Hvordan bli kvitt hekt?!

[AnonymBruker]

Jeg har blokkert på SM. Har han på sms, men det er fordi jeg innbiller meg at jeg har litt kontroll. Svarer aldri. Savn etter noe vi gjorde samnen, men ikke etter ham.

Anonymkode: c6498...d28

[AnonymBruker]

Jeg har også vært i et vondt hekt over flere år. Leste massevis av selvhjelpsbøker for å komme videre og utav det, for det var mye mer vondt enn bra.
Det var slik opptur å være så «forelsket» og oppslukt. Stalket han på fb og ig. Levde for meldinger han sendte, og kontakten han tok. Når han gjorde det var alt så himla bra. Men der var noe som ikke stemte… Gikk ned mange kilo, var rastløs, tenkte på han 24/7. Når vi ikke snakket tenkte jeg på interessante temaer vi kunne prate om neste gang han ringte, altfor mye dreide seg om han, grrr skjemmes, flaut. 

Etter hvert skjønte jeg at dette ikke var et bra forhold. Kom over boken, «Hekta.» av Sissel Gran og Nina Skaug. Det var en øyeåpner. Det var så godt å finne at der var andre som hadde opplevd samme. Boken ga skuffende lite råd om å komme seg ut av et slikt hekt. Men jeg skjønte at jeg var i et «hekt».

 

Jeg kom meg ut av det fordi jeg følte skam. Skam fordi jeg lett botnet ei vinflaske alene der jeg ventet på en melding eller kontakt hver fredags kveld, eller helg. Samme kvelden jeg hadde avlyst å være med venner. Det ble mye jeg avlyste pga han. Alt dreide seg om han.
( Det var et avstandsforhold)

Plutselig gikk det opp for meg hvordan jeg hadde blitt. Skam.   Jeg hadde blitt rar. På tide å bli fornuftig.

 
Jeg sendte ei melding. (Hadde gjort det slutt 105 ganger før) Skrev at jeg måtte ta en pause. 
Følte fortsatt på skammen, det gjorde meg sterk. Han sendte haugevis av meldinger jeg ikke svarte på. Jeg klarte å leve som før igjen etter hvert. Og det var himmelsk godt og befriende. 

Etter noen måneder snakket vi. Han sa da at han forstod meg, og at han nå var forandret, at han skjønte at han hadde gjort meg forvirret fordi han ikke var like interessert som meg, da. Men nå ville han prøve på nytt, fordi han hadde savnet meg sånn. Nå skulle alt bli perfekt. Når han sa det, så følte jeg ingenting. Bare lettelse ved å fortelle at jeg fra nå av, ønsker bare vennskap. 

Anonymkode: cca55...f1a

[AnonymBruker]

Jeg brukte 7 år på å jobbe meg ut av en hekt, kom ingen vei før jeg leste boka til Sissel Gran "Hekta", da forsto jeg og hekten slapp taket .

Anonymkode: d1eea...b17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har også vært i et vondt hekt over flere år. Leste massevis av selvhjelpsbøker for å komme videre og utav det, for det var mye mer vondt enn bra.
Det var slik opptur å være så «forelsket» og oppslukt. Stalket han på fb og ig. Levde for meldinger han sendte, og kontakten han tok. Når han gjorde det var alt så himla bra. Men der var noe som ikke stemte… Gikk ned mange kilo, var rastløs, tenkte på han 24/7. Når vi ikke snakket tenkte jeg på interessante temaer vi kunne prate om neste gang han ringte, altfor mye dreide seg om han, grrr skjemmes, flaut. 

Etter hvert skjønte jeg at dette ikke var et bra forhold. Kom over boken, «Hekta.» av Sissel Gran og Nina Skaug. Det var en øyeåpner. Det var så godt å finne at der var andre som hadde opplevd samme. Boken ga skuffende lite råd om å komme seg ut av et slikt hekt. Men jeg skjønte at jeg var i et «hekt».

 

Jeg kom meg ut av det fordi jeg følte skam. Skam fordi jeg lett botnet ei vinflaske alene der jeg ventet på en melding eller kontakt hver fredags kveld, eller helg. Samme kvelden jeg hadde avlyst å være med venner. Det ble mye jeg avlyste pga han. Alt dreide seg om han.
( Det var et avstandsforhold)

Plutselig gikk det opp for meg hvordan jeg hadde blitt. Skam.   Jeg hadde blitt rar. På tide å bli fornuftig.

 
Jeg sendte ei melding. (Hadde gjort det slutt 105 ganger før) Skrev at jeg måtte ta en pause. 
Følte fortsatt på skammen, det gjorde meg sterk. Han sendte haugevis av meldinger jeg ikke svarte på. Jeg klarte å leve som før igjen etter hvert. Og det var himmelsk godt og befriende. 

Etter noen måneder snakket vi. Han sa da at han forstod meg, og at han nå var forandret, at han skjønte at han hadde gjort meg forvirret fordi han ikke var like interessert som meg, da. Men nå ville han prøve på nytt, fordi han hadde savnet meg sånn. Nå skulle alt bli perfekt. Når han sa det, så følte jeg ingenting. Bare lettelse ved å fortelle at jeg fra nå av, ønsker bare vennskap. 

Anonymkode: cca55...f1a

Hva skjedde når du sa du ønsket bare vennskap? Det er også prøvd her flere ganger. Jeg faller i fella igjen og igjen hvis livet er stusselig og han skrur på sjarmen da er jeg solgt. 

Anonymkode: e9926...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg brukte 7 år på å jobbe meg ut av en hekt, kom ingen vei før jeg leste boka til Sissel Gran "Hekta", da forsto jeg og hekten slapp taket .

Anonymkode: d1eea...b17

Har forøvrig lest den og. Hjalp ikke meg noen ting. 

Anonymkode: e9926...c28

[AnonymBruker]

Jeg leste den og. Kunne bare konstaterer at joda, det gjalt meg, men fremdeles den dag i dag, er jeg i hektet. To år til nå and counting. Jeg trodde jeg kjente meg selv og kjærligheten, men neida. Fascinerende i en alder av 41 år.

Anonymkode: 07044...fd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg leste den og. Kunne bare konstaterer at joda, det gjalt meg, men fremdeles den dag i dag, er jeg i hektet. To år til nå and counting. Jeg trodde jeg kjente meg selv og kjærligheten, men neida. Fascinerende i en alder av 41 år.

Anonymkode: 07044...fd9

Kan skje om du er mye eldre enn det og😂

Anonymkode: e9926...c28

[AnonymBruker]

Jeg har lest hekta på et håp om kjærlighet, og boken kjærlighetsmønster. Jeg anbefaler begge, men sistnevnte gir spesifikke råd og veiledning til hvordan takle og forstå samt ta grep om situasjonen man er i! 

Anonymkode: 4d6c6...5be

[AnonymBruker]

Les boken kjærlighetsmønster folkens!! 😄

Anonymkode: 4d6c6...5be

[AnonymBruker]

Hekt er vondt, bittersøtt og slitsomt. man higer etter dopaminet man får når det er kontakt, og går i absintensfase og krisemodus/depressiv stadium når det blir stille og han/hun trekker seg unna. Var selv i et hekt i 4 år med en gift mann. kuttet ut i vinter.. fy fasan, det var vondt. Men, jeg bestemte meg for å leve gjennom kjærlighetssorgen, kjenne den, gråte ut, og la den være der. Til slutt slipper den taket og du vil være mer fornøyd med deg selv også.

Anonymkode: 08cc2...8d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hekt er vondt, bittersøtt og slitsomt. man higer etter dopaminet man får når det er kontakt, og går i absintensfase og krisemodus/depressiv stadium når det blir stille og han/hun trekker seg unna. Var selv i et hekt i 4 år med en gift mann. kuttet ut i vinter.. fy fasan, det var vondt. Men, jeg bestemte meg for å leve gjennom kjærlighetssorgen, kjenne den, gråte ut, og la den være der. Til slutt slipper den taket og du vil være mer fornøyd med deg selv også.

Anonymkode: 08cc2...8d5

Og han har ikke tatt kontakt etter det? Bor du slik til at du ikke treffer på han tilfeldig i dagliglivet? 

Da kan jeg vel tro at det er litt enklere. 

Anonymkode: e9926...c28

[AnonymBruker]

Det er forferdelig slitsomt! Mitt hekt er en kollega , så ser han hver dag. Men det har hjulpet å ikke «tilfeldigvis» være der han er som jeg var i starten , ville jo se han hele tiden , og slutte å snappe til han . Blir jo så sykt skuffa når svaret ikke kommer , eller det ikke er i den tonen jeg så for meg . Hadde ikke trodd at jeg kunne føle det på denne måten i en alder av snart 40 år , for en mann jeg ikke engang har vært i et forhold med .

Anonymkode: d2923...079

[exictence]

AnonymBruker skrev (På 4.4.2023 den 13.46):

Men jeg forstår deg ikke, du møter andre menn, du liker ingen andre like mye som han - hvorfor i alle dager blir dere ikke sammen?

Anonymkode: 298b3...b48

Jeg er ikke Ts.

Jeg var vel og hekta, men kanskje ikke fullt så ille. Vi ble ikke sammen fordi han ville ikke være kjæreste med meg. Men ville ha sex, kos og tilbringe tid og mange opplevelser sammen. Men nå er det helt over.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt samme problemet i noen år nå. Det er grusomt kjedelig. Til slutt har jeg funnet ut at hjernen gjorde det til en vane (dannet satte tankebaner) Så det har blitt en uvane selv om jeg egentlig ikke er forelsket i han lengre.
Jeg VET jo han ikke er så fantastisk som jeg har gjort han til oppe i hodet mitt. Jeg har gjort dette før. Når jeg først virkelig blir betatt så går det aldri helt vekk med noen. Mens andre glemmer jeg fort. Veldig irriterende. Samtidig er det noe med at vi mennesker vil ha ting vi ikke kan få. Han er langt ifra den fineste og heller ikke bra for meg men av en eller annen grunn så er det han jeg liker best- selv om jeg ikke vil. Fint å lese at jeg ikke er alene!

Anonymkode: 68a55...1da

[AnonymBruker]

exictence skrev (1 time siden):

Jeg er ikke Ts.

Jeg var vel og hekta, men kanskje ikke fullt så ille. Vi ble ikke sammen fordi han ville ikke være kjæreste med meg. Men ville ha sex, kos og tilbringe tid og mange opplevelser sammen. Men nå er det helt over.

Har han ny dame?

Anonymkode: 68a55...1da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.4.2023 den 22.43):

Gå nullkontakt 

Anonymkode: b7b7d...56c

Hjelper ikke alltid . Jeg har prøvd det. 

Anonymkode: 68a55...1da

[Mumsmums]

Fint å lese at jeg ikke er den eneste med dette problemet😊 

Håper vi alle en gang greier å slippe taket. 

[AnonymBruker]

Eneste sjans; Finne en ny

Anonymkode: 09ae2...f08

[AnonymBruker]

On 4/3/2023 at 10:43 PM, AnonymBruker said:

Gå nullkontakt 

Anonymkode: b7b7d...56c

Dette er det eneste som funker for meg. De gangene jeg har blitt for opphengt i en fyr, må jeg bare slutte å ha kontakt. Helst slette og blokkere. Jeg gjorde det ikke med forrige fyr, men jeg svarer ikke på hans middelmådige forsøk på kontakt hvet andre måned. Blir litt trigga når han tar kontakt, men det går fort over etter noen dager. 

Anonymkode: 42fa9...0c6

[AnonymBruker]

On 4/5/2023 at 2:47 AM, AnonymBruker said:

Jeg har også vært i et vondt hekt over flere år. Leste massevis av selvhjelpsbøker for å komme videre og utav det, for det var mye mer vondt enn bra.
Det var slik opptur å være så «forelsket» og oppslukt. Stalket han på fb og ig. Levde for meldinger han sendte, og kontakten han tok. Når han gjorde det var alt så himla bra. Men der var noe som ikke stemte… Gikk ned mange kilo, var rastløs, tenkte på han 24/7. Når vi ikke snakket tenkte jeg på interessante temaer vi kunne prate om neste gang han ringte, altfor mye dreide seg om han, grrr skjemmes, flaut. 

Etter hvert skjønte jeg at dette ikke var et bra forhold. Kom over boken, «Hekta.» av Sissel Gran og Nina Skaug. Det var en øyeåpner. Det var så godt å finne at der var andre som hadde opplevd samme. Boken ga skuffende lite råd om å komme seg ut av et slikt hekt. Men jeg skjønte at jeg var i et «hekt».

 

Jeg kom meg ut av det fordi jeg følte skam. Skam fordi jeg lett botnet ei vinflaske alene der jeg ventet på en melding eller kontakt hver fredags kveld, eller helg. Samme kvelden jeg hadde avlyst å være med venner. Det ble mye jeg avlyste pga han. Alt dreide seg om han.
( Det var et avstandsforhold)

Plutselig gikk det opp for meg hvordan jeg hadde blitt. Skam.   Jeg hadde blitt rar. På tide å bli fornuftig.

 
Jeg sendte ei melding. (Hadde gjort det slutt 105 ganger før) Skrev at jeg måtte ta en pause. 
Følte fortsatt på skammen, det gjorde meg sterk. Han sendte haugevis av meldinger jeg ikke svarte på. Jeg klarte å leve som før igjen etter hvert. Og det var himmelsk godt og befriende. 

Etter noen måneder snakket vi. Han sa da at han forstod meg, og at han nå var forandret, at han skjønte at han hadde gjort meg forvirret fordi han ikke var like interessert som meg, da. Men nå ville han prøve på nytt, fordi han hadde savnet meg sånn. Nå skulle alt bli perfekt. Når han sa det, så følte jeg ingenting. Bare lettelse ved å fortelle at jeg fra nå av, ønsker bare vennskap. 

Anonymkode: cca55...f1a

Takk for at du deler! Har du tips til andre selvhjelpsbøker? Og grattis med å ha kommet deg ut av det!!

On 4/5/2023 at 9:28 AM, AnonymBruker said:

Jeg leste den og. Kunne bare konstaterer at joda, det gjalt meg, men fremdeles den dag i dag, er jeg i hektet. To år til nå and counting. Jeg trodde jeg kjente meg selv og kjærligheten, men neida. Fascinerende i en alder av 41 år.

Anonymkode: 07044...fd9

Samme her! Har holdt på med han i to år, og det er ett år siden jeg leste Hekta på et håp om kjærlighet. Det var absolutt en god bok, men enig i at det ble mer sånn "Hmm, dette likner på min situasjon - jeg er nok i et hekt. Det er kjipt for meg, og noe jeg bør gjøre noe med."

*Prøver å gjøre noe med det men får det ikke til*. Så går årene.

On 4/5/2023 at 4:06 PM, AnonymBruker said:

Les boken kjærlighetsmønster folkens!! 😄

Anonymkode: 4d6c6...5be

Takk! Will do!

5 hours ago, exictence said:

Jeg er ikke Ts.

Jeg var vel og hekta, men kanskje ikke fullt så ille. Vi ble ikke sammen fordi han ville ikke være kjæreste med meg. Men ville ha sex, kos og tilbringe tid og mange opplevelser sammen. Men nå er det helt over.

Samme greia her, bare at han egentlig ikke er så interessert i å tilbringe tid/oppleve ting med meg. Han behandler meg ikke bra lengre, relasjonen vår har blitt sånn at han omtrent gjør meg en tjeneste om vi finner på noe (annet enn sex) sammen. At det er snilt av han å prioritere meg, og noe jeg takker han for. Fuck..! Dette er ikke en relasjon jeg vil være i!

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har hatt samme problemet i noen år nå. Det er grusomt kjedelig. Til slutt har jeg funnet ut at hjernen gjorde det til en vane (dannet satte tankebaner) Så det har blitt en uvane selv om jeg egentlig ikke er forelsket i han lengre.
Jeg VET jo han ikke er så fantastisk som jeg har gjort han til oppe i hodet mitt. Jeg har gjort dette før. Når jeg først virkelig blir betatt så går det aldri helt vekk med noen. Mens andre glemmer jeg fort. Veldig irriterende. Samtidig er det noe med at vi mennesker vil ha ting vi ikke kan få. Han er langt ifra den fineste og heller ikke bra for meg men av en eller annen grunn så er det han jeg liker best- selv om jeg ikke vil. Fint å lese at jeg ikke er alene!

Anonymkode: 68a55...1da

Det er dette som er så trist! Jeg har masse bra mennesker rundt meg, også menn. Men jeg slipper ikke noen av dem nær, fordi han fyren er den eneste som betyr noe for meg. Og sånn ødelegger jeg hverdagen og livet mitt. Helt på egenhånd. Noe må skje!

Nå skal det sies at jeg har innsett at han jeg holder på med antageligvis har en personlighetsforstyrrelse av noe slag. Han er fullstendig klar over at jeg er hekta, at jeg ønsker å gå videre, at jeg synes det er utfordrende med sex og så mye kontakt når han både ikke er interessert i et forhold men også viser så liten interesse generelt. Han forventer bare at han skal få det han vil ha på et sølvfat og ikke trenge å være verken høflig, empatisk, hyggelig eller et visst nivå av gjensidighet. Det virker som om han nyter det dersom jeg foreslår at vi går en tur, så sier han nei til meg, ringer en annen, og senere forteller meg at han gikk turen med noen andre. Samtidig er det alltid en unnskyldning for hvorfor det ble sånn så jeg kan liksom ikke reagere på det (orket ikke da du spurte, men etterpå hadde jeg mer energi). Det er tusen sånne ting. Eller hvordan han kan sitte og kritisere meg for at jeg ikke masserte han riktig sist vi var sammen, og samtidig foreslå at jeg kommer over for en hyggelig kveld og kanskje litt massasje. I en normal relasjon sier man takk for massasje, og er generelt hyggelige og høflige mot hverandre. Man kritiserer ikke maten når noen har brukt flere timer på å lage middag, eller reagerer på at den som henter deg på flyplassen midt på natta på en ukedag er 5 minutter for sen, og så forventer en BJ.

Det er så mange sånne ting som gjør at jeg føler at dette ikke er en relasjon jeg ønsker å være i. Men samtidig kommer jeg meg ikke unna heller. Har skjønt at jeg må endre tankesett. Hektet er mye svakere nå enn det var tidligere, men jeg er fortsatt "avhengig" av oppmerksomheten hans. Jeg lar meg så lett lure av et hyggelig ord eller fin gest. Selv om det i en hvilken som helst annen relasjon ville ha vært en selvfølge. Det er ikke snakk om blomster, dyre middager eller kjærlighetserklæringer, men ting som "håper dagen din blir bra" eller "sov godt, søta". Men med han føles det som store gaver. At han istedenfor å være sur og kritisere faktisk er hyggelig! Og jeg tenker med en gang at jeg må være hyggelig tilbake for at han ikke skal endre seg tilbake. Men det gjør han alltid, uavhengig av meg. Uansett hvor mye jeg gjør, hva jeg sier, hvor positiv jeg er osv. går vi tilbake til at han ikke gidder å svare på meldinger, at han forvernter at jeg svarer når han ringer og har full utspørring om ikke, at jeg er dum, ubrukelig, kjedelig, tykk, slitsom osv (implisitt). 

Huff, dette ble visst veldig usammenhengende og rotete. Men samtidig var det så fint å få satt ord på det. I hverdagen ser jeg han som regel i et mer positivt lys, og jeg tenker alltid at selv om han ikke er interessert i ditt eller datt, kan vi sikkert få til å ha et godt vennskap. Men når jeg skriver ser jeg jo at dette ikke er en mann jeg vil ha som venn heller. 

Anonymkode: 92be3...898