Jeg føler meg kvelt og fanget av vennen min

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Okei, jeg trodde i eksemplene at det var slik at hun faktisk kjente deg på disse tingene. Ikke at hun latet som eller på en måte jattet med. 
- jeg mente forøvrig ikke at du faktisk sier ja når du mener nei, men mer som et ordspill i den grad at det eneste noen i det hele tatt får styrt i vennskap/relasjoner er de grensene en selv setter og den informasjonen en selv gir, og respekterer hun ikke det så er det jo tydelig at problemet ligger hos henne og at hun overtrår dine grenser.
 

Det kan være venninnen din overinvolverer seg, det gjør ikke jeg. Har ikke tenkt til å forsvare det, men jeg kunne relatere til noe av det du skrev om venninnen din som da handlet om at jeg som henne har et ønske om å være omsorgsfull ovenfor vennene mine. Hun virker veldig ekstrem og har nok vanskelig for å holde seg til grensene dine, om det handler om at hun ønsker å gjøre seg usynlig vet jeg ikke - det er isåfall veldig trist at hun ikke klarer å være seg selv. Jeg er ikke veldig usynlig, og tar plass - men jeg erfarer ikke at folk lytter likevel. But thats a me problem - og du behøver på ingen måte å tolke meg ut ifra de små avsnittene jeg skriver her😅 du ønsket innspill, jeg gir deg det fra et annet perspektiv enn ditt eget - da fra et lite snev som kan relatere til venninnen din. 

Hadde selv kanskje tatt enda en samtale med henne og forklart hvordan hun oppleves, sagt direkte eksempler på hva som finnes forstyrrende/ubehagelig, og gi henne tid til å reflektere og komme med egne svar på hvorfor det er sånn. Om hun tror det er noe hun kan tilpasse seg eller ei.

Man vil jo være venn med noen fordi man gir og tar, samtalene flyter og man har det gøy og fint sammen. Så om det ikke er mulig ville jeg heller ha latt vennskapet svinne hen. 
 

Masse lykke til iallfall!

Anonymkode: d6660...313

Ja, du, jeg beklager. Du misforstod meg litt, så misforstod jeg deg litt. Og så projiserte jeg nok noe av mitt sinne overfor venninnen min over på deg. Det beklager jeg. 

Leit å høre at du ikke får den omsorgen selv om du gjør deg synlig. Jeg tror min venninne også føler det slik, men hun gjør seg virkelig ikke synlig og det er også frustrerende oppi det her. Hun lar meg på et vis ikke se henne, og snur alt over til å handle om meg. Noe som blir veldig slitsomt. 

Setter pris på innspillene. Det er absolutt viktig å få muligheten til å se flere perspektiv. Jeg skal ta en pause en stund nå og så prøve en ny prat. Jeg vil så veldig at dette vennskapet skal funke. 

Ts

Anonymkode: e91e2...192

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Kanskje dere har forskjellig oppfatning om hva nært vennskap innebærer - og at hun vil slappe av mer hvis hun skjønner at hun har en viktig plass selv om du ikke betror deg om legetimer osv. Får følelse av at hun er redd for å miste deg. 

Anonymkode: db4c3...bd6

Jeg tar med dette. Jo mer hun klenger jo mer holder jeg tilbake og trenger avstand. Og jo mer klenger hun igjen, hvis hun da blir redd. Negativ spiral. 

Ts

Anonymkode: e91e2...192

[AnonymBruker]

Handful skrev (På 26.3.2023 den 16.06):

Kan hun være forelsket i deg? 

Unnskyld hvis det er et rart spørsmål, men hun høres ut som en sjalu kjæreste.

Tenkte det samme.

Anonymkode: 9d978...a1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har vært i en lignende situasjon med ei venninne men da omvendt hvor jeg var den overinvolverte og super omsorgsfulle venninna. Min venninne hadde en del problemer. Både psykisk og med alkohol og etterhvert andre rusmidler. Hun hadde også en veldig kontrollerende mor som selv også var alkoholiker. Vi ble på kort tid veldig gode og nære venninner som vi aldri har kjent på før. Jeg fikk et ekstremt behov for å redde henne, passe på at hun ikke havnet på samme sted som mora si og gjorde virkelig alt for henne. Ringte hun midt på natta og grein? Jeg forlot alt og alle og jeg kom. Jeg visste nøyaktig når hun hadde time hos psykolog og henta henne fra fest for å gjøre henne dit. Jeg prøvde også å presse henne til å ta bedre valg og jeg er ganske sikker på at hun har opplevd meg som veldig kontrollerende. 

Jeg utviklet ganske fort veldig sterke følelser for henne og ble veldig forelska. Det gjorde ting ikke bedre. Jeg ga henne gaver som jeg aldri ville gitt ei vanlig venninne (hun hadde veldig dårlig råd), jeg klemte henne hele tida, holdt hender så folk rundt oss trodde vi var kjærester. Det ga meg et falsk håp og gjorde meg enda mer involvert. Jeg ble psykisk nedbrutt av å være så involvert i hennes liv og siden jeg var så forelska i henne følte jeg også at hele livet mitt dreide seg om henne og å få henne til å få et bra liv. Jeg prøvde å styre hvilke menn hun datet (ofte hadde hun et dårlig valg av menn) men til tross for mine følelser for henne så saboterte jeg aldri, jeg unnet henne oppriktig det aller aller beste. Men at jeg har vært super kontrollerende ser jeg godt nå. Men hensiktene var alltid gode. Hun flyttet til en annen by for å dra på avrusning og ble boende der. Slik fikk jeg henne på fysisk avstand og jeg har det så mye bedre nå og hun har det nok også bedre. Vi har ingen kontakt i dag.

Jeg ser folk slenger med diagnoser som narsissist her men jeg tipper at venninna di er heller det motsatte. Kanskje hun også er forelska i deg. Jeg hadde også et stooort behov for å poengtere hvor nære vi var og hvor spesielt vårt vennskap var. Hun gjorde det samme, men ikke like mye som meg. Jeg ville tatt meg en prat med henne og fortalt henne hva som plager deg, at dette blir for mye men at du ønsker å forbli venner men i en anna form enn det det er nå. 

Anonymkode: dc4ac...e6c

Jeg er redd for at dette er det svaret som stemmer best. Jeg frykter hun er forelsket. 

Men jeg vil da spørre deg, i din situasjon er det noe venninna di kunne ha gjort for å redde vennskapet, for å få deg til å backe off? For å løse situasjonen uten at man mister hverandre helt.

Og jeg lurer også på om du ikke ser nå når du skriver hvor sprøtt det du gjorde var? Hun hadde en kontrollerende mor og for å redde henne ble du kontrollerende, liksom, det er jo ikke sunt eller snilt. Jeg synes ikke det venninna mi gjør overfor meg heller er sunt (eller snilt), selv om jeg tror hun også bare vil meg vel og unner meg alt godt. Jeg tenker en del på hvordan hun egentlig har det. Men det blir ikke tema. Jeg vil bare hun skal ta ansvar for seg og slutte å prøve å redde meg. Jeg er voksen, kompetent og fikser mitt eget liv. Selv om jeg vil ha henne som venn. 

Setter pris på at du deler ditt perspektiv. 

Ts

Anonymkode: e91e2...192

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg er redd for at dette er det svaret som stemmer best. Jeg frykter hun er forelsket. 

Men jeg vil da spørre deg, i din situasjon er det noe venninna di kunne ha gjort for å redde vennskapet, for å få deg til å backe off? For å løse situasjonen uten at man mister hverandre helt.

Og jeg lurer også på om du ikke ser nå når du skriver hvor sprøtt det du gjorde var? Hun hadde en kontrollerende mor og for å redde henne ble du kontrollerende, liksom, det er jo ikke sunt eller snilt. Jeg synes ikke det venninna mi gjør overfor meg heller er sunt (eller snilt), selv om jeg tror hun også bare vil meg vel og unner meg alt godt. Jeg tenker en del på hvordan hun egentlig har det. Men det blir ikke tema. Jeg vil bare hun skal ta ansvar for seg og slutte å prøve å redde meg. Jeg er voksen, kompetent og fikser mitt eget liv. Selv om jeg vil ha henne som venn. 

Setter pris på at du deler ditt perspektiv. 

Ts

Anonymkode: e91e2...192

Jeg er veldig usikker på hva min venninne kunne ha gjort. Jeg tror at din venninne må ta et aktivt valg til å trekke seg tilbake og minske den forelskelsen. Når venninna mi trakk seg tilbake (ved krangel eller personlige ting) så ble jeg helt gal av fortvilelse og redselen for å miste henne. Det gjorde så utrolig vondt. I tillegg benektet jeg nok for meg selv at jeg var forelsket i henne. Jeg måtte selv trekke meg tilbake og det gjorde jeg til slutt. Jeg møtte personen jeg er gift med i dag, en stabil person som jeg ikke føler jeg trenger å redde. Jeg ville kanskje prøvd å tatt opp det med om hun er forelsket i deg men tipper hun kommer til å benekte det, men er verdt å prøve.

Jeg ser nå at det vennskapet vi hadde ikke var sunt i det hele tatt. For hverken meg eller hun. Hun var veldig avhengig av meg (i motsetning til hvordan det er i deres situasjon, siden du ikke er avhengig av henne). Jeg fikk nesten en posisjon som verge. Hun lot meg passe på hennes sparepenger siden hun sløste noe voldsomt, lot meg ha kontroll på alt, jeg var hennes primære pårørende hos psykolog og ved avrusning, dette er ting jeg ikke har tvunget henne til å gjøre men som hun har spurt meg om. Jeg mener ikke at det jeg gjorde for henne ikke var snilt. Jeg gjorde henne nok en bjørnetjeneste ved å ordne alt. Men jeg var så utrolig redd for at hun kom til å havne i grøfta.. Og jeg forstår sammenligningen du gjør med hennes kontrollerende mor og meg som var kontrollerende. Det jeg kan si på det er at det er enormt vanskelig å se bestevenninna si ta så dårlige valg, og da snakker vi om å drikke alt for mye, selvskading, forsove seg til jobb gang på gang slik hun fikk sparken, begynne med rusmidler og til slutt sprøyter. For ja.. så langt gikk det.. men det jeg har lært er at mennesker som ikke vil endres, kan man ikke presse til å ta bedre valg heller. Det tar jeg med meg videre..

Anonymkode: dc4ac...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg er veldig usikker på hva min venninne kunne ha gjort. Jeg tror at din venninne må ta et aktivt valg til å trekke seg tilbake og minske den forelskelsen. Når venninna mi trakk seg tilbake (ved krangel eller personlige ting) så ble jeg helt gal av fortvilelse og redselen for å miste henne. Det gjorde så utrolig vondt. I tillegg benektet jeg nok for meg selv at jeg var forelsket i henne. Jeg måtte selv trekke meg tilbake og det gjorde jeg til slutt. Jeg møtte personen jeg er gift med i dag, en stabil person som jeg ikke føler jeg trenger å redde. Jeg ville kanskje prøvd å tatt opp det med om hun er forelsket i deg men tipper hun kommer til å benekte det, men er verdt å prøve.

Jeg ser nå at det vennskapet vi hadde ikke var sunt i det hele tatt. For hverken meg eller hun. Hun var veldig avhengig av meg (i motsetning til hvordan det er i deres situasjon, siden du ikke er avhengig av henne). Jeg fikk nesten en posisjon som verge. Hun lot meg passe på hennes sparepenger siden hun sløste noe voldsomt, lot meg ha kontroll på alt, jeg var hennes primære pårørende hos psykolog og ved avrusning, dette er ting jeg ikke har tvunget henne til å gjøre men som hun har spurt meg om. Jeg mener ikke at det jeg gjorde for henne ikke var snilt. Jeg gjorde henne nok en bjørnetjeneste ved å ordne alt. Men jeg var så utrolig redd for at hun kom til å havne i grøfta.. Og jeg forstår sammenligningen du gjør med hennes kontrollerende mor og meg som var kontrollerende. Det jeg kan si på det er at det er enormt vanskelig å se bestevenninna si ta så dårlige valg, og da snakker vi om å drikke alt for mye, selvskading, forsove seg til jobb gang på gang slik hun fikk sparken, begynne med rusmidler og til slutt sprøyter. For ja.. så langt gikk det.. men det jeg har lært er at mennesker som ikke vil endres, kan man ikke presse til å ta bedre valg heller. Det tar jeg med meg videre..

Anonymkode: dc4ac...e6c

Kan forresten legge til at vi kyssa og hadde sex av og til også. Dette matet jo mitt håp om at det kunne være noe mer mellom oss. 

Vet ikke om dere holder på slik men hvis ja: ikke gjør det😅 i tillegg ville jeg passet på med hva du sier som kan tolkes som at du er forelska i henne. 

Anonymkode: dc4ac...e6c

[AnonymBruker]

Du kan jo prøve med en samtale til. Også sier du ar du savner heller den tiden dere hadde når dere bare hadde det gøy sammen. Og at du setter pris på den hjelpen du fikk når du ble syk, men at nå har du rett og slett mest behov for å føle deg mest mulig normal igjen. Og for at det skal gå, må hun dempe omsorg for deg. Og forby henne å gjøre ting du ikke har bedt om. Og ar du ikke har lyst til å  bare snakke sykdom.

Hvis hun ikke følger det du sier, så må du fade henne ut. Blir hun sur og konfronterer deg mrd det, så må du nste svare at du hst gjentatte ganger prøvd å si fra at dette blir for mye, men at hun ikke respekterer dine grenser, og da ser du ikke noe annen løsning enn at kontakten må bli i mindre skala, så du får tilbake livet ditt igjen 

Anonymkode: b9faa...1ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er veldig usikker på hva min venninne kunne ha gjort. Jeg tror at din venninne må ta et aktivt valg til å trekke seg tilbake og minske den forelskelsen. Når venninna mi trakk seg tilbake (ved krangel eller personlige ting) så ble jeg helt gal av fortvilelse og redselen for å miste henne. Det gjorde så utrolig vondt. I tillegg benektet jeg nok for meg selv at jeg var forelsket i henne. Jeg måtte selv trekke meg tilbake og det gjorde jeg til slutt. Jeg møtte personen jeg er gift med i dag, en stabil person som jeg ikke føler jeg trenger å redde. Jeg ville kanskje prøvd å tatt opp det med om hun er forelsket i deg men tipper hun kommer til å benekte det, men er verdt å prøve.

Jeg ser nå at det vennskapet vi hadde ikke var sunt i det hele tatt. For hverken meg eller hun. Hun var veldig avhengig av meg (i motsetning til hvordan det er i deres situasjon, siden du ikke er avhengig av henne). Jeg fikk nesten en posisjon som verge. Hun lot meg passe på hennes sparepenger siden hun sløste noe voldsomt, lot meg ha kontroll på alt, jeg var hennes primære pårørende hos psykolog og ved avrusning, dette er ting jeg ikke har tvunget henne til å gjøre men som hun har spurt meg om. Jeg mener ikke at det jeg gjorde for henne ikke var snilt. Jeg gjorde henne nok en bjørnetjeneste ved å ordne alt. Men jeg var så utrolig redd for at hun kom til å havne i grøfta.. Og jeg forstår sammenligningen du gjør med hennes kontrollerende mor og meg som var kontrollerende. Det jeg kan si på det er at det er enormt vanskelig å se bestevenninna si ta så dårlige valg, og da snakker vi om å drikke alt for mye, selvskading, forsove seg til jobb gang på gang slik hun fikk sparken, begynne med rusmidler og til slutt sprøyter. For ja.. så langt gikk det.. men det jeg har lært er at mennesker som ikke vil endres, kan man ikke presse til å ta bedre valg heller. Det tar jeg med meg videre..

Anonymkode: dc4ac...e6c

Det høres ut som dette var veldig tøft for deg. Det kan jeg godt forstå. Godt å høre at du kom deg ut av det og har det bedre nå. 💪🏻 

Setter stor pris på at du deler av dine dyrekjøpte erfaringer. Nå skal ikke jeg si for sikkert at dette er sånn venninna mi har det, men det resonnerer veldig. Så det hjelper å forsøke å se henne posisjon mer innenfra. 

Det er også flere ting som jeg kan tenke har vært med på å bygge opp under det. Da jeg var syk var hun uvurderlig hjelp. Og dette sa jeg jo og satt enormt pris på. Følte vi var så nære. Og så er det som hun ikke har villet gi slipp på meg etter det. Så her kan jeg jo kanskje ta opp dette. Og se min rolle i det også. 

Tusen takk, veldig hjelpsomt! 🙏🏻

Ts

Anonymkode: e91e2...192

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du kan jo prøve med en samtale til. Også sier du ar du savner heller den tiden dere hadde når dere bare hadde det gøy sammen. Og at du setter pris på den hjelpen du fikk når du ble syk, men at nå har du rett og slett mest behov for å føle deg mest mulig normal igjen. Og for at det skal gå, må hun dempe omsorg for deg. Og forby henne å gjøre ting du ikke har bedt om. Og ar du ikke har lyst til å  bare snakke sykdom.

Hvis hun ikke følger det du sier, så må du fade henne ut. Blir hun sur og konfronterer deg mrd det, så må du nste svare at du hst gjentatte ganger prøvd å si fra at dette blir for mye, men at hun ikke respekterer dine grenser, og da ser du ikke noe annen løsning enn at kontakten må bli i mindre skala, så du får tilbake livet ditt igjen 

Anonymkode: b9faa...1ca

Ja, jeg har bestemt meg for å gjøre dette. Og setter pris på alle innspill som kan hjelpe meg å gjøre en sånn samtale best mulig og gi størst sjanse for at vi bevarer vennskapet. 

Ts

Anonymkode: e91e2...192

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.3.2023 den 15.55):

La meg først si at det er vanskelig å skrive dette siden jeg er veldig glad i denne vennen, og ønsker henne alt det beste og også at vi skal greie å forbli venner. Jeg har unngått å ta det opp med andre fordi jeg vil ikke utlevere eller snakke stygt om noen jeg respekterer, men nå skriver jeg her fordi jeg kjenner jeg nesten ikke klarer mer. 

Vi har vært venner i mange år, hun er den jeg har det mest morsomt med, jeg føler meg trygg på henne og visa versa. Men nå er alt forsuret, jeg blir sur og føler meg fanget hver gang vi er sammen. 

Jeg er usikker på når det begynte. Kanskje det var en periode jeg var syk og trengte og fikk en del støtte. Etter noen måneder der hun var veldig pågående på å støtte meg kjente jeg at det var mer slitsomt å få denne støtten enn å greie seg alene. Hun hadde begynt å fortelle andre venner at hun måtte hjem til meg for å lage middag. Dette var noe jeg aldri hadde bedt om (eller ønsket). Da jeg ba henne om å la være å ta på seg denne oppgaven, sa hun at "men det føltes så meningsfullt og givende", ved å lage middag til meg fikk hun selv middag. Jeg holdt fast i grensen. 

I samtaler sier hun regelmessig hva jeg føler om ting, hvilke erfaringer jeg har og kommer med enormt med råd. Eksempel kan være "Dette er veldig slitsomt for deg" eller "men det har jo du aldri opplevd" eller "du liker ikke paprika du". Selv om jeg regelmessig spør "er det du som bestemmer hva jeg føler?" og har spurt henne om å slutte fortsetter hun. 

Hun virker sjalu om jeg koser meg med andre venner. Om jeg har en konflikt eller er sliten av noen virker hun glad, fordi da får hun mer tid med meg. Det virker som det er viktig for henne at hun skal kjenne meg best og være den beste vennen. Og det er jo delvis sant (var i alle fall) men det virker slitsomt likevel. 

Da jeg skulle bort på ferie 3 uker rundt jul gråt hun, fordi det var så vondt at jeg skulle bort. Og når jeg gjør valg for meg selv kan hun si "ja, det syns jeg er bra for deg, det blir bra for deg", noe andre venner også kunne sagt, men som føles invaderende med henne, det er som at hun liksom "godkjenner" alt jeg gjør. Som at hun gir meg "tillatelse". 

På motsatt side har hun "ingen behov". Alt er greit. Ingen formening om hva vi skal gjøre. 

Hun gir meg gaver i en prisklasse som gir meg ubehag, det blir litt mye. Hun "graver" om legetimer, hvorfor var jeg der, hva snakket vi om der. Og dette fortsetter hun med selv om jeg avviser det som tema. Kanskje det er jeg som er rar som vil holde det privat? 

Jeg kunne fortsatt, er så mye subtilt. Men det er allerede blitt for langt. 

Hva er det som foregår her, er det jeg som er rar, på en måte er hun jo bare veldig snill, eller er det forståelig at dette er kvelende? Og hva kan jeg gjøre for å motvirke at jeg til slutt bare ikke orker mer? (Har snakket med henne om det noen ganger, både spesifikke ting der og da, men også overordnet at jeg føler hun tar over livet mitt) 

Anonymkode: e91e2...192

Hvorfor har du så mye kontakt og interaksjon med henne, hvis du føler deg så invadert og fanget? Høres ut som at dere prater og er sammen, veldig mye. Jeg ville først og fremst faset henne litt ut, høres ut som at dere to ikke kan være så nøre venner lengre. Det er helt tydelig at hun har sterke følelser for deg, og muligens har hun en diagnose - eller så er hun litt sosial uintelligent. Uansett så burde du begynne å minimere kontakten med henne. Hun fortjener også ar du er ærlig med henne, så du burde ta en prat med henne å fortelle at dette vennskapet ikke fungerer lengre - dere kan gjerne være venner, men ikke så nære som dere har vært, for det blir for mye for deg. 
 

Hvis du vil ha en slutt på dette, sett grenser for deg selv. Det er absolutt ingen som tvinger deg til å leve med dette, 

Anonymkode: 3e60c...aa5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du kan jo prøve med en samtale til. Også sier du ar du savner heller den tiden dere hadde når dere bare hadde det gøy sammen. Og at du setter pris på den hjelpen du fikk når du ble syk, men at nå har du rett og slett mest behov for å føle deg mest mulig normal igjen. Og for at det skal gå, må hun dempe omsorg for deg. Og forby henne å gjøre ting du ikke har bedt om. Og ar du ikke har lyst til å  bare snakke sykdom.

Hvis hun ikke følger det du sier, så må du fade henne ut. Blir hun sur og konfronterer deg mrd det, så må du nste svare at du hst gjentatte ganger prøvd å si fra at dette blir for mye, men at hun ikke respekterer dine grenser, og da ser du ikke noe annen løsning enn at kontakten må bli i mindre skala, så du får tilbake livet ditt igjen 

Anonymkode: b9faa...1ca

Jeg tror ikke denne venninnen til TS kommer til å ta hintet, for hun høres veldig ureflektert ut. Jeg tror dette er en person TS må være ganske direkte mot, samtidig som han ikke er frekk eller ekkel. Noen mennesker må ha ganske direkte tilbakemeldinger for å forstå omfanget, eller se hva som faktisk skjer. 
 

Jeg ville nesten spurt rett ut om hun har følelser, og tatt det derfra. For det virker veldig slik, og hvis hun nekter for dette - så ta det igjen derfra å be hun roe seg ned, hvis ikke må kontakten holdes på et minimum. 

Anonymkode: 3e60c...aa5

[AnonymBruker]

Hei Ts, har du hatt deg en prat med venninna mi? Har det ordna seg? 

Anonymkode: dc4ac...e6c

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 26.3.2023 den 15.55):

La meg først si at det er vanskelig å skrive dette siden jeg er veldig glad i denne vennen, og ønsker henne alt det beste og også at vi skal greie å forbli venner. Jeg har unngått å ta det opp med andre fordi jeg vil ikke utlevere eller snakke stygt om noen jeg respekterer, men nå skriver jeg her fordi jeg kjenner jeg nesten ikke klarer mer. 

Vi har vært venner i mange år, hun er den jeg har det mest morsomt med, jeg føler meg trygg på henne og visa versa. Men nå er alt forsuret, jeg blir sur og føler meg fanget hver gang vi er sammen. 

Jeg er usikker på når det begynte. Kanskje det var en periode jeg var syk og trengte og fikk en del støtte. Etter noen måneder der hun var veldig pågående på å støtte meg kjente jeg at det var mer slitsomt å få denne støtten enn å greie seg alene. Hun hadde begynt å fortelle andre venner at hun måtte hjem til meg for å lage middag. Dette var noe jeg aldri hadde bedt om (eller ønsket). Da jeg ba henne om å la være å ta på seg denne oppgaven, sa hun at "men det føltes så meningsfullt og givende", ved å lage middag til meg fikk hun selv middag. Jeg holdt fast i grensen. 

I samtaler sier hun regelmessig hva jeg føler om ting, hvilke erfaringer jeg har og kommer med enormt med råd. Eksempel kan være "Dette er veldig slitsomt for deg" eller "men det har jo du aldri opplevd" eller "du liker ikke paprika du". Selv om jeg regelmessig spør "er det du som bestemmer hva jeg føler?" og har spurt henne om å slutte fortsetter hun. 

Hun virker sjalu om jeg koser meg med andre venner. Om jeg har en konflikt eller er sliten av noen virker hun glad, fordi da får hun mer tid med meg. Det virker som det er viktig for henne at hun skal kjenne meg best og være den beste vennen. Og det er jo delvis sant (var i alle fall) men det virker slitsomt likevel. 

Da jeg skulle bort på ferie 3 uker rundt jul gråt hun, fordi det var så vondt at jeg skulle bort. Og når jeg gjør valg for meg selv kan hun si "ja, det syns jeg er bra for deg, det blir bra for deg", noe andre venner også kunne sagt, men som føles invaderende med henne, det er som at hun liksom "godkjenner" alt jeg gjør. Som at hun gir meg "tillatelse". 

På motsatt side har hun "ingen behov". Alt er greit. Ingen formening om hva vi skal gjøre. 

Hun gir meg gaver i en prisklasse som gir meg ubehag, det blir litt mye. Hun "graver" om legetimer, hvorfor var jeg der, hva snakket vi om der. Og dette fortsetter hun med selv om jeg avviser det som tema. Kanskje det er jeg som er rar som vil holde det privat? 

Jeg kunne fortsatt, er så mye subtilt. Men det er allerede blitt for langt. 

Hva er det som foregår her, er det jeg som er rar, på en måte er hun jo bare veldig snill, eller er det forståelig at dette er kvelende? Og hva kan jeg gjøre for å motvirke at jeg til slutt bare ikke orker mer? (Har snakket med henne om det noen ganger, både spesifikke ting der og da, men også overordnet at jeg føler hun tar over livet mitt) 

Anonymkode: e91e2...192

Høres svært usunt ut. Hun virker veldig kontrollerende. Har hun ingen andre venner?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg faktisk litt igjen i venninna di, men har vett til å oppføre meg normalt  Fordi jeg er singel (som jeg oppfatter at hun også er) har jeg et umettet behov for «en nærmeste». Ikke en kjæreste, men noen som er der for meg. Noen som vet hva som skjer i livet mitt, ikke alt i detalj, men som vet litt mer enn andre venner.

Har merket behovet for mer kontakt enn det den andre parten har. Og blitt litt lei meg når jeg plutselig oppdager en sånn venninne er på utenlandsferie f eks, uten at jeg har visst at hun skal dra. Litt skuffa når de ikke sender melding og spør hvordan det går hvis jeg f eks er syk (veldig sjelden) eller noe større foregår i livet.

Men jeg har akseptert at ingen vil være så nær, og setter pris på det jeg har.

Anonymkode: 0a51d...77a

[n_97]

Gaver som er i en prisklasse du ikke er komfortabel med. Er det ting du virkelig trenger og ikke har råd til? Eller forventer hun nesegrus takknemlighet og tilsvarende dyr gave selv? Du kan jo si det blir for mye og at du ikke kommer til å ta imot dyre gaver, hun kan heller gi til veldedighet eller liknende. 

[AnonymBruker]

Før du tar praten med henne, så vær så snill tenk over om endringen hos henne egentlig bare bunner i frykt.
Jeg har opplevd/opplever noe lignende hos mannen min etter jeg på et øyeblikk ble svært syk og pleietrengende, og vi ikke visste om jeg ville overleve. Det satte en skikkelig støkk i mannen min, og han sliter med å gå tilbake til rollen han hadde sammen med meg før sykdommen. Han gjeter meg fortsatt, føles ut som jeg har en ekstra skygge, enda det nå er halvannet år siden jeg faktisk trengte at han var fysisk der.  Helseopplysningene mine er forventet at jeg skal utlevere (også blant andre var denne et problem), jeg får hjelp når jeg hverken trenger eller ønsker hjelp, og det er utrolig kvelende og klaustrofobisk. Føler ikke at jeg kan ha et privatliv, at jeg har blitt redusert til pasient i stedet for kone, det fratar meg muligheten til å føle meg som en likeverdig og normal person. Og all den unødvendige hjelpen (han bare antar at jeg ikke klarer, enda jeg er streng på at jeg sier ifra om jeg trenger hjelp) med ting jeg enten klarer, eller trenger å øve meg på å klare igjen, hindrer meg i å faktisk bli bedre. Og det sykeliggjør meg når alt jeg trenger er å føle på er en viss normalitet igjen etter å ha fått livet snudd på hodet. Jeg føler på utenforskap og at han ikke lenger anser meg som et likeverdig menneske. Jeg er dønn åpen med ham om hvordan dette påvirker meg, men han sliter med å endre rollen. Så jeg skjønner deg så utrolig godt.

Men selv hvor kvelende det er for meg, så kommer jo alt dette fra et godt sted. Det er omsorg og kjærlighet, og han er livredd for å miste meg. Han ble kjemperedd, og måtte leve lenge med frykten og uvissheten. Det må være helt forferdelig. Og med sånne sterke følelser er det vanskelig å regulere seg. Så jeg prøver å veilede og sette klare grenser. Gjenta meg selv og være streng på mine grenser og behov. Og har snakket mye med ham om hvor tøft det måtte ha vært å være i hans rolle. Oppmuntet til å oppsøke psykisk helsehjelp for å kunne snakke med noen om det uten å måtte skåne meg, noe han valgte å gjøre.

 

Dette ble innmari langt for å få frem poenget. Jeg er dessverre ikke så god på det 😆  Men tenk over om det kan bunne i noe av det samme i din situasjon. Og ikke vær redd for å være veldig tydelig med henne og sette klare grenser. Du skal ikke måtte utslette deg selv. Vær åpen og ærlig om hvordan det påvirker vennskapet for deg, og vær lydhør for hennes side. Dere er jo gode venninner, så jeg er sikker på at dere begge ønsker at det skal kunne gå tilbake til å bli det samme fine som dere hadde før

Anonymkode: a49a7...6da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.3.2023 den 16.41):

Det har vært noen øyeblikk der jeg har hatt tanken om at hun nøt at jeg var syk, men den slo jeg raskt fra meg. Hun vil bare godt, men det gjør ikke godt. 

Ts

Anonymkode: e91e2...192

Noen mennesker nærer seg på andres misnøye og ulykke samtidig som de også kan også være overdrevne på ros og støtte. Man blir forvirra. 

Hun vil ha deg der du er og liker at du er syk for da kan hun alltid være der for deg, og er redd for at du skal bli frisk og leve ditt eget liv for da mister hun maktgrepet hun har på deg. 

Du gjør rett i å ta en pause. Si at du føler deg kvelt og invadert og trengt opp i et hjørne, og at du trenger å få puste. 

Anonymkode: 7b312...22c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.3.2023 den 15.55):

La meg først si at det er vanskelig å skrive dette siden jeg er veldig glad i denne vennen, og ønsker henne alt det beste og også at vi skal greie å forbli venner. Jeg har unngått å ta det opp med andre fordi jeg vil ikke utlevere eller snakke stygt om noen jeg respekterer, men nå skriver jeg her fordi jeg kjenner jeg nesten ikke klarer mer. 

Vi har vært venner i mange år, hun er den jeg har det mest morsomt med, jeg føler meg trygg på henne og visa versa. Men nå er alt forsuret, jeg blir sur og føler meg fanget hver gang vi er sammen. 

Jeg er usikker på når det begynte. Kanskje det var en periode jeg var syk og trengte og fikk en del støtte. Etter noen måneder der hun var veldig pågående på å støtte meg kjente jeg at det var mer slitsomt å få denne støtten enn å greie seg alene. Hun hadde begynt å fortelle andre venner at hun måtte hjem til meg for å lage middag. Dette var noe jeg aldri hadde bedt om (eller ønsket). Da jeg ba henne om å la være å ta på seg denne oppgaven, sa hun at "men det føltes så meningsfullt og givende", ved å lage middag til meg fikk hun selv middag. Jeg holdt fast i grensen. 

I samtaler sier hun regelmessig hva jeg føler om ting, hvilke erfaringer jeg har og kommer med enormt med råd. Eksempel kan være "Dette er veldig slitsomt for deg" eller "men det har jo du aldri opplevd" eller "du liker ikke paprika du". Selv om jeg regelmessig spør "er det du som bestemmer hva jeg føler?" og har spurt henne om å slutte fortsetter hun. 

Hun virker sjalu om jeg koser meg med andre venner. Om jeg har en konflikt eller er sliten av noen virker hun glad, fordi da får hun mer tid med meg. Det virker som det er viktig for henne at hun skal kjenne meg best og være den beste vennen. Og det er jo delvis sant (var i alle fall) men det virker slitsomt likevel. 

Da jeg skulle bort på ferie 3 uker rundt jul gråt hun, fordi det var så vondt at jeg skulle bort. Og når jeg gjør valg for meg selv kan hun si "ja, det syns jeg er bra for deg, det blir bra for deg", noe andre venner også kunne sagt, men som føles invaderende med henne, det er som at hun liksom "godkjenner" alt jeg gjør. Som at hun gir meg "tillatelse". 

På motsatt side har hun "ingen behov". Alt er greit. Ingen formening om hva vi skal gjøre. 

Hun gir meg gaver i en prisklasse som gir meg ubehag, det blir litt mye. Hun "graver" om legetimer, hvorfor var jeg der, hva snakket vi om der. Og dette fortsetter hun med selv om jeg avviser det som tema. Kanskje det er jeg som er rar som vil holde det privat? 

Jeg kunne fortsatt, er så mye subtilt. Men det er allerede blitt for langt. 

Hva er det som foregår her, er det jeg som er rar, på en måte er hun jo bare veldig snill, eller er det forståelig at dette er kvelende? Og hva kan jeg gjøre for å motvirke at jeg til slutt bare ikke orker mer? (Har snakket med henne om det noen ganger, både spesifikke ting der og da, men også overordnet at jeg føler hun tar over livet mitt) 

Anonymkode: e91e2...192

Slik jeg tolker HI

Hun støtter deg og er der for deg 100% for å være snill, men også for å spille på samvittigheten din. Slik at du ikke kan svikte henne. Hun vil at du skal være avhending av henne, og hun vil ha deg for seg selv. 
For å bygge sitt eget ego er du den svake og stakkarslige mens hun er den sterke og den som vet best. Du skal helst ikke være sammen med andre, da føler hun seg truet. Hun prøver å gjøre deg avhengig av henne, slik at hun får eie deg. 
Skjønner godt du er Leo og kanskje forbanna. Bare møt andre folk og vær sosial. Blir hun sur så spør du hvorfor.. du må jo få ha andre venner også

Anonymkode: dedb9...ada