Jeg har ingen venner. Flere?

[AnonymBruker]

Framstår veldig utadvendt og lett å prate med og har kommet til det punktet hvor de rundt tror man er venner og ønsker å ta det til "next level". Da blir jeg kald dessverre og trekker unna.

Har allerede de vennene jeg vil ha og ønsker heller å bruke tid og energi på å være med dem. Når alt kommer til alt så er det de som vil stå ved min side til siste slutt. Så har rett og slett ikke en genuin interesse i å få nye venner. Det er ikke personlig.

Anonymkode: 48e5c...42b

[AnonymBruker]

Føler du deg ensom så skaff deg en hund. !   Hunden er menneskets beste venn, og mennesker er ikkje eit vesen ein kan stole på. 

Anonymkode: 64069...5f4

[Trøndere1]

Har aldri hatt en eneste venn. Jeg er sikkert ikke lett å like. Selv barna mine vil ikke ha noe med meg å gjøre  unntatt når de trenger penger. Har akseptert at det er slik. 

[Gjest Abendstern]

Tror det er vanlig.

Personlig kuttet jeg ut de dårlige vennene og er kun med de gode. Har 4-5 personer som er ordentlig gode venner/kompiser. Kanskje 6-7. Vi drar til utlandet sammen og møtes ellers et par ganger hver uke. 

[AnonymBruker]

Mysticgirl skrev (På 6.4.2023 den 23.10):

Det er ikke vanskelig. Du må være interessert selv også for å få venner. Ta kontakt, spør om å gå tur, lunsje sammen, gå på byen sammen og ta en øl osv.. Ta initiativ selv , vær åpen for å bli med på ting og vær sosial, så er det meste gjort. 

Det kan være ganske vanskelig hvis man ikke har veldig god selvtillit eller er veldig trygg på seg selv. Jeg føler ofte etterhvert at jeg ikke har mer å si eller komme med, er litt nervøs av meg, og blir ekstra nervøs når jeg går tom for ting å snakke om. Vet det vises på meg at jeg ikke har så god selvtillit, og at folk ser på meg som den sjenerte, selv om jeg er nesten 40 år..

Anonymkode: ea80e...03b

[Mumsmums]

Jeg har ingen venner. Eller jeg føler jeg er venn med flere, men føler ikke de er venn med meg. De spør aldri om å finne på noe med meg, alltid jeg som spør. Tar ikke jeg kontakt, er det ikke noe kontakt. Så da lar jeg det dø ut. Jeg vil ikke være masete eller trenge meg på. 

Hender jeg treffer nye folk som virker positiv til meg, men ender alltid på samme måte. Og alle, utenom meg, har en eller flere de prioriterer før meg. Det virker som alle allerede har noen. 

[AnonymBruker]

Kvinne 38 her, jeg har en bestevenninne som jeg har vært venn med siden barndom, har kjæresten min samt min nærmeste familie. Ellers ingen, jeg har prøvd i mange år å skape større nettverk, men folk vil ikke bli kjent med meg virker det som. Jeg kan være glad og hyggelig, får bare stygge blikk og kvasse svar uansett hvor jeg går - så jeg har godtatt det. Jobber ganske selvstendig, trenger ikke å forholde meg til mye folk, ignorerer alle ellers. Det er enklest slik. 
Vi lever i et kaldt samfunn, folk dømmer alt og alle utenom seg selv, å få nye venner som voksen er tillnærmet umulig. 

Anonymkode: 779a3...c8c

[AnonymBruker]

Jeg var som deg og innså at jeg måtte ta grep. Meldte meg på språkkurs, i bokklubber, på grupper med felles interesser som har møter, tok kontakt med tidligere venner fra skolen og spurte hvordan livet deres gikk, og det viste seg at de også virkelig trengte en venn.

Så nå har jeg mange venner.

Anonymkode: ef62b...6c6

[AnonymBruker]

On 4/7/2023 at 10:42 AM, AnonymBruker said:

Jeg tok endelig sjansen en gang og spurte en kollega om vi skulle møtes på en pizza restaurant. En kollega som virket veldig hyggelig og som jeg har hatt noen fine samtaler med.
Det var samme kvelden. En fredag så tenkte det ville passe fint. Han sa ja takk, veldig gjerne og virket veldig glad for at jeg spurte. 

Men han kom aldri. Jeg ble sittende alene og vente. Jeg sendte flere meld som ble åpnet men ikke besvart. 
Vi har aldri snakket om det i ettertid. Når mandagen kom var han bare helt kald og rolig rundt meg. 
Så verdiløs har jeg aldri følt meg før. 

Anonymkode: d396a...ec5

Så råttent gjort av kollegaen din!

Anonymkode: b4e47...8a6

[Gjest Mysticgirl]

AnonymBruker skrev (På 7.4.2023 den 10.42):

Jeg tok endelig sjansen en gang og spurte en kollega om vi skulle møtes på en pizza restaurant. En kollega som virket veldig hyggelig og som jeg har hatt noen fine samtaler med.
Det var samme kvelden. En fredag så tenkte det ville passe fint. Han sa ja takk, veldig gjerne og virket veldig glad for at jeg spurte. 

Men han kom aldri. Jeg ble sittende alene og vente. Jeg sendte flere meld som ble åpnet men ikke besvart. 
Vi har aldri snakket om det i ettertid. Når mandagen kom var han bare helt kald og rolig rundt meg. 
Så verdiløs har jeg aldri følt meg før. 

Anonymkode: d396a...ec5

Fy faen for en dust!! Like greit at du fant ut hvordan han var, men ikke gi opp. Finnes flere som setter pris på et godt selskap av andre ❤️ 

[AnonymBruker]

Har venner men hvis jeg ikke maste på de og sendte de invitasjoner og meldinger ville jeg antagelig aldri hørt fra de igjen. 

Tenkte å utføre et eksperiment på det nå. Se hvor lang tid det går før jeg hører fra noen, før jeg faktisk blir invitert eller noen av vennene. 

Tror jeg ikke hører noe... da har jeg som resultat ikke venner. Sånn er livet. 

Anonymkode: 5138f...79d

[Mumsmums]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har venner men hvis jeg ikke maste på de og sendte de invitasjoner og meldinger ville jeg antagelig aldri hørt fra de igjen. 

Tenkte å utføre et eksperiment på det nå. Se hvor lang tid det går før jeg hører fra noen, før jeg faktisk blir invitert eller noen av vennene. 

Tror jeg ikke hører noe... da har jeg som resultat ikke venner. Sånn er livet. 

Anonymkode: 5138f...79d

Dette har jeg prøvd ut flere ganger. Noen ganger får jeg mld hvor det står noe passiv aggresivt som hadde vært hyggelig å høre fra deg en gang imellom også eller når har du tenkt å komme på besøk. Men som oftest er det ingenting å høre og det er kanskje likegreit, da vet jeg hvertfall at folk ikke egentlig er interessert i å ha kontakt. 

[AnonymBruker]

Jeg er 40 og brorparten av mitt voksenliv vil jeg si har vært temmelig venneløst, med unntak av en liten periode under studiene da jeg hadde to venninner. 
Har litt perifer kontakt med noen venninner fra tenårene og jeg må si det var temmelig pinlig da de arrangerte utdrikningslag for meg og kun 3 stykker kom. 

Siden da har jeg fått noen flere litt overflatiske vennskap, men det er ikke venninner av typen som jeg kan ringe dersom noe skjer eller jeg er lei meg osv. Det er mer av typen «høflig samvær i lag med menn og barn».

Sånn er det bare.

 

Anonymkode: d48ca...57a

[AnonymBruker]

Hadde ingen venner som barn, ungdom og ung voksen...mor var psykisk syk og mishandlet meg, onkler tantet mobbet meg, og snakket meg ned...sa jeg var dum fordi jeg hadde lære vansker og problemer med skolen, psykis helse osv. I voksen alder fikk jeg påvist hjerne skade pga slag/ulykke mot hodet. Har kronisk migrene og nakkevondt og rygg problemer og fordøyelseproblemer. Ble uføretrygdet etter 10 år under nav tiltak...hadde ingen venner fordi selvtilitten var helt knekt. Trodde ingen orket meg. Men ble invitert med på kristent møte. Der møtte jeg vennelige mennesker. Gikk på forskjellige møte og menigheter og fikk sakte et slags nettverk over år. Har idag noen få kristne venninner men pga sykdom og utmattelse klarer jeg ikke være med på mye aktiviteter. Men har faste møter jeg går på og er med i kvinnegruppe gjom frelsesarmeen. Så idag er jeg ikke helt uten venner som i ungdommen. Anbefaler kristne menigheter. Møter mer varme der enn andre steder.

Anonymkode: 64916...def