Jeg føler meg kvelt og fanget av vennen min

[AnonymBruker]

La meg først si at det er vanskelig å skrive dette siden jeg er veldig glad i denne vennen, og ønsker henne alt det beste og også at vi skal greie å forbli venner. Jeg har unngått å ta det opp med andre fordi jeg vil ikke utlevere eller snakke stygt om noen jeg respekterer, men nå skriver jeg her fordi jeg kjenner jeg nesten ikke klarer mer. 

Vi har vært venner i mange år, hun er den jeg har det mest morsomt med, jeg føler meg trygg på henne og visa versa. Men nå er alt forsuret, jeg blir sur og føler meg fanget hver gang vi er sammen. 

Jeg er usikker på når det begynte. Kanskje det var en periode jeg var syk og trengte og fikk en del støtte. Etter noen måneder der hun var veldig pågående på å støtte meg kjente jeg at det var mer slitsomt å få denne støtten enn å greie seg alene. Hun hadde begynt å fortelle andre venner at hun måtte hjem til meg for å lage middag. Dette var noe jeg aldri hadde bedt om (eller ønsket). Da jeg ba henne om å la være å ta på seg denne oppgaven, sa hun at "men det føltes så meningsfullt og givende", ved å lage middag til meg fikk hun selv middag. Jeg holdt fast i grensen. 

I samtaler sier hun regelmessig hva jeg føler om ting, hvilke erfaringer jeg har og kommer med enormt med råd. Eksempel kan være "Dette er veldig slitsomt for deg" eller "men det har jo du aldri opplevd" eller "du liker ikke paprika du". Selv om jeg regelmessig spør "er det du som bestemmer hva jeg føler?" og har spurt henne om å slutte fortsetter hun. 

Hun virker sjalu om jeg koser meg med andre venner. Om jeg har en konflikt eller er sliten av noen virker hun glad, fordi da får hun mer tid med meg. Det virker som det er viktig for henne at hun skal kjenne meg best og være den beste vennen. Og det er jo delvis sant (var i alle fall) men det virker slitsomt likevel. 

Da jeg skulle bort på ferie 3 uker rundt jul gråt hun, fordi det var så vondt at jeg skulle bort. Og når jeg gjør valg for meg selv kan hun si "ja, det syns jeg er bra for deg, det blir bra for deg", noe andre venner også kunne sagt, men som føles invaderende med henne, det er som at hun liksom "godkjenner" alt jeg gjør. Som at hun gir meg "tillatelse". 

På motsatt side har hun "ingen behov". Alt er greit. Ingen formening om hva vi skal gjøre. 

Hun gir meg gaver i en prisklasse som gir meg ubehag, det blir litt mye. Hun "graver" om legetimer, hvorfor var jeg der, hva snakket vi om der. Og dette fortsetter hun med selv om jeg avviser det som tema. Kanskje det er jeg som er rar som vil holde det privat? 

Jeg kunne fortsatt, er så mye subtilt. Men det er allerede blitt for langt. 

Hva er det som foregår her, er det jeg som er rar, på en måte er hun jo bare veldig snill, eller er det forståelig at dette er kvelende? Og hva kan jeg gjøre for å motvirke at jeg til slutt bare ikke orker mer? (Har snakket med henne om det noen ganger, både spesifikke ting der og da, men også overordnet at jeg føler hun tar over livet mitt) 

Anonymkode: e91e2...192

[Serafin]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

La meg først si at det er vanskelig å skrive dette siden jeg er veldig glad i denne vennen, og ønsker henne alt det beste og også at vi skal greie å forbli venner. Jeg har unngått å ta det opp med andre fordi jeg vil ikke utlevere eller snakke stygt om noen jeg respekterer, men nå skriver jeg her fordi jeg kjenner jeg nesten ikke klarer mer. 

Vi har vært venner i mange år, hun er den jeg har det mest morsomt med, jeg føler meg trygg på henne og visa versa. Men nå er alt forsuret, jeg blir sur og føler meg fanget hver gang vi er sammen. 

Jeg er usikker på når det begynte. Kanskje det var en periode jeg var syk og trengte og fikk en del støtte. Etter noen måneder der hun var veldig pågående på å støtte meg kjente jeg at det var mer slitsomt å få denne støtten enn å greie seg alene. Hun hadde begynt å fortelle andre venner at hun måtte hjem til meg for å lage middag. Dette var noe jeg aldri hadde bedt om (eller ønsket). Da jeg ba henne om å la være å ta på seg denne oppgaven, sa hun at "men det føltes så meningsfullt og givende", ved å lage middag til meg fikk hun selv middag. Jeg holdt fast i grensen. 

I samtaler sier hun regelmessig hva jeg føler om ting, hvilke erfaringer jeg har og kommer med enormt med råd. Eksempel kan være "Dette er veldig slitsomt for deg" eller "men det har jo du aldri opplevd" eller "du liker ikke paprika du". Selv om jeg regelmessig spør "er det du som bestemmer hva jeg føler?" og har spurt henne om å slutte fortsetter hun. 

Hun virker sjalu om jeg koser meg med andre venner. Om jeg har en konflikt eller er sliten av noen virker hun glad, fordi da får hun mer tid med meg. Det virker som det er viktig for henne at hun skal kjenne meg best og være den beste vennen. Og det er jo delvis sant (var i alle fall) men det virker slitsomt likevel. 

Da jeg skulle bort på ferie 3 uker rundt jul gråt hun, fordi det var så vondt at jeg skulle bort. Og når jeg gjør valg for meg selv kan hun si "ja, det syns jeg er bra for deg, det blir bra for deg", noe andre venner også kunne sagt, men som føles invaderende med henne, det er som at hun liksom "godkjenner" alt jeg gjør. Som at hun gir meg "tillatelse". 

På motsatt side har hun "ingen behov". Alt er greit. Ingen formening om hva vi skal gjøre. 

Hun gir meg gaver i en prisklasse som gir meg ubehag, det blir litt mye. Hun "graver" om legetimer, hvorfor var jeg der, hva snakket vi om der. Og dette fortsetter hun med selv om jeg avviser det som tema. Kanskje det er jeg som er rar som vil holde det privat? 

Jeg kunne fortsatt, er så mye subtilt. Men det er allerede blitt for langt. 

Hva er det som foregår her, er det jeg som er rar, på en måte er hun jo bare veldig snill, eller er det forståelig at dette er kvelende? Og hva kan jeg gjøre for å motvirke at jeg til slutt bare ikke orker mer? (Har snakket med henne om det noen ganger, både spesifikke ting der og da, men også overordnet at jeg føler hun tar over livet mitt) 

Anonymkode: e91e2...192

Da må du frigjøre deg fra strupetaket og begynne å puste igjen, da. Kom deg vekk mens du ennå kan. 

[svartkatt]

Det er heller henne det er noe galt med. Dette får meg til å tenke på skrekkfilmer og reelle historier.. det er selvsagt ikke så ille her. Men det er de som trives med å være i en omsorgsrolle i en overdreven mengde. 

[AnonymBruker]

Serafin skrev (3 minutter siden):

Da må du frigjøre deg fra strupetaket og begynne å puste igjen, da. Kom deg vekk mens du ennå kan. 

Kom deg vekk, altså kutte helt? Er det den eneste løsningen her? 

Jeg håper jo at det er noe jeg kan gjøre for å bevare vennskapet eller få det inn i det sporet vi var i før. 

Jeg har virkelig forsøkt å frigjøre meg med å bruke mer tid med andre. I perioder si tydelig at jeg er opptatt med mye jobb. O.l. 

Ts

Anonymkode: e91e2...192

[Handful]

Kan hun være forelsket i deg? 

Unnskyld hvis det er et rart spørsmål, men hun høres ut som en sjalu kjæreste.

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (5 minutter siden):

Det er heller henne det er noe galt med. Dette får meg til å tenke på skrekkfilmer og reelle historier.. det er selvsagt ikke så ille her. Men det er de som trives med å være i en omsorgsrolle i en overdreven mengde. 

Skrekkfilmer? 

Anonymkode: e91e2...192

[AnonymBruker]

Handful skrev (Akkurat nå):

Kan hun være forelsket i deg? 

Unnskyld hvis det er et rart spørsmål, men hun høres ut som en sjalu kjæreste.

🫤 ja, jeg har tenkt på det selv. Det er absolutt mulig. Jeg synes også det er noe kjæreste-aktig i relasjonen, det føles klamt. Det er liksom "vi". 

Ts

Anonymkode: e91e2...192

[Million]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Skrekkfilmer? 

Anonymkode: e91e2...192

Som i "Single White Female" med Bridget Fonda kanskje? Film fra 1992. Det var ingen skrekkfilm, mer en grøsser da.  

På norsk heter den Enslig ung kvinne søker.

Endret 26. mars 2023 av Million

[svartkatt]

Ja, altså thrillere eller krim.. flere basert på sanne historier. Er for eksempel mødre som forgifter barn for å kunne fortsette å pleie det syke barnet.. og lignende. 

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (6 minutter siden):

Ja, altså thrillere eller krim.. flere basert på sanne historier. Er for eksempel mødre som forgifter barn for å kunne fortsette å pleie det syke barnet.. og lignende. 

Det har vært noen øyeblikk der jeg har hatt tanken om at hun nøt at jeg var syk, men den slo jeg raskt fra meg. Hun vil bare godt, men det gjør ikke godt. 

Ts

Anonymkode: e91e2...192

[svartkatt]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det har vært noen øyeblikk der jeg har hatt tanken om at hun nøt at jeg var syk, men den slo jeg raskt fra meg. Hun vil bare godt, men det gjør ikke godt. 

Ts

Anonymkode: e91e2...192

Det er en mulighet. 

Men det er jo også noen av oss som ikke liker at det blir for mye omsorg også. Det er ikke like lett for alle å forstå. Mulig du bare må være tydeligere på det. Og tydeligere på hvordan hun er nå og at du ikke liker det. Eventuelt må du bare trekke deg unna, eller ha mindre kontakt med henne.

[AnonymBruker]

Huff ts, forstår problemstillingen. Hadde relativt nylig en slik venninne selv hvor jeg følte meg kvelt og fanget, og fikk etterhvert mye angst av henne også. Hun ble også sjalu når jeg var med andre men da menn, og ødela bevisst disse relasjonene. Hun var ikke like opptatt av å gi meg omsorg (heldigvis?) men hun var avhengig av å få det fra meg, og insisterte på rare ting som å holde hender ute i det offentlige og å sove sammen, hun var og veldig ustabil i humøret. Ble et nervevrak av henne.

Det eneste jeg kan si er at jeg fikk puste igjen etter jeg kom meg ut fra vennskapet, og har aldri angret. Det tok lang tid og hun reagerte voldsomt og taklet det dårlig at jeg begynte å fade ut. Men det var så verdt det. Har forøvrig sett hun har fått en ny «søster» etter «bruddet» med meg men det varte bare i 5 måneder før de brått brøt kontakten, og nå er det enda ei ny.

Alltid ha denne holdningen til relasjoner: Tar det mer glede og energi enn det gir? Da er det ikke riktig. Du får mye signaler fra magefølelsen at noe ikke føles bra ut og du bør lytte til det, er vel mest samvittigheten din som er problemet her

Anonymkode: 88354...e5e

[AnonymBruker]

Hadde en lignende venninne jeg måtte kutte ut. Man blir bare helt utslitt og kronisk irritabel etter hvert, og selv om man har vært glad i mennesket er det ofte best å skille veier. Vennskap skal ikke være stressende, kvelende og gi deg mest dårlige følelser i forhold til gode. 

Problemet ligger hos henne, ikke hos deg. 

Anonymkode: 9b94c...55a

[Andro]

Tror at du skal google covert narcissisme...

[AnonymBruker]

Andro skrev (1 time siden):

Tror at du skal google covert narcissisme...

Jeg kjenner til covert narsissime fra tidligere, og jeg googlet det. Og jeg finner ingen link til min venninne. Jo, hun er usikker og jo, hun sliter med grenser. Men hun gaslighter meg ikke på de tingene jeg føler. 

Jeg synes det er en uting å slenge frem så alvorlige forslag uten en gang å si hvorfor man tenker det passer til covert narsissime. Man har ikke masse narsissister i alle kriker og kroker, og det virker altfor lett for en del å hevde folk er det. 

Ts

Anonymkode: e91e2...192

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde en lignende venninne jeg måtte kutte ut. Man blir bare helt utslitt og kronisk irritabel etter hvert, og selv om man har vært glad i mennesket er det ofte best å skille veier. Vennskap skal ikke være stressende, kvelende og gi deg mest dårlige følelser i forhold til gode. 

Problemet ligger hos henne, ikke hos deg. 

Anonymkode: 9b94c...55a

Jeg har lurt litt på om problemet ligger hos meg. Som en sier over her at kanskje det er jeg som har unødvendig stort behov for selvstendighet. Så det er godt å høre. 

Og jeg har akkurat samme som deg. Jeg føler meg kronisk irritert rundt henne og det er ikke slik jeg vil være. Det er vanskelig å gi slipp på, fordi vi var SÅ gode venner. Og vi glimter til, det er det tungt å gi slipp på. Men jeg tar med meg erfaringen din. 🙏🏻

Ts

 

Anonymkode: e91e2...192

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har lurt litt på om problemet ligger hos meg. Som en sier over her at kanskje det er jeg som har unødvendig stort behov for selvstendighet. Så det er godt å høre. 

Og jeg har akkurat samme som deg. Jeg føler meg kronisk irritert rundt henne og det er ikke slik jeg vil være. Det er vanskelig å gi slipp på, fordi vi var SÅ gode venner. Og vi glimter til, det er det tungt å gi slipp på. Men jeg tar med meg erfaringen din. 🙏🏻

Ts

 

Anonymkode: e91e2...192

Hvis du lurer på om det er fordi har for stort behov for selvstendighet, prøv å sammenligne med andre venninner som er mer selvstendige og normale, hvordan føler du deg med dem? 
Uansett skader det ikke å prøve å kommunisere før du avbryter vennskapet, se om hun klarer å gi deg mer space. Om hun ikke klarer det vet du hva du bør gjøre

Anonymkode: 88354...e5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har lurt litt på om problemet ligger hos meg. Som en sier over her at kanskje det er jeg som har unødvendig stort behov for selvstendighet. Så det er godt å høre. 

Og jeg har akkurat samme som deg. Jeg føler meg kronisk irritert rundt henne og det er ikke slik jeg vil være. Det er vanskelig å gi slipp på, fordi vi var SÅ gode venner. Og vi glimter til, det er det tungt å gi slipp på. Men jeg tar med meg erfaringen din. 🙏🏻

Ts

 

Anonymkode: e91e2...192

Jeg synes ikke det virker som om problemet ligger hos deg, men en fin målestokk er å se på hvordan de andre vennskapene dine er. Jeg har flere andre nære som jeg aldri føler meg irritabel rundt, det var kun henne. Derfor føler jeg det ble riktig å ta avstand.

Uansett hva problemet mellom dere er så virker det ikke som om dere er så kompatible lengre. Det er ikke alle vennskap som er ment å vare for alltid, men det betyr ikke at det ikke var et bra vennskap en gang. 

Anonymkode: 9b94c...55a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Huff ts, forstår problemstillingen. Hadde relativt nylig en slik venninne selv hvor jeg følte meg kvelt og fanget, og fikk etterhvert mye angst av henne også. Hun ble også sjalu når jeg var med andre men da menn, og ødela bevisst disse relasjonene. Hun var ikke like opptatt av å gi meg omsorg (heldigvis?) men hun var avhengig av å få det fra meg, og insisterte på rare ting som å holde hender ute i det offentlige og å sove sammen, hun var og veldig ustabil i humøret. Ble et nervevrak av henne.

Det eneste jeg kan si er at jeg fikk puste igjen etter jeg kom meg ut fra vennskapet, og har aldri angret. Det tok lang tid og hun reagerte voldsomt og taklet det dårlig at jeg begynte å fade ut. Men det var så verdt det. Har forøvrig sett hun har fått en ny «søster» etter «bruddet» med meg men det varte bare i 5 måneder før de brått brøt kontakten, og nå er det enda ei ny.

Alltid ha denne holdningen til relasjoner: Tar det mer glede og energi enn det gir? Da er det ikke riktig. Du får mye signaler fra magefølelsen at noe ikke føles bra ut og du bør lytte til det, er vel mest samvittigheten din som er problemet her

Anonymkode: 88354...e5e

Huff, dette høres skikkelig fælt ut. Takk for at du deler. 

Jeg tviler ikke på at hun vil meg vel (annet enn når jeg blir skikkelig frustrert, da får jeg kortvarige tvilstanker). Jeg vet hun vil det skal funke med typen og at jeg skal ha andre venninner. Men at hun likevel gir et slags uttrykk for at hun kjenner meg best. Og tar det som en slags seier. Det gir mening ut fra hva jeg vet om henne. Men det blir litt vel tungt å bære synes jeg. Selv om jeg forstår henne. 

Jeg føler også litt at jeg tror jeg ville fått puste av å få henne mer på avstand. Men jeg håper sånn det er mulig å få det til mens vi fremdeles er venner. Vi har vært venner lenge. 

Hun gir meg fremdeles en del glede, men siste året har det blitt mer og mer ubehag. Vanskelig å veie de opp mot hverandre. 

Ts

Anonymkode: e91e2...192

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis du lurer på om det er fordi har for stort behov for selvstendighet, prøv å sammenligne med andre venninner som er mer selvstendige og normale, hvordan føler du deg med dem? 
Uansett skader det ikke å prøve å kommunisere før du avbryter vennskapet, se om hun klarer å gi deg mer space. Om hun ikke klarer det vet du hva du bør gjøre

Anonymkode: 88354...e5e

Jeg har vel kommunisert det flere ganger. Enkelttingene. At jeg vil hun skal slutte å snakke som at hun bestemmer mine følelser. Og jeg har ikke behov for å dele hva jeg snakker med legen om, ingen andre venninner ville funnet på å spørre en gang. Har til og med sagt at jeg føler det innimellom som at hun prøver å overta livet mitt. Hun blir lei seg, og sier hun skal jobbe med det. Sier unnskyld. Og så fortsetter det en del. Kanskje jeg må gi henne tid til å jobbe med det. 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg synes ikke det virker som om problemet ligger hos deg, men en fin målestokk er å se på hvordan de andre vennskapene dine er. Jeg har flere andre nære som jeg aldri føler meg irritabel rundt, det var kun henne. Derfor føler jeg det ble riktig å ta avstand.

Uansett hva problemet mellom dere er så virker det ikke som om dere er så kompatible lengre. Det er ikke alle vennskap som er ment å vare for alltid, men det betyr ikke at det ikke var et bra vennskap en gang. 

Anonymkode: 9b94c...55a

Jeg føler meg ikke invadert av dem. Og heller ikke irritabel. Jeg føler det er normale venner. De har sitt liv, jeg har mitt, og så deler vi det vi ønsker å dele av aktiviteter og innsikt osv. Mens med henne så skal det liksom være VI. 

Du har rett. Jeg bare sliter med å innse at jeg kanskje må gi slipp og se at dette er tapt. 

Ts

Anonymkode: e91e2...192