Gå til innhold

Tror jeg er en narsissist


Fremhevede innlegg

Gjest Refreng
Skrevet
9 hours ago, AnonymBruker said:

Men hvordan slutter jeg med dette?

Det er et ganske kompleks spørsmål. Det virker som om du er konstant under stress. Når du er konstant under stress er det vanskelig å la kroppen hvile fra det. Det virker som om du har grunner til at du ikke klarer å kvitte deg med noe av stresset. Du nevnte tidligere at du ikke tror du ville forlatt mann selv om du hadde hatt diagnose.

Så spørs det. Når mennesker er i forhold der de opplever mye negativitet og stress, så er det noe som holder dem der. Det er noe de ikke vil miste, som er viktigre for dem enn å føle mindre på det stresset og negativiteten. Så hva er det som holder deg i forholdet? Hva er det du er redd for å miste om du går? Hva er du redd for å føle?

9 hours ago, AnonymBruker said:

og samboeren min er et ekstra barn syntes jeg. For jeg mø hele tiden passe på så ikke han gjør feil rundt barna og at han er der for de. Jeg må liksom be han trøste barnet hvis det er lei seg, be han om å ikke sparke lekene til barnet rundt på gulvet, be han om å ikke være frekk mot dyrene(for ja, han slenger dritt til dyrene våres foran barna. Og jeg har lagt merke til at ene barnet vårt har begynt å sparke dyre😢). Som tidligere her idag leter han etter en leke for barnet våres og da går han rundt og sparker leker, for meg er dette helt feil(kanskje jeg er for nøye?), men da reagerer jeg og da blir han heller sint på meg og slenger «bare å fortsette det, kan bare krangle vi». Så jeg kjenner at jeg koker innvendig 😭 og selvom jeg sier foran han og barna «du kan jo si unnskyld og hvertfall vise at jeg også skal respekteres her», da sier han «nei, bryr meg ikke» foran barna🥲

snakket med han om denne hendelsen senere på kvelden, og da er det alt det «jeg orker ikke at DU skal fortelle meg, jeg orker ikke å høre på DEG, DU blir for mye med meg», og legg merke til store bokstaver, for han legger veldig trykk på de ordene🥲 enda er der jeg sol føler meg gal, fordi det er jo faktisk jeg som kjefter, blir sint og gråter osv… han er jo helt rolig, men veldig frekk… 

Anonymkode: 78dbd...972

Har det alltid vært sånn mellom dere?

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (9 timer siden):

En narsisisst bekymrer seg ikke over om man er narsisisst

Anonymkode: 2dee2...9d8

Husker ikke alt jeg har skrevet her, men har jo snakket med samboeren min om alle bekymringene mine. Som har endt i at han har blitt en annen person (bedre), noe som gjorde alt enda vanskeligere for meg, siden jeg først var sikker på min sak.. 

jeg har spurt han om han hadde brydd seg hvis han var en narsissist, og da sier han «nei, hadde ikke giddi å brukt tiden min på det. Jeg er den jeg er». Og hvis jeg sier at han kan «skade» andre med holdningene sine sier han rett ut at han ikke bryr seg, og at det ikke er hans problem, for det er jo dem som velger å være med han. Jeg har jo rett ut sagt at jeg har følt meg suicidale også, og det og er svar som «jeg bryr meg ikke, du tar jo ikke livet ditt uansett».. men oppi det hele, så bryr han seg veldig mye om andre han ikke har kontakt med. Der skal han alltid stille opp osv.  hvis jeg tar opp at han er snillere mot andre og sånt, for jeg beskjed om at «de er ikke sånn som deg» og «jeg slipper å se de hver dag», men man skal vel ikke være slem bare fordi man ser noen hver dag😅

malt startet da vi fikk barn egentlig. For da slet jeg mye med nr 2(var litt problemer i starten), og jeg stod alltid med alt ansvar alene, for han ble bare sint av gråt og kom mot meg med barnet ut fra seg selv i armene og «her har du ungen din, denne ungen er jo gærn». MEN hvis vi hadde besøk eller var borte, så satt han alltid på gulvet og lekte og var så jævlig bra pappa. Og det var der alt det diagnose tullet startet, at han endret personlighet så mye fra meg til andre, så jeg begynte å bli litt små rar. Jeg hadde ingen å snakke med, for ingen trodde meg, da de bare så den «snille» pappaen…

jeg føler også at han fikk til at jeg mistet helt kontakt med første fødte, han visste hvor redd jeg var for det. Men enda så hjalp han meg ingenting så jeg fikk være med første fødte. Eneste var at jeg satt noen ganger «fast» med nr 2 og så på baby Call at han var kald og følelsesløs mot nr 1 på skjermen, og gråt meg til søvn over lang tid pga dette😭 jeg sliter fortsatt med dårlig samvittighet over at vi fikk barn nr2, for jeg mistet alt jeg hadde med nr 1😭 

etter at jeg hadde slitt flere nettet med gråt også, og endelig kranglet meg til å få hjelp med barna. Så husker jeg han stod å «hån gliste» opp i ansiktet mitt hvis barna ble rolig med han, og det var så nedtrykkende og jeg ble så fornærmet inni meg av det.. det var en sånn «jeg kan bedre enn deg» oppførsel.. og jeg tror mye av dette har bygget seg til et sinne mot samboeren min, og at jeg skal «passe» på at han gjør riktig hele tiden, og det også er helt feil😭

på morgningen hvis jeg stod med barn som gråt og prøvde å lage mat samtidig mens jeg egentlig var sulten og måtte på do selv. Måtte vi alltid vente på at samboer hadde gjort morgenstellet sitt først, han gadd ikk en gang å se på barnet hvis hn ropte på pappaen sin, før han var ferdig med sitt eget.. 

han var alltid sur på lorran, og det er han fortsatt. Og han bryr seg ikke hvis jeg sier at han kan vel prøve å fake et smil for barnas skyld.. 

nå sporer jeg helt av her igjen, men jeg tenkte på narsissistiske tegn, og dette er noe av det det startet med at jeg i det heletatt følte på det med samboer først og fremst.. 

Anonymkode: 78dbd...972

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet

Mannen din er psykisk voldelig mot deg og barna, og SPARKET til hunden din?

Kontakt krisesenteret for sånn kan dere ikke leve lenger❤️

Anonymkode: 6269f...a21

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
Refreng skrev (1 time siden):

Det er et ganske kompleks spørsmål. Det virker som om du er konstant under stress. Når du er konstant under stress er det vanskelig å la kroppen hvile fra det. Det virker som om du har grunner til at du ikke klarer å kvitte deg med noe av stresset. Du nevnte tidligere at du ikke tror du ville forlatt mann selv om du hadde hatt diagnose.

Så spørs det. Når mennesker er i forhold der de opplever mye negativitet og stress, så er det noe som holder dem der. Det er noe de ikke vil miste, som er viktigre for dem enn å føle mindre på det stresset og negativiteten. Så hva er det som holder deg i forholdet? Hva er det du er redd for å miste om du går? Hva er du redd for å føle?

Har det alltid vært sånn mellom dere?

Jeg er redd for mye. Redd for at jeg ikke skal takle at han går videre, redd for at savnet skal bli for stort, redd for at hvis han går videre at jeg virkelig skal få se at jeg ikke var god nok, redd for at barna skal være hos han alene, redd for at jeg ikke skal bli bedre alene, og lista fortsetter 🥲

 

det har vel alltid vært sånn ja, men på en annen måte. Jeg gjorde absolutt ALT hjemme før barna, og han var alltid veldig frekk mot meg. Men jeg har alltid trodd og tror fortsatt at det er pga meg. Da jeg gråt fikk jeg beskjed om at jeg var svak og burde gå å gråte et annet sted, og st jeg var kvalm som gråt og at han ble kvalm av meg, og da tenker jeg, okei, kanskje jeg var manipulerende? Er det manipulerende hvis jeg oppriktig får vondt inni meg og gråter? Eller er det ikke sånn det funker?

etter vi fikk barn har noe blitt bedre, men andre ting verre. Jeg fikk jo virkelig se at han endrer seg som person fra da det er andre tilstede enn da vi er alene f.eks.. det så keg aldri før. Og mye mer… sist gang det var slutt så var jeg så lykkelig, fantes ikke sjalu lenger og tenkte jeg aldri skal dit igjen. Men dit dro jeg, og han var verdens beste i starten (som alle andre gangene han har kommet tilbake), også sklei det ut. Men kanskje det sklei ut fordi jeg var sjalu og lagde dårlig stemning? Uansett, husker at på det verste så lå jeg og gråt i flere timer og ville til mamma, og savnet tiden jeg var liten. Det høres helt sykt ut, men jeg gråter ofte og vil til mamma, selvom jeg har mistet båndet mitt til henne. Samboer er enig at det er pga han dette båndet er borte… han har alltid pirket på alt det negative ved hun, så jeg har fått et slags hat mot henne selv og stoler ikke på henne lenger ( for hun juger en del om småting hun og).. dette så jeg aldri før, og hater samboer litt for at han har fått meg til å se det :(  jeg vet ikke om det er normalt og føle sånn, men ja..jeg vet liksom ikke noenting.. 

jeg vil fikse forholdet og at ting skal bli bra, og han er enig i det, samtidig som han sier ting som «jeg kommer aldri til å klare å endre meg for deg», «måten du er på, er grunnen til at jeg gjør ditt og datt», «jeg gidder ikke ordne noe» , «jeg har ikke lyst til å endre mer, har det fint med meg selv» osv osv… så egentlig er jo alt åpenbart, men jeg håper jo han skal endre seg. 
Jeg tror jeg hadde sluttet å være sjalu, hadde bare han vist at han var glad i meg.. men jeg vet ikke, og nå sporer jeg helt av igjen her 😂

Anonymkode: 78dbd...972

Gjest Tutte
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 21.3.2023 den 20.59):

 

Må skrive et litt langt innlegg her, for jeg blir snart gal.

Så, alrså, jeg er ganske sikker på at jeg er en narsissist, og det er veldig vondt for meg å tro og føle dette. Jeg har i lang tid trodd det var min samboer som var en, men med tiden og mye research har det gått opp for meg, at det må være meg. Jeg er livredd for at jeg er en, og vil ikke være en, og føler jeg bare ødelegger alt rundt meg. Jeg har barn, som jeg også er redd for at jeg kan ødelegge med min personlighet. Men, samtidig slm jeg tror dette. Er jeg såpass at jeg mener barnefar er den som er ødeleggende for våre barn. Så jeg går litt mot meg selv samtidig. Og jeg er så forvirret. Men uansett, grunner til at jeg tror jeg kan være en narssisit: 

jeg er altfor sjalu

Stoler ikke på noen

Er kontrollerende, i den form at jeg skal lage mat, jeg må vaske klær, jeg må velge klær osv. ting må gå min vei, ellers blir jeg gal i godet 😅

Jeg blir lett sint 

Jeg vet ikke om jeg har empati

Noen ganger tenker jeg tanker som «vet jeg egentlig hva det betyr å være glad i noen», dette har kommet etter at jeg hwr lest mye om narsissisme, og jeg hwr blitt veldig usikker på meg selv.. 

jeg tenker ofte i samtaler på alt jeg har sagt og gjort som er feil og dumt

Jeg føler meg tom

Jeg trenger ofte bekreftelse

Jeg kan se på meg selv i speilet å tenke at jeg ser bra ut, samtidig som jeg kan se på meg selv og hate alt jeg ser. 

Kjæresten min sier at jeg er gal og syk i hodet

Jeg liker å snakke om andre, og ofte kommer det negativt.. 

jeg har snakket med motsatt kjønn bak ryggen på samboeren min. (Kunne aldri vært utro, men jeg føler jo at det er feil uansett)..men har gjort det fordi jeg har hatt behov for oppmerksomhet, noe jeg aldri får her hjemme med mindre vi har sex..men igjen, det er feil og skremmende at jeg gjør sånn.. 

jeg har ofte tenkt hvor glad jeg kunne vært med noen andre 

Jeg tenker ofte på meg selv som liten, og syntes synd på meg selv 

Jeg gråter aldri lenger, blir bare sint..

Jeg hjelper ikke andre, og tar meg ikke tid til andre 

Jeg har ikke venner lenger

Jeg har mistet kontakt med familien min

Jeg kan bli direkte slem under krangler

 

Jeg har aldri følt jeg er egoistisk eller noe før, men nå føler jeg at jeg ikke er annet og føler at jeg bare ødelegger alt og egentlig bare burde komme meg vekk fra alt….at alle hadde vært bedre uten meg. Jeg er så redd for at det feiler meg noe, og for at jeg er en egoistisk narsissist uten at jeg vet det. Og jeg vet den «hvis du tror du er det, så er du ikke det». Men da tenker jeg, «tenk om jeg manipulerer meg selv, til å late som at jeg tror jeg er det, så jeg skal tro jeg ikke er det». Jeg vet ingenting lenger, og hodet mitt eksploderer snart😭

Jeg har snakket med samboeren min om dette, men han har fkatisk ikke noe empati. Han bryr seg ikke og er ekstremt lite til hjelp. Eneste er at han selv mener at hvis noen her er en narsissist, så er det han osv. men plutsleig kan det endre seg, at han sier at han ikke er det og at jeg er en. Og da blir jeg forvirret igjen.. jeg har spurt flere om de tror jeg er en narsissist, og ingen tror at jeg er det. Men er det ikke sånn det er? At ingen tror det? Kanskje jeg spør for å fjerne mistanken? 

Jeg har kontaktet psykolog, men jeg får aldri noe svar der.. 

Jeg har ingen å snakke med om dette, utenom samboeren min som ikke bryr seg😭😭 føler meg så deprimert og lei livet pga dette..det har tatt over hverdagen min, leser om narsissisme 24/7 og føler jeg trenger en bekreftelse..😭 

Anonymkode: 78dbd...972

Bare at du tror at du kan være det og innser dine egne feil, er et tegn på at du er ikke er narsissist.

AnonymBruker
Skrevet

1. Samboer kan ikke hjelpe deg. Slutt å snakke med han, bruk kun psykologen til det.

2. En narsissist vil ALDRI bekymre seg for å være narsissist. Aldri!

3. Du en empatisk og god person, du fortjener å ha det bra og når du får det bra vil du forstå. Nå sliter du fordi du utsettes for psykisk vold av samboer.

Anonymkode: 03bd6...afb

Gjest Refreng
Skrevet
1 hour ago, AnonymBruker said:

det har vel alltid vært sånn ja, men på en annen måte. Jeg gjorde absolutt ALT hjemme før barna, og han var alltid veldig frekk mot meg. Men jeg har alltid trodd og tror fortsatt at det er pga meg. Da jeg gråt fikk jeg beskjed om at jeg var svak og burde gå å gråte et annet sted, og st jeg var kvalm som gråt og at han ble kvalm av meg, og da tenker jeg, okei,

Anonymkode: 78dbd...972

Hvorfor tvilte du på det du følte i den situasjonen?

AnonymBruker
Skrevet
Refreng skrev (34 minutter siden):

Hvorfor tvilte du på det du følte i den situasjonen?

Fordi han sier han reagerer sånn pga jeg er sykt sjalu osv.. og at jeg overreagerer, kan hende jeg gjør det også?

 

Anonymkode: 78dbd...972

AnonymBruker
Skrevet

Du. Blir. Mishandlet. 

Anonymkode: f8ebf...752

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mannen din er psykisk voldelig mot deg og barna, og SPARKET til hunden din?

Kontakt krisesenteret for sånn kan dere ikke leve lenger❤️

Anonymkode: 6269f...a21

Jeg har Aldrin ett han har spraket hundene utenom at han kan bruke bena for å holde de igjen eller skyve de unna, har sagt fra flere ganger om dette, men han bryr seg ikke. Men jeg ser jo at barna tror det er greit å bruke bena på dyrene, så de sparker og er strenge mot dyrene.. :( samboer har liksom alltid vært «sjef» over dyrene, hvis ikke dyrene hører på han så er de noen forbanna drittdyr og han hater de osv… 

Anonymkode: 78dbd...972

AnonymBruker
Skrevet
2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har Aldrin ett han har spraket hundene utenom at han kan bruke bena for å holde de igjen eller skyve de unna, har sagt fra flere ganger om dette, men han bryr seg ikke. Men jeg ser jo at barna tror det er greit å bruke bena på dyrene, så de sparker og er strenge mot dyrene.. :( samboer har liksom alltid vært «sjef» over dyrene, hvis ikke dyrene hører på han så er de noen forbanna drittdyr og han hater de osv… 

Anonymkode: 78dbd...972

Fryktelig å lære bort dette til barn. Helt fryktelig. Samboeren din burde ikke være i nærheten av barn eller dyr. Her må du som er voksen beskytte barna og dyra. De er helt avhengige av din hjelp for å få et godt liv. Ring krisesenteret i dag.

Dyrene bør adopteres bort hvis barna ikke kan slutte å sparke dem. Dette er ulovlig dyrehold, det er kriminelt. Du har et ansvar for å stoppe dette. Det er ikke valgfritt.

Anonymkode: 461d7...c1d

  • Liker 3
Gjest Refreng
Skrevet
3 hours ago, AnonymBruker said:

Fordi han sier han reagerer sånn pga jeg er sykt sjalu osv.. og at jeg overreagerer, kan hende jeg gjør det også?

Anonymkode: 78dbd...972

Hvorfor antar du at han har rett og du tar feil?

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Fryktelig å lære bort dette til barn. Helt fryktelig. Samboeren din burde ikke være i nærheten av barn eller dyr. Her må du som er voksen beskytte barna og dyra. De er helt avhengige av din hjelp for å få et godt liv. Ring krisesenteret i dag.

Dyrene bør adopteres bort hvis barna ikke kan slutte å sparke dem. Dette er ulovlig dyrehold, det er kriminelt. Du har et ansvar for å stoppe dette. Det er ikke valgfritt.

Anonymkode: 461d7...c1d

Dyrene skal snart flytte, det har jeg ordnet alt.. :(❤️ 

men hva skjer når jeg ringer krisesenter? Hva gjør de i forhold til meg og samboer? Samboer og barn? Det finnes jo ingen bevis på noe som helst. Og når tilogmed min egen familie ikke tror meg, hvordan skal da helt vilt fremmede tro meg ?

Anonymkode: 78dbd...972

AnonymBruker
Skrevet
Refreng skrev (3 minutter siden):

Hvorfor antar du at han har rett og du tar feil?

Vet ikke… fordi jeg har en del psykiske plager? 
han sier f.eks at han blir veldig forbanna hvis jeg er sjalu, og jeg kan bli sjalu av veldig lite og unødvendig ting, og da forstår jeg jo det på en måte…selvom han ofte blir unødvendig sur..

noen ganger hadde det holdt at jeg bare hadde fått høre at det ikke er noe galt med meg, men isteden sier han vage ting og får meg til å føle meg enda mer usikker og sier selv «du kommer ikke til å få de ordene du vil ha»… men igjen, føler jo det er mitt problem, hvis jeg blir sjalu i første omgang… 

 

eller hvis jeg blir sint, så sier han også at han ikke vil snakke med meg siden jeg tar det opp i den tonen. 
jeg føler liksom at jeg er feil, samtidig som jeg føler at jeg ikke kan uttrykke følelser, for da blir alt stoppet av sinnet hans.. men jeg vet ikke. 
 

Men som sagt, oppi alt dette er det snillhet også. Han hjelper meg med så mye, og det er mye jeg ikke hadde oppnådd uten han.. og han blir ikke så sint at han skriker, slår osv. det er heller jeg. Det siste året har sinnet mitt vært så ille, jeg blir så slem og stygg i ordbruken😭 jeg angrer alltid og sier unnskyld, men det hjelper jo lite da det fortsetter…

Anonymkode: 78dbd...972

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dyrene skal snart flytte, det har jeg ordnet alt.. :(❤️ 

men hva skjer når jeg ringer krisesenter? Hva gjør de i forhold til meg og samboer? Samboer og barn? Det finnes jo ingen bevis på noe som helst. Og når tilogmed min egen familie ikke tror meg, hvordan skal da helt vilt fremmede tro meg ?

Anonymkode: 78dbd...972

Jeg har tilogmed en i familien som har vokst opp med dette selv. Og tilogmed den personen tror meg ikke og håper at vi skal vare osv.. 

Anonymkode: 78dbd...972

AnonymBruker
Skrevet
14 minutter siden, AnonymBruker said:

Dyrene skal snart flytte, det har jeg ordnet alt.. :(❤️ 

men hva skjer når jeg ringer krisesenter? Hva gjør de i forhold til meg og samboer? Samboer og barn? Det finnes jo ingen bevis på noe som helst. Og når tilogmed min egen familie ikke tror meg, hvordan skal da helt vilt fremmede tro meg ?

Anonymkode: 78dbd...972

Så bra.

Det skjer ingenting egentlig når du ringer krisesenter. De snakker med deg og forteller deg om hvordan de kan hjelpe. Så er det helt opp til deg om du vil ta i mot den hjelpen eller ikke. Du kan komme dit og få snakke med noen, det er ikke slik at du må flytte dit (selv om det er mulig).

De vil tro på deg nettopp fordi de er fremmede. Fordi folk kommer ikke til krisesenter og lyver. De vet hvordan slike forhold fungerer og det er dette de jobber med hver eneste dag. De har ikke noen interesse i noe annet enn å hjelpe deg. Familien din tenker nok mest på seg selv, dessverre.

Anonymkode: 461d7...c1d

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Dyrene skal snart flytte, det har jeg ordnet alt.. :(❤️ 

men hva skjer når jeg ringer krisesenter? Hva gjør de i forhold til meg og samboer? Samboer og barn? Det finnes jo ingen bevis på noe som helst. Og når tilogmed min egen familie ikke tror meg, hvordan skal da helt vilt fremmede tro meg ?

Anonymkode: 78dbd...972

Krisesenteret er eksperter på dette og de vil tro deg. Jeg har selv bodd der i to måneder og de var kjempegreie. 

Du kan ikke fortsette dette forholdet. Nå må du få hodet opp av sanden uansett hvor tungt det er. Jeg vet for jeg har vært der selv. Det er så viktig at du får avsluttet dette forholdet. 

  • Liker 1
Gjest Refreng
Skrevet
28 minutter siden, AnonymBruker said:

Vet ikke… fordi jeg har en del psykiske plager? 

Anonymkode: 78dbd...972

Hva føler du når du og en annen person er uenige om noe?

AnonymBruker
Skrevet
Refreng skrev (16 minutter siden):

Hva føler du når du og en annen person er uenige om noe?

Det er jeg usikker på, for jeg er ikke så ofte uenig med andre enn samboeren min.. og hvis jeg er føler jeg vi alltid kommer til en enighet eller at det tår fint.. 

før så tok jeg det greit, for jeg mente han alltid hadde rett. Men han tviler alltid på meg uansett, så jeg har blitt veldig på å begynne å bevise alt. Finner frem tlf og googler, eller gjør alt jeg kan for å bevise. Så hvis jeg vet jeg hwr rett har jeg blitt veldig hard på å bevise det, men jeg legger meg flat etterhvert om jeg twr feil også, men liker det ikke… 

samboer selv mener jeg ikke lar noe gå uten å få vilje  min, men jeg føler ikke det er det det står på, men heller at han ikke forstår hva jeg prøver å si hvis vi er uenige, og at han vrenger det til at jeg vil ha viljen min, men vet kkke..

men som sagt, samboer har alltid tvilt på meg. Jeg kunne fortelle at jeg kjøpte en kjempestor softis igår f.eks, så svarer han «så stor var den vel ikke». 
eller at jeg så noe som var kult eller sjeldent, «sikker på at det er det du så» osv. dette er bare eksempler men.. 

Anonymkode: 78dbd...972

Gjest Refreng
Skrevet
24 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er jeg usikker på, for jeg er ikke så ofte uenig med andre enn samboeren min.. og hvis jeg er føler jeg vi alltid kommer til en enighet eller at det tår fint.. 

før så tok jeg det greit, for jeg mente han alltid hadde rett. Men han tviler alltid på meg uansett, så jeg har blitt veldig på å begynne å bevise alt. Finner frem tlf og googler, eller gjør alt jeg kan for å bevise. Så hvis jeg vet jeg hwr rett har jeg blitt veldig hard på å bevise det, men jeg legger meg flat etterhvert om jeg twr feil også, men liker det ikke… 

samboer selv mener jeg ikke lar noe gå uten å få vilje  min, men jeg føler ikke det er det det står på, men heller at han ikke forstår hva jeg prøver å si hvis vi er uenige, og at han vrenger det til at jeg vil ha viljen min, men vet kkke..

men som sagt, samboer har alltid tvilt på meg. Jeg kunne fortelle at jeg kjøpte en kjempestor softis igår f.eks, så svarer han «så stor var den vel ikke». 
eller at jeg så noe som var kult eller sjeldent, «sikker på at det er det du så» osv. dette er bare eksempler men.. 

Anonymkode: 78dbd...972

Du går veldig mye tilbake til hva samboeren din sier og mener når jeg spør deg om hva du føler. Hvorfor tror du at du har en tendens til å gjøre det?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...