Avsluttet forhold med min egen far, hvordan leve med samvittigheten?

[AnonymBruker]

Forvirret23 skrev (2 timer siden):

Jeg har kommet til det punktet i livet nå at jeg og min far ikke kan fortsette vårt forhold. 
Det er vondt, trist og jeg har så dårlig samvittighet. 
Min mor er dø, han er ensom, har kun meg og mitt søsken som familie og er syk under rehabilitering. 
Problemet er at han er ikke snill, han har vært fysisk med oss og min mor i hele min oppvekst, og nå får vi meldinger som er utrolig stygge. Jeg orker ikke mer av dette, orker ikke mer angst og smerte. Men jeg savner han, det gjør vondt å vite at han sitter der alene og dessverre er jeg jo glad i han. 
Jeg er ikke alene om å ikke ha kontakt med foreldrene våre, så dere som har kuttet ut kontakt. Hvordan komme seg videre? Leve med valget som er helt klart det beste for meg, men vanskelig og vondt? 

Kjære deg! Jeg har vært i/er i lignende situasjon med min far. Jeg har også bare ham.
Han var en god far i oppveksten , men sliter psykisk og han var en periode psykisk voldelig mot meg, særlig i sms. Jeg valgte derfor å bryte med ham selv om han ønsket å se barnebarna. Etter nesten et år uten kontakt fant jeglikevel en måte å omgås jevnlig uten at det ble for mye. Feks lot ham treffe barnebarna uten meg eller jeg var i ett annet rom eller gikk en tur.

Min far er også stort sett alltid alene, så jeg skjønner meg på den dårlige samvittigheten din. Du må likevel verne deg selv mot ham om han gir deg negative følelser.

Jeg sendte en mail til faren min og forklarte ham hvorfor jeg ikke ville treffe ham mer. Han var egentlig enig. Og han klarte å ha en bedre relasjon til broren min enn meg. Så broren min fikk hovedansvaret med besøk. Og slik er det fortsatt.

Kan et alternativ være en mail til ham slik jeg gjorde? Så han får en forklaring på hvorfor du ikke ønsker kontakt med ham? For kanskje han ikke skjønner selv hvilke skader han har påført deg. Slike ser det nemlig ofte ikke selv.

Prøv å tenke slik at NÅ bryter du kontakt med ham. Men livet forandrer seg og vi forandrer oss som mennesker. Selv om du bryter nå, betyr det ikke at det nødvendigvis vil være slik for alltid. Kankskje en mail utveksling kan skvære opp litt? Ta en uke/Mp ed om gangen og se hva som skjer, men gi det litt tid.

Du har ihvertfall min dypeste medfølelse og jeg vet akkurat h ordna du har det nå❤️

Anonymkode: d79ab...e8a

[AnonymBruker]

Jeg avsluttet forholdet til min mor. Vi hadde en samtale på telefonen som var rolig og respektfull fra begge sider. Vi ble enige om at det var til det beste. Dette er 30 år siden og har vært følelsesmessig uproblematisk. 

Jeg har god kontakt med resten av morsiden min. 

Hva om du prater med han ts? Kan jo være han ikke vil mer også. 

Anonymkode: 44ff5...9ab

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Må du kutte? Som enten eller? Kan du ikke bare ha mindre kontakt og heller sette grenser? 

Anonymkode: 8d47c...eb0

Vet ikke helt hvordan det skal være mulig med alt det jeg får skylden for. Bare det å bli født er min skyld og skadet han. Jeg preppes om hvor forferdelig person jeg er hver uke og prøver å påføre meg skam over min morsdød. Det er ikke enten eller med han, så sette grenser på den måten prøvde de. 

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kjære deg! Jeg har vært i/er i lignende situasjon med min far. Jeg har også bare ham.
Han var en god far i oppveksten , men sliter psykisk og han var en periode psykisk voldelig mot meg, særlig i sms. Jeg valgte derfor å bryte med ham selv om han ønsket å se barnebarna. Etter nesten et år uten kontakt fant jeglikevel en måte å omgås jevnlig uten at det ble for mye. Feks lot ham treffe barnebarna uten meg eller jeg var i ett annet rom eller gikk en tur.

Min far er også stort sett alltid alene, så jeg skjønner meg på den dårlige samvittigheten din. Du må likevel verne deg selv mot ham om han gir deg negative følelser.

Jeg sendte en mail til faren min og forklarte ham hvorfor jeg ikke ville treffe ham mer. Han var egentlig enig. Og han klarte å ha en bedre relasjon til broren min enn meg. Så broren min fikk hovedansvaret med besøk. Og slik er det fortsatt.

Kan et alternativ være en mail til ham slik jeg gjorde? Så han får en forklaring på hvorfor du ikke ønsker kontakt med ham? For kanskje han ikke skjønner selv hvilke skader han har påført deg. Slike ser det nemlig ofte ikke selv.

Prøv å tenke slik at NÅ bryter du kontakt med ham. Men livet forandrer seg og vi forandrer oss som mennesker. Selv om du bryter nå, betyr det ikke at det nødvendigvis vil være slik for alltid. Kankskje en mail utveksling kan skvære opp litt? Ta en uke/Mp ed om gangen og se hva som skjer, men gi det litt tid.

Du har ihvertfall min dypeste medfølelse og jeg vet akkurat h ordna du har det nå❤️

Anonymkode: d79ab...e8a

Sendt mail den leste han med helt andre øyner og fikk ting jeg ikke hadde skrevet ut av den mailen. Og fikk en forferdelig mail tilbake, jeg blir helt ødelagt av dette. Kan ikke fortsette, og ja prøver å si det er for nå og ikke se så langt frem. Øver på det. Takk❤️

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg avsluttet forholdet til min mor. Vi hadde en samtale på telefonen som var rolig og respektfull fra begge sider. Vi ble enige om at det var til det beste. Dette er 30 år siden og har vært følelsesmessig uproblematisk. 

Jeg har god kontakt med resten av morsiden min. 

Hva om du prater med han ts? Kan jo være han ikke vil mer også. 

Anonymkode: 44ff5...9ab

Han vil mer, det skriver han i slutten av alle mailene og meldinger, men må skrive hvor grusom jeg er først så mener han at dette skal vi legge bak oss å gå videre. 

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du ha dårlig samvittighet, skjønner jeg ikke? 
Jeg har NULL kontakt med min mor og det er rett og slett befriende. 

Anonymkode: dce95...472

[AnonymBruker]

Forvirret23 skrev (4 minutter siden):

Han vil mer, det skriver han i slutten av alle mailene og meldinger, men må skrive hvor grusom jeg er først så mener han at dette skal vi legge bak oss å gå videre. 

Jeg synes du skal befri deg fra dette mennesket. Med stolthet over valget ditt og rein samvittighet. 

Anonymkode: 44ff5...9ab

[AnonymBruker]

Min psykolog sier at noen mennesker kan ikke hjelpes, når vi snakker om faren min. Og så minner han meg på at min far tross alt har levd et langt liv uten sykdom-det har ikke jeg, som lever med ulike sykdommer og smertetilstander. Jeg er også alene stort sett hele tiden, det er ikke min far i samme grad, selv om han klager på det. Han støter folk fra seg, så det er mest familie/naboer som ikke tør å si fra som omgås ham. Jeg får grusomme bilder av en ensom trist mann i hodet mitt, og får ikke puste. Men som psykologen min sa; min fars liv å leve på er selvvalgt. Det er ikke mitt❤️

Anonymkode: e024b...1b5

[AnonymBruker]

TS, jeg ønsker å tilby et nytt perspektiv. Å sette grenser for andres dårlige behandling er også en form for omsorg. Dersom du skulle godtatt dårlig behandlig år etter år, hvordan skal personen egentlig lære at dette ikke er greit, og få muligheten til å forandre seg? Først når handlingene får konsekvenser vil noen rette blikket innover og se at sin egen oppførsel ikke er OK.
 

Når noen går så langt å kutte kontakten med et familiemedlem, så har det i de fleste tilfeller gått for langt, for lenge. Da legger du ballen i vedkommendes banehalvdel, og viser samtidig omsorg for deg selv og vedkommende. Grenser er omsorg og en livsviktig del av det å ha gode relasjoner.  

Anonymkode: 4544f...6ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

TS, jeg ønsker å tilby et nytt perspektiv. Å sette grenser for andres dårlige behandling er også en form for omsorg. Dersom du skulle godtatt dårlig behandlig år etter år, hvordan skal personen egentlig lære at dette ikke er greit, og få muligheten til å forandre seg? Først når handlingene får konsekvenser vil noen rette blikket innover og se at sin egen oppførsel ikke er OK.
 

Når noen går så langt å kutte kontakten med et familiemedlem, så har det i de fleste tilfeller gått for langt, for lenge. Da legger du ballen i vedkommendes banehalvdel, og viser samtidig omsorg for deg selv og vedkommende. Grenser er omsorg og en livsviktig del av det å ha gode relasjoner.  

Anonymkode: 4544f...6ef

Veldig god kommentar! 

Anonymkode: dce95...472

[AnonymBruker]

Forvirret23 skrev (12 timer siden):

Jeg har kommet til det punktet i livet nå at jeg og min far ikke kan fortsette vårt forhold. 
Det er vondt, trist og jeg har så dårlig samvittighet. 
Min mor er dø, han er ensom, har kun meg og mitt søsken som familie og er syk under rehabilitering. 
Problemet er at han er ikke snill, han har vært fysisk med oss og min mor i hele min oppvekst, og nå får vi meldinger som er utrolig stygge. Jeg orker ikke mer av dette, orker ikke mer angst og smerte. Men jeg savner han, det gjør vondt å vite at han sitter der alene og dessverre er jeg jo glad i han. 
Jeg er ikke alene om å ikke ha kontakt med foreldrene våre, så dere som har kuttet ut kontakt. Hvordan komme seg videre? Leve med valget som er helt klart det beste for meg, men vanskelig og vondt? 

Jeg kuttet min far ut for snart 4 år siden! Det er det tyngste jeg har gjort, men også det beste for meg. Han behandlet meg som søppel! 

Kommer aldri til å ha kontakt med han. Han har heller ikke møtt barna mine. 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: bfdd1...6e9