Alle dere som klager på generasjon "persilleblad"

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det t å bli møtt på følelser og å ha grenser rammer og krav er to forskjellige ting. Det er der mange misforstår og tror at å møte på følelser er å fjerne hindringer og la dem «få viljen sin».  

det er stor forskjell på å si «jeg forstår godt at det er utfordrende for deg å… men se her jg skal støtte deg i prøve selv, det forventer jeg at du gjør, om du feiler så går det bra, da prøver du igjen» og å si «å stakkars deg vil du ikke, neivel da gjør jeg det for deg».

det går an å ha forventninger og krav og rammer uten å bruke makt, tvang,belønning og straff og undertrykke de følelsene og opplevelsene barna selvsagt opplever i møte med livet. Man blir overhode ikke robust av at følelsene og opppvelesene ens blir undertrykt og bagatellisert, les eksemplet til en annen her. 
og man blir ikke robust av at alt Blir gjort for en. Så da må man forstå den lille men ekstremt viktige forskjellen. Barn trenger hjelp og veiledning i å håndtere følelsene sine- og når de da feks viser normale følelser som å ikke tørre eller ønske å gjøre noe - så MÅ de bli møtt på at det er tøft, men veiledes i å regulere og håndtere de og få forventninger og krav så de kan utvikle seg og lære at det er to forskjellige ting. Barna bør ikke lære at alle følelser som feks frykt skal bety at man skal «slippe unna», samtidig som at de ikke bør lære at følelsen ikke er verdt noe, er reell eller uviktig. For følelsen er viktig og reell, men det er hvordan de lærer å regulere den og håndtere det som utløser frykten som er nøkkelen. Og da trenger de trygge anerkjennende voksne som møter følelsen og viser vei ved å modellere, stille krav og støtte samtidig!

Anonymkode: 9f753...ea4

Er mye enig med deg, men mener det er svært viktig at den voksne også sier at det bare er en følelse barnet har, og at barnet ikke får lov til å handle utad på den følelsen.  Det er noe med å oppdra ungen til å fungere i en mengde, der må alle tilpasse seg.

Og jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere foreldre enkelt og greit sier til ungene at de ikke får lov til dette eller hint.

Voksne er de som skal bestemme, veilede og sette grensene. Barn kan ikke det.

Anonymkode: e0f2d...fc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det har ikke gått galt med mine barn. Og av og til blir jeg helt målløs over hvor lite som skal til for at de får jobber og vurderes som dyktige i jobbene sine. Mine barn tar ansvar og sutrer ikke, jeg synes det er et minimum men de som de sammenlignes med klarer visst ikke dette.

Anonymkode: a041c...7b5

Det du sier der er noe min mor kunne sagt 🙈 men hun var ingen god mor for å si det slik!  Psykiske problemer i voksen alder vises ikke nødvendigvis med tanke på jobb og utdanning. Alle hennes barn har klart seg bra og er "godt oppdratt". Men både jeg og mine søsken har varige mén som både min mor og min far aldri kommer til å stå til ansvar for. Vi snakket bare ikke om det 🤪 er så mye som er tabu å snakke om i vår familie at det er til å grine av. 

Anonymkode: 84022...eba

[Kullsyrevann]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tråden på KG henviser jo nettopp til foreldres udugelighet? 

Psykologer enes jo med deg i at vi når står midt i en full krise for psykisk helse fordi tilnærmet ingen med unger under 30 har gjort en ålreit jobb. Går du inn i flere tråder her 8 forumet så møter du foreldre som ikke har orket så mye som åpnet en bok om grunnleggende psykologi. Som ikke har lest noen verker om barneoppdragelse og hjernens funksjon utgitt etter 2011, og som likevel mener seg egnet (uklart hvordan) til å ta vare på barn.

Ja, folk helt opp i 30-årene aner ikke hvordan de regulerer følelser og justerer seg etter virkeligheten. Og foreldre kan si «etter 18 er det deres egen jobb». Og det er det. Men 18 år med tapt oppdragelse krever årevis (18 år?) å ta igjen. Oppå de ting en jo skal lære seg selv etter 18. Som byggvedlikehold, arbeidsmoral, Norges lover, å oppdra egne barn, renhold, samfunnsstruktur og hobbyer. 

Vil du ha en bedring? Stem høsten 25 på et parti som ikke sier «få flere barn». Stem på det eller de partier som sier «få kun barn om du etter nøye vurdering og innspill fra mennesker med reell kompetanse regner deg som godt egnet til oppgaven. Folk flest? De bør ikke få barn.»

Anonymkode: 3ba54...fe9

Det er problematisk at foreldre i økt grad ser til samfunnet for å fullføre oppdragelsen. Aldri før har det vært så mange skriverier om lærere som gråter i lunsjpausen fordi ungene er helt ufordragelige og får kjeft av foreldre for noe som skulle vært nettopp foreldrenes ansvar. Jeg vet ikke om økt kunnskap om grunnleggende psykologi og en mer pedagogisk riktig oppdragelsesmetode kan gjøre opp for dette. Kanskje man burde vurdere om man har råd til å jobbe i redusert stilling og ofre goder før man får unger. Man kan sjelden ha alt, og stabile barn blir skapt av foreldre som legger av tid og er villige til å ofre noe. Syns det er en uting hvordan det har utviklet seg, at man i de fleste tilfeller må ha to foreldre som jobber 100% for å få ting til å gå rundt. Mye forskning peker på at barn født av eldre foreldre er mer veltilpasset, kan kanskje henge sammen med at man ikke burde få barn før hjernen er helt utviklet. Også har man som oftest økonomisk stabilitet og økt etablering av rutiner når man har rundet 30. Hysteriet rundt kvinnelig fertilitet og når man får barn burde kanskje roes ned, selv om fødetallene kommer til å gå ned som resultat?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det du sier der er noe min mor kunne sagt 🙈 men hun var ingen god mor for å si det slik!  Psykiske problemer i voksen alder vises ikke nødvendigvis med tanke på jobb og utdanning. Alle hennes barn har klart seg bra og er "godt oppdratt". Men både jeg og mine søsken har varige mén som både min mor og min far aldri kommer til å stå til ansvar for. Vi snakket bare ikke om det 🤪 er så mye som er tabu å snakke om i vår familie at det er til å grine av. 

Anonymkode: 84022...eba

Med fare for å høres kynisk ut: Så sitter dere der da, med traumer i sjela, men likevel ressurser til å oppdra egne barn annerledes, jobbe og bidra til fellesskapet. Situasjonen hadde vært mye verre, og særlig for deres barn, om det ytre ikke hadde vært på plass. Så på en måte har dere klart dere, i hvert fall bedre enn hvis dere hadde havna i evig runddans i psykiatrien og NAV.

Anonymkode: e0f2d...fc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er mye enig med deg, men mener det er svært viktig at den voksne også sier at det bare er en følelse barnet har, og at barnet ikke får lov til å handle utad på den følelsen.  Det er noe med å oppdra ungen til å fungere i en mengde, der må alle tilpasse seg.

Og jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere foreldre enkelt og greit sier til ungene at de ikke får lov til dette eller hint.

Voksne er de som skal bestemme, veilede og sette grensene. Barn kan ikke det.

Anonymkode: e0f2d...fc9

Såklart, det er jo det som er å hjelpe barnet å regulere følelsen. Men det er ikke alltid tilstrekkelig å bare si «ikke handle utad», de må lære det gjennom at det følges av veiledning, modellereing og støtte fra den voksne. For grunnen til at de handler utad på den er jo at de ikke har kompetansen på hvordan de skal regulere og håndtere den. Og hvis voksen da «lar de slippe unna» så blir det strategien de etterhvert bruker selv, og hvis voksen bare kjefter og nedgraderer og krever så blir det strategien de etterhvert bruker på seg selv. Ingen av de er gode løsninger som gir en robust og godt selvbilde/psykisk helse på sikt.

Derav mellomløsningen 

Anonymkode: 9f753...ea4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Såklart, det er jo det som er å hjelpe barnet å regulere følelsen. Men det er ikke alltid tilstrekkelig å bare si «ikke handle utad», de må lære det gjennom at det følges av veiledning, modellereing og støtte fra den voksne. For grunnen til at de handler utad på den er jo at de ikke har kompetansen på hvordan de skal regulere og håndtere den. Og hvis voksen da «lar de slippe unna» så blir det strategien de etterhvert bruker selv, og hvis voksen bare kjefter og nedgraderer og krever så blir det strategien de etterhvert bruker på seg selv. Ingen av de er gode løsninger som gir en robust og godt selvbilde/psykisk helse på sikt.

Derav mellomløsningen 

Anonymkode: 9f753...ea4

Det tror jeg jammen de overdrevent velvillige barneekspertene de siste ti åra har glemt å fortelle foreldrene, gitt...😁

Anonymkode: e0f2d...fc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Med fare for å høres kynisk ut: Så sitter dere der da, med traumer i sjela, men likevel ressurser til å oppdra egne barn annerledes, jobbe og bidra til fellesskapet. Situasjonen hadde vært mye verre, og særlig for deres barn, om det ytre ikke hadde vært på plass. Så på en måte har dere klart dere, i hvert fall bedre enn hvis dere hadde havna i evig runddans i psykiatrien og NAV.

Anonymkode: e0f2d...fc9

Du aner ikke hva du snakker om 😅 bare fordi man har jobb og tilsynelatende har alt på stell så betyr ikke det at man har et godt liv. Både jeg og mine søsken sliter veldig med varige relasjoner. Jeg er vært i en haug av dårlige forhold. Jeg har godtatt vold fra partnere. Følt meg null verdt og er generelt sett veldig redd for å ha sterke meninger. Finner meg alt for ofte i å bli dårlig behandlet. Kanskje fordi jeg ble dårlig behandlet som barn av mine foreldre og måtte godta det? Sterke meninger = straff i mitt hodet. Tør sjeldent å stå opp for meg selv dessverre. Ser de samme trekke om mine søsken. Hjelper ikke å fungere i arbeidslivet og ha utdanning når man er ødelagt på andre områder. 

Anonymkode: 84022...eba

[AnonymBruker]

Viki6 skrev (3 timer siden):

Mange har vært alt for dårlige til å stille krav/ha forventninger til dere. Mange glemmer hvor viktig det er å gjøre dere gradvis selvstendige og klare til voksenlivet. Når dere blir behandlet som barn til dere er over 20, så må det gå galt. Skolen er ikke lenger et undervisningssted, men lærere må bruke masse tid på det som er foreldres jobb. Da blir det dulling både hjemme og på skole. Mange blir oppdratt til å være egoister som har alt for mye fokus på seg selv. Når man blir så selvopptatt, så kommer gjerne de psykiske problemene. Dere forventer hjelp til alt mellom himmel og jord til dere nærmer dere 40. Så den største feilen foreldre gjør, er å ikke sette krav, og ikke selvstendiggjøre. Pluss å lære barnet at alt ikke handler om deg. Mange foreldre gjør feil allerede fra småbarnsalder, og mener at barnet skal ha full oppmerksomhet og applaus all våken tid.

Det er akkurat det jeg også har observert. Jeg tror noe av årsaken kanskje ligger i at mange barn har to hjem nå, og begge foreldrene vil gjøre det best mulig for barna, altså kjøres de overalt, slipper unna huslige plikter, og generelt får sydd puter under armene fordi foreldrene vil at de skal ha det best mulig de ukene de er "hos meg".

For ikke å snakke om at i et stadig mer individfokusert samfunn er det meg, meg og meg som gjelder. At læreren kanskje har 25 andre elever i klassen og ikke har mulighet til å "SE" ditt barns spesifikke behov hele tiden, blir glatt oversett.

Jeg mener ikke man skal tilbake til tiden der det en forelder eller lærer sa var lov, men jeg tror de fleste hadde tjent på at ikke absolutt alt skal kunne forhandles, slik som det ofte er i dag. Av og til må man bare finne seg i at "sånn er det, og sånn blir det", det må man lære seg å godta som voksen, og ingen barn eller ungdommer kommer til å ta sin død av å få høre det, verken hjemme eller på skolen.

Anonymkode: 25460...18f

[Andro]

Synes at ungdommen i dag er forbilledlige, og mye bedre enn oss som vokste opp på 70- og 80-tallet.
De har vokst opp i et samfunn med større tilrettelegging for barn og unge, foreldre med bedre tid og mer kunnskap om barns behov.

Barn og ungdom som sier fra om ting som er ugreit er de sterke. De er ikke persilleblad, og de vil greie seg fint. Ikke påstå at det er sutring.
De stumme derimot... de som har gitt opp, fordi de ikke blir respektert, fordi de blir ignorert eller skreket til; de kan komme til å slite.

Jeg tror vi voksne skal se oss i speilet heller, og spørre oss hvorfor vi ikke takler at noen trenger tilpasninger for å henge med. Alle skal med, selv om vi har ulike forutsetninger, og det er fint at de står opp for seg sjøl - de som trenger det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg blir så oppgitt når jeg gang, på gang, på gang leser om hvor skjøre og hvilket aspeløv vi er av en generasjon som vokser opp...

Men det jeg lurer på: har dere tenkt på HVEM som har oppdratt oss?? Jo, det er jo faktisk dere! 

Hva er det dere har gjort, som har ført til at alt tydeligvis har gått så galt? 

Anonymkode: dda9a...ffa

Jeg har da ikke oppdratt generasjon aspeløv. Jeg er tidlig i 30-åra. Og synes fortsatt dere er fryktelig skjøre.

Anonymkode: 92a63...ea0

[AnonymBruker]

Andro skrev (2 minutter siden):

Synes at ungdommen i dag er forbilledlige, og mye bedre enn oss som vokste opp på 70- og 80-tallet.
De har vokst opp i et samfunn med større tilrettelegging for barn og unge, foreldre med bedre tid og mer kunnskap om barns behov.

Barn og ungdom som sier fra om ting som er ugreit er de sterke. De er ikke persilleblad, og de vil greie seg fint. Ikke påstå at det er sutring.
De stumme derimot... de som har gitt opp, fordi de ikke blir respektert, fordi de blir ignorert eller skreket til; de kan komme til å slite.

Jeg tror vi voksne skal se oss i speilet heller, og spørre oss hvorfor vi ikke takler at noen trenger tilpasninger for å henge med. Alle skal med, selv om vi har ulike forutsetninger, og det er fint at de står opp for seg sjøl - de som trenger det.

👏🏼👏🏼👏🏼

Anonymkode: 84022...eba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ælreit jobb. Går du inn i flere tråder her 8 forumet så møter du foreldre som ikke har orket så mye som åpnet en bok om grunnleggende psykologi. Som ikke har lest noen verker om barneoppdragelse og hjernens funksjon utgitt etter 2011, og som likevel mener seg egnet (uklart hvordan) til å ta vare på barn.

Ja

Anonymkode: 3ba54...fe9

Mitt inntrykk er det motsatte, at det er den sunne fornuften som er borte midt i all pedagogikken.

I "gamle dager", altså før internett, var det mye lettere forsi vi hadde mindre informasjon å forholde oss til.  Vi leste en bok eller to om barns utvikling,  men ellers hørte vi på helsesøster, foreldre, venner, og andre med mer erfaring enn oss selv.

 

Nå bombarderes alle foreldre med bøker, rapporter, ny forskning osv, hvorav mange er motstridende fordi de baserer seg på ulike teorier, og det er ikke lett å orientere seg i informasjonsjungelen.

Det fører til at mange leser mye om utvikling og pedagogikk,  men de blir forvirret fordi de har lest noe annet før, og alt blir bare en salig blanding av det meste.

Anonymkode: 75c9b...100

[AnonymBruker]

Andro skrev (Akkurat nå):

Synes at ungdommen i dag er forbilledlige, og mye bedre enn oss som vokste opp på 70- og 80-tallet.
De har vokst opp i et samfunn med større tilrettelegging for barn og unge, foreldre med bedre tid og mer kunnskap om barns behov.

Barn og ungdom som sier fra om ting som er ugreit er de sterke. De er ikke persilleblad, og de vil greie seg fint. Ikke påstå at det er sutring.
De stumme derimot... de som har gitt opp, fordi de ikke blir respektert, fordi de blir ignorert eller skreket til; de kan komme til å slite.

Jeg tror vi voksne skal se oss i speilet heller, og spørre oss hvorfor vi ikke takler at noen trenger tilpasninger for å henge med. Alle skal med, selv om vi har ulike forutsetninger, og det er fint at de står opp for seg sjøl - de som trenger det.

Du får ta deg en tur innom skoleverket og se der. Barn/unge er som aspeløv, gidder ikke å jobbe, alt er kjedelig og alt skal forhandles om. Dette merkes også på høyere utdanning. Studentene er late og kravstore. På tide med en oppstramming og slutte å behandle barn/unge med silkehansker. Barn/unge trenger grenser og veiledning av oss voksne for å bli gode samfunnsborgere. I skolen nå sitter elevene med all makten og blir krenket når det settes grenser. 

Anonymkode: bf09c...1da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du aner ikke hva du snakker om 😅 bare fordi man har jobb og tilsynelatende har alt på stell så betyr ikke det at man har et godt liv. Både jeg og mine søsken sliter veldig med varige relasjoner. Jeg er vært i en haug av dårlige forhold. Jeg har godtatt vold fra partnere. Følt meg null verdt og er generelt sett veldig redd for å ha sterke meninger. Finner meg alt for ofte i å bli dårlig behandlet. Kanskje fordi jeg ble dårlig behandlet som barn av mine foreldre og måtte godta det? Sterke meninger = straff i mitt hodet. Tør sjeldent å stå opp for meg selv dessverre. Ser de samme trekke om mine søsken. Hjelper ikke å fungere i arbeidslivet og ha utdanning når man er ødelagt på andre områder. 

Anonymkode: 84022...eba

Jo, det er akkurat det jeg gjør:

Du vokste opp i en dårlig familie som tross alt gjorde deg i stand til å funke på det ytre plan 

Andre vokser opp i en dårlig familie der de ikke funker verken på det indre eller ytre plan.

Det er bedre å funke på ett plan enn å ikke funke i det hele tatt, selv om det beste er å funke på begge plan.

Anonymkode: e0f2d...fc9

[Andro]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du får ta deg en tur innom skoleverket og se der. Barn/unge er som aspeløv, gidder ikke å jobbe, alt er kjedelig og alt skal forhandles om. Dette merkes også på høyere utdanning. Studentene er late og kravstore. På tide med en oppstramming og slutte å behandle barn/unge med silkehansker. Barn/unge trenger grenser og veiledning av oss voksne for å bli gode samfunnsborgere. I skolen nå sitter elevene med all makten og blir krenket når det settes grenser. 

Jeg har jobbet i skolen, jeg følger opp studenter og jeg har vært trener på fritida i mange år.
Dagens barn og unge lærer å ordlegge seg, diskutere saklig, sette ord på utfordringer, og inkludere dem som strever.
De har klare grenser, men også selvstendig ansvar - i en fin blanding. De har en veiledning som vi aldri fikk.

Jeg er grunnleggende uenig med deg. De er et langt steg foran, og de jobber beinhardt.

[AnonymBruker]

Jeg tror det finnes en haug med eldre mennesker her inne på 50+ som vet at de har feilet med egen oppdragelse og tviholder på den som en forsvarsmekanisme. For barna ble tross alt "gode velfungerende mennesker" 😆  kanskje min egen mor er her å kommenterer også 🤭 for hun klager så mye på dagens ungdom, men hun skal ikke snakke! Hun evner ikke å se hvor ille det var. Husker bare de gode tingene og alt det andre (for det var mye) snakker vi ikke om 🫠

Anonymkode: 84022...eba

[AnonymBruker]

Som mor til to tenåringsbarn tenker jeg på det hele tiden. Hvordan gjøre dem mest mulig robuste og i stand til å takle motgang konstruktivt, bli hensynsfulle og selvstendige, stå opp for seg selv og bidra til felleskapet, ha god selvfølelse og selvtillit, samtidig være omsorgsfulle og omgjengelige og ta ansvar og ikke være selvmedlidende, få god arbeidsmoral og også ta hensyn til seg selv. Alt er ikke optimalt her i livet, de er ikke verdens midtpunkt, motgang kommer eller er, hvordan gjøre det beste ut av det for alle og for seg selv.

De er ikke plastelinaklumper vi som foreldre former fritt, de er mennesker i en familie, et samfunn, de har sine medfødte personlige forutsetninger, de erfarer og de oppdras av oss og av andre. Det er en kontinuerlig balansegang hos oss som foreldre, og hos dem som mennesker. 

Jeg tror jo at å være et godt forbilde selv, og bruke sunn fornuft i hverdagen når grenser settes eller trøst og hjelp og støtte gis er løsningen. Jeg kan godt høre på litt klaging om smått og stort, men også fortelle dem at jeg vet det er vondt med gnagsår eller mensen eller mye lekser eller at andre har dyrere utejakke, men det er ikke mer synd på dem enn andre, og vi/de må ha fokus på det som er bra i livet. Sett på plaster selv og ta en ibux og prøv å slapp i dag, og ønsk deg den jakka til jul og jeg kan hjelpe deg med å få litt bedre rutiner og oversikt over de leksene, men snakke med lærer om det at du syns du fortjener mindre lekser må du i så fall gjøre selv, for det er likt for alle og jeg vet ikke om jeg er enig, du trenger ikke unntak (men kanskje litt trøst i dag). 

Jeg har nok curlet litt for mye (på ingen måte så mye som mange andre), og forsøker justere det nå som de har blitt store. De kan også le av seg selv når de klager over å måtte smøre matpakke selv(! 14 år!), der gir jeg dem ikke medhold men ler, det er absurd noen ganger. 

Anonymkode: 7c164...ab1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du får ta deg en tur innom skoleverket og se der. Barn/unge er som aspeløv, gidder ikke å jobbe, alt er kjedelig og alt skal forhandles om. Dette merkes også på høyere utdanning. Studentene er late og kravstore. På tide med en oppstramming og slutte å behandle barn/unge med silkehansker. Barn/unge trenger grenser og veiledning av oss voksne for å bli gode samfunnsborgere. I skolen nå sitter elevene med all makten og blir krenket når det settes grenser. 

Anonymkode: bf09c...1da

Nei, jeg ser barn som ikke blir sett av de voksne og får lite tilpasning pga ressursmangel. Hele klasser som lider av barn med store utfordringer som absolutt skal med- selv om det ikke er nok folk til å følge dem opp og holde dem i sjakk. Bøllene og detes ufordragelige foreldre får fritt spillerom og resten av ungene utvikler ptsd , angst og depresjon for tryggheten forsvinner og skoletiden blir ødelagt sv maktkamper og bråk. Slutt å skyld på barna

Anonymkode: 02f50...4b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jo, det er akkurat det jeg gjør:

Du vokste opp i en dårlig familie som tross alt gjorde deg i stand til å funke på det ytre plan 

Andre vokser opp i en dårlig familie der de ikke funker verken på det indre eller ytre plan.

Det er bedre å funke på ett plan enn å ikke funke i det hele tatt, selv om det beste er å funke på begge plan.

Anonymkode: e0f2d...fc9

Jeg kunne fint fungert på begge plan om jeg hadde hatt foreldre som hadde sett, hørt og hjulpet meg. Men neida! Jeg fikk ris, straff, konsekvenser og trusler. Og du mener det er bedre??? 🤣 ta deg en bolle 🤪 du har ikke peiling 

Anonymkode: 84022...eba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, jeg ser barn som ikke blir sett av de voksne og får lite tilpasning pga ressursmangel. Hele klasser som lider av barn med store utfordringer som absolutt skal med- selv om det ikke er nok folk til å følge dem opp og holde dem i sjakk. Bøllene og detes ufordragelige foreldre får fritt spillerom og resten av ungene utvikler ptsd , angst og depresjon for tryggheten forsvinner og skoletiden blir ødelagt sv maktkamper og bråk. Slutt å skyld på barna

Anonymkode: 02f50...4b9

Jeg skylder på foreldrene som ikke setter grenser for ungene sine. Oppdra ungene deres og la lærere få gjøre jobben de er satt til å gjøre, undervise barn og unge og ikke bruke tiden på å oppdra ungene. Oppmuntre barna deres til å jobbe med skolearbeidet, samarbeide med medelever og ta ansvar for egen oppførsel. Lær dem å tåle en støyt! Bli robuste!

Anonymkode: bf09c...1da