

Anonymkode: b63ec...b70

Det virker som et eller annet har virkelig gått galt i tidlig barndom. Ikke at mor ikke fulgte opp/ikke hadde regler eller at far var til tider streng. Men noe virkelig traumatisk eller ødeleggende. 

Hele bildet er umulig å få frem. Det er så innmari mye unormale ting datteren har gjort  fra tidlig av. Og mye jeg ikke vil, kan eller har kapasitet til å forklare. 

Men noen ting: når hun er redd og må stå i det, blir hun som et lite barn/baby uten språk. Sier gagago med babystemme. Fniser og lager babylyder og forsvinner helt. Det går ikke an å prate med henne eller få kontakt. Man må støtte henne for å få henne bortover. Når faren er over blir hun normal igjen som om ingenting har skjedd. Og hun vil ikke snakke om det og holder seg da for ørene. Sånn kommer hun seg ofte ut av situasjoner jeg tror blir for belastende for henne, men for normale mennesker er helt vanlige ting. 

Plutselig kan hun begynne å krabbe rundt på gulvet og le uten at det har skjedd noe. 

Hun virker virkelighetsfjern. Språket er enkelt. Har generelt lav kunnskap om ting. Bruker andres setninger, ord og meninger i samtaler - altså andre som eks kjæresten som aldri gjør motstand. Da blir det også ofte til at hun kan motsi seg selv i samme setning. 

Når hun da ikke har fått hjelp til disse tingene, er voksen i dag, ikke oppsøker hjelp selv og i tillegg prøver å skjule dette ovenfor andre og seg selv er situasjonen ganske utfordrende. 

Skal far ha kontakt krever det mye av han, kanskje mer enn han klarer. Setter han sunne grenser er kontakten uansett kuttet over en stund, fra datterens side. Så kommer hun tilbake og lager et levend. Far setter grenser igjen. Og slik ruller det hele veien. 

Kanskje den dagen jenta får hjelp, så vil det løsne seg igjen. 

Ts

Anonymkode: 242d5...760

[Motelvibes]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det virker som et eller annet har virkelig gått galt i tidlig barndom. Ikke at mor ikke fulgte opp/ikke hadde regler eller at far var til tider streng. Men noe virkelig traumatisk eller ødeleggende. 

Hele bildet er umulig å få frem. Det er så innmari mye unormale ting datteren har gjort  fra tidlig av. Og mye jeg ikke vil, kan eller har kapasitet til å forklare. 

Men noen ting: når hun er redd og må stå i det, blir hun som et lite barn/baby uten språk. Sier gagago med babystemme. Fniser og lager babylyder og forsvinner helt. Det går ikke an å prate med henne eller få kontakt. Man må støtte henne for å få henne bortover. Når faren er over blir hun normal igjen som om ingenting har skjedd. Og hun vil ikke snakke om det og holder seg da for ørene. Sånn kommer hun seg ofte ut av situasjoner jeg tror blir for belastende for henne, men for normale mennesker er helt vanlige ting. 

Plutselig kan hun begynne å krabbe rundt på gulvet og le uten at det har skjedd noe. 

Hun virker virkelighetsfjern. Språket er enkelt. Har generelt lav kunnskap om ting. Bruker andres setninger, ord og meninger i samtaler - altså andre som eks kjæresten som aldri gjør motstand. Da blir det også ofte til at hun kan motsi seg selv i samme setning. 

Når hun da ikke har fått hjelp til disse tingene, er voksen i dag, ikke oppsøker hjelp selv og i tillegg prøver å skjule dette ovenfor andre og seg selv er situasjonen ganske utfordrende. 

Skal far ha kontakt krever det mye av han, kanskje mer enn han klarer. Setter han sunne grenser er kontakten uansett kuttet over en stund, fra datterens side. Så kommer hun tilbake og lager et levend. Far setter grenser igjen. Og slik ruller det hele veien. 

Kanskje den dagen jenta får hjelp, så vil det løsne seg igjen. 

Ts

Anonymkode: 242d5...760

Ok, fin trolling… 

[AnonymBruker]

Motelvibes skrev (16 timer siden):

Ok, fin trolling… 

Nei, det er ikke trolling. 

Hadde satt pris på om du kom med konstruktive svar i stede. 

Ts

Anonymkode: 242d5...760